Marcel Proust - På sporet av den tapte tid, bok 7 Den gjenfundne tid

Gratulerer med dagen Marcel Proust!

I dag er det nøyaktig 146 år siden denne unike forfatteren ble født, og dagen sammenfaller med at jeg endelig har lest ferdig hele På sporet av den tapte tid ☺

Det tok litt lengre tid enn jeg hadde sett for meg, men det er mange sider som skal leses, og for meg som ikke er en kjenner/elsker av Marcel Proust, men bare en "vanlig" leser, ble det en smule langdrygt. Nå er 3000 tettpakkede sider lest, sider med lange setninger og stor mangel på punktum. Komma brukes derimot flittig, til innskutte bisetninger som det er mange av.

Den gjenfundne tid er den syvende og siste boken i den norske utgivelsen. Her samles alle tråder og verkets estetikk oppsummeres, og vi er tilbake til scenen i begynnelsen av første bok, hvor lille Marcel ligger i sin seng og venter på at Monsieur Swann skal forlate selskapet, og Marcel skal få den etterlengtede godnatt-klemmen fra sin mor.
Han konkluderer i siste bok at det er denne hendelsen som dannet opptakten til hans helbreds forfall.

På sporet av den tapte tid handler om å ha bevissthet om sitt eget jeg, og om å finne holdepunkter innenfor den enorme dimensjonen alle våre minner og erindringer gjennom livet gir. Det er selve Tiden, med stor T, Proust befatter seg med, når han i siste bok ønsker seg nok tid og krefter til å fullføre sitt verk.

Dovenskapen har gjennom livet beskyttet ham mot lettvintheten, men mot slutten har sykdommen tappet ham for krefter, og han føler at erindringskraften også svinner.

Den springende fortellerformen til Proust, og hans evige blikk innover i seg selv, har gitt meg utfordringer, men i perioder gjennom hele romansyklusen, har jeg blitt fengslet av det jeg leste. Bøkene skildrer forfatterens søken tilbake til sin egen barndom og oppvekst, og i hyppige og spontane erindringsbilder gjennom hele handlingen. Han er veldig var for inntrykk, og disse belyses og utdypes med fantasi og følsomhet, men når han mot slutten føler at denne egenskapen svekkes, blir han fortvilet over sin egen situasjon.

 For Proust er det tapte paradis det eneste sanne, den indre verden 

det eneste virkelige.

Marcel Proust debuterte som forfatter 25 år gammel i 1896, med en samling essay, noveller og dikt. Dette ble ikke noe suksess, så han begynte på en roman som aldri ble gitt ut. I 1909 startet han å skrive på storverket På sporet av den tapte tid, et verk som skulle følge ham livet ut. Han døde i november 1922, bare 51 år gammel, og de tre siste bindene av romansyklusen ble gitt ut etter hans bortgang. Hans bøker var blant de som ble brent på det nasjonalsosialistiske bokbål i 1933. Klikk gjerne på lenken, og les om forfatteren, det er masse spennende å få med seg!

Min konklusjon etter å ha strevet meg gjennom På sporet av den tapte tid, er at jeg er veldig glad for å være i mål, men også veldig glad for å ha lest det. Jeg tenker at en litt mer tålmodig leser enn meg, vil ha stor glede av å lese det, så ikke kvie deg!

I blogginnleggene mine om denne leseprosessen, har jeg vært tydelig på at jeg er en vanlig leser, ikke en forståsegpåer, så jeg håper alle de som kan Proust, som elsker verket, som ser dybden og kan tolke romanen opp og i mente, har meg tilgitt. Samtidig håper jeg at min famling og spede forsøk på å forstå, har fått andre leseglade noviser til å ta en titt på dette forfatterskapet.

I 2014 begynte Gyldendal å gi ut disse bøkene i en flott ny serie. I år kom bok nummer 6 ut, så til neste år antar jeg at hele verket er tilgjengelig i moderne innpakning. Bøkene er bygget på Anne-Lisa Amadous oversettelse og Proust-kjenner Karin Gundersen har skrevet nyttige etterord i alle bøkene.

Gjennom denne lenken kan du se hele prosjektet mitt