Hun er levende. Elises bok av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Hun er levende. Elises bok er den første boka i en planlagt kvartett om forfatterens formødre. Etter å ha lest starten på kvartetten, gleder jeg meg til fortsettelsen. 

Forlaget om handlingen:
Skomsvold begynner å dikte fram sin egen oldemor, som ble født i 1880. Hun skriver seg inn i fortiden, eller snarere vever fortiden inn i nåtiden. Det meste finner hun på, men noe er sant: Tolv år gammel mister Elise faren sin. Altfor ung innleder hun et forhold til læreren sin, eller han innleder et forhold til henne, og da Elise blir gravid, 17 år gammel, gifter de seg. I årene som kommer føder hun barn etter barn etter barn, og hun må begrave mange av dem. Men selv om Elise blir husket som en sint og bitter kvinne, må vel også hun en gang ha elsket livet?

Forlag: Oktober
Utgitt: 2025
Sider: 172
Kilde: Biblioteket

Det var ikke mye Kjersti Annesdatter Skomsvold visste om oldemoren sin, men hun har fått med seg at hun var en fryktet kvinne. Konklusjonen er da enkel, hun må ha hatt et hardt liv. Dette livet skrives frem i denne romanen, på en varsom og respektfull måte. Samtidig som vi hører om Elises liv fylles handlingen med kommentarer og tanker fra forfatterens perspektiv. 

For å fargelegge historien, gir hun karakterene tanker og følelser hun ikke kan vite noe om, men er alltid klar på at dette er noe hun ser for seg. Hun justerer og korrigerer på antydninger om hvordan det var å være Elise, på en troverdig og underholdende måte, som gir litt humor og letthet til en ellers så dyster historie.

Skriveteknisk er dette noe av det beste jeg har lest, det fungerer veldig godt, vi får et lite inntrykk av at forfatteren i nåtid strever litt, uklart med hva, litt helse, litt andre ting, vi trenger ikke vite det, men disse hintene er en fin bakgrunn for å komme nærmere en nesten ukjent oldemor.

Etter å ha vokst opp midt i en stor barneflokk, og sett sin mor streve, så nok ikke Elise for seg å havne i samme situasjon. Det gjør hun, for etter at denne læreren har gjort henne gravid slipper den gode stemningen han brakte med seg inn i livet hennes. 

Andreas er ikke religiøs, men jobber delvis som klokker i kirken, og har sin egen bagasje som bidrar til at han presser Elise til å holde på gudstroen sin. Dette fratar henne alle argumenter for å slippe å få flere barn, for det er jo Gud som bestemmer. 

Allerede før det første barnet har kommet, slutter han å snakke med henne. Han er trøtt og lite kjærlig mot henne, som savner ham slik han var før de giftet seg. Han deltar ikke i arbeidet som tilhører kvinnen på gården, og hun sliter seg ut. Når flere barn dør er det ikke mye trøst eller pause å få, det er et tøft liv hun lever.

Når Elise sitter med en frisk og fin datter i armene, tenker hun at hun skal holde henne unna mannfolk. Hun har fått nye tanker rundt hva som har hendt med henne:

                        Det er som om hun har fått briller på, og etter å ha sett alt vagt og tåkete, så ser hun med ett hvor stygt alt er! Hun ser alle porene i huden på folk, de sprengte blodkarene, og hun ser hvor uskyldig hun selv var, mens Andreas var ganske så utspekulert. Han var en voksen og bekymringsløs mann, mens hun var en forvirret ungjente tynget av sorg den gangen han begynte å trekke skjørtene hennes oppover og trusene nedover.

For en nydelig roman dette er! Måten den er skrevet på involverer leseren som lett kan kjenne et trykk for brystet underveis. Heldigvis påminner Skomsvold oss med sine underfundige kommentarer, på at dette ikke er livet slik kvinner lever det i dag, så romanen blir ikke så tung som den kunne vært.

Jeg anbefaler mer enn gjerne Hun er levende videre,

og gleder meg til neste bok i kvartetten ⚄