onsdag 12. februar 2020

De ufullendte av Ellen Rømming

Ellen Rømming er et nytt navn for meg, ikke så rart kanskje siden De ufullendte er hennes debut som forfatter. For en debut hun har gjort, jeg slukte boken mens jeg vekslet med å smile fornøyd over skrivestilen, og holde pusten i spenning.

Forlaget om handlingen:
Maria føler seg som en tilskuer til livet. Det er søsteren Ingrid som er talentet i familien – og Marias faste holdepunkt i tilværelsen. Søstrene har et sterkt fellesskap, ikke minst gjennom deres lidenskap for musikk. Ingrid står foran en lovende karriere som pianist. Men når hun viser stadig sterkere tegn på sykdom, ofrer Maria det meste for å ta vare på henne.

For Maria handler kampen for søsteren like mye om å redde seg selv.

Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2020
Sider: 201
Kilde: Leseeksemplar


Bare så det er sagt det er ikke en thriller dette her, men spennende er det. Det er Maria som er fortellerstemmen, og det er henne man ganske tidlig får følelser for. Jeg ergret meg flere ganger over at hun var så selvutslettende i forhold til søsteren, som bare tenkte på seg selv, men bildet blir nyansert etterhvert.

Samtalen jentene har når de er på kammermusikkfestival i Risør var en av høydepunktene i romanen, de sitter i sengen og snakker om at kanskje Ingrid kan spille her neste år.

- Og da skal jeg sitte på galleriet og rope bravo, sa jeg. - Og trampe med føttene i gulvet. Det var en egen tilfredsstillelse i selvtortur.
   Ansiktet hennes lukket seg i det samme jeg sa det. 
Hun skjønte plutselig hva jeg dreiv med. Den dårlige samvittigheten klemte til, jeg så det på måten hun krummet seg på over vinglasset. Hun var stjernen, på vei til alteret i Risør, mens jeg lå slengt igjen i veikanten. 
  Jeg burde si noe som fikk henne til å føle seg bedre. Det var ikke hennes skyld at jeg lå der i grøfta.

De to søstrene er unge voksne, Ingrid studerer piano og bor i mormors leilighet, mens Maria bor på en liten hybel, hun har lagt pianokarrieren på hyllen og sliter med studier på Blindern. Foreldrene er ikke særlig tilstedeværende, siden mor har startet et nytt liv i New York og fars jobb som gjør at han reiser mye.

I bakgrunnen vokser det frem en historie fra krigen, i og med at den gamle farfaren deres bærer på traumer, som han har brent inne med. Dette har gjort noe med personligheten hans, så jentene har ikke noe nært forhold til ham. Det har heller ikke faren deres, og Maria undrer seg over hvorfor de nesten ikke snakker sammen.

Det er mye nerve i denne historien, dette er bundet opp til forholdet far-farfar, men også til psykisk sykdom, som etterhvert blir mer fremtredende. Maria er innesluttet og preget av dårlig selvbilde. Hun har en nær venninne og også en gutt på studiet hun har et godt øye til, men livet med søsteren blir prioritert foran dem og henne selv.

   Jeg så henne for meg. Det gjennomsiktige ansiktet, der alt det som overveldet henne akkurat nå, rant ut. Det rant ut av kroppen hennes, utover gulvet, inn i meg og ble der. Lenge etter at hun hadde glemt det og gått videre, ville det ligge og skvulpe inni meg. 

Romanen bygger opp intrigen på en snedig måte, og har god utvikling med flere spennende vendepunkt. Vi får treffsikre observasjoner inn i menneskesinnet og portretterer sykdommen på en overbevisende måte.

Jeg kan ikke gjøre annet enn å ta av meg hatten og gratulere Ellen Rømming med en fantastisk romandebut, denne må dere lese folkens!

7 kommentarer:

  1. Denne har jeg på vent.. Bra du likte den:)

    SvarSlett
  2. Jeg rekker knapt å lese innleggene dine før det kommer ett nytt :)
    Nok en fristende omtale, Tine. Den har ikke kommet på biblioteket ennå, men jeg noterer den ned på den lange lista over bøker bokbloggere har fristet meg med. I dag hentet jeg Fritjof Hansens dagbok som du skrev så fint om

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det går unna om dagen, men du er ikke så lite aktiv du heller ser jeg :) Kos deg med Fritjof, gøy at du heiv deg på den.

      Slett
  3. Åh - Yrsa!! Jeg merket jeg spolet helt til høyre i skjembildet med en gang jeg åpnet Rømming-omtalen din. Yrsa er mye mer i min gate akkurat nå, selv om jeg kjenner at De Ufullendte pirret nysgjerrigheten min. Debutanter er alltid spennende, spesielt når de får gode omtaler, som din. Men Yrsa kommer først denne gang :)
    ...
    Oi... Der dukket den opp på Kindle, gitt. HAHA - jeg må le av meg selv. Vi snakket om kjøpestopp her tidligere. Og den virker. Men IKKE på bøker og garn. Tjohei, da venter Dukken på meg!

    SvarSlett
    Svar
    1. (..og når det er sagt så så jeg plutselig at jeg faktisk hadde DNA liggende i ebok-formatet også... godt man har kontrollen på hvilke bøker man har hvor... eller ei -)

      Slett
    2. Litt krim må vi ha vet du, og begeistringen din overfor Yrsa gleder :) Kjøpestopp eller ikke, bøker må vi ha. Jeg har nettopp kommet fra et foredrag med Marta Breen, begeistret og full av optimisme for fremtiden, men brett opp ermene damer!
      Hun kommer med ny bok i vår, det er bare til å glede seg, men du klarer den glimrende debuten til Rømming før det :)

      Slett
  4. OK, da skriver jeg den ned. Jeg har ikke engang hørt om boken, men jeg stoler på omtalen din :-)
    Jeg ser du leser Dukken, den gleder jeg meg til. Jeg har egentlig Yrsa Sigurdardottir på vent som forfatter, men jeg kjenner det er på tide å begynne å lese henne.

    SvarSlett