Oppsummering av lesemåneden oktober

Oktober startet, og etter en lang sommer nesten uten regn, fikk vi noen regndager. Midt i måneden opplevde vi 14-15 grader ute, men så kom også regnet for fullt. Vi har vist satt ny regnrekord denne måneden, så nå er alt tilbake til normalen her i Bergen. Lesing har det blitt mye av ser jeg, (det kommer alltid like overraskende på) flere bøker er lest på oppfordring fra andre bokbloggere, og noe er nyheter. Jeg har ikke fulgt opp 1001-lesesirkelen, har bare en bok igjen, men november må bli måneden for å lese den. 

Dette er leselisten min for oktober: 

1. Hiromi Kawakami - Så den store fuglen ikke tar deg - 6
2. Hannah Arendt - Eichmann i Jerusalem - 5
3. Kristin Tveiten - Menneske og møll - 5
4. Simon Stranger - 304 dager - 6
5. Karl Ove Knausgård - En tid for alt - 5
6. Sally Rooney - Skjønne verden, hvor er du - 4
7. Simona Ciraolo - Gi meg en klem - 5
8. Tarjei Vesaas - Is-slottet - 5
9. Espen Skjerven - Blod er tykkere enn vann - 4
10. Jessica Love - Julian er en havfrue - 5
11. Maggie O`Farrell - Hamnet - 6
12. Simone de Beauvoir - Misforståelse i Moskva - 5
13. Anne Christine Rojahn Levy - Sicilia Bella - 5
14. Bergesen og Moe - Tilfluktsrom - (kunstbok) - 5
15. Bergsveinn Birgisson - Kolbeinsøy - 5
16. Kjersti Sandvik og Grethe Syèd - Hva snakker vi om når vi snakker om abort? - 5
17. Ninni Schulman - Vår egen lille hemmelighet - 5
18. Per Petterson - Mitt Abruzzo - 4
19. Lorenzo Marone - Forsøk på å være lykkelig - 6
20. Marit Eikemo - Team Tuva - 4
21. Marieke Lucas Rijeneveld - Kveldens ubehag - 7 

Roman: 13

Krim: 2

Barn: 2

Sak: 4

Kulturen i Bergen var fremdeles preget av streik i store deler av oktober, så siden Harmonien og DnS sviktet, fikk jeg finne frem til andre ting. Første søndag i oktober hadde Domkirken et arrangement hvor vi fikk høre et flott foredrag om cembalo, og etterpå en nydelig konsert. Kirken er smykket med kunsten til Håkon Gullborg for tiden, sterke malerier fra Den bibelske syklus. Jeg som leser Karl Ove Knausgård sin bok En tid for alt, fikk en ekstra dimensjon med Gullborg sine bilder. Med to venninner opplevde vi en konsert/kurs med Sæveruds musikk på Troldhaugen som var kjempespennende. Samme gjengen pluss mennene våre besøkte det nye Kulturhuet i Bergen og fikk oppleve en meget spenstig Jarle Bernhoft.

Men før den konserten imponerte DnS med sin oppsetning av Engler i Amerika, som handler om aidsutbruddet på 80-tallet. Fantastisk, årets beste teater! Foredrag om Terje Tvedts verdenshistorie ble flyttet to ganger og havnet på Engle-dagen, så det gikk ut, det gjorde også Fosse for dumskaller, siden Linda Eide avlyste. 

Men tre boklanseringer fikk jeg med meg i oktober, kunstboken Tilfluktsrom, Hva snakker vi om når vi snakker om abort?  og Djevelen ligger i detaljene, Chris Tvedts nyeste som er på vei fra trykkeriet, det var litt av en fest skal jeg si dere, med Doddo som bokbadet Chris, Stig Holmås som leste dikt og Gjengangerne som satt kronen på verket til slutt, med fengende musikk.

Dessverre fikk jeg ikke gått på Tertneskorets jubileumskonsert i går, og heller ikke vært med i kulissene på årets Baskerløp, siden forkjølelsen holdt et klamt grep om meg. Jeg tuslet meg en tur i Fjellveien for å kjenne på formen i formiddag, og har konkludert med at arbeidsdagen i morgen er reddet ☺

Hvordan er det med deg, får du opplevd noe utenom bøkene? Lykke til med lesemåneden november, i den mørkeste og våteste måneden skulle det være duket for mye lesing.

Kveldens ubehag av Marieke Lucas Rijneveld

Tenk å vinne den Internasjonale Booker Prisen med debutromanen sin! Forfatteren (med det vanskelige navnet) er fra Nederland, og den første fra dette landet til å vinne den gjeve prisen. Mørkere enn dette kan det ikke bli, sorgen som skildres er altomsluttende, men siden fortelleren er en 10 år gammel jente, blir stemningen løftet i detaljene. For meg ble dette årets beste leseopplevelse!

Forlaget om boken:
Kveldens ubehag handler om en strengt religiøs bondefamilie i etterdønningene av en tragisk ulykke og er en fortelling om etterlengtet trøst som aldri kommer. I en tilværelse preget av skam og skyldfølelse oppdager tiårige Jas sin egen seksualitet parallelt med den til tider lammende sorgen. Alt skildres på et vis som er nøkternt, poetisk og urovekkende.

Rijnevelds prisvinnende debut er en original og vakker roman om barndom og tapt uskyld, om familie og sorg - og om hvordan fraværet av språk kan drive mennesker fra hverandre.

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2018/på norsk 2021
Sider: Finner ikke ut av det
Kilde: PDF fra forlaget

En helg i forkjølelsens vold, gjorde at jeg fikk lese denne romanen mer eller mindre i ett. For en leseopplevelse! Jeg måtte ta pustepauser underveis, og ved endt lesning var noen minutters stillhet påkrevd.

Historien utspiller seg på en gård et sted på landsbygda i Nederland. Skøyteløp, osteproduksjon, eggelikør, diker og polder er ord som hører hjemme i en roman fra dette landet. Historien starter med ulykken som rammer familien, da et av barna forulykker. Mor og fars reaksjon er fatal for de tre andre barna, alle sørger men Matthies skal det ikke snakkes om. Jes føler skyld, av grunner som er forståelig for leseren, men skylden er ikke hennes. 

                        Far mener at barn ikke kan bekymre seg, ettersom bekymringer er noe man får når man må høste inn sin egen avling, enda jeg stadig oftere oppdager at jeg har bekymringer selv, de holder meg våken om natta, det virker som de vokser.  
                       Nå da mor blir tynnere og kjolene hennes romsligere, er jeg redd for at hun snart skal dø, og at far kommer til å bli med henne da. Jeg følger etter dem hele dagen så de ikke kan dø og forsvinne uten videre. Jeg har dem alltid i øyekroken, akkurat som tårene over Matthies. 

Familien smuldrer opp når mor begynner å surre, hun svir maten, slipper eggeskall i omeletten, verken hun eller far i huset, ser barna lengre, bortsett fra det kristne åket som henger over dem, det opprettholder far. Storebror Obbe utfordrer de to yngre søstrene sine, mens Jas og Hanna står ved bredden av kanalen og lager en pakt, hvor de avtaler at de skal gå over til den andre siden. 

Barna søker hverandre, både for kroppskontakt og små samtaler som skjer i det skjulte. Jas flykter inn i den store jakken sin, et bilde som blir en viktig del av romanen. På loftet henger det et tau, som fremstår som en galge, siden Jas er redd for at moren skal ta livet av seg, er også dette tauet en slags intrigebygger. Og, hva er det med jødene som gjemmer seg i kjelleren? Vi hører litt om Hitler og krigen også, men selv om dette foregår i en tid hvor de har Nokia mobil og litt kronglete internett, så er det ingenting som taler for at barna skal forholde seg til Hitler, (eller jøder i kjelleren)

Religion er et gjennomgangstema, det henvises ofte til bibelvers og fraser fra alle deler av bibelen. En gang i uken kommer de eldste i kirken på husbesøk, for å sjekke om familien lytter til prestens prekener, og forkynnelsen bærer frukter. 

Kullsvart humor er å spore i historien, de tre barna gjør mye "rart", som er til å humre av, men det de gjør er forståelig for leseren, som skjønner beveggrunnene deres.  Også en litt lettere form for humor dukker opp, som når søstrene Hanna og Jas, mot slutten mimrer om snømannen Harry, og morens reaksjon. Kanskje dette var den eneste gangen de to jentene lo sammen...

Det er umulig å sette ord på hvor vakkert språket er i denne romanen. Nesten på hver side sukker jeg henført til de flotte setningene, som med få ord går rett til kjernen av budskapet. Romanen er handlingsmettet til tusen, det skjer noe nytt hele tiden, noe som gjør det vanskelig for leseren å finne et passende sted å ta pause. 

At Marieke Lucas Rijneveld vant den Internasjonale Booker Prisen med denne boken, er veldig forståelig. Den seiler opp som den beste boken jeg har lest i år, og det skal mye til for å kuppe den ledelsen. 

Boken kommer fra trykkeriet 4 november, det er bare til å glede seg ☺

Blod er tykkere enn vann av Espen Skjerven

Leste du Slakt i 2019, er jeg sikker på at du gleder deg til denne andre boken i serien hvor Tom Grayston har hovedrollen. Det gjorde jeg, og jeg har vært så heldig å fått lese den i det den kommer ut, nå i disse dager ☺

Forlaget om handlingen: 
Fosterforeldrene Ernst og Helga Vadland blir funnet drept hjemme på gården på Jæren. Når politibetjent Tom Grayston og makkeren Dagny Stokka ankommer åstedet, viser det seg at et fosterbarn mangler. Hvem er fosterbarnet, og kan det kobles til drapene?
I jakten på sannheten viser det seg at fosterbarnet ikke er den eneste som bærer på hemmeligheter. 

Forlag: Liv

Utgitt: 2021

Sider: 

Kilde: PDF fra forlaget

Til salt havvind og gjødsellukt ønskes vi velkommen til Jæren. Når historien starter har dobbeltdrapet allerede skjedd, de omkomne er funnet av naboen, og politiet er på plass. 

Tom og Dagny finner raskt det forsvunne fosterbarnet, og etterforskningen går i rett retning. Gjennom handlingens begynnelse hører vi om hvordan barnevernet og BUP jobber i forhold til asylsøkere og deres mange utfordringer.

Barn i fosterhjem fremstår som et samfunnstema som skal forfølges, men vi hører også om gårdsdrift, traktorpulling, hundeoppdrett og smugling. Det er i og for seg interessant, men jeg savnet spenningen, som hører med i en krim.

Tom Grayson har en fortid i Delta, men har flyttet fra ekskone og barn i Oslo for å jobbe som etterforsker i hjemtraktene i Rogaland. I denne boken har han et jobbtilbud i Oslo hengende over seg, skal han bosette seg nærmere eksen og barna, men svikte sine aldrende foreldre og søsteren Cecilie som sitter i rullestol? Hans kvaler rundt dette følger vi gjennom hele historien, noe som gir rom for fine refleksjoner rundt familie og tilhørighet.

Blod er tykkere enn vann er en typisk politikrim, hvor fokus er på etterforskning. Vi får detaljerte skildringer av pågripelser, av rutinene i et fengslingsmøte og lange avhør av folk i barnevernet, helsesykepleieren, læreren og faren til Bashir, som tidlig blir satt i varetekt. Jeg er godt over halvveis i boken når jeg utbryter "få litt action da!!"

Etter en litt "slow" start begynner plottet å ta form, og da våkner også mitt engasjement. Vi møter muslimske flyktninger som får sjokk når de havner i Norge, og ikke blir respektert for språk, religion og etnisitet. Etter hvert får vi bakgrunnen for at Bashir havnet i fosterhjem, og flere perspektiv åpenbarer seg i handlingen. 

Jeg røper ikke mer av handlingen, som mot slutten byr på noen uventede vendinger før ugjerningsmannen blir sirklet inn. I ett fyldig etterord forteller Espen Skjerven om bakgrunnen for hvorfor denne krimmen har blitt som den har blitt. 

En spørreundersøkelse i Norge viser at det er mange i landet vårt som ikke har et spesielt godt inntrykk av barnevernet, og som en rød tråd i denne kriminalhistorien, belyses nettopp kompetansekravet til de ansatte, det gir interessant lesning. Forfatteren arbeider som tingrettsdommer, og har i denne historien, helt tydelig bygget noe av handlingsforløpet på sine erfaringer herfra.

For meg er det tydelig at Skjerven har noe på hjertet, og fokus har nok vært mer på hva han vil formidle ang. barnevern etc. enn på underholdning og action. Jeg treffer oftere og oftere på krim som er godt skrevet og har samfunnsengasjement, men som har lite spenning. I mitt hode har jeg begynt å dele krim inn i to grupper, med og uten spenning. Den ene er ikke bedre enn den andre, men det hadde vært greit å vite hva en kan forvente, før en begynner å lese. 

Jeg vet det er mange som foretrekker denne typen rolig, detaljert krim, så nå gleder jeg meg til å lese flere omtaler av boken ☺

Tilfluktsrom - en kunstbok av Terje Bergesen og Atle Moe

En odding og en bergenser møttes i voksen alder. Den ene mannen skrev dikt, den andre fotograferte. Sånt kan det bli fine bøker av. I forrige uke var jeg på boklanseringen av deres felles prosjekt som de har kalt Tilfluktsrom.

Forlaget presenterer boken slik:

Terje har jobbet med reklamefotografering i en årrekke, herunder å ha undervist foto på høyskolenivå. De siste tiårene er benyttet til videreutvikling av fotografiske kunstprosjekter.

Atle har, så langt hans minne rekker, samlet refleksjoner og tankespinn i ord og setninger. Dette i håp om en dag å finne fora og form.

Møtene mellom Atle og Terje tegnet etter hvert en felles interesse for estetikk som ble et avgjørende gjennombrudd for felles prosjekt der lyrikk møter visuelt utrykk.

Formspråket landet på fotografier knyttet til tekster der det visuelle gav nysgjerrighet og krydder til tekst. Dette uten å avsløre, men å utfylle. Leser kan da sammenfatte tekst og bilde gjennom egen opplevelse.
Alle bilder består kun av ett fotografi, hvilket vil si at ingen er sammensatt av to eller flere.

Anbefalingen jeg fikk med, da jeg gikk hjem fra boklansering, var "les boken mange ganger", så vokser den i deg, og du får mer ut av den. I tillegg til dikt som skal forståes, så fremstår samlingen av fotografier som temmelig abstrakte, men de rette linjene går som en rød tråd gjennom hele samlingen. 

Boken er nydelig bygget opp av 26 dikt og like mange fotografier. Diktene er korte eller lange, men aldri over mer enn en side. Alltid plassert på høyre side, og med ett av fotografiene på venstre side. Det er stilrent og vakkert, alle bildene er like store og de står sentrert på samme ryddige måte, gjennom hele boken. Mitt lineære hode elsker dette, utgangspunktet for å få noe ut av boken var absolutt til stede.

Takk for i kveld

Eg drøymde om deg den natta

Om det kysset eg hadde lengta

etter i fleire vakne draumar

I kveld kjente eg takketalen i meg

Røynda overgikk draumen

Siden fotokunsten og diktet foran meg skal henge sammen på et vis, virret øynene mine frem og tilbake. Jeg prøvde å unngå det, men sinnet mitt ville liksom ta til seg inntrykkene fra begge sider samtidig. Det jeg måtte gjøre var å legge hånden over diktet og studere bildet, og motsatt, for til slutt bare sitte og stirre i veggen, og kjenne på hvilken følelse som meldte seg. 

Sånn funket boken for meg, og følelser det kom det, kanskje ikke første gang, men senere når jeg så på bildet, eller leste diktet igjen. De hadde rett, rådet jeg fikk med hjem var et godt råd, og nå gir jeg det videre til deg ☺

*******

Boklanseringen er den festligste jeg har vært med på, på lenge. Publikum ble møtt med bobler i glasset, jeg, som var der alene, ble inkludert i flere samtaler, og så fikk vi presentert kunstnerne. Etter en prat om boken, dukket det opp en vokalkunstner, som fremførte nydelig strupesang, mens hun vandret rundt blant publikum. Boklanseringen fant sted i Kunsthall 3,14, hvor det akkurat nå er en fin utstilling av Rina Banerjee. Under ser dere Atle Moe (caps) og Terje Bergesen som lytter til fine ord fra forleggeren som sto for innledningen. 

Forlag: Kapabel

Utgitt: 2021

Sider: 52

Kilde: Kjøpt selv

Hva snakker vi om når vi snakker om abort?

Det er journalist og forfatter Kjersti Sandvik og litteraturviter, forfatter og debattant Grethe Fatima Syèd som har skrevet dette essayet. Jeg har tidligere lest flere bøker av Syèd, og liker godt at hun går rett på sak, og skriver på en lettfattelig måte. 

Forlaget om boken:
Abort engasjerer. Ikke så rart, det er høyst personlig, og samtidig en lovregulert offentlig sak. Det handler om vanskelige valg for den enkelte, og viktige verdier for samfunnet. Det er knyttet til sterke følelser og gjenstand for harde debatter. 

Antallet utførte aborter har falt jevnt og trutt siden vi fikk loven om selvbestemt abort i 1978. Kun en håndfull av de som søker seinabort i nemnd får nei. Dette er i seg selv et tegn på at debatten handler om mer enn antall uker for selvbestemmelse og spørsmålet om nemnd versus ikke nemnd.

Men den offentlige samtalen rundt abort er for dårlig, mener Kjersti Sandvik og Grethe Fatima Syéd. I denne boken diskuterer de abort også i andre perspektiver enn de som oftest når avisoverskrifter og kommentarfelt. 

Gjennom å intervjue helsepersonell, referere samfunnsdebattanter og lytte til kvinner som har erfaring med abort, har forfatterne skrevet en bok som gir nye innfallsvinkler og grundigere svar på spørsmålet vi ikke visste at vi trengte å få klarhet i: 

Hva snakker vi om når vi snakker om abort?

Igjen opplever jeg at Syèd (og Sandvik) snakker mitt språk. Boken fremstår som ryddig med sin logiske oppbygging. Alle de ti kapitlene innledes med en personlig fortelling fra en kvinne med aborterfaring. Historiene er veldig forskjellige, noe som er med på å belyse i hvor ulike livssituasjoner, spørsmålet om abort dukker opp. Boken har hyppige kapitler, med tydelig innholdsmerking og avsluttes med en interessant litteraturliste. 

For å være helt ærlig trodde jeg, at jeg som er selvutnevnt rødstrømpe og historisk interessert, hadde peiling på dette med abort, men den gang ei. Her kommer det frem mange nye aspekter, og boken føles dagsaktuell med tanke på den offentlige debatten som raste på våren i år.

                Abort er lovregulert og samtidig en høyst privat sak. Denne dobbeltheten gjør debatten vanskelig. Samfunnet skal ha et ord med i laget, samtidig som kvinnen skal ta den endelige avgjørelsen. Etikk, juss, økonomi - alle har sin innfallsvinkel, sin historiske bakgrunn og sitt språk. 

Flere av temaene vi blir presentert for overrasker meg, fedres rettigheter for eksempel, ordet juridisk abort dukker opp, og jeg undrer meg. Vi hører om språket og retorikken som brukes i debattene rundt abort, hvordan benevnelser byttes ut til noe "mildere". Hvordan helsepersonell ordlegger seg i forhold til abort er viktig å se på, det går igjen i nesten alle de personlige historiene, hvordan måten de snakker på, får den abortsøkende kvinnen til å føle seg usynlig, ubetydelig. 

En skulle tro at vi i 2021 var ferdig med skammen, at abort ikke lenger er tabubelagt. Men vi ser fremdeles tegn på forjævlisering av abort, eksemplene setter mitt sinn i kok, når jeg leser om dette.

Hva er et liv? spørres så. Er abort et vanskelig spørsmål for kirken? for å finne ut hvordan det religiøse argumentet står hos abortmotstandere, intervjuer de teologen og idehistorikeren Ståle Johannes Kristiansen. Synspunktene som kommer frem er interessant lesning, abort handler om filosofiske, religiøse, sosiale, økonomiske og juridiske spørsmål, om hvem vi er og hvem vi vil være. 

Det er mange etiske dilemmaer jeg ikke har tenkt på når temaet bioteknologi dukker opp. Jeg skal ikke gå inn på dem, men lover deg flere problemstillinger å gruble på, og ta med over i neste kapittel, som handler om menneskeforbedring.

Ord som designerbabyer og tidsklemma avslutter dette lærerike essayet. Hva skal vi med barn, når vi knapt nok har tid til å være sammen med dem? Er det lov i dagens samfunn å ønske seg et annet liv? jeg har selv hørt folk si at det var kjekt å få være sammen, da landet var koronastengt...

Avslutningen av kapittel ni er tøff lesning for en som er feministisk anlagt. Ta kjøkkenbenken tilbake! what? vi har jo i årevis nå forbannet denne kjøkkenbenken, som våre formødre var bundet til. Kjøkkenbenken som er hjemmets kjerne og kjærlighetens arnested, ja hvorfor ikke? argumentene får du belyst i dette essayet, som gir deg nok å tenke på, så hodet ditt vil gå i spinn. 

Jeg likte boken veldig godt, tenker at de som tar diskusjonen om abort i offentligheten, gjerne skulle tatt en titt i denne først. Vi andre som bare ønsker kunnskap om det som skjer i samfunnet, kan lese og prøve å sortere tanker og følelser som dukker opp, for de er det mange av etter å ha fullført boka.

I dag var jeg på en lansering av boken, hvor det meste av publikum ble vasket vekk av syndefloden som tok Bergen i ettermiddag. Vi som trosset denne fikk høre forfatterne snakke om tilblivelsen av boken og hvilket fokus de har hatt når de har skrevet. 

Debatten rundt abort preges ofte av lite nyansert (kvalifisert) synsing og store overskrifter, (mine ord) noe som også var litt av forfatternes motivasjon for å skrive en sånn bok. Takk for at dere kjørte på selv om vi var få i dag, og takk for en viktig bok, som jeg håper finner veien, også ut til de som tror de ikke trenger å lese den ☺

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 2021

Sider: 264

Kilde: Leseeksemplar

Kolbeinsøy - ny roman fra Bergsveinn Birgisson

Hvem er jeg? Hva er jeg? Hvem er det som tenker? Birgissons nye roman gir hjertet noe å jobbe med, samtidig som tankene utfordres. Du trenger ikke være spesielt filosofisk anlagt for å ha glede av denne historien, som er en roadmovie litt utenom det vanlige.

Forlaget om handlingen: 
En mann bestemmer seg for å besøke sin deprimerte venn som er innlagt på psykiatrisk avdeling. De begynner å snakke sammen og plukke opp vennskapstråden, men blir stadig avbrutt av den ansvarshavende sykepleieren. De bestemmer seg da for å flykte sammen, men det viser seg snart at de blir forfulgt av den sinte pleieren. Det utvikler seg til en heftig jakt som ender med at de overmanner kvinnen og reiser videre med henne bundet bak i bilen.

Flukten fra sivilisasjonen blir stadig mer utfordrende, og de to vennene må søke mot avsidesliggende strøk for fortsatt å kunne være sammen. De setter de kurs mot den ytterste øya i nord som tilhører Island - Kolbeinsøy - stadig med den aggressive sykepleieren som reisefølge.

Hovedpersonen er en navnløs ung forfatter med anlegg for depresjon. Hans første besøk hos sin venn, som er innlagt på psykiatrisk, skildres med innslag som får det til å minne om en farse. Det føltes rart å le av disse tragiske omstendighetene, men depressiv som de begge er, er det jo duket for litt morsomheter. 

Fortelleren gir ikke opp å blåse liv i vennskapet deres, så han besøker vennen igjen, og finner en utfordrer i pleiersken, som har satt sitt fokus på den deprimerte vennen. Hun skal følge dem i alt de foretar seg, og når de gjør et rømningsforsøk, følger hun etter. 

Samtidig som dette er situasjonskomedie på sitt beste, så byr historien på mange tankevekkere. Forfølgeren deres (riset bak speilet?) gjør krav på den eneste sanne virkeligheten, mens de to mennene har helt andre syn på hvordan man kan leve og tolke livet.

            Vi gled bortover veien. Det var ikke ulikt å ha sittet fast i feil tanke en god stund, men plutselig øyne en utvei, det var som å få en strandet historie til å flyte igjen etter en våkenatt, som å befris for en tung byrde. 

Jeg hadde undret meg litt over at scenene kom som perler på en snor, uten at handlingssammenhengen virket så veldig viktig, da en liten enakter blir presentert. Fortelleren i denne enakteren er vår hovedperson, og her "lovpriser han dette frodige øyeblikket der han får være utenfor systemene, der han får skrevet bare det som tennes i hug og hjerte". Jeg smiler mens jeg leser, like mye over hvor vågal forfatteren er som gjør et sånt grep, men også den originale historien, som underholder.

Her er nok mye gull å finne mellom linjene i denne snodige romanen. Den byr på burlesk humor, og et eventyrlig plott. Romanen er et spark til litterær realisme, og handlingen sier noe om det eksistensielle såret, vi alle bærer på. Dette er fornuft vs følelser på beste måte, uten at det på noen måte minner om Jane Austen ☺

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2021

Sider: 202

Kilde: PDF fra forlaget

Sicilia Bella - en kunstbok av Anne Christine Rojahn Levy

Vil du være med på en reise i ord og bilder? Med denne nye boken til kunstneren Anne Christine Rojahn Levy, kan du få bli med til den grønne øya i solen, med det vakre lyset, og den mektige vulkanen Etna.  

I denne reiseskildringen tar forfatteren og malerinnen oss med til den vakre, mytiske og spennende øya. Over en periode på nesten 30 år reiste hun fra mann og barn i Oslo, for å male i fred på Sicilia.

Boken består av akvareller, oljemalerier og tusjtegninger, som er fulgt av mange flotte skildringer av inntrykk og opplevelser.

Hennes oppholdssted er langt oppe i fjellene, fem hundre meter over havet. 

Utsikten fra takterrassen er formidabel, hun kunne se tre landsbyer og ikke minst vulkanen Etna. Landsbyen består av frukthager, vinmarker, olivenlunder og sitrontrær, ikke rart Anne har funnet inspirasjon til mange bilder herfra.

Vi får høre om hvordan det er å kjøre bil på Sicilia, om den gode stemningen på piazzaene, og alle landsbyfestene som arrangeres. Siden hun bodde hos en respektert familie, ble Anne fort inkludert i landsbylivet. Historiene er fine, uforutsigbare og gjenkjennelige på samme tid, og det er kunsten hennes også. Ved første øyekast kan bildene fremstå som ganske like, fargerike malerier, men studerer du dem, sammen med tekstene vil variasjonene dukke frem. Jeg likte bildene godt, de er til å bli glad av.

Gjennom tekstene sine hører vi om en gjestfrihet, vi bare kan drømme om her i Norge. Folk blander seg i andres anliggender med største selvfølgelighet, og inviterer folk med seg hjem, uten blygsel og baktanke. Man trenger bare sette seg på en liten steinmur for en pust i bakken, før de fra nærmeste hus kommer stormende og spør om du er sulten og vil spise med dem. 

"Noen goder har man hjemme, og noen har man der man for øyeblikket er. I dag har jeg for eksempel sittet på min lille balkong, slikket sol og lest Proust. I Oslo er det kald vinter og tungt å puste. Jeg har storslagen utsikt til Etna, som nå har solhatt på".

Boken avsluttes med et farvel med den aktive vulkanen Etna, som med sin evige tilstedeværelse stadig påvirker innbyggernes tanker og sinnelag.

Bildet ved siden av heter Dansen den går i olivenlund, en av mange flotte tusjtegninger i boken.

Sicilia Bella er en vakker bok som jeg har kost meg med over lang tid. Jeg likte godt måten den er bygget opp på med en innledning på et par setninger, et bilde og to sider med tekst. Dette gjentar seg gjennom hele boken, som fremstår som ryddig og delikat. Det var en fryd å lese, jeg elsker Italia, men har aldri vært så langt sør som til Sicilia, det må jeg få gjort noe med!

Anne Christine Rojahn Levy (f. 1942) er utdannet i maleri fra Oslo Tegne og Maleskole under Liv Ørnvall og Granum kunstskole under Einar Granum, og har gjort studie- og arbeidsreiser i inn- og utland, spesielt til Sicilia og andre deler av Italia, og hatt flere utstillinger.

Beathe har skrevet en flott anmeldelse av boken!

Forlag: Prego Mobile

Utgitt: 2020

Sider: 175

Kilde: Leseeksemplar