Svikere av Espen Skjerven

Svikere er fjerde bok i Espen Skjerven sin serie om kriposetterforsker Tom Grayston. Jeg har lest og likt Slakt, Blod er tykkere enn vann og Kleptokratiet, så det var med stor forventning jeg satte i gang med årets utgivelse. Boken innfridde til tusen, boken kommer ut rett over sommeren ☺

Forlaget om handlingen:
Kripos-etterforsker Tom Grayston er blitt tilkalt til hjemlige trakter i Sandnes og Stavanger for å bistå i en sak der liket til en avdød næringslivsleder er blitt gravd opp og forsvunnet. Han var ingen hvemsomhelst, men konsernsjef i et oljeselskap som har vært involvert i en korrupsjons- og miljøskandale.

Tom og kollegaene står overfor en intens jakt på de skyldige, som ikke skyr noen midler i gjennomføringen av sin plan for å redde verden.

Forlag: Liv
Utgitt: 2024
Sider: 325
Kilde: PDF fra forlaget

Jeg har vært begeistret før, men dette må da være den beste av de fire bøkene. For en lesefest jeg fikk meg, og med nesen i boken, ble det den smidigste forflyttingen fra Bergen til Alanya noen sinne.

Hovedpersonen Tom Grayston, har gjort inntrykk tidligere, så jeg trengte ikke å bli minnet på hvem han er. For seks år siden forårsaket han at søsteren ble sterkt handikapet, mor er bitter for dette og far ligger for døden. Superetterforskeren er skilt og har to barn, også flørter han litt med en kollega, jeg digger ham!

Den førti år gamle legenden drar ikke lasset alene, historien byr på folk fra rettssystemet, lokalt politi og kolleger fra Kripos. Persongalleriet er troverdig, og alle vi møter har en viktig rolle i historien. De som får sinnet mitt i kok er miljøaktivistene vi også møter, for en gjeng.

Du trenger ikke å ha lest de forrige bøkene i serien for å ha glede av Svikere, men vi hører litt om Kongosaken fra forrige bok. Spenningskurven starter høyt oppe, da vi klokken 0300 befinner oss på en gravlund hvor et lik har blitt gravd opp.

Som en bihistorie møter vi tingrettsdommer Eva Marstein, hun er ensom etter mannens bortgang, og datteren Nina har hun dårlig kjemi med. På jobb skal hun lede et rettsmøte, i en barnefordelingssak av en annen dimensjon. Det er den tretten år gamle datteren som ønsker seg bort fra begge foreldrene, og etter å ha lest hvordan de oppfører seg, skjønner jeg henne godt. 

Jeg hadde stor glede av å lese denne sekvensen, selv om den sjokkerende respektløse oppførselen til foreldrene irriterte meg. Denne delen skal senere på elegant vis, flettes inn i krimsaken som Tom Gayston, Dagny Stokka og de andre sliter med å løse.

For slite gjør de, det virker som ugjerningspersonene alltid ligger et steg foran, og ved å strø rundt seg med likdeler, både ekte og falske, greier de å holde etterforskerne på tærne lenge. Meg som leser satt også langt utpå setet flere ganger, for her er det en spenningskurve som starter høyt og går jamt oppover.

            Hva er sant og hva er ikke sant? Hva skal til for at noe anses som bevist? Hvor mange medlemmer av kulturen skal til for at troen ikke regnes som vrangforestillinger? 
            Så det du sier er at så lenge en persons overbevisning er akseptert av en større gruppe mennesker har personen ikke vrangforestillinger?
Poenget mitt er at selv om tankene til Kim og Lise ikke passer flertallets, kan man ikke si at de lider av vrangforestillinger.

Tematikken tar oss med innom mistillit til rettssystemet, konspirasjonsteoretikere og miljøsaken. Problemstillingene som tas opp gjennom denne historien, kunne lett relateres til egne tanker om samfunnet vi lever i. Dette er et skremmende tankegods hvor ingenting er sort/hvitt, så: Ikke vær en sau, men vær kritisk!

Svikere inviterer leseren inn, på den måten at der som skjer her, godt kunne skjedd i virkeligheten. Her er litt romantikk mellom flere karakterer, men en perfekt blanding av etterforsking og personlige historier, gjør boken til en slukebok. 

Jeg anbefaler gjerne Svikere videre ⚅