onsdag 29. april 2020

Vi har ikke fire nye år av Martine Johansen

For fem år siden leste jeg Martine Johansens roman Hvite jenter kan ikke synge blues, så når jeg hørte at hun har kommet ut med denne romanen, var jeg veldig ivrig på å lese.

Forlaget om handlingen: 
Et kjærestepar flykter unna fallerte familierelasjoner og Guds dømmende blikk på en forrykende roadtrip gjennom et Trumpifisert Amerika gjennomsyret av moteller, melkesukker og fargestoffer, og befolket av seriemordere forkledd som mønsterborgere og klimahelter forkledd som uteliggere. Hyperkapitalismen spiser sine egne barn i en pre-apokalyptisk forbrukerorgie der kjærligheten er det eneste som kan stagge verdens undergang – hvis man tør å stole på den.


Utgitt: 2020
Sider: 357
Kilde: Leseeksemplar



Tittelen og coveret på denne romanen hinter om noe fatalistisk, a la Thelma & Louise. Vi møter to jenter som forblir navnløse, en vri jeg normalt ikke er så glad i, men denne gangen følte jeg at jeg ble godt kjent med dem allikevel.

Nåtidshandlingen er satt til 2021, ikke særlig langt frem i tid, men langt nok, når jeg sitter og leser i skyggen av den pågående koronakrisen. Handlingen føltes merkverdig aktuell, selv om det ikke er et virus som truer sivilisasjonen i denne romanen.

Jentene er unge og eventyrlystne, de flykter fra foreldre og konvensjoner. En av jentene er fra Norge, hun bærer på en skyld, som har sin opprinnelse fra oppveksten i Jehovas Vitner, mens venninnen er preget av en materialistisk oppvekst i Amerika.

vi kan ikke være det moralske kompasset
for våre celler
eller bære ansvaret
for å videreføre våre gener
vi vil heller plassere lystgassmasker over
ansiktene våre 
som respiratorer og le
vi vil leve som på festene de pleide å avholde her i forbindelse med prøvesprengningene 
i Nevada-ørkenen på femtitallet

og feire med Miss Atom Bomb
før vi alle forsvinner opp under et
soppskyformet skjørt

Teksten er satt opp på denne måten, uten mye tegnsetting og store bokstaver, men det gjør liksom ikke så mye, for innholdet i de korte setningene henger godt sammen, og historien er lineær og (i mine øyne) troverdig.

Ganske mange ganger bruker jentene utsagn med metaforer i stedet for adjektiver. Etter et par stykker rynket jeg på nesen, men så fant jeg ut at dette er deres greie, og fant glede i deres måte å kommunisere på.

  - Jeg elsker deg slik underhudsfettet elsker sukkerlake, sier hun 

Tatt i betraktning at jeg nettopp har lest en roman hvor den første atombomben var en del av handlingen, en krim hvor handlingen dreide seg mye om ungdom og religion, og flere romaner fra det amerikanske samfunnet, passet romanen til Martine Johansen perfekt.


Anbefales!

3 kommentarer:

  1. Strevde litt med språket til å begynne med men det gikk seg til og derfor var det synd at jeg aldri klarte å engasjere meg i dette paret. Sekvensene med hun ene og moren vs Jehovas vitne likte jeg men det var ikke nok til å rette opp inntrykket mitt,dessverre. Leste du papirbok eller på kindle,jeg leste på kindle og følte den var kort i forhold til sidetallet i papirboken. Kindle var på noen og 1500 locations eller noe og trodde det burde vært mer....

    SvarSlett
    Svar
    1. Hvorfor kan de ikke bare skrive "normalt" disse forfatterne? :)
      Som sagt, det gikk seg fort til for meg, for jeg ble oppslukt av handlingen. Synd du ikke likte boken så god, men vi kan ikke få top score på alt vi leser. Jeg tenkte ikke over lengden, følte ikke at noe "manglet" underveis, men er enig med deg at de 354 sidene forsvant fort. Ha en deilig torsdag Beathe, håper på en oppsummering fra deg når jeg kommer fra jobb :)

      Slett
    2. Hehe...nei,si det. Er jo fint at noen gjør sin egen greie da, jeg har ikke lest noe av forfatteren ennå og jeg kjenner at det ikke haster med å lese noe mer heller. Følte vel heller ikke at det "manglet" noe egentlig men hengte meg opp i lengden/locations til sammenligning med "Mannen som så alt" som var 100 sider kortere men hadde 750 flere locations på kindle-derav mitt spørsmål lenger oppe ;-)

      Slett