Trollmannen fra Kreml av Giuliano da Empoli

Du trenger ikke være spesielt interessert i russisk historie, eller nåtidens politikk, for den saks skyld, for å ha glede av denne romanen. For det er en roman dette her, ikke glem det, når den skremmende virkeligheten presser seg på. Giuliano da Empoli er en italiensksveitsisk forfatter og politisk rådgiver. Han har skrevet mange bøker, Trollmannen fra Kreml er den første som har blitt oversatt til norsk. 

Forlaget om handlingen:
Trollmannen fra Kreml er en uhyggelig, men litterært glitrende roman om Vladimir Putin og hans indre krets. Bli med på en reise inn i maktens mørke hjerte i Russland.

En dokumentarfilmskaper på oppdrag i Moskva blir invitert til den gåtefulle Vadim Baranovs storslagne residens utenfor byen. Baranov ønsker å fortelle ham sin livshistorie. Og hvilken historie! Han begynner sin karriere som produsent for russisk reality-tv, og ender som «Tsarens» personlige rådgiver.

Trollmannen fra Kreml er en fiksjon. Men det betyr ikke at den ikke er sann.

Giuliano da Empoli har basert karakteren Vadim Baranov på virkelighetens Vladislav Surkov, som var Vladimir Putins nærmeste rådgiver. 

Å blande sammen teater og politikk, var Vladislav Surkovs metode da han var den mektigste strategen i Kreml. Strategien har senere smittet over på andre maktpersoner, tenk bare hvordan Donald Trump fremstår.

Om du synes dette er nifst, så lover jeg deg at du kommer til å ligge våken når du har lest denne romanen, for det som egentlig foregår bak kulissene i den russiske politikken, er virkelig skremmende.

"Styresmaktene har annonsert at de har funnet grunnen til den utbredte følelsen av uro blant folket: Det eneste som står i veien for menneskets lykke er dets evne til å fantasere". 

Sammen med flere andre anerkjente forfattere var Surkov begeistret for tankene til den russiske forfatteren Jevgenij Zamjatin. Referatet over er hentet fra den dystopiske fremtidsromanen Vi. Boken skulle kommet ut i 1921, men forutseende strateger forbød den, frem til 1988. Jeg lar meg underholde av dystopier med litt skrekkblandet fryd, men her ser det ut som enkelte maktpersoner har hentet inspirasjon til politikken sin.

Trollmannen fra Kreml skildrer russisk historie, vaner, levesett og ikke minst politikk på en besnærende måte. Vi hører om hvor de fleste oligarker på 80-tallet fikk sin utdannelse, og kommer tett på hovedstadens rovdyrelite. Uforutsigbarheten som preger den russiske tilværelsen, er noe helt for seg selv. Her forklares bakgrunnen for det ufattelige voldsnivået i landet, og intrigemakeriet som står bak en hver posisjon i samfunnet. 

Romanen starter et sted på 80-tallet og tar oss med gjennom demokratiseringen av Øst-Europa, innom Berlinmurens fall, oppløsningen av Warszawapakten, videre til forberedelsene til OL i Sotsji og krigen i Ukraina. Jeg har mange hull i kunnskapene mine her, så dette var velkomment hos meg.

Det er hovedpersonens rolle som Putins rådgiver, som er den røde tråden i romanen, men her er lite dialog dem i mellom, noe som bidrar til anonymiseringen av både Tsaren og Surkov. Dette er sikkert gjort med vilje, for andre deler av romanen er betydelig mer fargerik.

Jeg har tidligere reflektert hvorfor tyrannen Stalin, som på tross av utrenskninger og massakrer, stadig fremstilles som elsket av folket. Det gjør han også her, men denne romanen skildrer grundig den russiske folkesjela, og da forstår jeg (nesten) hvorfor.

Giuliano da Empoli skriver lettfattelig, og lekent på et vis. Selv om tankene han planter i hodet mitt er skremmende, så er romanen underholdende. Det eneste kritikeren i meg undrer seg litt over, er det lytefrie bildet jeg sitter igjen med av Vladislav Surkov.
Boken holder nok ikke standard av historisk dokument, men velskrevet og innsiktsfull er superlativer jeg kan sende med boken på veien. Jeg anbefaler den varmt ⚄

Forlag: Kagge

Utgitt: 2022/på norsk 2024

Sider: 258

Kilde: Leseeksemplar

Øyenvitnene av Frits de Bourg

Frits De Bourg er en norsk forfatter som debuterte i 2013 med En kald død. Øyenvitnene er hans sjette og mest komplekse fortelling om journalisten Nicolay Wolff: den sympatiske hovedpersonen i en hardkokt sjanger. Jeg har ikke lest denne serien, men angrer litt på at jeg hoppet rett i bok nummer seks, for dette var bra.

Forlaget om handlingen:
En gammel lastebåt forliser utenfor Sørlandskysten. Syv år senere innhentes mannskapet av brå død, én etter én.

En tidligere kjæreste dukker opp etter mange år og ber Nicolay Wolff om en tjeneste. Han skal ta en prat med en tenåring. Med tjuefire kroner og en lunken pils å leve av i tre dager, kan han ikke unne seg luksusen å si nei til tusen kroner. Han gjør som han blir bedt om, og regner seg ferdig med det. Men Ulla Stevenson har en skjult agenda.

Forlag: Vigmostad/Bjørke
Utgitt: 2024
Sider: 303
Kilde: PDF fra forlaget

Jeg digger historier som drar leseren inn med en gang, sånn som i Øyenvitnene. Historien utspiller seg på slutten av 50-tallet, og alle detaljer passer nøye inn i dette bildet. 

Nicoaly Wolff titulerer seg som journalist, men han har en bred erfaring, og får i løpet av handlingen, vist hvor "streetsmart" han er. Som coveret indikerer er det noe ramsalt over historien, både i sjargongen og ikke minst i stedene vi besøker. 

D/S Hallvard som gikk ned var ikke hvilken som helst skute, og snart pekes det tilbake mot krigen som nettopp er slutt. 

Wolff er en ensom ulv som ikke har HMS i fokus. Han maler seg selv inn i hjørner, strekker strikken for langt, og tirrer på seg alle de feile folka, noe som stadig vekk får spenningskurven til å peke oppover. 

Øyenvitnene har som sagt et nydelig ferniss av 50-tall, og tar opp et problem som vi ikke har i vår tid. Historien er spennende og språket Frits de Bourg bruker inneholder mye humor. Et par tre ørsmå flørter er det romantiske alibiet i denne historien, mer kan en kanskje ikke vente av sliten periodedranker av en krigsseiler. 

Jeg likte denne krimmen veldig godt, jeg holdt rede på plottet hele veien, kun med unntak av noen få korte passasjer. Mot slutten tar spenningen seg godt opp, før løsningen åpenbarer seg og alle baller som er kastet opp, lander igjen. 

Er du på jakt etter lettlest og underholdende krim fra femtitallet,

er Frits de Bourg sin Øyenvitnene midt i blinken ⚄

Til margen av Pål Gerhard Olsen

Pål Gerhard Olsen debuterte som forfatter i 1985. Siden da, har han skrevet over 30 bøker, i forskjellige sjangre, for barn og ungdom, krim og romaner. Til margen byr på en utradisjonell etterforsker i en fortelling der mystikken står like sterkt som rasjonaliteten.

Forlaget om handlingen:
Havnesjefen i en mellomstor østlandsby blir funnet drept på gruoppvekkende vis i en Tesla på sin egen arbeidsplass. 

Politiførstebetjent Maria Jensegs uortodokse etterforskning leder oss inn i skogens mørke og menneskers nattside – og til et uoppklart, bestialsk teltdrap på to tenåringsjenter. 

Pål Gerhard Olsen har skrevet en intens og dyptloddende krimfortelling der løsningen ikke ligger i en ren og skjær rasjonell tilnærmingsmåte. 

For Maria er innlevelsen i den skyldiges psyke av avgjørende betydning. En metode som også kaster lys over de første, fortrengte leveårene hennes på Filippinene.

Er du glad i krim(romaner) hvor dialog og språk skiller seg ut som styrken i historien, da er Til margen midt i blinken for deg. Nå må det nevnes at jeg ble litt mettet av artigheter, uttrykk og adjektiver, ettersom midtpunktet i boken ble passert, men jeg trakk fremdeles på smilebåndet av ordvalg og språk som oste av mening.

Jeg koste meg med årets utgivelse fra Pål Gerhard Olsen, som innledes av en henrivende skildring av en sulten mus på jakt, som selv blir jaktet på. Deretter blir vi kjent med Maria, den hardtarbeidende etterforskeren i denne historien. 

                            DNA og digitale pakkeløsninger var blitt politiets alfa og omega. Vel og bra, bare ikke den psykologiske dimensjonen ble nedprioritert. Men det var det Maria mente å ha sett klare tendenser til. Hun som selv bare var på nett i jobb-øyemed og som anså online-dominansen for å være en litt barnaktig mani. Et kjettersk synspunkt hun sensurerte bort for ikke å bli stemplet som bakstreversk.

Her kan det se ut som vi møter på den klassiske typen "vil ikke ha noe med data å gjøre", men sånn er ikke Maria. Hun bruker hodet, og hun er på hugget. Hun arbeider alene, sjekker bare inn med sjefen med ujevne mellomrom, for å få bekreftet at han sitter godt i stolen sin og prokastinerer.

Historien er en klassisk hvem-gjorde-det-krim, hvor mulige koblinger og karakterenes forbindelser avdekkes etter hvert. Det er Marias væremåte, og det lille vi får vite av hennes historie, som gir Til margen mer å lene seg på, enn bare artig språk og litt uortodoks skrivemåte.

Jeg hadde glede av å lese boken og anbefaler den gjerne videre ⚃

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2024

Sider: 229

Kilde: Biblioteket

Ete jord av Bård Torgersen

Den erfarne undergrunnsmusikeren Bård Torgersen debuterte som forfatter i 2005 med romanen Alt skal vekk. Etter det har han skrevet en lang rekke titler i ulike sjangre, som inkluderer bokalbum, poesi, prosa, boksingler og romaner. Ete jord var mitt første møte med forfatterskapet, og jeg kan ikke annet enn å undre meg over om skrivemåten er noe nytt, eller om dette har vært stilen til Torgersen siden debuten.

Forlaget om handlingen:
De to kroppene lå i en skråning, hadde blitt dratt dit over en liten vei, det var blodspor i grusen. Først hadde den ene kroppen blitt slept, så den andre. Den første kroppen tilhørte en mann, den andre en kvinne. Mannens alder var foreløpig anslått til å være mellom førtifem og femtifem, kvinnens mellom tjue og tjuefem. 

Det var spor etter kamp borte ved stien som gikk opp til et bolighus. Både mannen og kvinnen var stukket gjentatte ganger i overkroppen. Begge kroppene hadde fått hodet skåret av. Det ble ikke funnet ID eller andre ting på åstedet som kunne bekrefte hvem kroppene tilhørte.

Studerer du coveret på boken litt før du begynner å lese, så kommer du i akkurat den rette stemningen for denne historien. Vær klar for en grøsserkrim som er helt fri for humor, men proppfull av burleske scener og forvirrende innspill, som jo kan være ganske morsomt. 

Vitnet, som oppdager kroppene er Torleif Aasmundsen, en kjenning i det psykiske helsevesenet.  Lensmannen blir tilkalt, men det er en etterforsker fra hovedstaden som blir tildelt det tunge ansvaret, i å finne ut av hva det er som har skjedd, og fortsetter å skje.

Drepte mennesker blir funnet med avkappede hoder i hendene, vi har hoder på avveie, og folk begynner å si ting som ikke gir mening. Er det en slags smitte på gang? det er heller ingen logikk i ugjerningene som finner sted, eller i mange av de valgene noen av karakterene gjør. 

                                    Det var et skingrende skrik hun hørte. Hun klarte å ignorere det. Men den påfølgende stillheten var knugende. Karin dro dyna over hodet for å vegre seg mot den. Klarte det ikke, reiste seg. Tok på seg raggsokker, dro dem langt oppover leggene. Så stavret hun seg ned trappa. Inngangsdøra sto åpen. Hun gikk mot den, videre ut på gårdsplassen, fikk øye på Juni. Hun satt på huk foran inngangen til uthuset.

Til tross for delvis mangel på sammenheng og mening, så er Ete jord en interessant roman å lese. Små glimt av medmenneskelighet skimtes med jevne mellomrom, både hos lensmannen, etterforskeren og flere, men normaliteten drukner nesten i fantasyelementer. 

Ustyrlige krefter har tatt hold om tiden, logikken forsvinner og menneskene har ikke språk til å forklare hva det er som skjer. 

Ja, det er sært dette her, men det var ikke så sært at jeg la fra meg boken. Å få en krim fra virkeligheten til å fungere med så mange vrangforestillinger og fantasier, er godt gjort. Jeg er selv forundret over at jeg likte denne sjangeroverskridende historien, men det gjorde jeg.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2024

Sider: 204

Kilde: Biblioteket

Eels have av Liv Mossige

Eels have er mitt første møte med Liv Mossiges forfatterskap, selv om hun har gitt ut flere kritikerroste romaner. Hun har en helt egen stemme, som gjorde meg nysgjerrig på hva annet hun har skrevet. 

Forlaget om handlingen:
En alenemor flytter med sønnen til en økolandsby i Danmark, der hun har fått jobb som deltidspleier for en funksjonshemmet gutt. I Eels have har folk vendt den moderne verden ryggen. 

De er overbevist om at jorden lider under menneskenes åk. Mor og sønn kastes inn i en verden der det moralske kompasset peker i uvante retninger.

Kanskje er det bare det umælende livet som virkelig har livets rett?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2024
Sider: 268
Kilde: Biblioteket

Sommerferien var over da jeg la inn en lang ønskeliste hos mitt lokale  bibliotek. Eels have var med hjem i den første bunken av bøker, jeg var nysgjerrig på. 

Romanen starter på en temmelig potent måte, hvor Louise og hennes sønn Lars har et fredelig passiar blant bjørkene. Idyllen er stadfestet, før "meditasjonen" brått avbrytes av ordet "massakre". 

Som leser ble jeg rykket tilbake til virkeligheten, og den brutale avbrytelsen ga en nerve som fulgte romanen helt til slutt. Skildringene av karakterer og omgivelser er gjort på en litt intuitiv måte, ingenting sies direkte, men små drypp av informasjon kommer leseren i hende allikevel. 

Ma har med seg lille Bill på seks år til Danmark, for å hjelpe til å se etter Lars. Han er en  multihandikappet mann på 39 år, som er nært knyttet til sin mor, Louise. Faren Paul er lærer på skolen, hvor barn i alle aldre, går i samme klasse. Det er gjennom hans undervisning av barna, som også inkluderer Bill, at vi lærer mest om det spesielle samfunnet, vi befinner oss i.

Det er mange mennesker i verden som vil ha makt, sa han. Vet du hvordan de får det? Bill satt bare helt stille. Han visste det ikke. Mennesker får makt ved å hjelpe andre, sa Paul. Hvorfor vil du være så svak at du tar imot det?

Den eneste tidsangivelsene vi får, er at det er en tid etter korona, og Bill som lurer seg til å spille dataspill innimellom. Ellers er samfunnet ganske gammeldags, de har smie og plog, de setter poteter og farger ull og er ganske selvforsynt. Trærne ser for meg ut til å være mer hellig enn dyrene, for kjøtt spiser de, mens trær ser ut til å ha en utvidet betydning. Økosamfunnet er selvforsynt med mat, og forsyner seg med klær fra en klescontainer, når de trenger å fornye seg. 

Det er i det hele tatt et urovekkende samfunn som skrives frem, men spenningen ligger i hvordan befolkningen ser på menneskeverd. De fattige er sett på som en trussel, og hva med de som er handikappet, som Lars? En liten scene fra klasserommet, når Paul snakker til barna om hesten Frimann som er død:

Paul reiste seg og begynte å gå mellom pultrekkene med hendene på ryggen. Frimann var grådig sånn som fattige mennesker er det, sa han. Tenk litt på det. Hesten hadde det samme begjæret og hungeren som et sultent menneske, en som aldri før har eid noe. Alle jordens fattige er en fare for at vi andre skal gå under og bli borte. Forstår dere det?

Jeg likte denne romanen godt, den ga meg litt å tenke på, samtidig som skriveteknikk og språkbruk ga den en helt spesiell karakter. Jeg satt igjen med en litt urolig følelse, etter endt lesning, så at den har beveget meg, det er det ikke tvil om. 

Camping med minicamperen #Raidhoo

Utforskertrangen er stor hos oss, både herr og fru er glad i å oppleve nye ting, og ikke minst være mye ute. Vi reflekterte over hva vi bruker fritiden vår på, og kom frem til at det ble mye lesing (meg) og løping (gubben). Tidligere da vi kjørte lange veier for at Frode skulle være med på løp, snakket vi ofte om å få oss en vogn, men gjorde aldri alvor av drømmen. Det er fem år siden vi flyttet fra landlige omgivelser, og inn til Bergen, men huset vi bor i har garasje, og der fikk vi leie en ekstra plass. Utfordringen var at det var lavt under taket, max 2 meter, og med denne begrensningen ble Raidhoo et godt alternativ.

Siden jeg har hukommelse som en gullfisk trenger jeg en oversikt over hvor vi camper. Derfor lager jeg atter en liste på bloggen, som har litt turgreier fra før, til tross for at det meste er relatert til litteratur. Listen ligger øverst, og under kommer det litt bilder og tekst, mer etter hvert som vi farter rundt. Du finner igjen listen på høyre side i bloggen. 

Tips om turer eller fine plasser å campe for en natt eller to,  mottas med glede, om du vil skrive noen ord i kommentarfeltet ☺

1. Vika Feriesenter nord for Ålesund, returen fra Orkdal hvor vi hentet vognen
2. Første campingtur gikk til Sundal Camping - tur inn mot Bondhusbreen
3. Første overnatting i sommerferien Sandneset Camping utenfor Molde - Misundtrappene
4. Svenningdalsvatnet Camping på tur fra Snåsa til Mosjøen, (villcamping)
5. Davik Fjordparadis i Bremanger - to nydelige dager med fjelltur
6. Oldevatn Camping i Olden - tur til Briksdalsbreen (se ferien her)
7. Hardanger Feriesenter i Øystese - Frode halvmaraton, kunstmuseum og gullfisk
8. Borgund Camping i Lærdal - med tur rundt Galdane 
9. Rosendal Hyttetun - med tur til Malmangernuten og Øykjafjell
10. Garen Camping nesten på Hardangervidda - med heldagstur til Grytehorga 1223 moh
11. Hvor går neste tur?

2024

Vi gikk ikke lenge gravid med planen om å kjøpe vogn, for da vi tok kontakt med leverandøren, viste det seg at vi kunne komme å hente vognen uken etter. Lett småeuforisk kjørte vi fra Bergen til Orkdal en fredag etter jobb, og følte oss som verdens rikeste da vi kjørte hjem med denne lille beautyen bakpå.

Sundal Camping i Hardanger, var et fredelig sted å øve prøve seg som campingfolk. Ryddig og ren campingplass, hyggelige mennesker som ønsket oss velkommen, og holdt fasilitetene rene. Vi søker oss til steder som er nær naturen og fremstår som rolig, trampoliner og musikk er ikke noe for oss.

Sandneset Camping utenfor Molde er utgangspunkt for de 4-5 sherpatrappene som er bygget på Otrøya. Frode gikk alle, mens jeg var med opp på Rørsethornet en av Norges lengste sherpatrapper. Vi anbefaler campingen, som var kjempefin, bare litt irriterende havtåke lot vente på seg før den forsvant. Utsikten fra Rørsethornet var upåklagelig, men det var langt ned igjen.

Svenningdalsvatnet Camping ligger på E6 litt sør for Trofors i Nordland. Her betaler man en hundrelapp på vips, og så kan en rigge seg til der en vil. Det var lite folk her, så vi fikk en god plass helt i vannkanten, og nøt solnedgangen i fjæresteinene.

Davik Fjordparadis - bilde tatt fra en fjelltopp

Davik Fjordparadis nådde vi etter en "bomtur" ut på Bremangerlandet. Vi ankom dette strandparadiset sent, etter å ha besøkt Selja, Vestkapp og Kannestenen. Vi visste at det kun er to campingmuligheter her ute, og endte opp med villcamp. 

Tidlig nestemorgen kjørte vi inn på fastlandet igjen, og landet i Davik. Beste campingen til nå, den hyggelige eieren kom med turtips til oss, en fin totimerstur tok oss godt opp i høyden, hvor vi kunne se tre fjorder møtes. Med så få gjester, ble dette en rolig opplevelse. Dusj/do var i beste klasse, på en plass som kunne tilby butikk og restaurant de fleste dager.

Et mektig skue som virkelig er verdt turen

Oldevatn Camping hadde vi sett bilder fra på facebook, så vi la oss til der, som siste stopp i sommerferien. Litt trangt og mye folk, men greie fasiliteter. Mye aktivitet i forbindelse med vatnet, som var gratis for de som bodde på campingen. Fin tur inn til breen - myyyye turister!

 

Hardanger Feriesenter var bløt da vi la helgen til Øystese. Frode skulle løpe halvmaraton om søndagen, men vi satt opp camp allerede fredag, og tilbrakte lørdagen med å kjøre opp til Skårdalsvatnet hvor det er satt ut gullfisk. Vi var også innom kunstmuseet Kabuso og tittet på utstillingen der. Grei camping, veldig bløtt i gresset, greie fasiliteter og noen fine bobilplasser helt nede ved sjøen.

Regnet ble en utfordring, men justeringer er gjort til neste gang, og vi har blitt to racere til å pakke ned fortelt i regn, og funnet løsning på hvordan det kan tørkes til neste gang. 

Borgund Camping er et av alternativene i Lærdal. Vi har bodd nede ved sjøen tidligere, men nå valgte vi Borgund som ligger nærmere Galdane, den nydelige rundturen på 11 km. som vi skulle gå. 

En helg med bare "nesten"regn, en kjempefin tur og et koselig opphold på denne fine campingen. Rene fasiliteter og kjekke folk som hilste oss velkommen.

Stegastein, et populært turistmål

På veien hit valgte vi å kjøre over Aurlandsfjellet, og stoppet ved Stegastein. Vi overnattet langs veien, men det blåste sånn at vi i 5-tiden om morgenen valgte å kjøre ned til sjøen og sover noen timer videre. En grei erfaring å ta med seg videre i campinglivet ☺

Rosendal Hyttetun ble stedet vi opplevde litt etterlengtet sol, etter ukesvis med regn. Campingplassen hadde fin utsikt ut over fjorden, men stedet bærer preg av opparbeiding for plass til fastboende spikerteltbeboere. Lite sjarmerende, i tillegg var det veldig langt å gå, i stummende mørke på kvelden, for å komme til toalettene. Vi gikk opp på Malmangernuten 850 moh på lørdagen. Søndag gikk Frode opp på Øykjafjell, mens jeg besøkte Galleri Guddal, som hadde en kjempefin utstilling med Håkon Bleken.

Garen Camping på Hardangervidda/ Øvre Eidfjord

Første helgen i september kom sommeren tilbake, og vi suste opp på Hardangervidda, nærmere bestemt Garen Camping ved foten av Grytehorga 1223 moh. Campingplassen var kjempefin, og vi fant en fin plass nede ved elven Bjoreio. 

På turen vår plukket vi 5 liter med krekling, som ble til likør da vi kom hjem. Gourmetmat i form av hver vår solide tunfiskbiff ble tilberedt på engangsgrill, anbefales på det varmeste med potetsalat. Nå på høsten må vi forholde oss til mørke og kulde på en ny måte, en utfordring vi tar på strak arm. 

På returen om søndagen, stoppet vi ved Vøringfossen og menget oss med turistene på de fine turstiene de har anlagt der.

Det tolvte huset av Malin C.M. Rønning

Malin C.M. Rønning er en norsk forfatter som ble nominert til Tarjei Vesaas debutantpris for for Skabelon, som kom ut i 2020. Jeg har ikke lest den, men presentasjonen av denne romanen, fenget oppmerksomheten min.

Forlaget om handlingen:
Molli er tilbake i hjembyen for første gang på flere år. Broren Bill ligger i dyp søvn med alt mulig kobla til kroppen og et blåmerke forma som et fotavtrykk på ryggen. Bill ble funnet ved elva, han lå der sammen med Ib.
Ib hadde fortsatt sprøyta mellom tærne, kroppen var kald. Det lå ei jernstang på bakken ved sida av.
Det starter i barndommen da mamma Karla blir valgt av en forferdelig mann. Karla, Bill og Molli flytter inn i Franks hus, så kommer det forferdelige til syne. Men det finnes et barn i speilet som maner noe fram. Elva renner gjennom sommeren. Sola brenner over asfaltplassen. Alt glimrer som en nattehimmel. Og ved utløpet av elva skimtes Galgeholmen, der de fredløse ligger i jorda og en kvinne ble brent på bålet i 1623 for å ha ønsket noen død.

Persongalleriet i denne historien kan telles på to hender, og flere trenger man ikke for å levere en knakende god roman. Skrivemåten Rønning bruker gir leseren litt å jobbe med, historien fortelles fra to tidsepoker, oppveksten til Molli og Bill og en stund etter når Bill ligger på sykehus, og Molli sitter ved hans side i 7 dager.

Plottet er bygget opp på en sånn måte at skrekken kryper innpå deg mens du leser. Du ser potensialet til vold og mishandling, mens familien egentlig skildres ganske så fredelig. Mor sier at hun har kontroll og vet hva hun gjør, når hun lar Frank herje med både henne og barna, men det hun gjør for å beholde roen i huset, går jo utover Bill og Molli.

Dette er glimrende skildret, en forstår valget Karla tar, men det gjør at Molli må leve i en verden, hvor det ikke er samsvar mellom alt, ord, handling og konsekvens. 

    -Du veit, sånne som oss har allerede tapt. Mye kan sies om mamma, men dèt rakk hun å lære meg, så slipper jeg å kaste bort tida på å håpe på noe bedre. Ingen hyggelige menn vil ha en kjæreste som ikke veit hvordan bruke bestikk. Skikkelige folk vil ha skikkelige folk, og resten må bare finne seg i hverandre, dessverre.

Romanen har et ferniss av overnaturlighet ved seg, som helt mot slutten får gjenklang i en liten anekdote fra 1600-tallet. Gjennom romanen har vi blitt kjent med Molli som en einstøing, en dømmer som søker naturen og ensomheten. Det turbulente familielivet, og mobbingen på skolen har knyttet henne til virkeligheten, men det finnes en sfære som gir henne trøst.

    - Hvis du leiter i et mareritt, kan du finne noen der som du kan be om hjelp. Du må bare komme over frykta først, gjøre det om til en drøm.

Det 12 huset er velskrevet, usentimental og absolutt engasjerende. Oppbyggingen av de mellommenneskelige relasjonene er troverdige, og fremstilles for leseren på en litt besnærende måte. 

Dette er en roman med karakter, som jeg gjerne anbefaler videre ⚄

Forlag: Oktober

Utgitt: 2024

Sider: 311

Kilde: PDF fra forlaget

Dagene som kommer av Melissa da Costa

Mitt første møte med Melissa da Costa var den betydelig lengre romanen Alt det blå på himmelen. Den ble litt for søt for min del, så jeg avbrøt, men Dagene som kommer var en helt annen historie - den likte jeg godt!

Forlaget om handlingen:
Om kvelden den 21. juni skjer en ulykke som snur opp ned på Amandes liv. Hun mister to av sine aller nærmeste, og hennes verden kollapser. I sorgen flytter – eller flykter – hun til et gammelt hus på landet. Huset har stått tomt i flere år, og hagen er fullstendig gjengrodd, men her finner hun så vidt livsgnist nok til å overleve dagene.

Amande finner noen gamle hagekalendere med håndskrevne råd fra husets tidligere eier, og hun kjemper seg sakte tilbake til livet ved å følge rådene. Årstidene kommer og går, og gradvis finner hun styrke fra arbeidet med hagen, med sitt gamle epletre, sitt vell av ulike blomster og en omstreifende katt.

Vi følger Amande gjennom et helt år, fra en bekmørk 21. juni det ene året, til en litt lysere og mer håpefull 21. juni året etter.

Dette er, som coveret røper, en blomstrende og fargerik roman. Brå død og stor sorg er bakgrunnen for historien, men det blir ikke nitrist av den grunn. 

I hovedpersonen Amande møter vi en 29 år gammel kvinne som har problemer med å tilgi sin mor for hendelser i fortiden. Dette er nok en av grunnene til at hun har knyttet seg så sterkt til svigerfamilien sin, og etter mannens død, er det de som tar seg av henne.

Hun vil ikke bo i leiligheten deres, så hun ber om permisjon fra jobben og leier seg et hus langt fra folk. Mye skjer på en gang i begynnelsen av romanen, vi får høre hva som har hendt med Benjamin, som mannen het, også får vi høre om fortiden deres, hvordan to så ulike personligheter som deres, kunne finne sammen. 

Når Amande først installerer seg i det lille huset med den store hagen, har hun handlet inn boksemat for å slippe å gå ut på lenge. Hun trekker for alle gardiner, og dykker ned i sorg og fortvilelse. Tilfriskningen lar vente på seg, men smått om senn skjer det små ting som vekker henne tilbake til livet.

Hun lærer den tidligere hytteeieren Madam Huguel å kjenne, ved å studere alle tingene hennes i hytten, og ikke minst plantekalenderne hun har etterlatt seg. En dag står datteren hennes Julie plutselig står på døren, og Amande får et nytt menneske å forholde seg til.

Romanen handler mye om å leve i samkvem med naturen. Mange av scenene i denne boken oser av slik ro, at selv jeg som leste pustet langsommere. Amande jobber med jorden, hun gjødsler og sår frø, setter knoller, og høster inn epler. Hun jobber seg gladere og mindre ensom, etter hvert som flere mennesker og en katt, finner veien til henne.

Far til Benjamin har gått til graven hans hver dag, og når han har vært hos Amande i noen dager, innrømmer han at han savner graven. Da viser hun ham stedet hvor hun minnes Benjamin, ved et tre inni skogen, hvor det står en stol inntil stammen. Fra denne sekvensen spinner det ut tanker rundt religion; buddhismen, gjenfødsler og nirvana. 

Jeg må innrømme at det der begynte å minne om selvhjelpsvisvas, og ble litt for ullent etter min smak, men igjen er det Julie som redder, både Amande og romanen, for hun skrenser opp foran huset i skogen igjen og har nye planer på gang. 

Handlingen følger naturens gang, og det er ikke tvil, jeg klør i fingrene etter å dyrke frem noe. Det går nok over ved at jeg kjøper en lyngkvast på butikken, men mens jeg leste noterte jeg meg både mispel og geranium, uten å ane hvilken blomster det er. 

Den dokumentasjonen Amande finner på i huset hun leier skulle vært gitt ut som bok. Det er et fantastisk oppslagsverk a la "Grønne fingre for dummies", jeg er sikker på at den hadde gått som varmt hvetebrød.

Jeg likte Dagene som kommer godt, den er ikke for sentimental eller suppesøt, men skildrer en sorgfylt ung kvinne som greier å unngå å gå til grunne, men gir seg selv tid, og kommer seg på beina igjen.  Melissa da Costa skriver godt, romanen er handlingsdrevet og ble aldri kjedelig. 

Denne må du få med deg ⚃

Hverdagsnett og Heartart har også blogget om boken

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 272

Kilde: PDF fra forlaget

Den som bærer skyld av Hilde S. Palladino

Endelig kommer bok nummer to i denne serien. Jeg leste Den som frykter snøen da den kom for noen år siden, og ble begeistret. Dette er ikke politikrim, men en fagperson som blir kontaktet av kvinnen bak Krimpodden, for å finne venninnen hennes. 

Forlaget om handlingen: 
I Den som bærer skyld er det dirrende varm sommer med en hetebølge som har vart i ukesvis, og Bjørk Isdahl får i oppdrag å lete etter en middelaldrende kvinne som er forsvunnet. 

Det viser seg at kvinnen som er borte, Hege, hadde en datter som forsvant sporløst for 18 år siden. Raskt ser Bjørk at denne forsvinningen hadde likheter med dobbeltdrapssaken hun feilet så fatalt med for tre år siden. Så forsvinner enda en ung jente fra nabolaget …

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2024
Sider: 448
Kilde: PDF fra forlaget

I likhet med den første boken starter også denne med en forhistorie, et offer. Jenny er på flukt gjennom skogen, fra noen som ikke vil henne vel. 

Jeg liker begynnelser som dette, som får pulsen opp i marsjfart, og får meg til å kroe meg godt ned i lesestolen. 

Bjørk Isdal som har en fortid som innleid konsulent i politiet, holder nå sinnemestringskurs for hissige fanger i fengselet. Politiet vil ikke bruke henne mer, på grunn av tabben hun gjorde i dobbeltdrapssaken for tre år siden. Denne saken refereres det til ganske ofte, uten at vi får så mange detaljer.

Historien bygger seg sakte men sikkert opp, via to tidsepoker lærer vi bakgrunnen for forsvinningen for 18 år siden. I nåtid møter vi igjen noen av karakterene fra den gang, og et par av dem kommer Bjørk litt vel tett inn på livet. 

                        Panikken hadde alle intensjoner om å gyve løs på meg. Jeg ble liggende stille. Kikket mot trange kjellervegger av knudrete hvit betong og svart muggsopp. Langsgående render av brunt slam som fortalte at vannet fra innsjøen kunne trekke inn. Stanken. Var det av muggsoppen? Ble man ikke kvalt av sånt? Fikk diarè og indre blødinger om det gikk for langt. 

Absalon Lund, Bjørks tidligere sjef i politiet hjelper henne når hun begynner å grave i forsvinningen. De leiter etter sammenhenger, og finner detaljer som endrer hele bildet, men de må ikke røpe samarbeidet sitt, og Bjørk må for all del ikke dumme seg ut igjen.

Den som bærer skyld er en lettlest og spennende krim, preget av blikket på menneskelig atferd generelt, og på narsissistiske personlighetstrekk spesielt. Flere av karakterene er ikke det de utgir seg for å være, noe som legger et slør over hvem ugjerningspersonen er. 

Bjørk Isdahl er en interessant karakter å bli kjent med. Hun har samboer og en liten baby, men alt det som river i henne fra innsiden, gjør at hun ikke greier å være der for dem. Dette er overbevisende skildret, og gjør hovedpersonen interessant å følge videre. 

Jeg gleder meg i hvert fall til neste bok, for Hilde S. Palladino skriver godt,

det tok ikke helt av, men ga meg en fin leseopplevelse ⚃

Du kan kalle meg Jan av Anne Elvedal

Etter å ha skrevet grøsserbøker for barn tar Anne Elvedal med denne boken steget ut i voksenlitteraturen. Forfatteren har bakgrunn fra psykiatrien, noe en absolutt kan se spor etter i denne historien. Denne psykologiske krimmen lanseres i dag 15 august! 

Forlaget om handlingen:
Ingen vet hvem Ida Hansen egentlig er. Bak de falske kontaktlinsene og det falske, lyse håret. Bak tvangshandlingene og den tjukke festningen hun har måttet gjemme seg bak i over tjue år.

Utad er Ida en dedikert psykiatrisk sykepleier på en avdeling for nysyke, unge voksne i Trondheim. Frem til den dagen en av hennes pasienter forsvinner like etter utskrivelse. Den attenårige jenta Fanny var innlagt på grunn av en psykose og forfølgelsesvanvidd – men var mannen hun innbilte seg fulgte etter henne, faktisk reell?

Kort tid etter finner Ida en helt spesiell leke. En leke som knytter Fannys forsvinning til hennes egen fortid. En fortid hun ikke husker.

Ida innser at hun må finne de fortrengte minnene, skal de finne Fanny. Hun får hjelp av en kollega som praktiserer hypnose, men kan Ida stole på minnene? Kan hun i det hele tatt stole på noen rundt seg?

Er du en boksluker, så er denne psykologiske thrilleren midt i blinken for deg. Hos meg forsvant boken på to leseøkter, som begge ble utvidet, fordi jeg ikke greide å legge den fra meg. 

Ida Hansen er fortelleren i denne historien, men hun er en upålitelig ordstyrer, for ting er ikke alltid slik det ser ut, ved første blikk. Ida har "issues" som det heter på godt norsk, ting leseren får øye på litt underveis, og som gir former til karakteren. Plottet er delvis bygget opp av falske minner og fortrengte traumer, de mange fallgruvene underveis i handlingen unngås, takket være et sterkt persongalleri, som holder det hele sammen. 

Problemstillinger som hører hjemme i psykiatrien diskuteres i denne boken, ikke som avhandlinger, men gjennom dialog, karakterene i mellom. Disse refleksjonene åpner gjerne opp for nye tanker hos leseren, jeg fikk i alle fall litt å tygge på underveis. Skal en anerkjenne alle følelser? Hva ligger i det å redefinere seg selv? betyr det å tilgi sin overgriper for eksempel? 

Karakterene gjør jobben sin, det eneste pirket jeg har er at det blir litt mye, alle er mistenkelig på ett eller annet tidspunkt. Det handler gjerne om at vi er inni Idas hode, og hun er absolutt på leit etter uregelmessigheter hos de rundt seg.

Aldri før har jeg fått presentert en hypnoseøkt på en mer detaljert måte. Kanskje jeg er lettpåvirkelig, for den nedstigningen Ida opplevde, påvirket også meg. 

                            Jeg tikker i utakt. Noen puster i det kalde mørket, hurtig, altfor hurtig, og jeg ser henne nå:
Hun, jenta, jeg, på det kalde betonggulvet, naken krøllet sammen, i kroken ved tissekassa som en syk hund. Rød sløyfe i håret. Rundt det lille ansiktet er en lysegrønn grime strammet hardt.

Først og fremst er dette en drivende rask, frysende ekkel historie, som stort sett unngår å gå i detalj på overgrepsbildene, men holder leseren opptatt med å gruble på hvem, hva, hvor. Du kan kalle meg Jan er i mine øyne perfekt helgeunderholdning, som ikke er så rask å riste av seg, som en skulle tro.

Jeg anbefaler gjerne boken videre ⚄
Det gjør Artemisias Verden også 

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 288

Kilde: Leseeksemplar

Evil grandma av Line Baugstø

Nå er det lenge siden jeg har lest noe av Line Baugstø, det er kun Fører av grå folkevogn og Egne rom jeg har fått med meg, men nå når sommeren er på hell, var det endelig tid for Evil grandma. 

Forlaget om handlingen:
Mona er i sin beste alder, men det er det ingen andre som skjønner. Hun er litt for tykk, unngår motbakker og foretrekker sofaen framfor helsestudio. En kveld overmannes hun av skyhøyt blodtrykk og et sterkt ubehag. Selv er hun redd hun har fått et hjerteinfarkt, men den unge legen kaller det panikkanfall. Hun har nettopp fått vite at hun skal bli bestemor.

Da sønnen og den gravide svigerdatteren Alma får vannlekkasje hjemme, flytter de inn hos Mona. Rotet i den lille leiligheten vokser parallelt med Monas irritasjon. For å avreagere oppretter hun en hemmelig instagramkonto: evilgrandma65. Endelig har hun funnet en kanal der hun kan si sin hjertens mening uten å tenke på konsekvensene. 

For en herlig leseopplevelse dette ble! Jeg vil ikke påstå at dette er en morsom roman, til det er det alt for mye sorg og lidelse. Galgenhumor er vel det rette ordet, men alle de vonde følelsene en får, når en blir misforstått og utelatt, gjør at latteren som vil opp, blir sittende fast.

Selvfølgelig får det konsekvenser at Mona åpner den fatale instagramkontoen. Jeg heiet på henne hele veien, det vil nok alle gjøre som lett kan sette seg inn i situasjonen Mona befinner seg i. 

Mona er 65 år, stiv i kroppen og tungpustet, men fremdeles i jobb. Hun bor alene, og får oppleve marerittet når sønnen og kjæresten hans flytter inn til henne. Mer utakknemlige barn skal en lete lenge etter, jeg hadde ikke problemer med å forstå ergrelsene som raste i Mona. 

Alle situasjonene hun kommer opp i er i det hele tatt veldig gjenkjennelig, og reaksjonen til Mona er nok ganske uforståelig, for de som ennå ikke har snust på "den usynlige alderen".

Mona holder sammen med bestevenninnen Annemor, de er ikke enige om alt, men støtter hverandre. Helt til det renner over for Annemor, og det er Mona det går utover - til gangs. Mona føler seg misforstått og sviktet, av alle egentlig, er hun urimelig? eller dum?

Det er ingen lett situasjon hun befinner seg i, og den store ensomheten som Mona opplever etter bruddet med Annemor er skikkelig vond lesning. 

Jeg koste meg med denne historien, slutten var kanskje litt "enkel", happy er den i alle fall, og godt er det, for kjære Mona unner jeg alt godt ⚃

Forlag: Oktober

Utgitt: 2024

Sider: 250

Kilde: PDF fra forlaget

Tranene flyr sørover av Lisa Ridzèn

Lisa Ridzèns bestselgende debutroman har blitt et internasjonalt fenomen og er solgt til over 30 land. Alderdom er et tema som forfølger meg for tiden, men denne romanen er jeg glad for at jeg fikk med meg.

Forlaget om handlingen:
89 år gamle Bo lever et stille liv på landsbygda i Jämtland. Den en gang så sterke kroppen hans er i ferd med å gi opp, det er bare så vidt han klarer å få åpnet boksen der han oppbevarer sjalet til sin demente kone Fredrika. Hun har flyttet på sykehjem, men stoffet dufter fortsatt av henne. Heldigvis har han fortsatt den trofaste jämthunden Sixten til å holde seg med selskap. Sønnen Hans kommer innom med jevne mellomrom, men far og sønn strever med å nå frem til hverandre. Da Hans mener Bo ikke lenger kan ha Sixten boende hos seg, rakner det for Bo. Følelsene virvler opp i ham, og han ser tilbake på livet sitt. Han tenker på hva slags far han har vært – kan han klare å nærme seg sønnen før det er for sent?

For en forfatterdebut Lisa Ridzèn har gjort, jeg skjønner godt at svenske lesere applauderer romanen. Det er vanskelig å sette seg inn i andre livssituasjoner enn den en selv opplever, men med en så god skildring, som den vi får her, er det faktisk mulig.

Boken er formet som loggen til hjemmetjenesten, men det er hovedpersonens historie som skrives frem. Bo er gammel og skral, og han har mye tid til å gruble over livet. Han tenker mye på forholdet til sønnen, sett i lys av hvordan hans egen far var med ham selv. Når sønnen og pleiepersonalet tar avgjørelser over hodet på ham, føler han at han har mistet all autoritet, frustrasjonen hans, kjenner jeg langt inn i sjelen.

Avskiltet ligger han i sengen, han har ikke matlyst og ergrer seg over at de hele tiden tar på ham bleie. Ikke vil han dusje heller, og ofte har han en god grunn til å nekte, om ikke annet fordi det er den eneste maktutøvelsen han greier. Han har blitt en som ting skjer med, uten at noen lytter til hva han vil. 

Gjennom romanen får vi et tydelig bilde av oppveksten hans, vi hører om hvordan han møtte sin livs kjærlighet, livet deres og hvordan det var å bli far. Nå tar de fra ham den gode gamle slagbenken som han sover i, og resten av livet skal ligge i kommunens seng.

Han føler seg invadert når de tar fra ham hunden, og når så hans beste kammerat dør, blir det tomt for alvor i hjemmet hans. Heldigvis har han Ingrid, som er favoritten blant pleiepersonalet, Johanna er grei hun også, men han fikser det dårlig når Eva Lena kommer. 

Konen er i live, men så dement at han knapt orker å besøke henne, men det betyr ikke at han ikke elsker og savner henne fremdeles. Her sitter Bo og sønnen Hans i bilen utenfor pleiehjemmet, og puster ut etter å ha besøkt henne:

                Hans stryker håndflatene over ansiktet, og jeg vil si noe som får ham til å kjenne seg lettere. Det er ikke morsomt å se henne sånn som dette, sier jeg og ser ut på de lekende barna. Nei, det er det ikke. Han lener pannen mot rattet en stund. Han er så pass stor at han ikke trenger å bøye seg langt.
Men det gjør henne nok godt at vi kommer, sier jeg og harker. Jeg tror det gjør henne godt et sted der inne. Han snur på hodet og ser på meg med det blikket han pleide å se på meg med. Det som sier at vi hører sammen.
Tror du det?

Romanen er oppslukende, har med jevne mellomrom anslag til spenning. Jeg likte godt skriveteknikken Ridzèn bruker, det at han snakker direkte til kona i du-form, gjorde at historien ble ekstra nær og hjertevarmende. Romanen er skrevet med stor respekt for de gamle, men også for pleiepersonalet, som utfører den viktige jobben det er, å ta vare på eldre mennesker som trenger omsorg.

Tør du å ta et lite steg ut av ditt eget liv, og inn i en annens for noen timer, så er Tranene flyr mot sør en glimrende anledning til å få noen nye perspektiver på livet - jeg anbefaler gjerne romanen videre ⚄

Forlag: Kagge

Utgitt: 2024

Sider: 375

Kilde: PDF fra forlaget

LISA RIDZÉN bor på et lite sted utenfor Östersund. Hun er doktorgradsstipendiat i sosiologi og har spesialisert seg på maskuline normer og følelser på den norrlandske landsbygda. Ideen til debutromanen Tranene flyr mot sør fikk hun da hun leste hjemmetjenestens logg over hennes egen farfars siste tid som pleietrengende. 

Jeg kan ikke se mor noe sted av Miriam Stendal Boulos

Miriam Stendal Boulos er litteraturviter med en doktorgrad i fransk litteratur. Hun debuterte som romanforfatter for fire år siden med Silkehjelm. Jeg leste ikke debutromanen hennes, men hadde stor glede av årets utgivelse.

Forlaget om handlingen:
En ettermiddag for over førti år siden står en jente i snøen og venter på mor. Nå venter hun ikke lenger, hun rydder i morens dødsbo. I brev, fotografier og gjenstander oppstår en historie om å vente på mor, støtte mor, være med mor, i alt.

Slik føres hun ut på en erkjennelsesreise gjennom skrift, minner og tolkning, men også et forsoningstokt der hun forsøker å forstå foreldrenes egen historie. 

Når hun kryssleser de tre dagbøkene hun skrev som ung, ser hun hvordan skriften kunne legge et slør over alt skremmende: ikke minst da hun tretten år gammel forelsket seg i en av morens pasienter, «kunstnersjelen».

Denne romanen setter fokus på en tematikk, som de fleste, har glede av å lese litt om. Vi møter hovedpersonen Marie, en voksen dame, som i kjølvannet av morens død tar ett oppgjør med seg selv.

Handlingen spenner seg over hele Maries liv, en barndom som ikke bare var lett, med en syk far og en travel mor, som var mer opptatt av klientene hun hadde i terapi, enn av datteren. Marie ble ikke sett av foreldrene i oppveksten, og måtte hanskes med mobbere og dårlige lærere på egenhånd. 

Forholdet til moren var lenge anstrengt, men da hun ble eldre, begynte Maries ønske om forsoning å gjøre seg gjeldende. Det er dette denne romanen har fokus på, og etter hvert skjønner leseren at her er det ganske mye å jobbe med. 

Marie går gjennom inventaret i morens hus, og tingene hun pakker ned, setter fart i minnene. Gjennom tilbakeblikkene utdypes også problematikken, som her sirkles inn på en fiffig måte.

Jeg likte boken, men den neddempede tonen den er skrevet i, gjorde ikke underverker for meg. Refleksjonene rundt det å ha et uavklart forhold til sine egne følelser overfor en som snart skal dø, er interessant å lese om. Miriam Stendal Boulos bruker et poetisk språk, som flyter lett, så denne leseopplevelsen var ikke preget av mye motstand.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2024

Sider: 237

Kilde: PDF fra forlaget

Baumgartner av Paul Auster

Den amerikanske forfatteren Paul Auster døde i april i år, 77 år gammel. Han var gift med den norskættede forfatteren Siri Hustvedt. Jeg har ikke lest Auster før, men lot meg virkelig henføre av denne nydelige historien, så det skal jeg gjøre noe med.

Forlaget om handlingen:
Sy Baumgartners liv har vært definert av kjærligheten til kona Anna. Når han nå, ni år etter at hun døde i en ulykke, stiger inn i 70-årene, strever han fremdeles med å finne ut av hverdagen uten henne.

Minner trenger seg frem og fletter seg sammen med dagligdagse gjøremål. Baumgartner ser tilbake på tiden da han og Anna møttes som fattige studenter, på forsøkene deres på å leve av egen skriving i New York, på alle tiårene med lidenskap. Han opplever å finne kjærligheten på nytt, samtidig som han kastes stadig lengre bakover i sin egen, mangslungne familiehistorie.

Baumgartnerer en rik og intelligent fortelling om skjønnheten i de små øyeblikkene, fra en av USAs største romanforfattere.

Åpningsscenen i denne romanen beskriver hovedpersonen og en rekke uheldige omstendigheter, som fører til en ulykke. Han får assistanse av mannen som er innom for å lese av strømmåleren, en sær type med stort hjerte. Vi hører også om UPS-Molly, damen som har levert 412 bokpakker på døren hans, et sørgelig resultat av hverdagslivets ensomhet.

Etter mange avbrutte forsøk på å ringe sin søster, kimer det plutselig i dørklokken:

Så vidt Baumgartner kan forstå, er uttrykket i Eds øyne både håpefullt og fortvilet. En merkelig kombinasjon, tenker han, og da Ed hilser ham med et forsiktig smil, er virkningen enda mer forvirrende - som om måleravleseren halvveis forventer at døren sil bli smelt igjen rett i ansiktet på ham. For å døyve mannens uro inviterer Baumgartner ham inn.

        Takk Mr. Boom Garden, sier mannen idet han skrider over terskelen. Det setter jeg pris på. Baumgartner, som er mer lattermilde enn fornærmet over radbrekkingen av navnet sitt, sier: Kan vi ikke like gjerne tiltale hverandre ved fornavn?

I fortsettelsen får vi høre om Anna Blume, kona til Baumgartner som døde for 10 år siden. Denne delen gir oss også en historie om en ung jente som var superflink å spille baseball, men som ikke fikk fortsette, for spillet var bare for gutter, når barna nådde en viss alder, og flere skråblikk på det amerikanske samfunnet.

Romanen fremstår som fragmentert, da flere av historiene har et eget plott, men alt henger sammen, i den overordnede handlingen. Baumgartner er en aldrende fenomenolog og forfatter ved et Princeton-fakultet. Han har begynt å surre litt, og nå drømmer han at Anna ringer ham på hennes frakoblede telefon, som fremdeles står på det urørte kontoret hennes.

Anna selv er med i romanen, når hun i det ene kapitlet i førsteperson forteller fra sitt siste biografiske stykke. Kanskje det er mer biografi i denne romanen, for når vi hører om Baumgartners slekt, dukker det opp en morfar som døde i jødemassakrene i Russland under 2. verdenskrig, og en mormor som het Ruth Auster. 

Selv om historien fortelles fra flere vinkler, finnes det noen ledetråder. En student vil skrive phd på Annas dikt, Baumgartner har selv en bok han vil få ferdig, også har vi jo den fine Ed Papadoulous, strømmålermannen, som dukker opp igjen.

Litt spenning, humor og overraskende vendinger gjorde denne romanen til en jeg satt stor pris på å lese. Alderdom, sorg og savn har funnet meg i flere romaner i det siste, dette ble Paul Austers siste bok, før han døde i fjor, det bidro til stemningen jeg gikk inn i lesingen med.

I likhet med Beathes bibliotek, anbefaler jeg gjerne boken videre ⚄

Forlag: Aschehoug 

Utgitt: 2024

Sider: 173

Kilde: PDF fra forlaget

Språk og oppmerksomhet - et essay av Toril Moi

Språk og filosofi er spennende tema for en boksluker som meg. Toril Moi er et kjent navn, men dette er første gang jeg sitter med en utgivelse i hennes navn, i hendene. Moi er professor i litteratur, hun er opptatt av feministisk teori, og spørsmålene hun interesserer seg aller mest for, befinner seg der hvor språk og filosofi møtes. 

Forlaget om handlingen:
Toril Mois essay «Språk og oppmerksomhet» fra 2013 viser hvorfor sjelløs språkbruk og et fremmedgjort forhold til språket er farlig, både for den enkelte og for demokratiet. 

Språket kan vise oss virkeligheten, men bare dersom vi utvikler evnen til oppmerksomhet. Å finne ord er å lære å se. Å lære å se er å finne ord. 

Til grunn for våre moralske vurderinger og vår forståelse av verden må vi anlegge det Iris Murdoch kaller «et rettferdig og kjærlig blikk».

Gjennom diskusjoner av litteratur fra Henrik Ibsen til Vigdis Hjorth og med et blikk på rettsaken mot massemorderen fra 22. juli, spør Moi hvordan vi kan uttrykke det vanskelige ved virkeligheten.

Jeg blir sjelden skuffet når jeg leser essays, ei heller denne gangen. Filosofi kan bli tørt og til tider uforståelig, men Toril Moi fikk til de grader frem poengene sine. 

For en nydelig tankevekker dette verket er, i et lettfattelig språk viser Toril Moi oss hvordan oppmerksomhet rundt språkbruken vår er viktig. Hun vektlegger også at ordene vi velger oss, avslører hvordan vi vurderer andre mennesker. Hun kommer også med en kritikk av et formalistisk litteratursyn, alt dette presentert på en måte som gjør det spennende å lese om. 

I løpet av essayet siteres det fra et knippe store navn, Virginia Woolf, Hannah Arendt, Simone de Beauvoir og ikke minst, Iris Murdochs nydelige scene fra begynnelsen av hennes berømte klassiker The Bell. Jeg har lest både Gulliksen og Frobenius, så jeg leste med undring dette: "G og F forfekter et estetisk ideal som nødvendigvis utelukker det meste av det vi i dag kaller litteratur". 

Mange navn var selvfølgelig ukjent for meg, men jeg noterte meg Cora Diamond, henne vil jeg vie litt mer oppmerksomhet. 

Det er spennende å høre om hvordan Iris Murdoch og Simone Weil gjorde ordet "attention" til et filosofisk begrep. Også noe jeg vil lese mer om...

Boken er kort, og avsluttes tidligere enn forventet, siden de siste 20% består av en liste over siterte verk, og ikke minst en lang liste over noter fra teksten. Jeg som ikke er glad i noter, unnlot å hoppe over disse, og fikk fortsatt min fine leseopplevelse, til siste note. Etter å ha lest om oppmerksomhet passet det fint å gå mer i dybden med notene, en fin øvelse for en utålmodig leser, som vil være ekstra lærerik for dem som leser tysk, fransk og engelsk.

Språk og oppmerksomhet er absolutt et essay jeg vil anbefale deg å lese ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2024

Sider: 70

Kilde: PDF fra forlaget