Dette er den første samling av Karl Ove Knausgårds essays siden Sjelens Amerika (2013) og I kyklopenes land (2018). Jeg har sporadisk lest noen av essayene hans tidligere, og jeg hadde stor glede av Skogen og elva, biografien om Anselm Kiefer. Morgenstjernetrilogien har jeg også lest, men av hans romansyklus Min kamp, som kom ut i 2009-2011, leste jeg bare en og en halv.
Forlaget om boken:
Som essayist har Karl Ove Knausgård en helt særegen evne til å skrive tett på eksistensen, om naturen, for eksempel om gresset, om trærne, om insektene rundt trærne og hvordan trærne om natten har et annet uttrykk, og derfra til trærne i kunsten, og videre ut til de største spørsmålene, om sjelen, om døden, om muligheten for evig liv, om kunstig intelligens og om tallenes plass i naturen.
Les sakte, og tygg på godbitene! For en tenker Karl Ove Knausgård er, jeg ble flere ganger i løpet av lesingen betatt av hvordan han, så enkelt skildrer det uforklarlige. Hans assosiasjoner styrker noe som har lagt vagt i mine egne fornemmelser, og gir tankene mine kraft.
Essayene er tekster, taler eller foredrag av varierende lengde, som i perioden 2018-2024 har vært på trykk i aviser, tidsskrifter, og antologier, som forord i bøker, og enkelte også i egen utgivelse i bokform.
Å mene noe om noe er å ta kontroll over det. Det er en aktiv handling. For å være nær noe og la seg fylle opp av det kreves det motsatte, det handler om å slippe kontrollen og er passivt. Forskjellen på å ha en mening om noe og å være nær noe, er forskjellen på å ta plass og å gi plass. Det er ingen tvil om at det første har forrang i kulturen, og at det passive, det å ikke handle, har lav status.
Allerede tidlig i boken noterte jeg meg titler for lesing/repetering, som Claire Keegan sin Småting som dette og Dostojevskijs Idioten, hvor vi blir tatt med til kjernen av den russiske kulturen på 1800-tallet. Senere får jeg et fruktbart gjensyn med Mattis i Tarjei Vesaas sin nydelige roman Fuglane og vi får høre om hvorfor Gustave Flauberts roman Madam Bovary er den perfekte roman. Når Knausgård tolker bøker, skjønner jeg hvor overfladisk jeg har lest, og blir ivrig på å gjøre opp for dette.
Videre i essaysamlingen tolker han også malerier og fotografier på den samme nære måten, som tar pusten fra meg. Han snakker om tilstedeværelse og sammenheng, helt ned på mikronivå, hvor de aller minste øyeblikkene blir viet oppmerksomhet.
Jeg elsket å lese om Mamma Andersson og kunsten hennes, og ikke minst takketalen Knausgård holdt da han mottok Gunnar Myrdals Leninpris i fjor. Turen til Russland i 2017, var en drøm å få være med på. Spesielt interessant var det å få koblingene mellom Sovjetunionen 1947 og dagens Russland, og refleksjonene rundt hvordan dagliglivet til menneskene har forandret seg.
Boken er bare på 330 sider, men det tok meg lang tid å lese den, for her måtte det fordøyes og tørkes tårer, mange ganger underveis. Det gjør alltid inntrykk å lese Knausgårds sine tanker, så også denne gang. Har du lyst å lese noe som får deg til å gruble litt, så er Kjøttets ingeniører midt i blinken ⚄
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar