Kallocain av Karin Boye

Karin Boyes roman ble opprinnelig utgitt i 1940 og kan sammenlignes med George Orwells 1984, som også er en dystopisk roman om et totalitært samfunn, med koblinger til den politiske utviklingen like før og etter andre verdenskrig. 

Forlaget om handlingen:
Året er 2000 og vi befinner oss i Verdensstaten, et land som befinner seg i en permanent krig, og som er preget av hjernevasking, propaganda og angiveri. Gjennom øynene til vitenskapsmannen Leo Kall, oppfinneren av sannhetsserumet Kallocain, får vi innblikk i et totalitært samfunn som er bygget på overvåking og mistenksomhet, der individets frihet er blitt ofret for fellesskapets beste. Kallocain er middelet som skal fullbyrde statens kontrollsystem ved å nekte selv tankens privatliv, og er det siste steget mot forvandlingen av mennesket til en «lykkelig, sunn celle i Statens organisme».

Forlag: Solum Bokvennen

Utgitt: 1940/min utgave 2023

Sider: 233

Kilde: PDF fra forlaget

Hva betyr det å være et menneske? Dette spørsmålet meldte seg flere ganger hos meg, da jeg leste denne boken. Og hva er det dette sannhetsserumet som Leo Kall har funnet opp frarøver menneskeheten?

Ved første øyekast kan samfunnet som skildres her synes perfekt. I Verdensstaten er ingen fattig, eller rik, alle har jobb, bosted og en god levestandard. Vår tid nevnes i små drypp, de snakker om den "sivilistiske epoken", og minnes for eksempel virkningen av alkohol, et middel de bare så vidt husker, og mimrer over den gangen menneskene tok hverandre i hendene da de hilste. 

Leo Kall er kjemiker på rundt de førti, gift med Linda, de har tre barn i "hjemmealderen" og bor i Kjemiby nummer 4. Når Leo og Linda kommer hjem fra jobb, tar de heisen ned, så jeg ser for meg leiligheter under jorden. De tre barna leker med lekebomber, starter små skogbranner og har sjøslag, mens de læres opp til å bli disiplinerte medsoldater (medmennesker). En av de som er med å påvirke dem er hushjelpen, som er et nytt menneske hver uke, og som ved ukens slutt rapporterer til sine overordnede, det hun har sett og hørt.

Vi får høre om overvåkningskameraer og avlytting i alle rom, om propagandadepartementet og det overvåkede postsystemet. Det eneste som ennå ikke fullt ut er overvåket er personens helt private tanker og følelser. Det medfører represalier å innrømme at man har disse, og nå har Leo Kall funnet opp et sannhetsserum som får den prøvede til å røpe sin siste rest av menneskelighet.

Det er et skremmende tankegods Karin Boye skrev frem allerede i 1940. I vår levetid har vi blitt mer og mer individualister, og det stopper vel ikke før enkeltmenneskets ensomhet er fullkommen. Fellesskapet som kan tvinge seg frem i form av kollektivismen vi ser her, er ikke å foretrekke, men befolkningen vil alltid føle et sterkt fellesskap, mot overvåkerne som holder dem i sjakk.

                                Ingen kan vel for alvor tro at ens liv har en verdi i seg selv, som sådan. Skal man snakke om verdien av et liv, må det være en verdi som tydelig ligger utenfor individet. Hvilken dag, hvilken time av vårt liv våger vi å oppfatte som en verdi i seg selv? Ingen. Og jeg vil påstå at denne innsikten om det individuelle livs formålsløshet i seg selv har sin parallell i en stadig sterkere bevissthet om Den Høyere Hensikts altoverskyggende krav, med andre ord i en gryende statsbevissthet i medsoldatenes hjerner.

Kallocain er en skremmende fremtidsvisjon om et politidrevet og militarisert samfunn, men den viser også en tro på menneskets evne til å løsrive seg. Boye skriver veldig godt, hun utmaner ingenting og overlater til leseren å danne seg sine egne bilder. Hennes fine refleksjoner finner en i handlingsforløpet, ikke i form av "forelesninger", det er virkelig elegant gjort.

Jeg likte denne dystopien veldig godt, den skiller seg ut fra de mange "nær vår tid - dystopiene" jeg har lest, og er ikke en "siste overlevende på jorden - dystopi". Handlingen er tankevekkende, medrivende og opprivende, for meg ble det en slukebok som ga meg noen urolige netter ☺