Oppsummering av lesemåneden juni

Jeg skjønner ikke de som feirer midtsommer, det er jo årets tristeste dag jo. I år har vi heldigvis fått masse sol, så jeg har en litt avslappet sommerfølelse, selv før sommerferien starter. Noe den gjør i dag, for i morgen hiver vi oss i bilen for en 5 dagers "tour de sørnorge".

Vi skal så tilbringe en god bit av ferien på Snåsa, før vi kjører hjem, vasker klær og hiver oss på første fly til Irland, hvor vi skal oppleve Dublin og sykle en 7 dagers runde. Nok om det, det var månedens bøker jeg skulle telle opp:

Dette har jeg lest i juni:

1. Janne Haaland Matlary - Verden blir ikke den samme - sak - 6
2. Alex Schulman - Malma stasjon - 5
3. Ida Lødemel Tvedt - Marianegropen - sak - 4
4. Renè Girard - Syndebukken - sak - avbrøt - 3
5. Ruth Ware - Mord og misunnelse - 5
6. V.S. Tideman - Min Camille C. - 4
7. Ingrid Berglund - En skygge på min grav - 5
8. Kristine T. G. Hardeberg - Kunsthistorie for alle - sak - 5
9. Eva Frantz - Den blå villaen - 5
10. Anita Østerbø - Skammens mødre - 5
11. Kristina Ohlsson - Skoddehav - 5
12. Bjørn Vatne - Død og oppstandelse - 4
13. Margaret Atwood - Ryper i solnedgang - noveller - 5
14. Valerie Perrin - Å vanne blomster - avbrøt - 2
15. Alejandro Zambra - Chilensk poet - 4

Romaner: 5

Noveller: 2

Krim: 4

Sak: 4

Jeg tok med Syndebukken på listen, til tross for at jeg avbrøt den, men jeg brukte så pass mye tid på den i dette prosjektet, som Thomas Seltzer og Ida Lødemel Tvedt fikk meg engasjert i. Jeg har jevnt over mange femmere denne måneden, mens den eneste sekseren gikk til Matlary, som igjen skremmer meg med sine tanker om vår nåtid og fremtid. 

Kultur i juni:
Første innslag på kultur fronten ble Jon Fosse og hans teaterstykke I svarte skogen inne. Jeg hadde lest hans roman med likelydende navn, og var heldigvis forberedt på at teateroppsetningen avviker fra romanen. Deretter så jeg De må føde oss eller pule oss for å elske oss, et utrolig sterkt stykke, om rasisme, fremført av to kule damer. Så fikk vi oss en dag på Bergenfest, hvor Kamelen og Dirty Honey imponerte mest. Uken etter var vi tilbake til Koengen, for å oppleve Robbie Williams i aksjon, men jeg hadde en dårlig dag, så dette ble for fjasete for meg.

Leseplanen for juli ligger klar, for Kindelen er fylt opp av gode titler, og det ser ut som jeg får et par papirbøker også med på lasset. 

Riktig god sommer alle sammen!

Chilensk poet av Alejandro Zambra

Alejandro Zambra (f. 1975) i en generasjon som kalles "barn av diktaturet". Han vokste, i likhet med Gonzalo i denne romanen, opp i Maipù utenfor Santiago under Augusto Pinoches regime. Han debuterte med dikt, men har gitt ut romaner, noveller og essays. To av romanene hans har også blitt filmatisert. 

Forlaget om handlingen:
På en nattklubb i Santiago støter den vordende poeten Gonzalo på sin første kjærlighet, Carla. Mye har forandret seg på de ni årene som er gått, men de finner raskt tilbake til hverandre. Gonzalo inntar den uvante rollen som stefar for Carlas seks år gamle sønn, Vicente, og sammen utgjør de en lykkelig liten familie - i hvert fall helt til Gonzalo får innvilget et doktorgradsstipend i New York.

Vicente følger uten å være klar over det i sin stefars fotspor og vokser opp til å bli en ung, håpefull poet. Han forelsker seg i Pru, en amerikansk journalist som han tilfeldigvis møter på gaten i Santiago. Vicente snakker henne bort fra ideen om å skrive om chilenske løshunder, og overtaler henne til heller å skrive om chilenske poeter. 

I starten på denne romanen befinner Gonzalo og Carla seg under en stor, rød poncho, hvor de gjør seg kjent med hverandres kropper. Etter å endelig ha fått mulighet til å fullbyrde den famlende sexen, blir Carla så skuffet, at hun slår opp med Gonzalo. Han begynner å skrive sonetter for å lokke henne tilbake. Disse preller av på Carla, men en innskytelse gjør at hun vil gi ham en sjanse til. Her er vi nå:

Idet Gonzalo skulle gå løs på den femte sonetten, oppfanget de noen stønn fra naborommet, på den andre siden av den tynne lettveggen. Den ubedte nærheten til disse fremmede fikk en blandet mottakelse: Gonzalo følte seg tilnærmet privilegert som fikk tilgang på ekte porno, på direkten så å si - autentisk, rå sex, med sengeskramling og halvt synkroniserte stønn og klynk. 

Carla, derimot, reagerte negativt på denne nærheten, og hun var til og med på nippet til å dunke i veggen og be dem dempe seg, men så begynte hun å lytte til disse stønnene...

Romanen hopper ni år frem i tid, disse ni årene har de to vært fra hverandre, men nå møtes de tilfeldig, og finner tonen igjen. Carla har en sønn, og Gonzalo blir en dedikert stefar til denne sønnen som er seks år. Denne sekvensen er nydelig lesning, å se hvor snill Gonzalo er med lille Vicente, i alle fall i forhold til hans biologiske far, som ikke kunne brydd seg mindre.

De har mange fine samtaler, de snakker om språk, spesielt praten deres om ordet "stefar", gjorde inntrykk på meg. Siden kommer det flere flotte scener, de to voksne gjør alt de kan for å overbevise gutten om at julenissen finnes, og når katten deres får tannpine, og de ikke kan betale for behandling, glimter de til, både paret og ikke minst Vicente som også er kreativ.

Boken hopper frem i tid når Vicente er en 18 år gammel mann. Nå er hans biologiske far inni bildet, han vil ha ham på universitetet, men Vicente vil ikke. Han vil bli poet som sin stefar, og da trenger man ikke universitetsgrad (mener han.) Så enkelt kan det sies:

Når det rimer er det hiphop, når det ikke rimer, er det poesi.

Nå befinner vi oss i 2014, tidligere i lesingen har jeg savnet en politisk vinkling, som jeg trodde ville ligge under handlingen, og endelig ser jeg et glimt av det. Her snakkes det om å stole på systemet, om de frie valgene fører godt med seg, Vicente lover sin far å begynne å studere når myndighetene lar utdannelse bli gratis.

Romanen gjør et hopp Vicente har blitt eldre, han får nye venner, blant andre Jessey, Ben og Pru fra Amerika. Pru, som ikke snakker spansk legger ut på en reise for å intervjue chilenske poeter, denne sekvensen kom på rett sted, for jeg trengte et lite eventyr akkurat da.

Vicente og Gonzalo møtes igjen, nå er de chilenske poeter begge to, selv om Gonzalo arbeider som lærer. Politikken som etter hvert dukket opp, fadet vekk igjen, skulle gjerne hatt mer av det. Kan ikke si at boken ikke er noe bra, bare fordi jeg ikke fikk den historien som jeg trodde jeg skulle få. Lesingen gikk smertefritt, litt lite friksjon til tider, og dette blir nok ikke en bok som fester seg på minnet. 

Forlag: Solum Bokvennen

Utgitt: 2020/på norsk 2023

Sider: 406

Kilde: PDF fra forlaget

Mord og misunnelse - krim av Ruth Ware

Det er faktisk gått seks år siden jeg gjorde mitt første bekjentskap med den engelske forfatteren Ruth Ware. Kvinnen i lugar 10 ble et klaustrofobisk møte, siden jeg leste den i en liten lugar på Hurtigruten. Etter det har jeg lyttet meg gjennom De fire løgnerne, og i år sto endelig Ware på programmet igjen. 

Forlaget om handlingen:
Den første personen Hannah møter når hun begynner ved Universitetet i Oxford, er April Clarke-Cliveden. April er livlig, vakker, populær og flink på skolen. Alltid festens midtpunkt og av og til utspekulert. De blir gode venninner og henger i den samme vennegjengen. På slutten av skoleåret blir April funnet død, og det er Hannah som finner henne.

Nå, et tiår senere, er Hannah sammen med en av guttene fra den gamle gjengen, og de venter sitt første barn. Mannen som ble dømt for å ha tatt livet av April, har dødd i fengsel og Hannah håper dette er den avslutningen de trenger. Helt til en journalist tar kontakt med Hannah og forteller at han har bevis for at mannen som døde i fengsel, var uskyldig.

Hannah begynner å nøste i saken og egne minner på nytt. Skjedde alt slik som hun har trodd i ti år? Finnes det en mulighet for at den riktige drapsmannen fortsatt er på frifot? Er det noen i vennegjengen som ikke forteller sannheten?

Det er en fryd å være tilbake i Oxford. Jeg sier tilbake, fordi jeg har besøkt den nydelige lille byen, noe som hjalp meg, koble meg på universitetsmiljøet, som det virkelig damper av i denne romanen.

Historien er klassisk bygget opp, med handling vekselvis fra "før" og "nå". Det er en fengslet morders dødsfall, som knytter de to handlingsforløpene sammen, noe som gjøres på en ganske så snedig måte.

Ruth Ware presenterer leseren for karakterer som har både lyse og mørke sider. Mulige årsaker til de litt negative sidene ved enkelte av personene, forklares litt senere i historien. En får en forståelse for hvorfor de er som de er, eller beveggrunnene for en spesiell oppførsel.

Denne skrivemåten gjør at romanen får tilført nytt blod gjennom hele boken, noe som fikk min nysgjerrighet på løsningen, til å vedvare til siste side. 

        - Du må være forberedt på hva som kan skje hvis du fortsetter å rote i dette.
       - På hvem det kan... gå utover.
       - Hva mener du med hvem? sier Hannah. Hun blir plutselig urolig.
       - Mener du meg?

Mord og misunnelse har noen heftige spenningstopper, men her er ingen ekle scener eller brutal vold, kun et interessant mysterium som skal løses. Samtidig hører vi om relasjonene mellom karakterene, om hovedpersonen Hannah som er gravid og hennes mann Will, som var i samme vennegjeng i Oxford.

Etter å ha lest litt heftig sakprosa i det siste, valgte jeg meg denne krimmen, og det var et godt valg. Tankene dreide seg ikke om noe annet da jeg leste, og det er et godt tegn på at boken engasjerte. 

Denne må du få med deg!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023

Sider: 432

Kilde: Leseeksemplar

Skoddehav av Kristina Ohlsson

Skoddehav er den tredje boken i Kristina Ohlssons serie om August Strindberg og Maria Martinsson. I fjor leste jeg Stormvakt og Isbryter, så nå gledet jeg meg til en gjenforening med den ultrakoselige August Strindberg og hans univers.

Forlaget om handlingen:
Sommeren er på sitt vakreste, havet glitrer, og August har dratt i gang en stor bakekonkurranse i Hovenäset. Idyllen brytes da været skifter. Tåken ruller inn, og en mann blir funnet hengt i stupetårnet på badeplassen.

Politietterforsker Maria Martinsson og hennes kollegaer skjønner fort at dette er snakk om en forbrytelse. Men hvem er mannen, og hvorfor blir han funnet død i Hovenäset?

Utredningen leder tilbake til den fryktelige sommeren i 1989, da Lydia Broman ble funnet drept og partert i fryseren i sitt eget hjem.

Var det riktig gjerningsmann som ble dømt den angen? Hvor langt er noen villig til å gå for å bevare gamle hemmeligheter?

I denne boken er vi tilbake i Frysehuset, som det kaltes, huset som Lydia Broman bodde. Huset har blitt leid ut en stund, August Strindberg bodde der da han først kom til traktene, og nå er det en annen som har leid huset.

Iben Syrèn heter hun, hun er bare 19 og har leid huset i to uker, i håp om å finne svar på noen spørsmål som hun har strevet med en stund. 

Vi hører også om den tørrlagte alkoholikeren Oscar, og hans blinde datter Matilda på fem år. Den litt uvanlige familien, viser seg å komme fra en ganske så sær slekt, og deres historie har en stor plass i Skoddehav. 

Tåken spiller naturlig nok en stor rolle i denne historien, her skal dere få en liten smakebit:

Han kikket på GPS-en. Straks framme, litt senere enn avtalt. Sommerfuglene flakset i maten. Han var nær nå. Det kjente han i hele kroppen. Tåken la seg tettere rundt bilen. Klokka var litt før tre på ettermiddagen, men alt det hvite visket ut grensen mellom dag og natt, mellom sommer og vinter. Virkeligheten endte fem meter foran bilen. Alt bortenfor var som hvit røyk. 

I tillegg til disse to handlingstrådene møter vi brukthandler August Strindberg og hans medsammensvorne i å lage god stemning, og hans kjæreste, politietterforskeren Maria Martinsson. Begge får det travelt hver på sin kant, Maria med å etterforske hengingen i tåken, og August med å holde styr på bestekompisen Henrik sitt kjærlighetsliv, og den ensomme naboen Gunnars gjøren og laden. 

Jeg koste meg med denne boken forrige helg, den er vanskelig å legge ned, handlingen er lett å følge, og gir leseren et utpreget behov for alltid å ville lese "bare ett kapittel til". Kristina Ohlsson skriver godt, historien er et flettverk av hint, men en blir aldri i stuss om hvem som er hvem, og hva de har med handlingsforløpet å gjøre. 

Skoddehav er i mine øyne perfekt sommerlesning, enten du har sol og varme, eller tåke.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023

Sider: 496

Kilde: PDF fra forlaget

Arthur og det gylne tauet av Joe Todd-Stanton

Her kommer en tegnet roman fylt med norrøne guder, monstre og en usannsynlig helt. Det skal jo være gøy for oss voksne å lese for barna, og det er det her. Med denne boken blir det ikke vanskelig å lokke 3-6 åringen opp i lesekroken. Hvis du tror at norrøn mytologi er for tungt for en treåring, så tror du feil, det har jeg fått bevist i dag ☺

Forlaget om handlingen:
Bli med Arthur på hans farefulle reise til den norrøne gudeverdenen for å redde landsbyen sin fra evig mørke og kulde. Her må han med kløkt og list hjelpe Tor med hammeren med å bekjempe den fryktelige Fenrisulven.

Dette er den første boka i serien om den eventyrlystne Brunstein-familien, som utforsker mytologier fra hele verden.

Joe Todd-Stanton er en engelsk illustratør og barnebokforfatter, og boken hans, The Secret of the Black Rock, vant Waterstones Children's Book Prize i 2018. Sagaen om Brunstein-familien har solgt i 180 000 eksemplarer og er utgitt i 15 land.

Det er professor Brunstein som er fortelleren i denne boken. Han er en del av Brunstein-familien, og fra sitt museum forteller han en av forfedrene sine, sin dagbok. Denne Arthur var en spesiell gutt, siden han var så snill, hadde han blitt belønnet med en fjær som ga beskyttelse og en fortrollet stav, dette skulle komme ham til nytte på det store eventyret han la ut på.

På en av sine mange turer i skogen får han øye på et svart uhyre, og han ser at det er på vei mot byen. Når uhyret slokker bålpannen deres, sender de Arthur til landet til viking-gudene, for å låne hammeren som kan lage lyn og torden, og tenne bålet deres igjen.

Denne boken er full av Joe Todd-Stantons flotte tegninger, gjort i behagelige farger med en tydelig strek. Bildene er store og tydelige, men inneholder også detaljer som bidrar til å få barna engasjert underveis. 

Arthurs reise er lang og farefull, når han møter Tor får han forklart at uhyret som slokket bålet deres, er Fenris, sønnen til den slemme guden Loke. Tor lover å tenne bålet igjen med hammeren sin, hvis Arthur vil hjelpe ham å fange ulven.

I denne historien hører vi ikke bare om Tor, Fenrisulven og Loke, men også om verdenstreet Yggdrasil. Arthur blir reddet av en fabelfugl, og Odin får ingrediensene Arthur møysommelig har skaffet, og slik fikk de laget det gylne tauet som måtte til for å binde Fenris.

Mine små to-åringer i barnehagen har nå blitt tre, nesten alle sammen, og gjett om de var klar for et skikkelig eventyr. De detaljerte illustrasjonene ble nøye studert, spesielt andre gangen vi leste boken, og selv om de er små var de opptatt av handlingen like mye som de skumle bildene av ulven.
 

Som et første møte med norrøn mytologi er denne boken helt perfekt. Her dveles det ikke ved detaljene, for historien er handlingsdrevet og dermed også lett å formidle for små mennesker. Små mennesker kan også være tapre og det gode vinner over det onde, sånn skal det jo være ☺

God lesning små og store!

Forlag: Mangschou

Utgitt: 2016/på norsk 2023

Sider: 53

Kilde: Leseeksemplar

Den blå villaen av Eva Frantz

Den blå villaen er bok nummer en i krimserien om Anna Glad, kriminalbetjenten som søker etter en ny retning i livet mens hun løser kriminalsaker i den finske småbyen. Eva Frantz er en finlandssvenske med norske aner, som har skrevet flere bøker siden hun debuterte i 2016. Bok nummer to i Anna Glad-serien har gitt henne en finsk pris, og nominasjon til den nordiske krimprisen Glassnøkkelen. Jeg gleder meg til neste bok kommer på norsk, for Den blå villaen er krim helt etter mitt hjerte.

Forlaget om handlingen:
Midt på natten finner et ungt par en liten gutt virrende langs landeveien. Han bor i den blå villaen i skogbrynet. Hjemme på kjøkkenet ligger mammaen hans, Becca, i en blodpøl.

Becca Stenlund har alt. Hun er ung, pen og og har den superpopulære bloggen "Becca i Den blå villaen". Men under overflaten ulmer det. Mannen hennes har gått lei av jaget etter det perfekte livet og flyttet, i bloggens kommentarfelt trues hun på livet, og etterforskningen avdekker mørker hemmeligheter fra Beccas fortid. 

Forlag: Mangschou
Utgitt: 2023
Sider: 254
Utgitt: 2017/på norsk 2023
Kilde: Leseeksemplar

For meg som har lest mye krim i mitt liv, er det viktig at en kriminalroman byr på noe nytt. Det gjør denne boken, med sin tydelige handlingstråd, som blir gjort veldig spennende med noen fiffige virkemidler. 

Hovedpersonen Anna Glad, er til å bli glad i, så også hennes kollega Rolf Månsson, med sin vittige replikk, som tilfører historien en god dose humor. Flere fine mennesker skal det bli, men vi blir også kjent med noen skikkelige duster, for eksempel Måns, mannen til Anna, her i en scene hvor hun for en gangs skyld har kjøpt seg noe nytt:

            Det trampet i gangen, og Måns dukket opp i døråpningen. Anna snudde seg mot ham og smilte forsiktig mens hun ventet på å få høre hva han syntes.
Måns fnyste.
Hva skjer her... skal du på karneval?
Annas smil forsvant.
Hvordan det?
Du ser jo litt komisk ut! Som en sigøynerdanserinne i en gammel film. Det er bare tamburinen som mangler.

Det er en blogger som har fått seg en smell i hodet, ikke en bokblogger (heldigvis) men en som driver med design og interiør og som har sterke meninger om mangt og meget. Hun er ganske så uspiselig, og som leser kjente jeg litt på den litt nedrige følelsen av at hun nesten hadde fått som fortjent.

Handlingen har noen scener hvor barn ikke har det så godt, og deler av tematikken handler om nettopp hvordan sånne barn kan vokse opp til å bli. I mange sekvenser er karakterene anonymisert, i tillegg til to nettroll, har flere fått kallenavn som trollet, den ensomme, moren, barnet etc. En skjønner at ugjerningsmannen kan befinne seg her, men en vet ikke hvem det kan være.

Denne krimserien skal det blir kjent å følge, lesingen gikk lekende lett, jeg leste i en travel periode hvor øktene ble korte, men det var lett å finne flyten hver gang jeg satt meg ned for å lese. Stemningen boken ga meg var lys og lett, handlingen engasjerte, og jeg støtte ikke på noe som fikk meg til å rynke på nesen. 

Beathes bibliotek har også skrevet om boken ☺

Godt gjort, jeg gleder meg til neste bok!

Ida Lødemel Tvedt og Renè Girard - Marianegropen og Syndebukken

Min iver og glede over å ha knekt podcastkoden førte meg via Trygdekontoret til samtidsessayisten Ida Lødemel Tvedt. Bergenserens overflødighetshorn av kunnskap og kjappe replikk, fengslet meg totalt, da hun snakket med Thomas Seltzer om Renè Girards syndebukkteori. Min nysgjerrighet var grundig pirket i, så jeg lånte med meg hjem Girards og Tvedts bøker, for å ta en nærmere titt.

Forlaget om essaysamlingen:
Fortellingen begynner med et kor av bergenske barn som lengter etter overskridende erfaringer, havdyp og hvaler. Derfra beveger vi oss utover i en verden som til tider føles kald og desillusjonert, til tider mild og munter. Essayet reiser mellom Bergen, USA og Hovdebygda, ledsaget av samtidsforfattere som Anne Carson, Maggie Nelson, Claire-Louise Bennett, og Lars Amund Vaage, mens Dolly Parton og Louis C.K. granskes med samme alvor og iver som Friedrich Nietzsche og Simone Weil. Kapitlene veksler mellom ulike essayistiske former, fra portretter og intervjuer til gatevandringer og monologer.

Marianegropen består av 43 essays, noen er korte men de fleste strekker seg over 10-17 sider. Etter å ha hørt samtalen på den nevnte podcasten, og lest etterordet i Syndebukken (du kan lese den her!) så var jeg klar for en essaysamling som tydelig reflekterer over Girards idèer, i Tvedt sine tolkninger.

Det fikk jeg ikke, og heldigvis må jeg innrømme, for dette var noe helt annet, og mye saftigere enn jeg hadde sett for meg! For Marianegropen er alt annet enn tørr sakprosa, hvor forfatteren drøvtygger på andres tanker. Denne essaysamlingen sparker virkelig fra seg, skrevet som den er, med mye humor og kvalifiserte refleksjoner. Temaene er mange og Ida Lødemel Tvedt kvier seg ikke for å by på seg selv, i mange av essayene.

Renè Girard (1923) var 24 år da han ankom, det som skulle bli hans hjemland livet ut. Det var ønsket om å bli en ekte intellektuell som fordrev ham fra de franske professorene, som han syntes var alt for preget av positivisme. Han debuterte litterært i 1961, og ga etter det ut flere bøker. Tvedt sier dette om Girard i etterordet til Syndebukken: 

Girard kan få alle bitene til å falle på plass, nesten mistenkelig perfekt. Plutselig får man et begrepsapparat man kan sile hele verden gjennom, en sveipende teori som blander antropologi, litteraturvitenskap, teologi og filosofi. Girards bøker har en egen evne til å innhente leseren og spøke i relasjonene hennes. Den som har lest Girard vil for alltid bære ham med seg.

Jeg noterte så blekket sprutet da jeg leste Marianegropen, nøt starten med oppvekstskildringer fra Laksevåg på 90-tallet hvor hun skildrer barneflokken som midt i den pubertale tåken var helt uten historisk bevissthet og perspektiv. Vi får høre om hennes mormor, om røtter og opprinnelse, og siden om hennes år i New York, først som student, siden som underviser.

Men, det handler virkelig ikke om Ida dette her, for i denne samlingen slynges leseren ut i verden, og blir truffet av bimbometafysikk og glad-nihilister, vi får høre Anne Carson sine tanker om kjønn og den patriarkalske kulturen, om kvinnelig monstrøsitet og varulvens opprinnelse.

Gutteromslignelsen traff meg hardt, siden jeg nettopp har lyttet meg gjennom Åsne Seierstads bok om 22 juli tragedien. Temaet i dette essayet tar oss med tilbake til denne ufattelige tragedien, men byr også på litt kritikk av Seierstads bok (og Frode Gryttens dikt), det likte jeg.

Essaysamlingen er lang, her får man mye tankegods for pengene, ting som gjerne skulle vært tygget litt mer på, men andre bøker kaller. Essayene er samlet og presentert på en ryddig måte, og flere av dem sklir sømløst over i hverandre. Jeg hadde ingen følelse av hopp og sprett, noe som er viktig for meg når jeg leser denne type litteratur. 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2019

Sider: 349 + litteraturliste

Kilde: Biblioteket

Fra bakpå boken:
Hvorfor skaper samfunnet syndebukker og hvem er de? Trenger vi syndebukker som en felles fiende for å samles som en gruppe eller ett folk?

I filosofen René Girards bok Syndebukken utforsker han ulike litterære og historiske syndebukker samtidig som han gir en beskrivelse av kulturen som et resultat av menneskelig begjær og rivalisering. Det er behovet for å imitere andre som skaper de grunnleggende konfliktene i samfunnet og det er syndebukkmekanismen som hindrer at samfunnet går i oppløsning, skriver Girard.

Boken er en bitende kritikk av relativisme og dekonstruksjon, på den ene siden, og analytisk filosofi på den andre.

Jeg tar med litt om denne boken, siden dette er boken som Ida Lødemel Tvedt har latt seg inspirere og begeistre av. Jeg har ikke lest hele boken, bare bladd i den, og lest litt her og litt der. Girard sine tekster er mer utilgjengelig, og ble litt for tungt for meg i sommervarmen. Jeg ser ikke bort i fra at den blir med hjem på ny, når mørket legger seg over oss igjen. Avslutter med en liten smakebit fra kapittel tre som heter Hva er en myte?

        Denne forståelsen når vi gjennom å identifisere forfølgelsesstereotypene. Når vi har gjenkjent dem i en tekst, vil vi nesten alltid konkludere: Offeret er en syndebukk. Alle skjønner denne påstanden umiddelbart; ingen er det minste i tvil om hvilken betydning den skal gis. Begrepet syndebukk innebærer på en og samme tid at offeret er uskyldig, at kollektivet har samlet seg mot det, og at denne polariseringen foregår med en bestemt hensikt. Forfølgerne er fanget i forfølgelsesrepresentasjonenes logikk og kan ikke slippe unna.

Forlag: Teori og praksis

Utgitt: 1982/på norsk 2020

Sider: 318

Kilde: Biblioteket