Felemakaren av Edvard Hoem

En ny bok fra Edvard Hoem er alltid lykke, for jeg har elsket det jeg har lest av ham før. Igjen springer historien ut fra hans egen families minnebok, og igjen lot jeg meg rive med.

Fra bakpå boken:
Ei ung tenestejente som skal ha barn med Pe, bror til Lars Olsen, som er hovudperson i romanen, blir borte ein kveld, og bygda går manngard i ei veke utan å finne henne. Pe blir mistenkt for drapet, og så frifunnen av retten, men ikkje av folkesnakket og ikkje av Lars. Brørne snakkar ikkje til kvarandre på meir enn femti år.

Lars drøymer om å bli skipper på eiga skute, men krigen og samfunnstilstanden stenger alle utvegar for han. Han blir utskriven til å vera med i slaget på Københavns Red i 1801, og sidan er han krigsfange på eit britisk fangeskip i fem år. Under dette miserable opphaldet møter han ein franskmann som lærer han å bygge fiolinar.

Det som er kjekt med denne romanen er at forfatteren med jevne mellomrom knytter handlingen opp mot dokumentert fakta. Vil du plassere denne romanen inn i Edvard Hoems kjente familiekrønike om Serianna, så er det kjekt å vite at hovedpersonen Lars Olsen Hoem var hennes grandonkel. 

Jeg nikoste meg med denne historien, den er spennende og interessant, spesielt i begynnelsen når vi får høre hvordan Lars og broren Pe faller så grundig ut med hverandre. Senere reiser Lars i krig sammen med danskene, og når han kommer hjem, drar han til "storbyen" Kristiansund og får hyre på båten Christina Maria som skulle til Arkangelsk. 

Edvard Hoem skriver frem ramsalte bilder av livet til sjøss, klaustrofobien når han er i "prisonen" om bord i en båt som lå til kai i London i fem år, kjennes på kroppen, og ikke minst gleden, når tingene etter hvert går Lars sin vei.

Vi følger ham gjennom oppturer og nedturer, giftermål og familieforøkelse. Musikken spiller en stor rolle i denne romanen, noe som gjorde at jeg likte historien ekstra godt. Hovedpersonens tanker om egen tro er en av de røde trådene i romanen, noe denne smakebiten viser litt av:

  - Takk for at du støtta meg i går! Kanskje du sjølv har tatt imot Jesus i hjartet?
  - Nei, no må du halde opp! sa Lars
  - Og likevel kan han bruke deg i si teneste. Eg skal be for deg!
  - Slutt med det snakket! Eg er ikkje interessert i slikt svermeri. 
  Det var far hans som hadde snakka slik om Hauge-folket. No tok han sjølv uttrykket i bruk. 
  - Det er gjerne slik at vi strittar imot når kallet lyder, sa Tosten. - Men for meg ser det ut til at Gud har begynt den gode gjerning i deg.
  - Det vil vise seg, sa Lars. Han ville ikkje ha meir strid, og han fortalte ikkje at han var i tvil om Gud i det heile fanst. 

Felemakaren er skrevet på nynorsk, men språket er lettlest (nesten som bokmål), og kanskje en av grunnene til at historien klang så godt i mine ører. Noen passasjer føltes litt lange, men så er jeg en utålmodig leser med mange bøker på vent, så dette trenger ikke bety så mye. At jeg har fått boken av forlaget, betyr ikke at jeg har "pyntet brura", dette er mine innerste tanker, og jeg anbefaler den gjerne videre.

 

Forlag: Oktober

Utgitt: 2020

Sider: 351

Kilde: Leseeksemplar

Veien av Cormac McCarthy

Igjen er det en klassiker fra boken Fra Shakespeare til Knausgård jeg har tatt for meg. Jeg leste den i hytteveggen, med utsikt til snødekte trær, og ingenting annet, en mer annerledes setting enn den romanen byr på, skal du lete lenge etter.

Boken kom ut i 2006/på norsk i 2009 og ble veldig godt mottatt, den ble blant annet kåret til tiårets beste bok, av The Times. Kanskje du har sett filmen? det har ikke jeg, og etter å ha lest boken, tror jeg ikke dette er filmen for meg. 

Veien handler om en far og en sønn som befinner seg i sitt livs mareritt. Hele verden har kollapset, dyr og vegetasjon er ødelagt av branner, for det ligger aske alle steder. De er på vei sørover, hvor de antar at det vil finnes livsgrunnlag, og på veien livnærer de seg av restene av det som ligger igjen i husene de passerer. Det er ikke mye, for andre har plyndret fra seg, men det hender de er heldige. 

De sulter, det regner og de fryser, og hele tiden må de se seg over skulderen etter andre mennesker, les: fiender... 

Vi får ikke vite hva som har skjedd, og må nøye oss med å heie dem frem, kilometer for kilometer. Her er intet håp verken for dem eller for verden, men skildringene av forholdet mellom far og sønn gjør det verdt tiden det tar å lese de 253 sidene.
Jeg gjentar Janne Stigen Drangsholt sine ord: Kjærligheten er det største av alt.

Til sist vil jeg nevne at jeg endelig har begynt å lytte til podkast. Det var Marianne som tipset meg om podkasten til forfatter og litteraturviter Janne Stigen Drangsholt, og nå er jeg godt i gang, dette var gøy!
Sjekk ut: https://radio.nrk.no/podkast/kjente_boeker_paa_4_minutter

Fuglane av Tarjei Vesaas

Jeg kjører på med klassikere om dagen, og nå er det Tarjei Vesaas sin Fuglane fra 1957 sin tur. Janne Stigen Drangsholt forklarer i sin bok Fra Shakespeare til Knausgård hvorfor Fuglane er en klassiker, og i tillegg får vi vite bakgrunnen for Tarjei Vesaas` debutantpris.

Forlaget om handlingen:
Ingen annan romanperson er så omslutta av forfattarens omsorg og kjærleik som Mattis tust. Mattis tust er hjelpelaus i kvardagsliv og arbeidsliv, og skarp er han ikkje. Men likevel forstår han på somme måtar meir enn dei skarpe. Naturen openberrar løyndomar for Mattis. Han kan tyde fuglespråk. Han kan lese dei breva som rugda skriv til han med nebb og føter. Og han kan formulere dei djupaste livsspørsmål: Kvifor er det slik det er? spør han den venlege gardkona som byr på kaffi då arbeidet endå ein gong har gått i stå for han. 

Ingen kan gje svar, men diktaren fortel på ein slik måte at også lesarane må ta Mattis inn i si omsorg, samstundes som vi forstår systera Hege og alle dei som gjerne vil hjelpe Mattis, men ikkje kan nå heilt inn til han.

Når sant skal sies så var jeg temmelig skeptisk før jeg begynte på denne boken. Tarjei Vesaas liksom? hva skjer egentlig? Men, boken var en av tre som ble tatt med på hyttetur, hvor lesing sto i fokus, og heldigvis for det, for de 222 sidene ble nær sagt slukt.

Søskenparet Hege og Mattis har levd alene sammen i mange år, Hege er 40 år, og Mattis tre år yngre. Hun sitter hjemme og strikker, og det lille hun får for arbeidet, er de eneste pengene de har. Hun ber Mattis om å hjelpe til på gårdene rundt om, men han duger ikke til så mye. 

Han skjønner sine begrensninger, men han har mye å gruble på. Leseren som sakte men sikkert blir kjent med søskenparet, blir etter hvert på det rene med hvordan de har det sammen. Hege ber Mattis om å være fergemann, og med sin lille, morkne robåt farter han frem og tilbake over innsjøen. Bare en gang får han en passasjer, og siden han ikke vet hvor han skal, så tar han ham med seg hjem til Hege. 

Det skulle han ikke gjort, for han flytter inn, og "finner" Hege. Romanen har mange fine scener, men finest er dem som får frem forvirringen til Mattis, og fortvilelsen til Hege, over at han er så avhengig av henne. 

Ikke lest Tarjei Vesaas før? Gjør som meg, prøv deg på Fuglane, for den er lettlest og medrivende, og ga virkelig ett dytt til å lese mer, av en av Norges aller største forfattere.

Selv er jeg bokmåldame, men ble absolutt ikke traumatisert av nynorsken til Tarjei Vesaas. Språket hans klinger godt, og lesingen fløt lett. Bildet er fra boken til Drangsholt som jeg stadig nevner, og boken er min egen ☺

Hekneveven av Lars Mytting

Er du klar for en storslått roman om kjærlighet, sorg og mot, og om et Norge tiden fra 1903 og frem til 1919. Den som leste/hørte Søsterklokkene vil helt sikkert høre hvordan det går videre i historien fra denne lille fiktive bygda Butangen, i Gudbrandsdalen. Disse to bøkene er deler av en trilogi, så jeg gleder meg til den siste og avsluttende boken kommer.

Forlaget om handlingen:
Året er 1903, og tjueto år har passert siden Astrid Hekne døde i barsel. Hennes sønn Jehans lever i små kår på en husmannsplass, utstøtt av sin egen slekt. Han holder seg helst i fjelltraktene i Gudbrandsdalen på fiske og reinsjakt. Utenfor nykirken på Butangen steller fortsatt Kai Schweigaard på Astrids grav. Bygdas overarbeidede sogneprest nages av sitt gamle svik, som førte til dødsfall og at to mektige kirkeklokker ble skilt fra hverandre. 

Klokkene var støpt til minne om to søstre i Astrids slekt, og Kai blir besatt av å finne en eldgammel billedvev som de to lagde, Hekneveven, i håp om at den skal vise hvordan han kan bøte på sine misgjerninger. En augustmorgen møter Jehans en gåtefull jeger og livet hans settes på ny kurs. Snart aner også Kai Schweigaard hvordan kirkeklokkene kan føres sammen igjen, men blir rystet når han oppdager hva som egentlig var Astrid Heknes siste ønske.

Det er et helt spesielt kulturhistorisk landskap Lars Mytting tar oss med inn i med Hekneveven. Som tittelen insinuerer, så handler deler av romanen om vevnad, de små detaljene innen kunsten, som vi uinnvidde ikke vet noe om. Det var interessant å høre om, men de historiske bildene som blir skapt, rundt hverdagsslit og bygdedyr på bondelandet, sto skarpest frem. 

Til tross for at det tok litt tid å venne seg til det, så likte jeg godt at det var Lars Mytting selv som leste inn boken, for dialekten passer perfekt til romanen.

Jeg lyttet i små bolker på 30 minutter hver dag, så jeg slet litt med engasjementet i begynnelsen. Noen hendelser sto frem som spennende men, mest av alt var dette en lærerik historie. Gleder meg til fortsettelsen av trilogien!

Les gjerne Kleppanrova sin fyldige omtale av boken!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 14:07

Kilde: Lytteeksemplar

Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway

Det er siste runde i årets 1001-lesesirkel hos Elida, og jeg valgte meg denne flotte klassikeren. Jeg har lest den før, men det er lenge siden, og da den ble løftet frem i min lavterskel klassikerbibel Fra Shakespeare til Knausgård, gjorde valget seg selv. 

Den gamle mannen og havet er mesterfortellingen og fabelen om fiskeren Santiago og hans kamp for livet med en kjempefisk. Da boken utkom i 1952, hadde det gått tolv år siden Hemingways siste store mesterverk, Klokkene ringer for deg. Mange kritikere hadde begynt å avskrive ham. Men Hemingway briljerte igjen, enklere og mer virkningsfullt enn noensinne.

Fra min "klikk & hent" tur forrige uke, fikk jeg med meg mange bøker, og den første jeg satte i gang med var Den gamle mannen og havet. Den lille boken er på 73 sider, og jeg trodde det skulle være fort gjort å lese den, men teksten er liten, og sidene er tettpakket, uten luft i form av kapitelskifter eller avsnitt. Hva gjør vel det når historien fenger?

Dette var en historie som jeg sukket henført til. Kjærligheten mellom den unge gutten og den gamle mannen er glimrende skildret, så også kjærligheten de to har til havet. 

Den gamle mannen legger ut på sin livs tur, han drar lengre ut enn han noen sinne har vært, for å få slutt på fisketørket som har vart i 84 dager. Her får han tak i en enorm sverdfisk, som han etter mye om og men får festet til ripen av båten. Før han får kommet seg tilbake til Havanna, har haiene gjort kål på fisken, og nesten ham selv.

Den gamle mannen og havet er en klassiker fordi det var den siste boken Hemingway skrev, og den han fikk Nobelprisen i litteratur for, i 1954. Santiago overvinner sine egne begrensninger og får vist med-fiskerne i landsbyen sin, at han fremdeles duger, til tross for sin høye alder. 

Dessuten gir romanen fritt spillerom for hvordan du kan tolke boken etter ditt eget hode.

Denne må du lese, en skjønn fortelling som tidvis ble temmelig spennende, men stort sett fikk den meg til å slappe godt av.

Bookervinneren 2020 ble Shuggie Bain av skotske Douglas Stuart

Douglas Stuart (f:1976) kommer fra Glasgow hvor han utdannet seg til tekstilkunstner. Med en master i lommen flyttet han til New York som 24 åring, og har gjort stor suksess som motedesigner for kjente merker. Shuggie Bain er hans litterære debut, og med den drar han tilbake til Glasgow, og skildrer for oss fattigdom, kjærlighet og stolthet på en glimrende måte. 

Dette står bakpå boken: 
Glasgow is dying and good families must grift to survive. Agnes Bain has always expected more from life. She dreams of greater things: a house with its own front door and a life bought and paid for outright (like her perfect, but false, teeth). But Agnes is abandoned by her philandering husband, and soon she and her three children find themselves trapped in a decimated mining town. As she descends deeper into drink, the children try their best to save her, yet one by one they must abandon her to save themselves. It is her son Shuggie who holds out hope the longest.Shuggie is different. Fastidious and fussy, he shares his mother's sense of snobbish propriety. The miners' children pick on him and adults condemn him as no' right. But Shuggie believes that if he tries his hardest, he can be normal like the other boys and help his mother escape this hopeless place.

Lykkelig over at en skotsk debutant har vunnet denne gjeve prisen, lastet jeg boken ned på Kindelen, og satte i gang. Jeg ble sugd inn i historien med en gang, og selv om boken var lang, så frydet jeg meg raskt over, å skulle være i dette universet lenge.

Det er Shuggie som får åpne denne historien. Vi er i Glasgow i 1992, og Shuggie jobber på et supermarked, mens han drømmer om å bli frisør. Han bor på Mrs. Bakhsh`s hybelhus, og her får vi møte noen av de andre leietakerne, inkludert Mr. Darling. 

I åpningsscene aner vi tematikk som homofili og religion, og allerede før vi går tilbake i tid og det er hans mor Agnes Bain som har fortellerstemmen, har historien begynt å bli spennende.

Vi befinner oss så i Sighthill tilbake til 1981. Agnes er 39 år og bor hjemme hos moren Lizzie, med mann og deres tre barn Catherine, Alexander og lille Shuggie på seks år. Stemningen er satt med en gang, for vi får være med på et homeparty, hvor venninnene til Agnes prøver undertøy og drikker øl. 

Forfatteren vokste opp i drabantbyen Sighthill, slik som Shuggie gjorde, og det var ikke tvil hos meg at Douglas Stuart har inngående kjennskap til miljøet han beskriver. Spenningen mellom katolikker og protestanter siver ut mellom linjene i hele romanen, og det er helt tydelig at samfunnet er sterkt preget av at religionen skiller menneskene fra hverandre. 

Gamle Lizzie sitter og slapper av i solen etter noen voldsomme dager med datteren Agnes:

Can`t we be pals again?
  No. It`s not as simple as that any more. 
The corners of Lizzie`s mouth turned down in a mocking way. Let`s just kiss and make up? No, I think not. She uncurled another clump of hair. How many women will i take, Agnes?
  Agnes bristled. I need a cigarette
  You need a lot of things. Then she added, You should have stayed married to that Catholic. 

Historien har flere uventede vendinger, noen som ryster meg langt inn i sjelen. Shuggie som sakte men sikkert blir eldre, utfordres av sitt feminine ytre, og "myke" interesser. Han må ta mye bank fra skolekameratene, og fra familien er det ikke mye støtte å få. En liten smakebit fra deres samtale, viser dialekten som preger all direkte tale:

When the mine closed ah had to stay here tae look after ma da, said Annie. Ma old maw didnae gie two hoots. She flicked through the pages. Do ye want to do some colouring?

Det som stresser Shuggie mest er å måtte forholde seg til morens livsførsel. Siste del av siste skoletime måtte han alltid på do, for han var så nervøs for å skulle gå hjem. Er der en ny "onkel" som holder moren med selskap? har de allerede gått til soverommet, eller får han penger for å stikke ut en stund? Han kjenner sin mor på hver minste lyd, til og med i stillheten leser han hvor mye hun har drukket og hvordan hun kan komme til å oppføre seg.

For en periode løftes stemningen noen hakk, Agnes greier å få orden på seg selv, og treffer en ny mann, men med det gremmes Shuggie over at en fremmed mann fra "feil familie", greier å omskape Agnes til den perfekte moren, noe hans innsats ikke har ført til. Dessverre varer ikke dette lenge, og lille Shuggie står igjen i stormen. 

Det er ikke ofte jeg leser på engelsk, men jeg kan ikke si annet enn at jeg elsker språket i denne romanen. Forfatteren kunne gjerne krympet noen av de lengre scenene i romanen, men handlingen er uansett så mettet av innhold som river i en, at det er godt med pustepauser innimellom. 

Shuggie Bain er bygget på forfatterens egen historie, noe som gjør den til brutal lesning, som garantert vil gjøre inntrykk på de som leser den. Jeg skjønner godt at Booker valgte Douglas Stuart som vinner i 2020.

Oppsummering av lesemåneden november

Hvor ble denne måneden av? November som pleier å være den lengste og mørkeste måneden i året, forsvant som dugg for solen, så det er godt å se tilbake og se hva jeg egentlig har gjort på. 

Det er stort sett lesing som har opptatt meg, siden turskoene har ferie, og Bergen ble koronastengt igjen, men noen gode leseopplevelser fikk jeg:

1. Iben Mondrup - Tabita - 6
2. Eivind Sudmann Larssen - Vi er basert på en sann historie - 5
3. Håkan Nesser - Den sørgmodige bussjåføren fra Alster - 3
4. Helga Flatland - Et liv forbi - 6
5. Charles Dickens - En julefortelling - 4
6. Nevil Shute - En by som Alice - 6
7. Annie Ernaux - En lidenskap - 4
8. Kepler - Speilmannen - 6
9. Per Marius Weidner-Olsen - Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen - 4
10. Gudrun Skretting - Tre menn til Vilma - 5
11. Kjell Ola Dahl - Assistenten - 4
12. Janne Stigen Drangsholt - Fra Shakespeare til Knausgård - 5
13. Karoline Brændjord - Jeg vil våkne til verden - 5
14. Duglas Stuart - Shuggie Bain - 5
15. Vidar Kvalshaug - Ari bohemen og bøkene - 5
16. Lars Mytting - Hekneveven - 4

Sak: 2

Dikt: 1

Krim: 3

Roman: 10

#

Etter å ha lest om Ari Behn, var jeg i dag i byen og kjøpte Trist som faen og Bakgård. På samme måte som Fra Shakespeare til Knausgård inspirerte til kjøp av intet mindre enn seks bøker, så nå håper jeg på en førjulstid preget av utstrakt lesing av Drangsholts anbefalte klassikere.

Andre planer har jeg ikke, det er slitsomt å jobbe i barnehage om dagen, så energien og humøret er ikke på topp, ikke kan vi reise heller, og i november ble 5 arrangementer som jeg skulle på, avlyst. Krysser fingre for at det jeg skal i desember får lov å arrangeres.

Ønsker alle som titter innom her, en riktig fin førjulstid 🎄🎄🎄🎄🎄🎄