Sigrid-trilogien av Vera Henriksen

Sommeren 2016 har vært preget av mine møter med vikingtiden, så når jeg kom over flere omtaler av Vera Henriksen sin trilogi fra denne tiden, var ikke turen bort til biblioteket å unngå. Jeg vil bare helt kort si litt om bøkene, og henviser deg som vil vite mer til å lese omtalene til Berit og Birthe!

Tusenårsskiftet var en brytningstid hvor landet og menneskene gjennomgikk en slags oppvåkning. Åsatroen står fremdeles sterkt blant bøndene, men det er nasjonsbyggeren Olav Tryggvason som regjerer og han vil omvende folket.

Famlende begynner menneskene å lære kristendommen å kjenne, selv om det er vanskelig å gi slipp på de gamle ritualene med å ofre til gudene. Tradisjonene fra åsatroen stikker dypt i hverdagsrutinene til befolkningen, og selv mange av de som har latt seg døpe, fortsetter med å blote og be til disene.

Sølvhammeren er ikke en roman preget av vikingenes herjinger eller undertrykking av småbønder og leilendinger. Her møter vi Sigrid og broren Tore på Bjarkøy, foreldrene er døde så det er Tore som styrer gården, mens Sigrid som  har nådd gifteferdig alder blir giftet bort til Olve Grjotgardsson på Egge, litt lenger sør i landet.

De grove trekkene og den ytre handlingen kan ha noe klassisk over seg, men måten forfatteren skildrer hvordan den stolte og mandige Olve forsøker å skjule sine gode sider, er utrolig flott.

Han var rømt fra gården i frustrasjon over Sigrid, og kommer ikke tilbake før hun har født ham en sønn. Måten han ser at hun har byttet ut sin barnslige glede og naive tillit med noe fjernt, som viser seg å være styrke som gjør at hun hviler i seg selv, er vakkert å lese om.

De finner heldigvis frem til hverandre disse to, i et forhold som i førstningen er preget av at han er en tøff, eldre mann mens hun er en lite selvstendig og heller villfaren ungjente.

Olve som hadde vært i Miklagard og gått i prestelære er en filosofisk kar, som ikke vil love ting han ikke kan gå god for. Han og mange med ham sliter med å forstå kristendommen, og mange av hans kvaler er vanskelig for de rundt ham å forstå. Samtalene som Olve og Sigrid etterhvert har er dypt filosofiske, og de har lært seg å styre sitt gemytt og heller rekke ut en hånd til den andre.

Sølvhammeren strekker seg over de første 10 årene av Sigrids voksenliv. Når romanen slutter ser hun broren seile avsted etter han har vært hos dem, og hun forventer ikke å se ham igjen.

Andre omtaler: Melusinesplace

Jærtegn fortsetter noen år etter. Olav Haraldsson har vært konge i 5 år, og det er uår i Trondheimen. Folket lider og ser tegn til et kommende ragnarok, hvor de enn snur seg. De får et angrep av den fæle sotten som tok livet av mange barn, og i sin fortvilelse vakler den spe kristentroen de har opparbeidet seg. Dette må jo være straff fra de gamle gudene for at de ikke har blidgjort dem, men vendt dem ryggen.

Kong Olav farer hardt frem mot de bøndene som ikke støtter ham, han dreper og ødelegger til han får banket kristendommen inn i folk. Det går hardt utover gårdene rundt Egge og Olve må også bøte med livet. Selv om Sigrid var en stolt kone av Olve blir hun og barna herset med, og ikke mange månedene etter Olve var drept, ble hun gitt til/gift med Kalv Arnason, en av kongens menn.

Sigrid er en kunnskapsrik dame, hun kan fortelle Kalv om hvordan lover skal håndheves og hun får ham til å tenke seg om, når beslutninger skal tas. Samtidig er hun tankefull og har mange kvaler når det gjelder kristentroen som hun sliter med å ta til seg. Det er noe vart men samtidig utrolig treffsikkert over skildringene av Sigrids tanker og følelser, og det er denne delen av handlingen som gjør sterkes inntrykk på meg.

Jærtegn slutter med slaget på Stiklestad, hvor både Kalv og Sigrids to voksne sønner deltar. Kalv kommer tilbake men sønnene blir begge drept. Olav den hellige blir som kjent også drept i dette slaget. I romanen Den siste vikingkongen, som jeg leste i sommer ser vi på det som skjer med helt andre øyne, og det er interessant å se hvordan forskjellig ståsted kan "endre" historien. I Jærtegn jubler jeg når kongen blir tatt, og håper på bedre tider uten denne grusomme drapsmannen.

Les gjerne den flotte omtalen med handlingsreferat på bloggen Melusinesplace!

Helgenkongen er lagt til tiden etter slaget hvor kong Olav ble drept. Vi får se hvordan han kom til å bli kalt "Hellig", og følgene det fikk for Kalv, at han sloss på bøndenes side i denne kampen. Kalv har skiftet side og vil støtte den unge Kong Magnus, men Einar Tambarskjevle vil også være kongens nærmeste så han gjør det vanskelig for Kalv.

Når boken slutter har Kalv og Sigrid vært på Orknøyene i mange år, men har vendt tilbake til Egge. Kongen heter Håkon nå, og Norge ligger i krig med Danmark. Sigrid begynner å bli gammel, og etter å ha forlatt yngstedatteren Sunniva, og hennes barn på Orknøyene, innser hun at hun aldri vil få se dem igjen.

Les gjerne omtalen på bloggen Melusinesplace!

Sigridtrilogien falt i smak hos meg. Det skjedde noe hele tiden, og historien var spekket med nok hverdagsliv og følelser til at det ikke bare ble en serie om kongsmakten. Filosofien rundt kristendommen står sterkt, og Vera Henriksen har gjort en formidabel jobb med å formidle menneskenes kvaler rundt å gå vekk fra åsatroen.

*******

Vera Henriksen ble født i mars1927 og døde i april 2016. Sølvhammeren var faktisk hennes debutroman, noe jeg synes er helt fantastisk, siden den er så godt skrevet. Hun debuterte i 1961, 34 år gammel, og skrev etterhvert over førti bøker, mange av dem med handling i norrøn tid.
Jeg hadde ikke hørt om denne forfatteren før, men hadde stor glede av å lese om henne her!  Hvis det er noen som har andre favoritter av henne, tar jeg imot tips for videre lesning med takk.