Min iver og glede over å ha knekt podcastkoden førte meg via Trygdekontoret til samtidsessayisten Ida Lødemel Tvedt. Bergenserens overflødighetshorn av kunnskap og kjappe replikk, fengslet meg totalt, da hun snakket med Thomas Seltzer om Renè Girards syndebukkteori. Min nysgjerrighet var grundig pirket i, så jeg lånte med meg hjem Girards og Tvedts bøker, for å ta en nærmere titt.
Fortellingen begynner med et kor av bergenske barn som lengter etter overskridende erfaringer, havdyp og hvaler. Derfra beveger vi oss utover i en verden som til tider føles kald og desillusjonert, til tider mild og munter. Essayet reiser mellom Bergen, USA og Hovdebygda, ledsaget av samtidsforfattere som Anne Carson, Maggie Nelson, Claire-Louise Bennett, og Lars Amund Vaage, mens Dolly Parton og Louis C.K. granskes med samme alvor og iver som Friedrich Nietzsche og Simone Weil. Kapitlene veksler mellom ulike essayistiske former, fra portretter og intervjuer til gatevandringer og monologer.
Marianegropen består av 43 essays, noen er korte men de fleste strekker seg over 10-17 sider. Etter å ha hørt samtalen på den nevnte podcasten, og lest etterordet i Syndebukken (du kan lese den her!) så var jeg klar for en essaysamling som tydelig reflekterer over Girards idèer, i Tvedt sine tolkninger.
Det fikk jeg ikke, og heldigvis må jeg innrømme, for dette var noe helt annet, og mye saftigere enn jeg hadde sett for meg! For Marianegropen er alt annet enn tørr sakprosa, hvor forfatteren drøvtygger på andres tanker. Denne essaysamlingen sparker virkelig fra seg, skrevet som den er, med mye humor og kvalifiserte refleksjoner. Temaene er mange og Ida Lødemel Tvedt kvier seg ikke for å by på seg selv, i mange av essayene.
Renè Girard (1923) var 24 år da han ankom, det som skulle bli hans hjemland livet ut. Det var ønsket om å bli en ekte intellektuell som fordrev ham fra de franske professorene, som han syntes var alt for preget av positivisme. Han debuterte litterært i 1961, og ga etter det ut flere bøker. Tvedt sier dette om Girard i etterordet til Syndebukken:
Girard kan få alle bitene til å falle på plass, nesten mistenkelig perfekt. Plutselig får man et begrepsapparat man kan sile hele verden gjennom, en sveipende teori som blander antropologi, litteraturvitenskap, teologi og filosofi. Girards bøker har en egen evne til å innhente leseren og spøke i relasjonene hennes. Den som har lest Girard vil for alltid bære ham med seg.
Men, det handler virkelig ikke om Ida dette her, for i denne samlingen slynges leseren ut i verden, og blir truffet av bimbometafysikk og glad-nihilister, vi får høre Anne Carson sine tanker om kjønn og den patriarkalske kulturen, om kvinnelig monstrøsitet og varulvens opprinnelse.
Gutteromslignelsen traff meg hardt, siden jeg nettopp har lyttet meg gjennom Åsne Seierstads bok om 22 juli tragedien. Temaet i dette essayet tar oss med tilbake til denne ufattelige tragedien, men byr også på litt kritikk av Seierstads bok (og Frode Gryttens dikt), det likte jeg.
Essaysamlingen er lang, her får man mye tankegods for pengene, ting som gjerne skulle vært tygget litt mer på, men andre bøker kaller. Essayene er samlet og presentert på en ryddig måte, og flere av dem sklir sømløst over i hverandre. Jeg hadde ingen følelse av hopp og sprett, noe som er viktig for meg når jeg leser denne type litteratur.
Hvorfor skaper samfunnet syndebukker og hvem er de? Trenger vi syndebukker som en felles fiende for å samles som en gruppe eller ett folk?
I filosofen René Girards bok Syndebukken utforsker han ulike litterære og historiske syndebukker samtidig som han gir en beskrivelse av kulturen som et resultat av menneskelig begjær og rivalisering. Det er behovet for å imitere andre som skaper de grunnleggende konfliktene i samfunnet og det er syndebukkmekanismen som hindrer at samfunnet går i oppløsning, skriver Girard.
Boken er en bitende kritikk av relativisme og dekonstruksjon, på den ene siden, og analytisk filosofi på den andre.
Jeg tar med litt om denne boken, siden dette er boken som Ida Lødemel Tvedt har latt seg inspirere og begeistre av. Jeg har ikke lest hele boken, bare bladd i den, og lest litt her og litt der. Girard sine tekster er mer utilgjengelig, og ble litt for tungt for meg i sommervarmen. Jeg ser ikke bort i fra at den blir med hjem på ny, når mørket legger seg over oss igjen. Avslutter med en liten smakebit fra kapittel tre som heter Hva er en myte?
Denne forståelsen når vi gjennom å identifisere forfølgelsesstereotypene. Når vi har gjenkjent dem i en tekst, vil vi nesten alltid konkludere: Offeret er en syndebukk. Alle skjønner denne påstanden umiddelbart; ingen er det minste i tvil om hvilken betydning den skal gis. Begrepet syndebukk innebærer på en og samme tid at offeret er uskyldig, at kollektivet har samlet seg mot det, og at denne polariseringen foregår med en bestemt hensikt. Forfølgerne er fanget i forfølgelsesrepresentasjonenes logikk og kan ikke slippe unna.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar