Elleve dager i Berlin av Håkan Nesser

Håkan Nesser har vært en av mine svenske favoritter, helt til nedturen med Himmel over London. Etter det er det med skrekkblandet fryd jeg har satt i gang med en Nesser bok, men både Levende og døde i Winsford og ikke minst med denne siste Elleve dager i Berlin, lever han opp til sin gamle stjernestatus i mine øyne.

Forlaget om boken:
Arne Murberg er ingen nobelprisvinner. Men han er et godt menneske. Når den døende faren gir ham et oppdrag, gjør han sitt beste for å oppfylle farens siste ønske. Det er bare ett lite problem; oppdraget er i Berlin. Arne er ikke reisevant, og tysken hans kunne vært mye bedre. Han forbereder seg så godt han kan og gir seg i vei.
Vel fremme i den tyske hovedstaden tar han seg frem ved hjelp av et kart og høyere makter. Men hans veier krysses av både onde og gode krefter. En gal professor og en ung kvinne i en rullestol. Et par gule sko. Og en heksejakt.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2015/på norsk 2016
Sider: 350
Kilde: Leseeksemplar

Elleve dager i Berlin er tredje boken i Håkon Nessers storbytrilogi som startet med Carmine Street og Himmel over London. Bøkene har, etter det jeg husker ingen tydelig sammenheng, og historien om Arne står helt for seg selv. Er du glad i Berlin er denne romanen et must, men alle som er glad i bøker med underfundig humor vil like denne.

I begynnelsen får vi lære om enebarnet Arne som i barndommen, slår seg i hodet når han stuper på grunna og ikke blir helt seg selv etter dette. Hans mor rømte til Berlin før han fylte 1 år, men far (eller sønn) har ikke følt behov for å oppsøke henne, før far på sitt siste ber Arne finne igjen moren.

Det løftet Arne gir faren sender ham avgårde til en nøye planlagt og innøvd tur til Berlin. Han har blitt tatt vare på hele livet og er ganske så hjelpeløs, men med en indre stemme (Perry Mason) å konferere med, og diverse livsvisdom fra far og onkel å støtte seg til, greier han å finne frem.

Samtidig blir vi kjent med to andre karakterer. Den ene er den psykisk utilregnelige Dr. Litvinas som etter 3 år på institusjonen Majorna, skal prøve seg ute i livet igjen. Dr. Litvinas har en plan som skal settes ut i livet, når han kommer ut. Han forsker på det okkulte og driver med ganske så grenseoverskridende virksomhet.

Den tredje personen i historien er Beate. Vi får også høre om foranledningen til at hun, når vi treffer henne igjen i Berlin som voksen, sitter i rullestol.

I romanens siste halvdel møtes disse tre, pluss at Arne får et oppdrag om å redde Beate i en setting som er satt tilbake til heksebrenningens tid. Denne delen går det ikke an å forklare på en måte som gjør at det fremstår troverdig og underholdende, så du får tro meg når jeg sier at det er det.

Forholdet mellom Beate og Arne er rørende, og selv om Arne er en smule "treg" av seg, kommer han gjennom utfordringene. Romanen er morsom, men ikke på en tilgjort og påtrengende måte. Jeg liker ikke når humoren kommer på bekostning av at et tilbakestående menneske dummer seg ut, men sånn føles det ikke her. Godheten og rausheten Arne og Beate viser hverandre, er sjelden kost, og godt å være tilstede i. Nesser bruker et språk som jeg kjenner igjen fra noen av de andre romanene hans, men i Elleve dager i Berlin er antallet grom-gode kommentarer så mange at jeg nesten vil driste meg til å kalle boken morsom.

Boken ble slukt på en dag, og jeg koste meg med den fra første til siste side. Jeg vil ikke kalle den en feel-good roman, for her er ingredienser som ulykke, handikap, død og ensomhet med i handlingen, men til tross for dette hadde jeg en "feel-good leseopplevelse". Anbefales på det varmeste!