Disse viktorianske klassikerne er ikke min sterkeste side, så med to Brontë-søstre i boken Fra Shakespeare til Knausgård, var det bare til å kjøre på. Stormfulle høyder er også en bok til 1001-lesesirkelen, og romanen passer inn i oktober-utfordringen til lesesirkelen.
Fra bakpå min utgave:
Stormfulle høyder er en av de mest lidenskapelige og originale romanene i den engelske litteraturen. Fortellingen om Catherine og Heathcliffe, og familien Earnshaw og Linton i tre generasjoner, slutter aldri å fascinere. Gjennom tidene har den vært lest på utallige måter - som en romantisk og melodramatisk kjærlighetshistorie, en realistisk fremstilling av hverdagslivet i Yorkshire på 17- og 1800-tallet, et metafysisk drama, et samfunnsdrama, en kritikk av kvinneundertrykking og en avsløring av rasisme. Stormfulle høyder kan ikke lukkes inne i en tolkning. Den har i seg lys og mørke, natur og kultur, kjærlighet og hat, liv og død. Den dramatiske historien er fortalt med nøkternhet, av og til snusfornuft, som gir romanen rom for stor ironi.
I romanens åpningsscener møter vi den nye leietageren i nabohuset Mr. Lockwood, når han går på visitt til Wuthering Heights, som er godset Mr. Heathcliff bor på. Det er litt av en scene som utspiller seg, når de to skal hilse på hverandre, Mr. Lockwood får et ublidt møte med et kobbel kjøtere, mens Mr. Heathcliff røper sin genuint gretne natur.
Lockwood blir ved neste besøk nødt å overnatte og mens han forsøker å sove på et lite bortgjemt værelse, finner han Catherine sine bøker og notater, som er over 25 år gamle. Herfra blir vi tatt med tilbake, og via forskjellige fortellere, lærer vi historien å kjenne.
Hittebarnet Heathcliff blir brakt til familien Earnshaws hus i øde deler av Yorkshire. Det knyttes raskt sterke bånd mellom ham og familiens datter Catherine. Den sterke følelsen av samhørighet følger dem helt inn i Catherines ekteskap med naboen Edgar Linton. Interessen min ble holdt fengslet, i gapet som tidlig oppsto, mellom den gretne gubben vi møter i nåtid, og den stakkars gutten som ble tuktet og plaget av Hindley, sønnen på Wuthering Heights.
Hans tilstedeværelse på Wuthering Heights kjentes uforklarlig knugende. Jeg følte at Gud hadde overlatt det bortkomne fåret der oppe til sine egne villfarne veier, og at et rovdyr lusket omkring mellom det og kveen og ventet på det rette øyeblikket til å bykse frem og rive det i hjel.
Utgaven jeg leste har et slektstre helt fremme, og det kan komme godt med, for de forskjellige karakterenes forbindelser til hverandre, kan virke forvirrende. Jeg kan ikke påstå at jeg har blitt mer begeistret for denne typen romaner fra viktoriatiden, for Stormfulle høyder føltes i lengste laget. Den er til tider spennende, men all surmulingen og hatet gjentas etter hvert til det kjedsommelige.
Det som gjorde meg nysgjerrig er forfatteren, og hennes to søstre, som alle romandebuterte i 1847. Dem vil jeg lese mer om, også skal jeg jo lese Charlottes Jane Eyre etter hvert.
Tilfeldighetene ville at Augusta skrev om Anne Carsons bok Glass, Ironi og Gud, da jeg hadde begynt på Stormfulle høyder. Det første stykket i denne boken, Glass-essayet handler nettopp om Emily Brontë og hennes Stormfulle høyder. Jeg gjorde som Augusta anbefalte, leste Brontë først og Carson etterpå, og fikk som hun lovet, en kjempeopplevelse.
For å si noe om Emily Brontë, har jeg valgt meg noen vers fra Anne Carsons nydelige skildring av henne:
Men innimellom naboen som husket at hun
kom inn fra en tur på heiene
med ansiktet "opplyst av et guddommelig lys"
og søsteren som forteller oss
at Emily aldri fikk en venn i livet,
finnes en glipe hvor den lille rå sjelen
smetter igjennom.
Den stryker over den dype kjølen som en stormsvale,
ut av syne.
Den lille rå sjelen ble ikke fanget av noen.
Hun hadde ikke venner, barn, sex, gudstro, ekteskap,
medgang, lønn
eller dødsfrykt. Hun arbeidet
til sammen seks måneder av sitt liv (på en skole i Halifax)
og døde på sofaen hjemme klokken 14 en vinterettermiddag
i sitt trettiførste år.








