Smakebit på søndag fra Vigdis Hjort`s "Leve Posthornet"

I november inviterte DnS til bokklubb, og med seg på scenen hadde teatersjef Agnete Haaland forfatteren Vigdis Hjort. Etter å ha tenkt meg litt om måtte jeg erkjenne at jeg ikke har lest noe av henne. Hun begynte som barnebokforfatter, men i 1986 kom hennes første roman. Etter det har det blitt mange fler, hvor
"Leve posthornet" er den siste i rekken.

Det var utrolig kjekt å se og høre Vigdis Hjort på scenen, hun var morsom og kunnskapsrik, så jeg bestilte hennes bok sporenstreks. 

Det tok meg i underkant av fire timer å lese hele romanen. Som vanlig leste jeg ikke bakpå boken før jeg begynte å lese, men etter 50 sider måtte jeg titte bakpå for å finne ut hva den egentlig skulle handle om.

Fra bakpå boken: Ellinor, en kommunikasjonsrådgiver i tredveårene, kjenner at det ikke er nok alvor og inderlighet i tilværelsen. At livet hennes er for banalt for fortvilelsen hun føler. Da en kollega forsvinner, må hun overta jobben for Postkom som han sto midt oppe i. Ved å lære de postansatte om media, makt og politikk skal hun bistå dem i arbeidet mot innføringen av EU`s tredje postdirektiv. Vi følger livet hennes gjennom et halvår fram til Arbeiderpartiets landsmøte i april 2011.

Boken veksler veldig mellom å være kjedelig og ikke-kjedelig. Bortsett fra ett unntak, blir den aldri noe mer enn "ikke-kjedelig". I brorparten av boka (inntil helt på slutten) blir Ellinor beskrevet, som om hun holder på å få tidlig altzheimer, og jeg trodde lenge at det var det, boken skulle handle om.
Jeg finnes ikke politisk interessert, i alle fall ikke i sånt som omhandles her. De delene av boken hvor hun snakker jobb, er ikke interessante i det hele tatt. Hun har en komplisert følelsesliv, og dette og forholdet til kjæreste og familie, er litt mer interessant.

Her er min smakebit som ikke gjenspeiler boken i det hele tatt :)
Det er mer enn førti år siden, men jeg kan ikke glemme det som skjedde og skriver til deg nå for å takke for stiloppgaven. Jeg hadde vært så alene, så avvist av meg selv, men forsto det ikke. Så skrev jeg oppgaven og noe løsnet i meg og prosessen var i gang. Mot å forsones med meg selv, min ulykke, mine svakheter og min styrke og så ta ansvar for meg selv. Og forsones med det menneskelige vilkår på Jorden og ta livet som en gave og gyve løs på det. Det er opp-gaven og den skal man være glad for og ta på det største alvor. Det var sommeren i sektisyv jeg tok det første trinnet på trappen opp fra kjelleren. Det er så mange som bor i kjelleren hos seg selv, til tross for at det er ledig i de øverste etasjer der utsynet er vidt og perspektivet betydelig og der frykten for framtiden og det ukjente kan forvandles til forventning. 
Fler smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.