Blod på snø er første del av Jo Nesbø sitt nye prosjekt

Kvelden før jeg leste boken var jeg tilstede på den bergenske utgaven av lanseringen av Blod på snø. Da jeg morgenen etter sto opp kl. 06:00 for å lese boken, merket jeg fort at kvelden i forveien ga meg et stort fortrinn.
Overskuddet fra denne boken og oppfølgeren, går til Harry Hole stiftelsen, som hjelper barn i fattige land med lese og skriveferdighetene, - et prosjekt verdt å støtte!

Forlaget om boken:
Hovedpersonen i Jo Nesbøs nye thriller er Olav Johansen, en ordblind leiemorder som har det med å forelske seg. 
Vi er i Oslo, desember 1975, den kaldeste vinteren i manns minne. Samtidig som Olav sliter med å få ferdig et langt kjærlighetsbrev, jobber han som leiemorder for Daniel Hoffmann, som kontrollerer hovedstadens heroinmarked. Hoffmanns bande blir utfordret av Fiskeren, en narkoselger som bruker butikken sin på Youngstorget som dekkoperasjon. 
Hoffmann kjenner seg truet fra alle kanter og lover Olav femdobbelt honorar og evig juleferie for et siste oppdrag: Han skal ekspedere kona, den vakre og forføreriske Corina.


Den store fanskaren til Jo Nesbø rynker kanskje litt på nesen over at boken, som bare rommer 172 sider er i korteste laget. Etter å ha lest boken vil jeg påstå at, ja den er kort men den er langt fra tynn. Det er ingenting "Harry Hole" over romanen, men et friskt pust fra en forfatter som nok gjorde lurt i å fornye seg litt. Dette er en innholdsrik historie, nesten litt Tarantino-aktig med sin lettvinte skyting og tendensen til "gladvold". Mye humor er her også, som fikk meg til å både humre og knegge, og på et tidspunkt lo jeg høyt - det er ikke hverdagskost.

Olav Johansen sin historie er skrevet i førsteperson og alt vi opplever ser vi gjennom hans øyne. Han er en type helt for seg selv, og leseren vil undre seg om han er helt kørka eller kanskje ikke så dum likevel. Til å være dyslektiker har han lest mye, men det er de andre "skavankene" hans som gjør ham sær. Hendelsesforløpet er kronologisk og lett å følge, og plottet er hakket mer originalt enn jeg hadde fryktet, da jeg først hørte om boken.

Her har vi å gjøre med en forfatter som er profesjonell til fingerspissene, og selv om jeg var skeptisk til den Agatha Christiepregede layouten, var forventningene høye. Dette er en absolutt velskrevet underholdningsroman, uten skildringer av verken de store følelsene eller vakre landskapene, det kan vi få i andre bøker.

Til de ytterst få Nesbø-skeptikerne der ute: Les boken, jeg er sikker på at du ikke kommer til å bli skuffet. (Om ikke annet så har du støttet en god sak ved å kjøpe den.)

Forlag: Aschehoug

Utgitt: mars 2015

Sider: 172 

Kilde: Kjøpt boken

Den usynlige mannen fra Salem av Christoffer Carlsson

Dette er første bok i en serie om Leo Junker. Forlaget kaller bøkene Stockholm noir, og det var virkelig noe dystert over denne historien, uten at det føltes depressivt på noen måte. Vil du lese en bok om mobbing og de ringvirkninger dette kan føre til, er dette en tankevekkende roman å ta med seg.

Forlaget om handlingen:
En ung kvinne blir funnet død i et herberge for hjemløse i Stockholm. I etasjen over våkner den suspenderte politimannen Leo Junker av sirenene.
Nesten tjue år tidligere, under sin oppvekst i Salem, møter Leo et søskenpar som for alltid vil følge ham. John og Leo blir venner, Leo og Julia blir noe mer. I skyggene skimtes noen som kommer til å forandre alt.
Sommeren er over og i utkanten av Stockholm begynner søket etter en gjerningsmann. Hvert steg leder bare lenger inn i en labyrint, en labyrint skapt av noen som ikke kan fanges.

Forfriskende original er det første jeg tenker, når jeg tenker tilbake på denne boken. Det står "krim" på coveret, men den delen som omfatter mordet er en syltynn tråd, som på ingen måte leder handlingen.

Tilbakeblikkene i Leo Junkers liv er mange. Vi går tilbake til hans tidlige barndom og også dramatikken i ungdomstiden er godt skildret. Det er mye spenning i alle tilbakeblikkene, og de føles hele tiden relevant for handlingen. Disse handlingstrådene fra tiden før han ble politi bidrar etterhvert til at vi blir godt kjent med Leo. Siden dette er første bok i en serie, er det jo bare bra at karakteroppbyggingen er omfattende.

Leo Junker er suspandert, men verker etter å komme tilbake i aktiv tjeneste igjen. Han blander seg derfor inn i etterforskningen, og får en stilletiende tillatelse til å gjøre dette. Det viser seg etterhvert at han har mer å bidra med enn han først hadde tenkt seg, og nettet snøres rundt ham.

Dette er en velskrevet og ryddig kriminalroman, med innsiktsfulle betraktninger rundt dette med mobbing. Plottet er i mine øyne originalt nok, og ikke en 13 på dusinet krim. Slutten var utrolig spennende og trådene ble samlet på en troverdig og grei måte. Jeg gleder meg til å møte Leo Junker igjen i forfatterens neste bok.

Overgangene blir i lydbokformatet litt umerkelige, og en må være observant hver gang Nicolay Lange-Nielsen trekker pusten litt lenger enn vanlig, da er det kapittelskifte, og en vet aldri hvilken tid man havner i. Det føles ikke forvirrende når en er obs på det. Innleseren leser forøvrig tydelig og greit og med et par unntak, uten for mye intonasjon.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2015

Lyttetid: 9 timer og 9 min.

Kilde: Fil fra forlaget

I skumringen synger svarttrosten av Linda Olsson

Leste du "La meg synge deg stille sanger" vil du garantert ha lyst til å lese denne nye romanen til Linda Olsson. Jeg har lest den, og frydet meg over å være tilbake i det samme litterære landskap som i forrige bok.

Fra bakpå boken:
Den unge tegneserietegneren Elias, enkemannen Otto og nyinnflyttede Elisabeth bor i samme trappeoppgang. De befinner seg alle i et stadium av livet hvor de føler på savn og et uforløst liv. En kontakt mellom dem opprettes, og etter dette oppstår den mystiske Elisabeth snart inn som en figur i Elias' tegninger. Figuren er en svarttrost.

Forlag: Vigmostad/Bjørke

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 390

Kilde: Leseeksemplar

Linda Olsson har et litterært språk som er så treffsikkert at jeg klamrer meg fast til boken. Hun gjør sine refleksjoner, men handlingen er ryddig og tydelig i sin form. Det er lett å lese og enda lettere å la seg rive med. Jeg slukte boken på to kvelder, og den dagen før jeg fikk avsluttet boken, var jeg stadig vekk tilbake i boken i tankene mine, midt i en travel hverdag.

I romanens begynnelse blir vi kjent med Elisabeth, som har trukket seg tilbake fra livet. Det ligger mye dramatikk i denne innledningen, og jeg føler raskt med Elisabeth, selv om jeg ikke skjønner hva det er hun holder på med. Det er nesten litt vanskelig å referere mer av handlingen, siden jeg da vil komme til å røpe detaljer som du som leser bør få kastet på deg, på samme måte som jeg fikk.

Tegneserietegneren Elias har også sine utfordringer, mens den litt eldre Otto er den som tar dem begge under sine vinger. Hun bruker mange bilder i romanen, som at det er vinter og kaldt når de har det som verst, men lir mot vår og sommer når ting forløses. På samme måte pakkes etterhvert opp flyttekasser, og ting faller på plass etterhvert som Elisabeth får det bedre.

Smakebit:
Til slutt taushet og stillhet igjen. Hun sank ned på puten. Pannen var fuktig av kaldsvette. Men så igjen, som et slag i ansiktet, lyden av brevsprekken som ble åpnet på nytt. Og stemmen. 
 Ja, ha det, da.
 Som om han visste at hun gjemte seg der inne.
 Den svake lyden av fottrinn på trappeavsatsen. En dør som ble lukket. 
 Hun pustet ut, lukket øynene og gikk ut på kjøkkenet.

Jeg syntes det var spennende, å sakte men sikkert skjønne Elisabeths motivasjon for å ha det som hun hadde det i begynnelsen, og samtidig følge hennes vei ut av den vonde sirkelen hun var kommet inn i. Også likte jeg godt at en av karakterene er en tegneserietegner, dette var veldig relevant for handlingen, som ga en tankevekkende vri til begivenhetene.

I skumringen synger svarttrosten er en varm og medmenneskelig roman, som starter ganske trist og traurig, men etterlot meg i en tilstand av håp og forventning. Jeg anbefaler den på det varmeste!

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * *  

Lørdagskafè på DnS i formiddag - Anne Pedersdotter

Jon Ketil Johnsen, Bjørn Willberg Andersen og Trygve Fett fortalte om Anne Pedersdotter

Hva er vel mer spennende en historie fra ditt eget hjemsted? Senere i mars er det premiere på teaterstykket Anne Pedersdotter på DnS, og i dag var Lørdagskafèen viet dette stykket. Det var som vanlig Bjørn Willberg Andersen som ledet samtalen, som i begynnelsen var preget av en smule "panikk i kulissene". Morsomt for oss som til stadighet er i teateret, både i sal og på kafè, å se at ikke alt alltid er innøvd til fingerspissene.
Bjørn har ikke en hovedrolle, men skal spille en av prestene i stykket. Med seg på podiet i dag hadde han Jon Ketil Johnsen som skal spille selveste Absalon Beyer og den kjente historikeren og borgermesteren i Gamle Bergen, Trygve Fett.

Anne Pedersdotter er en av de mest kjente kvinnene 

som ble brent som heks i Bergen

Det var et allsidig program disse herrene hadde til oss i dag, som startet med en signingformel som skulle helbrede sykdom og beinbrudd. Daniel Sandèn-Warg spilte munnharpe mens Bjørn leste formelen. Skal si det fikk oss i stemning.

Teaterstykket Anne Pedersdotter er skrevet av bergenseren Hans Wiers-Jenssen og hadde urpremiere på Nationaltheatret i 1908. DnS hadde stykket på spillelisten i 1990, stykket har også blitt film og opera.

I dag fikk vi en liten smakebit fra stykket, lest av Reny Golgerø som spiller Anne P, Jon Ketil Johnsen som Absalon, og Pål Rønning som spiller sønnen til Absalon, Martin. Teksten var lang nok til at jeg levde meg godt inn i det. Selv om de sto der i vanlige klær, uten kulisser og med manus i hendene, fikk jeg på et tidspunkt en liten klump i halsen.

Videre fortalte de om det brutale samfunnet på denne tiden hvor alle var mot alle. Det var en spennende tid med store omveltninger både sosialt og yrkesmessig. Vi er midt i reformasjonstiden, kirken mistet all sin eiendom, og det ble en kamp mellom kirke og stat. Kalmarunionen opphørte og Norge ble lagt under Danmark. Borgerskapet ble en ny samfunnsklasse og den, sammen  med kongen skapte et nytt samfunn. Midt oppi dette er det mye pest og sykdom og folk tror fullt og fast på hekseri. Siden det ikke er noen leger i Bergen på denne tiden, er det kloke koner og barteskjærere som etter beste evne hjelper folk i nød. Det var på denne tiden de oppdaget Amerika og fant veien til India, det var den tiden da de forstod at jorden ikke er flat!

Til sist snakket de litt om hvor forfatteren Hans Wiers-Jenssen har hentet inspirasjon til stykket, og fikk forklart hvordan ikke alt er likt som i virkeligheten. Han har tatt seg noen kunstneriske friheter både når det gjelder aldersforskjellen på Absalon og Anne P. og også andre detaljer rundt herkomst er endret på.

Jeg satt helt fremst, ytterst på stolkanten og lyttet med store øyne. Det var et utrolig nyansert bilde Tryggve Fett og de andre klarte å skape, og jeg frydet meg over å ha to ferske premierebilletter i lommen.

Dette blir bra dere, løp og kjøp billetter med en gang!!

Lansering av Jo Nesbø sin nye roman - i Bergen!!

Jo Nesbø blir intervjuet av Sondre Lerche

Onsdag 4 mars ble Blod på Snø lansert, og allerede i dag besøker Jo Nesbø Bergen for å prate om boken sin. Atmosfæren var god og stemningen avslappet når de to scenevante guttene møtte sitt mest ihuga publikum på Ole Bull Scene i kveld.

Det var musiker Sondre Lerche som intervjuet Jo Nesbø, og samtalen dem imellom bar preg av deres felles interesse for musikk. Sondre kunne nesten ikke styre sin begeistring og boblet over av tankerekker han bare måtte få lufte for selveste Nesbø. Han bevegde seg helt på kanten av hvor lange og ulne spørsmål kan være, men Jo er dreven og forsto fort hvor intervjueren var på vei. Publikum fulgte fascinert med, og jeg frydet meg over å bli bedre kjent med denne forfatteren.

De startet med å snakke om forskjeller og likheter mellom å skrive musikktekster og romaner, og Sondre ville gjerne vite hvordan forfatteren oppfører seg når han "verper på en historie".

I denne forbindelse minnet Jo Nesbø oss på Karusellmusikk, hvor han skrev sangtekster og noveller om hverandre, og ga ut både bok og CD i samme pakke. Jeg har hatt begge deler, men finner bare boken, så nå blir det re-read av novellesamlingen Karusell-musikk.

Uten å nevne Harry Hole med et ord, kom de inn på den nye boken. En tynn liten flis av en kioskroman (hans ord) på 172 sider, satt tidsmessig på 70-tallet i Oslos skyggeverden. Stilbruddet fra de "slå-en-mann-ihjel-tykke" bøkene om Harry Hole er tydelig for alle, og har sin naturlige forklaring. Faren for å begynne å gjenta seg selv lurte, og Jo Nesbø ville gjøre noe annet. Det må jo være lov, selv om det fremdeles funker det en holder på med.

Blod på snø er inspirert av blant andre hans favorittforfatter Jim Thompson, og da prosjektet ble påbegynt var intensjonen å gi den ut under pseudonymet Tom Johansen. Historien han kokte ihop rundt dette ble for meg litt uforståelig, men det endte med at han ikke fikk lov å gi den ut under dette navnet, men durte i vei med planen sin, og håper at leserne er med på leken. Sjekk ut hva VG Rampelys skrev om dette.

Det er en fryd å oppleve Jo Nesbø "live", både når han synger og når han prater om bøkene sine. Nå gleder jeg meg storveis til å sette meg ned med den nye boken hans, og se hvilket univers han har meislet ut for oss denne gangen. Omtale kommer....

Noen får bursdagspresang litt på forskudd i år :)

Steinhimmelen av Karin Brunk Holmqvist

Steinhimmelen er en roman som kom ut i 1999, men som de har valgt å gi ut på nytt ettersom bøkene hennes fra Kivik har blitt så populære. Handlingen er lagt til Kivik, liksom de andre bøkene, men den skiller seg ut som en tanke mer melankolsk enn de andre.

”Om man elsker i gangen utenfor Kongegraven ved fullmåne, løfter
steinene seg og danner en steinhimmel. Da vil kjærligheten vare evig.”
Sagn fra Kivik 

Forlaget om boken:
Kivik er kunstnernes og eplehagenes by. Klimaet er mildt og godt, strendene hvite og havet bølger blågrønt. Det er der Erna bor. Hun er 34 år, ukysset og bor fortsatt hjemme på foreldrenes gård. Erna er sjenert og stille og blir holdt stramt i tøylene av sin far. Det er ikke ofte hun får gjøre som hun vil, og hun har nesten gitt opp drømmen om et eget liv. Men så finner hun et mystisk kjærlighetsbrev i en bok som hun kjøpte på auksjon.
 Deretter dukker det opp enda et brev. Det er den nyinnflyttede kunstneren Börje som finner det, og kjærlighetsbrevene fører ham og Erna sammen. De prøver å finne ut hva som skjedde med de elskende, og noe skjørt og vakkert vokser frem.


Siden forlaget så greit har referert det meste som skjer, så nøyer jeg meg med å si noen få ord om hva jeg synes om den. Jeg har lest 4-5 bøker av forfatteren, og etter Potensgiverne har nok begeistringen sunket sakte men sikkert. Det meste gjentas fra bok til bok, både stemningen, spenningen, karakteroppbyggingen og slutten går liksom igjen, selv om handlingstrådene er forskjellige.
Dette er en ultra feelgood-bok for den eldre garde. Selv om hovedpersonen i Steinhimmelen er et ungt menneske, så var det ingenting ungdommelig over settingen.

Liker du måten hun skriver på, så kommer du nok til å fryde deg over denne boken, men liker du at feelgood-bøkene du leser har en snert, så vil jeg påstå at den mangler her. Kanskje det var det at jeg ikke greide å identifisere meg med verken hovedpersonen eller noen av de andre karakterene i romanen.

Boken er utgitt på nytt av Silke forlag  i år - takk for leseeksemplaret!

Baobabtreets frukt av spanske Maite Carranza

Når sosialantropologer skriver romaner blir det ofte veldig bra, så jeg frydet meg da Baobabtreets frukt havnet i postkassen min. Maite Carranz har skrevet 40 bøker, men dette er bare hennes andre roman for voksne. Jeg håper inderlig at hun fortsetter å skrive for voksne, for dette er uten tvil, den beste boken jeg har lest i år!!

Forlaget om handlingen:
Tenåringen Binta forsøker på beste vis å fortrenge at hun ikke kan møte sin gryende seksualitet på samme måte som de fleste av sine jevnaldrende venninner i Barcelona. Men da faren vil sende den fem år gamle lillesøsteren på en hemmelig reise til hjemlandet Gambia, våkner Bintas kamplyst. Lillesøsteren skal ikke lide samme skjebne som henne.

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2013/på norsk 2015

Sider: 411

Kilde: Leseeksemplar

I helgen har jeg lest årets beste roman, det er ikke tvil Baobabtreets frukt tok fullstendig innersvingen på meg. Vil du lese en bok som er dypt rørende, spennende og lærerik, så er dette boken for deg!

Seks tusen klitoriser blir hver dag kastet i søpla. De blir skåret av med rustne kniver, glasskår eller barberkniver som blir brukt igjen og igjen. Lemlestelsen foregår uten antibiotika, bedøvelse eller andre medikamenter. Omskjæring av kvinner er noe jeg har hørt om, noe jeg selvfølgelig, som alle andre tar sterk avstand fra, men de omstendighetene som kommer frem her har gitt meg et mye mer nyansert syn på denne sterkt innarbeidede afrikanske tradisjonen.

Romanen har sin handling i bydelen Matano, Barcelona i nåtid, men i drypp er vi tilbake til Bacau i Gambia hvor hovedpersonene kommer fra.
I Matano bor Aminata sammen sin mann og deres fire barn. I tillegg til disse blir vi kjent med Lola, som er 39 år og lege på dette stedet. Vi blir kjent med henne i en overgang hvor hun har blitt forlatt av kjæresten sin, og bosetter seg i Matano for å arbeide som barnelege. Hun har også sin historie som gir et fint perspektiv til resten av romanen. Lola skal komme til å spille en viktig rolle i Aminata og barnas liv.

I den afrikanske tradisjonen vi blir kjent med her finnes det mange fordommer, og spesielt rundt det å omskjære, eller "rense" jentebarn. Flerkoneri er også et tema, og den hakkeorden som finnes i familiene kommer klart frem. I mitt hode, er det mennene som bestemmer i disse kulturene, men her kommer det frem at bak denne makten står en mor, som sønnen ikke kan stå i mot. Det er bestemødrene som sørger for at barna blir omskjært, i en sermoni hvor mødrene holdes utenfor.

Aminata kan ikke fatte det. Folk i Vesten virker jo ikke skitne, det stinker ikke av dem, de får ikke dødfødte barn, ektemennene forstøter dem ikke, og matvarene råtner ikke i hendene deres. 
  Hun som trodde at...
  Hun vet ikke lenger hva hun trodde. Alt det hun en gang trodde, smuldrer bort.
Hun lever i en verden som er uren, infisert, og hun hadde ikke vært klar over det før noen sa det til henne, klart og tydelig.
  Allikevel hadde hun visst det.
  Hvorfor hadde hun ikke villet være ved det? Hvorfor hadde hun ikke villet innrømme at Binta gikk på en skole med urene jenter?

Jeg likte godt måten Aminatas skjebne blir beskrevet gjennom hennes historie, og ikke minst hennes mor Rama, som gir et litt mystisk svøp til romanen.
Maite Carranza har en formidabel evne til å tydeliggjøre karakterene sine. Til og med de som får minst plass i historien, fikk jeg gode bilder av, mens de tre jentene i familien og deres forskjellige kamper er beskrevet på en engasjert og innsiktsfull måte.

Det er helt tydelig at forfatteren har god kjennskap til dette viktige temaet, og greier å formidle en forståelse som favner alle synsvinkler. Dette er ikke en roman som fordømmer, verken menn, afrikanere eller deres levesett, men belyser tematikken på en tankevekkende måte.

Språket er rett på sak, her overlates lite til leserens forestillingsevne, og hun benytter seg ikke av refleksjoner som legger demper på tempo i boken. Den er spennende tvers igjennom, og ved flere anledninger tok enkelte vendinger rent pusten fra meg.

Romanen anbefales på det varmeste!