OG en roman av norske Veronica Salinas

Det var den flotte omtalen på bloggen Beathes bokhjerte som fikk meg til å dra fram padda og klikke meg inn på eBokBib. Heldigvis var boken ledig, og kort som den er, med sine 150 sider, var det fort gjort å lese. Selv om historien er kort, gjorde den inntrykk på meg, så jeg anbefaler den gjerne videre!

Forlagets introduksjon:
Jeg-personen i denne romanen går gjennom en identitetskrise. Hun er ny i Norge. Hverdagen er preget av rutinearbeid og språkkurs. Savnet etter hjemlandet Argentina er stort, men det er umulig for henne å reise tilbake.

OG er en enkel og samtidig kompleks roman om identitet og språk. En roman med et annerledes, sårt, friskt og ofte humoristisk blikk på Norge og menneskene som lever her. Og en roman om landet man har måttet reise fra.

For en nydelig roman! Den er sanselig og enkel på samme tid, med flotte bilder som får frem følelsene og tankene til hovedpersonen. Selv om hennes liv er forskjellig fra mitt var det mange ting å kjenne seg igjen i, blant annet beskrivelsen av yogakurset i begynnelsen og det at hun er au-pair, noe jeg også har vært.

Hun blir kjent med Monika på språkkurset. De snakker dårlig engelsk og har ikke samme morsmål, så kommunikasjonen dem i mellom består av de norske ordene de etterhvert får flere og flere av. I begynnelsen prøver de seg frem med å peke på norske ord i ordbøkene sine. Resten av historien blir formidlet til leseren som tanker og følelser, og alt blir en perfekt helhet.

Vi er på norskkurs.
Vi må lage setninger.
Jeg skriver og leser høyt til læreren:

- Buenos Aires,
frosker, sirisser, sol
og bjeffing uten meg.

Skildringene av Argentina innbefatter både den dramatiske historien til landet, og hovedpersonens egen historie. Jeg-personen er født i Buenos Aires et år før landet igjen ble et demokrati. Vi får høre om de politiske kuppene i landet, og forholdene befolkningen levde under. Familien er indianere, som har ord på seg for å være "menneskelig søppel", noe som har bidratt til å gjøre livet til familien vanskelig.

Betraktningene hun gjør seg om å være norsk og om oss nordmenn, er absolutt noe jeg kan kjenne meg igjen i.  Hun har mange tanker om å være en del av noe og følgelig også om å stå utenfor. At vi nordmenn til stadighet spør hverandre "alt bra?", uten å forvente annet svar enn "ja", er jo veldig sant.

Kontrastene i de to historiene er store, fra et Norge som er stille, ensomt og kaldt på flere måter, til dampende Argentina med plagsomme apekatter i mangotrærne krokodiller og papegøyer.

Romanen er ikke morsom i seg selv, men jeg-personen roter seg opp i noen hendelser som det er morsomt å lese om. For eksempel når hun i god tro kaller Assad for "pakkis", og hun ikke skjønner at dette er et skjellsord på norsk.

Takk til Beathe for glimrende lesetips! Med bok og palett har også skrevet om boken!

Boken kan nomineres for Bokbloggerprisen 2016, 

og det er mulig jeg kommer til å gjøre nettopp det.