Arkitekt av Merethe Lindstrøm - en nydelig novellesamling

Merethe Lindstrøm debuterte i 1983 med novellesamlingen Sexorcisten og andre fortellinger. Frem til i høst når novellesamlingen Arkitekt kom ut, har hun skrevet 7 novellesamlinger og 7 romaner. For meg er Lindstrøm et ferskt bekjentskap. Det første jeg leste var hennes siste roman Dager i stillhetens historie som kom ut i 2011, og som hun vant Nordisk råds litteraturpris for. Jeg elsket boken, og den enkle og følelsesladde måten hun skriver på, så nå var jeg veldig spent på hvordan jeg ville like hennes siste novellesamling.
Noveller er ikke det jeg leser mest av, og siden jeg pleier å ha lange leseøkter, er jeg alltid i stuss om jeg skal suse fra den ene til den andre, eller om jeg bør ha et opphold imellom historiene.


Sult, den første novellen som forlaget nevner i omtalen sin, likte jeg veldig godt, men nummer to som heter Bill Viola i ørkenen, skulle jeg gjerne ha fått forklart. Her blir vi kjent med et par som reiser til feriehuset sitt i Sverige, og blir kjent med naboene. Språket innbyr til å lese sakte, og da blir det nesten som en sang, men jeg er litt der at jeg trenger en mening med det jeg leser, og her kom jeg til kort. Jeg måtte lete opp igjen Bill Viola, som er tittelen på en film de snakker om, og når det hele bråstopper til slutt, føler jeg at jeg henger litt og dingler i løse luften.
  Novelle nummer tre heter Bestevenn og er en sår historie om en alenemor med dårlig råd og tannverk. Datteren hennes på 9 år kommer hjem med en bestevenn som forsvinner ut av livet hennes like fort og plutselig som hun kom inn i det.
  Uthuset er neste historie ut, og til nå den beste synes jeg. Her handler det om et ungt par med to små barn som leier et hus på en gård langt på landet. Her er spenningen rundt det godt avlåste uthuset sentral, men skildringen av den iskalde vinteren, og den varme juletrefesten var utrolig fin. Her bruker hun det samme virkemidlet som Herbjørg Wassmo brukte i Disse øyeblikk, kun faren er nevnt ved navn, barna er bare guttungen og jentungen. Det funker her og!
  Pleie er den femte novellen og her blir vi kjent med hjemmehjelpen Idun. Hun er en ung jente som er "støkk" i en avkrok og har fått i oppdrag å pleie en ung gutt tilbake til livet. Hans historie får vi aldri, men dynamikken mellom disse to gir god spenning i novellen. Slutten ga meg frysebyger, så jeg var glad at jeg kunne spare den siste novellen
Interiør til dagen etter.
  I denne siste av de seks novellene i Arkitekt, møter vi et ungt par med en liten jente. De er ute i et trist ærend, for å rydde ut huset etter en avdød bror. Merethe Lindstrøm er en kunstner når det gjelder antydninger, og forholdet mellom dem kommer frem litt etter litt. Denne novellen har også et snev av spenning, og som alltid sitter jeg igjen med følelsen av å ville ha mer.

En smakebit fra Interiør:
Barnet går rundt å sier navnet hans, den døde onkelens navn. Sander. Helt brutalt. Hjerteløst og tillitsfullt, de lytter, de er nødt til å høre, angrer seg, men kan ikke la være å bli fascinert, overrasket over hvordan hun knuser dem, hvor uskyldig det er og hvor vondt det gjør, Sande, sier hun, Sande, Sande, Sande, Sander.

Arkitekt består av 6 noveller fordelt på 191 sider, så det er ikke noe problem å lese hele boken på en regntung søndag formiddag. Det novellene har til felles er at de handler om forhold og møter mellom mennesker. For meg som er glad i bøker av mursteinstørrelse er det en utfordring å lese noveller. Jeg sitter hele tiden å venter på at det skal bråslutte, og forventer egentlig ikke å få noe ut av det. Med Arkitekt beroliger Merethe Lindstrøm meg, dette er nydelig lesning, og jeg klarte ikke legge boken ned før jeg hadde lest alle novellene.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2013
Sider: 191
Kilde: Leseeksemplar
Terningkast: 5
Her kan du lese litt om mitt møte med forfatteren

Har du en novellesamling du vil anbefale meg?