Rivertonprisen 2014 ble delt ut i går og vinneren ble Karin Fossum

Gratulerer Karin Fossum som vinner av den gjeve Rivertonprisen!! Prisen deles ut hvert år av Rivertonklubben, til fjordårets beste kriminallitterære arbeid. Hun vant prisen for kriminalromanen Helvetesilden. Karin Fossum vant også prisen i 1996 for romanen Se deg ikke tilbake. Det er 15 år siden sist en kvinne vant, så det var på høy tid. Klikk gjerne på lenken og se hvem andre som har vunnet prisen.

De andre bøkene som var nominert er:

Karin Fossum, «Helvetesilden»

Asbjørn Jaklin, «Rød sone»

Merete Junker, «Venuspassasjen»

Marit Reiersgård, «Jenta uten hjerte»

Gunnar Staalesen, «Ingen er så trygg i fare»

Jeg leser mye krim og hadde allerede lest fire av fem av de nominerte. Nå gjenstår Merete Junker sin bok, før listen er komplett. Selv om jeg holdt en knapp på bergenseren Staalesen, er jeg strålende fornøyd med at Karin Fossum vant prisen.
Gratulerer Karin, du er en tøff dame!

Gunnar Staalesen intervjuer Karin Fossum da hun vant Amalie Skramprisen i 2013

I 2013 mottok denne populære forfatteren Amalie Skramprisen. Siden jeg var tilstede ved arrangementet har jeg noen flotte bilder fra dette. Jeg har lest flere av hennes bøker og likt dem veldig godt, sjekk mine omtaler her og her hvis du har lyst.

Dere finner meg aldri av Robert Wilson

Den første boken om kidnappingskonsulenten Charles Boxer het Den største straffen og kom ut i 2012. Den har jeg ikke lest, men Et lite drap i Lisboa og Den blinde mannen i Sevilla likte jeg veldig godt. Jeg ga meg liksågodt i kast med Dere finner meg aldri, uten å ha lest første boken, og det gikk riktig så fint.

Forlaget om boken:
Charles Boxers datter Amy er 17 år. Hun er opprørsk og krangler til stadighet med de skilte foreldrene sine. Spesielt med moren Mercy, som hun bor hos. Hun bestemmer seg for å legge det gamle livet sitt bak seg og søke spenning.
Med en mor som er politietterforsker og en far som er kidnappingsekspert, har Amy lært seg mer enn nok om politiarbeid til å planlegge den perfekte forsvinning. På rommet sitt legger hun kun en beskjed til foreldrene: Dere finner meg aldri.

Mens Boxers ekskone Mercy etterforsker en alvorlig sak i London, følger Boxer sporene til Amy til Madrid. Boxer vet hvor lett livet kan gå under når man lever under radaren.

Han konfronteres med de mørkeste sidene i menneskets natur og erfarer bittert hvordan hans eget barn må stå til rette for hans gamle synder.

Robert Wilsons navn må ha lyst mot meg mange ganger, for jeg trodde han hadde gitt ut mange flere bøker enn det han faktisk har. Et par bestselgere hjelper selvfølgelig når en skal bygge seg et navn, og jeg kan ikke si annet etter tre bøker, enn at han skriver drivende godt. Etter å ha lest Dere finner meg aldri gleder jeg meg til forlaget får oversatt og utgitt den neste boken i serien "Stealing people".
Etter å ha lest hans hyllest til sin nylig avdøde kone Jane, den nærmeste medhjelper i skrivingen, blir det litt spennende å se om han klarer å fortsatt overbevise på denne elegante måten.

Dette er en thriller, og ikke en krim hvor etterforskning av et eller flere mord står i høysetet. Intensiteten er høy hele veien, med et temperament som passet meg godt. Overgangene blir bare røpet av et linjeskift, men det kommer den oppmerksomme leseren fort inn i. Karaktergalleriet er stort i denne thrilleren, men her er ingen overflødige historier. De forskjellige aktørene har sine utpregede personligheter så det er lett å komme under huden på dem, uten at de føles karikert på noen måte.

I tillegg til Amys familie, blir vi presentert for hardkokte gangstere, narkoselgeren El Osito i Madrid og kjøperne, far og sønn Chilcott i London. Et driblegeni på 12 år dras inn i en kidnappingshistorie, mens det er den sørgelige bakgrunnen hans som vekker mine følelser.

Begivenhetene finner sted i London og i Madrid, masse i London (så masse at jeg nesten holdt på å bestille meg en ny tur). Jeg elsker når handlingen i en bok tar meg med rundt i gater og på steder hvor jeg er kjent. Det hele utspiller seg i løpet av en drøy uke, og det eneste jeg vil røpe er at tingene ikke er helt sånn som det ser ut i begynnelsen.

Har du lyst å lese en påskekrim med høyt actionnivå og mye saftig dramatikk, satt i et miljø av banditter og gangstere, da er dette boken for deg! Jeg anbefaler den gjerne :)

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 412

Kilde: Leseeksemplar

Wienerbrorskapet av Ingar Johnsrud - en sterk norsk debut!

Wienerbrorskapet er forfatterens debutbok. Jeg trengte ikke mange kapitlene før jeg kjente igjen en stødig penn, og ga meg helt hen til den spennende handlingen.

Forlaget om boken:
Annette Wetre, den vakre og intelligente datteren til en ledende Krf-politiker, er forsvunnet. Sammen med sønnen på tre år er hun en del av den lukkede menigheten Guds Lys, som har isolert seg på gården Solro utenfor Oslo. Saken har knapt landet på skrivebordet til politietterforsker Fredrik Beier før Solro blir åsted for en bestialsk massakre. Da politiet finner et avansert underjordisk laboratorium, innser de at gården skjuler mørke hemmeligheter. Men hvilke? Annette er borte. Sekten er bote. Tilbake ligger bare lik.

Det viser seg at laboratoriet har forgreininger tilbake til andre verdenskrig og et internasjonalt brorskap av naziforskere, ledet av en norsk rasebiolog. Sammen med den unge PST-etterforskeren Kafa Iqbal står Fredrik Beier overfor en krimgåte som vokser til en storpolitisk thriller med endetidssekter og onsinnede konspirasjoner, hvor vår tids terror får næring fra nazitidens levninger.

Handlingen foregår i stort sett i nåtid i Oslo, hvor Fredrik Beier får oppdraget å finne igjen sekten som har forsvunnet . Ikke lenge etter dukker det opp et lik og Fredrik blir nødt å samarbeide med sin kollega fra drapsavsnittet, Andreas Figueras. I små glimt er vi tilbake, først til Wien i 1937, hvor Elsa og Kolbein føder en vanskapt jente. Disse to jobber i skjul med raseforskning sammen med Elias Brink. Resten av den tidlige historien finner sted midt i 2. verdenskrig, hvor Kolbein tar seg til London hvor han overbeviser de allierte at han vil jobbe mot tyskerne fra nå av.

Kafa Iqbal blir henvist til Fredrik Beier sin avdeling, og de jobber godt sammen, selv om flere av deres kolleger har problemer med å takle den utenlandskfødte, tøffe jenta.
Karakteroppbyggingen er gjort på en fin måte, en blir umerkelig måte fort kjent med de forskjellige karakterene, uten at spenningen avtar på veien. For det er en spennende bok dette her, med bomber og nedslakting og tema som rasebiologi, endetid og dommedag blir tatt opp. Han lufter moralske tanker om ideologi eller religion og om pest eller gasskammer, og det skremmende scenarioet hvor krigføring med miltbrann eller kopper på avveie danner et skummelt bakteppe.

I løpet av historien blir flere ledetråder lagt ut, men svarene hoper seg ikke opp mot slutten, en får underveis forklart hvordan enkelte ting henger sammen. Dette likte jeg godt, siden slutten ofte er spennende nok, og løse tråder av og til blir glemt nøstet opp.

Jeg liker godt historier hvor fortidige hendelser blir flettet inn i hendelser som skjer nå, og her greide forfatteren denne flettingen på en tydelig og lite forvirrende måte. Jeg ble veldig glad i Fredrik og Kafa og håper inderlig Ingar Johnsrud er igang med en ny historie hvor disse to etterforskerne er med. Håper de får ta rotta på Sebastian Koss som mot slutten helt tydelig holdt Fredrik for narr.

Ivar Nergaard som har lest inn boken gjør, som alltid en fremdragende jobb. Stemmen hans passer perfekt til denne type bok, og han leser raskt og med akkurat passe toneleie.

Jeg er ikke enig med Berit som synes at boken er for blodig og lite spennende. Etter min smak var det akkurat nok av begge deler. Les gjerne Astrid Terese og Berits flotte omtaler!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2015

Lyttetid: 11 timer og 30 minutter

Kilde: Lyttefil fra forlaget

Jeg har lest: Jordmor på jorda av Edvard Hoem

For å få tid til enda mer lesing har jeg bestemt meg for å ikke skrive om alle bøkene jeg leser. For å ha litt orden i systemet mitt, legger jeg allikevel ut et pittelite innlegg med noen tanker om boken.
Første bok ut i "Jeg har lest" er Jordmor på jorda av Edvard Hoem, en lydbokversjon jeg har lånt på biblioteket og hørt på cdspilleren i stuen. Det passet meg godt å høre denne på Kvinnedagen, og med Jordmoren fra Hope River i bakhodet, ble det en ekstra fin opplevelse.

Enda så mye Edvard Hoem har gitt ut, ble min første bok av denne forfatteren fjorårets utgivelse Slåttekar i himmelen. Den tok meg med storm så da jeg så Kleppanrova sin omtale av Jordmor på jorda, som kom ut i 2010, måtte jeg bare lese denne også.
Rose-Marie har også skrevet om boken.

Forlaget om boken:
Dette er første bindet i Edvard Hoems familiekrønike, som vi kjenner frå «Mors og fars historie» og «Heimlandet. Barndom». Den er samstundes skrive i anledning 100-årsjubileet til Jordmorforeninga.

I denne boka fortel Hoem om si tippoldemor Martha Kristine Nesje, eller Jordmor-Stina, som folk kalla henne, ei kvinne som i 1821 gjekk til fots frå Romsdal til Christiania for å bli jordmor. Ferdig utdanna gjekk ho tilbake igjen for å praktisere som jordmor i femti år.

Det er eit livsdrama, som framfor alt går føre seg i sinnet til ei husmannsdotter, som verken ville ta namnet til ektemannen eller bøye seg for bygdesnakket. I sin ungdom fekk ho heile bygda mot seg. I sin alderdom vann ho beundring og respekt. Men vegen dit var lang, den tok eit liv.

Jordmor på jorda er kort, bare på 4 cd`er, men den gir et livaktig bilde av hvordan det var å være en kvinne med bein i nesa, på midten av 1800-tallet.  Forfatteren er nøye med å poengtere ektheten i historien, ved å ta med hvor informasjon om Stina er funnet.
Det er forfatteren som leser, og det gjør han på en fin måte, uten tonefall eller andre geberder, men han leser til tider litt fort.

Jeg for min del vil gjerne lese mer av Edvard Hoem, og tar gjerne imot tips. 
Hva er din favoritt av ham?

Istvillingene av S.K. Tremayne - uhyggelig og spennende!!

Denne romanen er gitt ut på pseudonym. Forfatteren som vil holde sin identitet skjult er i følge ryktene en kjent britisk forfatter, så nå er det opp til leseren å se om hun kjenner igjen måten å skrive på. Jeg likte boken veldig godt, men kan ikke komme med noen hete tips på hvem forfatteren kan være.

Forlaget om boken:
Ett år etter at en av deres tvillingdøtre, Lydia, dør i en tragisk ulykke, bestemmer Angus og Sarah Moorcraft seg for å flytte fra London til en liten, skotsk øy utenfor Skye, som Angus har arvet fra sin bestemor. Der vil de forsøke å sette sammen bitene av sine knuste liv og komme seg på fote igjen. Men da deres gjenlevende datter, Kirstie, hevder at de har forvekslet hennes identitet - at hun faktisk er Lydia, og at det var Kirstie som døde, faller deres verden sammen igjen. Når vinteren kommer, og tåka siger innover, tvinges Angus stadig oftere vekk fra øya for å arbeide. Sarah plages av sorg og tvil, og føler seg mer og mer ensom og sårbar, mens Kirstie sliter med å finne venner på skolen og virker stadig mer forstyrret. Langsomt hjemsøkes Sarah av en uhyggelig mistanke - hva var det egentlig som skjedde den skjebnesvangre dagen da en av hennes døtre døde?

Stillhet som et ul, som et skrik. Hjertet mitt er 

den mest støyende gjenstanden i huset. 

Istvillingene er en lettlest bok som jeg slukte rått. Den var fortryllende creepy, så selv jeg, som tåler det meste, leste til tider med øyne vidåpne av skrekk. Historien balanserer på kanten av det overnaturlige, uten å falle over. Selv om jeg ikke tror dette kunne skje i virkeligheten, så er den troverdig på sin bisarre måte. Mye holdes delvis skjult, for å antydes litt etter litt, for ikke å røpe avsløringer som kommer mot slutten.

Sarah er hovedpersonen, og det er med hennes briller handlingen er belyst, selv om mannen Angus og døtrene også har sitt å si. Hun blir etterhvert desperat etter å hjelpe datteren som er tydelig forvirret etter tvillingsøsterens død, og samtidig blir hun mer og mer redd for temperamentet til sin mann.

Og jeg begynner å bli alvorlig redd for sinnet hans, den undertrykte voldsomheten det innebærer. Angus slo tross alt ned sjefen sin. Og hans fordrukne far slo moren hans halvt ihjel. Er Angus så annerledes? Han drikker i hvert fall, og han er sint hele tiden. jeg tror aldri han ville legge hånd på Lydia, men føler meg ikke lenger helt trygg når han er hos meg. Så nær. 

Det er et mønster her. Hva er det? Jeg føler det som om jeg glor på et sånt tredimensjonalt puslespillbilde, og at jeg må prøve å avspenne blikket for at virkeligheten skal komme til syne. 

Handlingen starter i London, men de flytter tidlig til noen karrige øyer helt vest i havgapet i Scotland. Det er et vidunderlig landskap som tegnes, med ramsalt hav, et yrende fugleliv, sel og ikke minst mye vær. At de er avhengige av båt for å komme seg til fastlandet, gjør stemningen nesten klaustrofobisk, mens rotteplager og mangel på internett og telefon, gjør at jeg føler angst på deres vegne.

Det er et godt tegn når jeg tar med meg bok på jobb og sitter alene og leser i pausen. Denne ble med på jobb, og trening ble droppet, så det bekrefter at boken fenget.

Til de som henger seg opp i skrivefeil, bør jeg komme med en liten advarsel for her finnes en håndfull å snuble i, i denne romanen, men det er dog det eneste jeg har å utsette.

Forlag: Font

Utgitt: 2015

Sider: 347

Kilde: Leseeksemplar

Biene av Laline Paull - en ridderroman med bier i rollene

Dette hørtes akkurat passe sært ut til at det kunne bli veldig bra. Etter å ha lest Silo, hvor alt foregår i et lukket samfunn, tenkte jeg at en bikube kunne bli like spennende.

Forlaget om boken:
Flora 717 er født til å være renholder i den stumme, laveste klassen i den strengt hierarkiske bikuben. Men Flora er ikke som andre bier. Hun er større og mørkere enn de andre arbeiderne. Dessuten kan hun snakke. Hun er en misdannelse som truer bisamfunnet og bør renses ut. Men en prestinne skåner henne og lar henne prøve seg som amme og barnepike. Da hun senere viser mot og styrke i kampen mot en veps som vil trenge seg inn i kuben, får hun også møte Dronningen, og føle hennes altomfattende kjærlighet.
Da Flora en dag tar spranget ut av kuben og kan fly med samlerne som henter inn sødmen fra all verdens blomster, har hun overskredet alle gitte regler. Men én lov er ukrenkelig: Bare Dronningen kan føde.


Vi sitter nær sagt på ryggen til den unge bien Flora, fra renholderslekten Flora, og følger henne i sin streben etter å finne seg til rette i kuben. Hun er smart og ambisiøs, og innordner seg ikke den stumt adlydende skaren hun hører hjemme.

Flora ble oppmerksom på et molekyl av en duft som skilte seg ut, og hjernen hennes oppfattet feromonsignalet: En hann - en Hann blir født!
Ære være Hans Hannhet! ropte flere hunnstemmer idet en stor bit dekorert voks falt ut, fulgt av henrykte hyl idet det bustete hodet til en splitter ny drone stakk ut av hullet. 

I kuben finnes politibier, droner, ammer, fruktbarhetspoliti, matsamlere, speidere og mange flere yrkesgrupper. De er delt inn i et strengt hieraki, som føles umulig å bryte ut av. De hakker på hverandre og rakker ned på hverandre hele tiden, og de som er nederst på rangstigen får virkelig gjennomgå. Biene har ikke et egennavn, men bærer navnet til gruppen sin, som Kaprifol, Lind og Hegg. Det er viktig å holde kuben frisk, så bier som oppdager lyter, sykdom og missdannelser, må passe seg før de blir drept eller jaget.

I begynnelsen av lesingen lurte jeg på om dette er en bok en kan lære om bier av, men selv om mye av dynamikken i kuben nok kan spores tilbake til sånn det virkelig er, så ble det etterhvert for fantasifullt til at det kunne være riktig. Det at de følger duftspor og feromonsignaler er nok riktig, og at de danser med svansen for å kommunisere, men Flora og de andre biene fikk etterhvert for mange menneskelige følelser.

Jeg var veldig begeistret de første 100 sidene, men etterhvert ble det litt for ensformig. Biene har sine konflikter og spenningen stiger til tider høyt, men jeg kommer ikke fra det at Flora bare er en av mange bier (som jeg ville klasket etter om den fløy meg for nær). Jeg føler ikke det hun føler, siden dynamikken i kuben er inndelt i grupper, og hun har brutt ut av gruppen sin og er et ensomt individ, får jeg det ikke til å stemme. Boken ble lest ferdig, men med noen hopp innimellom for å greie å nå slutten. Jeg følte ikke at jeg gikk glipp av noe da jeg sprang over 50 sider med jevne mellomrom, men fortsatte bare i handlingen der jeg landet.

Det er ikke tvil om at forfatteren har skrevet boken med respekt for, og i kjærlighet til naturen generelt og bier spesielt, noe innledning og epilog vitner om. De siste årene har det vært stort fokus på at biene forsvinner fra jorden, og hvilken viktig oppgave de har, så kanskje hun, med denne romanen har et håp om å surfe på den økologiske bølgen?
(eller kanskje jeg bare er veldig kynisk...)

VG trillet terningen til 5, noe som kanskje vitnet om at ting har gått meg hus forbi da jeg leste romanen. Ta gjerne en titt her!

Forlag: Oktober

Utgitt: 2015

Sider: 371

Kilde: Leseeksemplar

Linda Olsson besøkte Litteraturhuset i Bergen i kveld

Kristin Øygarden intervjuer Linda Olsson om deler av hennes forfatterskap

La meg skrive deg vakre bøker lød tittelen på arrangementet, som fant sted på Litteraturhuset i kveld. Linda Olsson er i Bergen i forbindelse med lanseringen av den nye boken hennes I skumringen synger svarttrosten.

Tidligere bøker av forfatteren:

La meg synge deg stille sanger 2008

Tausehetens konsekvenser 2009

Din godhet 2012

I skumringen synger svarttrosten 2014

Jeg har lest alle de fire bøkene nevnt over, og liker dem alle veldig godt. Ser av et gammelt blogginnlegg at jeg faktisk har likt Din godhet best av alle, selv om den ikke er den som har gitt forfatteren hennes heltestatus.

Kristin Øygarden innleder sin samtale med Linda Olsson med å snakke om forfatterens debutbok som kom ut i 2008. La meg synge deg stille sanger kom ut i 2008, og ble en braksuksess over hele verden. Den har nå solgt i over to millioner eksemplarer og er oversatt til 27 språk. Forfatteren ga oss et lite handlingsreferat, men ved håndsopprekningen i salen etterpå viste det seg at "alle" hadde lest boken.

Olsson har bodd i New Zealand 25 år, og kunne fortelle at de fleste forfattere har en jobb utenom skrivingen. Hennes forfatterskap startet med at hun meldte seg på et skrivekurs, som senere resulterte i debutboken. Hun røper også at hun skriver for seg selv, og at det nesten er som en terapi, selv om hun er fryktelig uorganisert i sin skriving.
Siden flere av bøkene hennes har blitt skrevet parallelt på engelsk og svensk, var det jo interessant for publikum å vite hvilket språk hun tenker på. Det enkle svaret på dette er, ingen av dem. Hun tenker i bilder, og det kan en nesten forstå når en vet hvordan bøkene hennes er.

Etterhvert kom vi inn på handlingen i "Svarttrosten", og med sekvensene som ble lest så røpet de liksågodt 4-5 av de heftigste avsløringene midtveis og sent i boken. Jeg for min del var lettet over å ha lest boken, og syntes det var synd at de andre leserne ble frarøvet disse overraskelsesmomentene.

Hun skriver mye om vennskap og røtter, kraft, mot og kjærlighet, og det er helt tydelig når hun snakker at dette er aspekter av livet som er viktig for henne. Hennes kjærlighet til sitt "skaperverk", karakterene hun har bygget opp, er vidunderlig rørende. Det er som hun ser på dem som ekte mennesker, noen hun kjenner, er glad i, og som har en fremtid.

Linda Olsson røpet til slutt at hun er i gang med en ny roman, men at hun også samarbeider med en ung mann om en krim, som skal bli en trilogi. Svenskene kan glede seg til høsten for da kommer første del ut.

Har du ikke lest noe av denne forfatteren vil jeg anbefale deg å prøve henne. De fire bøkene som hun har gitt ut har den samme stemningen, men helt forskjellige handlinger, så de trenger ikke bli lest i rekkefølge.