Vi av Jevgenij Zamjatin

Da jeg i september leste om Putin og Surkov i romanen Trollmannen fra Kreml, dukket Zamjatin og hans science fiction roman Vi, opp på radaren min for første gang. Jeg kjøpte boken, men før jeg fikk kommet skikkelig i gang, ble Vi nevnt igjen, denne gang i Jørgen Brekke sin nyeste krim Det blinde vitnet. Nå leses det også Orwell og 1984 over hele landet, så det må være noe i vår tid som får disse dystopiske klassikerne til å blomstre igjen.

Fra forlagets intro av boken: 
Vi er den russiske forfatteren Jevgenjev Zamjatins mest kjente roman. Boken var den første i historien, som i 1921 ble forbudt av det sojvetiske regimet. Boken ble for første gang publisert, oversatt til engelsk, i 1924, og kom ikke ut i Russland før i 1988. 

I Zamjatins dystopiske fremtidsvisjon er mennesket frarøvet sin individualitet og redusert til et nummer i en rekke. Styresmaktene har annonsert at de har funnet grunnen til den utbredte følelsen av uro blant folket: 

Det eneste som står i veien for menneskets lykke er dets evne til å fantasere; om innbilningskraften viskes ut, vil det siste hinder for menneskets fullkommenhet være fjernet.

Det er et knippe temmelig fornøyde mennesker vi møter i begynnelsen av romanen. D503 er fortelleren vår, som gjennom sitt liv gir oss et tydelig bilde på en verden, vi ikke ønsker oss. 

Han er matematiker i en stat som er styrt etter et vitenskapelig moralsystem. Vi hører ikke mye om verden utenfor, men 200-årskrigen hvor 0,2% av menneskene overlevde henger som et sceneteppe bak historien.

Menneskene tiltales ikke som mennesker, men som numre, derav navnet til hovedpersonen og flere andre. I330 er en kvinne, som vipper ham av pinnen, til de grader at han begynner å drømme, noe som ikke er bra for ham. Han blir forvirret og føler at sjelen er på vei tilbake til sinnet hans. Det konkluderes med at det er menneskets frihet som får oss til å gjøre forbrytelser, derfor skal de alle holdes nede, uten å bli hørt.

Dette er et samfunn hvor ingen føler eller tenker, men her spiser de sammen, tygger i takt, sexlivet er regulert og timeavtalen forteller dem hva de skal gjøre, og hvor de skal befinne seg, til en hver tid på døgnet. 

I Den Ene Stat er det Velgjøreren som har makten, en skremmende størrelse de egentlig aldri har sett. Etter å ha gjort seg skyldig i noen forseelser har D503 kommet på radaren til denne:

Jeg kom til meg selv da jeg allerede sto foran Ham, og jeg var redd for å heve blikket: jeg så kun de enorme jernhendene Hans hvile på knærne. Disse hendene var tyngende selv for Ham, og fikk knærne til å bøye seg. Han leet langsomt på fingrene. 

De også, altså? De - Integralets konstruktør? De som var utsett til å bli den største av alle konkvistadorer. De, hvis navn skulle innlede et nytt, glitrende kapittel i Den Ene Stats historie... De?

Bakgrunnen for historien får vi presentert i etterordet, som er skrevet av oversetteren Torgeir Bøhler. Noe hadde jeg sluttet meg til underveis, men det hjalp på forståelsen å ha lest dette. (Skulle gjerne lest det før jeg begynte romanen, men jeg så ikke bakerst i boken) Her nevner han litt om Zamjatins bakgrunn som ingeniør, matematiker og kommunist. Vi hører om idealsamfunnet, den effektive masseproduksjonen i industrien og behovet for arbeidsdeling på begynnelsen av 1900-tallet. 

Zamjatin skrev i juni 1931 til Stalin for å be ham om tillatelse til å forlate Sovjetunionen, siden livet som forfatter har blitt umulig for ham. I en appendiks sist i boken, får vi lese dette brevet.

Jeg likte Vi godt, den er like vanskelig å lese som Orwells 1984, en bok som kom ut i 1947, og som er inspirert av Jevgenij Zamjatins Vi. Det er ikke tvil om at det ringte noen varselklokker fra vår samtid, da jeg leste denne boken, heldigvis er vi langt fra samfunnet som skildres her, men jeg klarer ikke utelukke muligheten for at vi kan nærme oss noe mye mindre naturlig enn det samfunnet vi har i dag.

Forlag: SolumBokvennen

Utgitt: 1920/på norsk 2017

Sider: 319

Oversatt av: Torgeir Bøhler

Kilde: Kjøpt selv