Maria Kjos Fonn har imponert meg før, med både Kinderwhore og Heroin chic. Disse bøkene er skrevet for voksne, eller unge voksne kanskje, mens Memoria er en barnebok. Jeg hadde stor glede av å lese den, så jeg anbefaler den gjerne videre.
Forlaget om handlingen:
Hva skjer med de levende i dødsriket Memoria?
Bestemoren til Liv er verdens beste til å spille piano, røyke og banne.
Men når bestemor dør og alle glemmer at hun noen gang har levd, må Liv dra til dødsriket Memoria for hente frem minnene. I Memoria venter det mange farer. Kan Liv komme levende tilbake?
I denne historien blir vi møtt av en bestemor som røyker, banner og ligger i gresset og øver på å dø. Hun er en pianist som tar i mot spilleelever, og hennes eget barnebarn Liv, er en av dem. Hun øver på Sørgemarsjen av Chopin, et valg av musikk som skal vise seg å være langt fra tilfeldig.
Bestemor dør ganske tidlig i romanen, men det er ikke sorg og savn som bærer frem fortsettelsen, til det har Liv alt for mye å bekymre seg over. Pianoet til bestemor slutter å virke, mor og far oppfører seg rart, og så begynner minnene å forsvinne.
Pianoet har blitt en portal til Memoria, landet hvor de døde befinner seg. Her er det en maktkamp på gang, Günter som eier spøkesenteret vil at spøkelsene skal kjøpe ting i stedet for å spøke. Han har forbudt musikk, og gjentar stadig Nei til musikk, JA til butikk!!
Han overvåker de andre, og truer dem til å gjøre som han bestemmer. Så låser han døren til sjelefonkiosken, så nå greier ikke de andre spøkelsene å få kontakt med sine levende venner. Det er her uredde Liv kommer inn i bildet. Hun blir Memorias tøffe Røverdatter, som moter opp de andre og redder bestemor fra rommet Günter hadde låst henne inne på.Dette er en kjempefin historie om barn som føler seg ensom når et kjært familiemedlem dør. Starten er morsom og positivt ladet, med alle de snurrige scenene bestemor står i. Liv var en ensom jente før bestemor døde, og etterpå undrer hun seg over hva som har skjedd med foreldrene. Hun ser ikke sorgen deres, og føler at bestemor blir glemt.
Romanen er skrevet på en voksen måte, men stilen vil 9-12 åringene føle seg hjemme i. Handlingen er mer tankevekkende en trist, her er ikke mye drama, men først og fremst er historien eventyrlig og spennende. Absolutt en bok å anbefale til målgruppen.
Jeg har tatt med noen av de fine illustrasjonene i boken, de er virkelig verdt å stoppe opp ved. Det er Marianne G. Engedal, også kalt Skinkeapen sin strek vi ser, kjenner du den igjen, har du kanskje lest Pølsetjuven eller Polititjuven.
Denne fikk jeg lyst til å lese. Mint hennes voksen bøker. Kjekt å lese bøkene til forfattere som skriver for både voksne og yngre.
SvarSlettSå kjekt å høre, voksenbøkene gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg liker også å lese forfattere som skriver for store og små.
SlettGod helg Henning!