De varme hendene av Torborg Nedreaas

Det var blogginnlegget hos Medbokogpalett, som minnet meg på at jeg ikke har lest, denne romanen av Torborg Nedreaas (1906-1987). Etter jeg leste Av måneskinn gror det ingenting og Herdis-trilogien, meldte jeg meg inn i Torborg Nedreaas-selskapet, og det forplikter jo. Har du lyst å bli bedre kjent med denne oppegående damen, kan du lese En sommer med Nedraas, den skildrer henne på en veldig fin måte. 

Fra bakpå boken:
I følge forfatteren er dette den eneste boken hun har hatt et klart program for. Den er et politisk debattinnlegg, et krast angrep på norsk tilslutning til NATO, på beredskapslovene og andre utslag av den kalde krigen.

Handlingen utspiller seg i en ikke alt for fjern framtid, da amerikanske tropper er stasjonert i Norge. Den unge hovedpersonen er i en krisesituasjon; han føler seg som en forræder mot de idealer han tidligere var villig til å ofre livet for, og med denne våknende erkjennelsen vokser også faren for at han skal miste hjem, familie og hele sin forankring i tilværelsen.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 1952
Sider: 429
Kilde: Lånt på biblioteket

Artikkelforfatteren Magne og hans hjemmeværende kone Solveig, figurerer som hovedpersoner i denne romanen. Magne føler seg som i en skvis, både politisk og i samlivet med sin familie. Han kjenner på frihetsberøvelse, både fra kravene Solveig setter, og maktesløsheten overfor alle strømningene i samfunnet.

Solveig slenger mot ham at det er som å være gift med et gjenferd, og det rammer ham hardt. Han er sikker på at han vil gå fra forstanden, om han fortsetter i avisen, men Solveig lar ham ikke slutte å arbeide, hva skal de ellers leve av? 

Nedreaas skriver frem levende kvinneskikkelser i bøkene sine, uten å gjøre dem klisjèaktig og endimensjonal. Både tante Gusta, Inge Røeds unge kone Betten, Solveig og senere også Alvhild, har karakteristikker ved sin person som setter søkelys på datidens gryende kvinnefrigjøring. 

Inge Røed, Magnes sjef i avisen gir ham et tilbud om å reise som korrespondent til Titos Jugoslavia. Tilbudet virker som å være perfekt, men Magne føler seg strupt og er veldig forvirret når det kommer til hvilken side han skal velge, amerikanernes eller kommunistene?  

Gjennom flere samtaler som Magne eller andre karakterer har, får vi et spennende bilde på det norske samfunnet etter krigen. Han har sine helt egne meninger om de to amerikanske soldatene sønnen spiller terning med på Theatercafèen, noe verken soldatene eller andre amerikavennlige skjønner noe av. 

Romanen har noen litt creepye innslag, med lyden av uhyggelig flydur, og skudd om natten. De forstår ikke hva det er som foregår, men de fleste aksepterer det som øvelser. Betten forlater sin mann, og slår seg sammen med Anders Vysjinskysen, som demonstrerer og jobber i det skjulte. En liten smakebit fra år Betten skal vente på et bakeri, mens Anders gjør sine hemmelige oppdrag:

        Noe ved de fjerne gatelydene kjørte et kaldt ting gjennom henne med ett, hun holdt pusten og kjente hendene bli fuktige. Det kunne være en fjern brenning, det kunne være en storm som løftet seg i trekroner. Innimellom dunket det tørt - skudd. Og hundeglam - et ondsinnet snerrende sjo av hundeglam. Ut av brenningen steg et skrik, et skingrende kvinneskrik. Hun satt og grånet innvendig. Det dirret sakte i vinduene til bakeriet, nå steg det med marerittsfart et tungt drønn oppe i hovedgata, passerte som en eksplosjon og fjernet seg igjen - et dødskor av motorsykler.

Dette er samfunnskritisk realisme på sitt beste, fra den tiden Norge virkelig røsket i de politiske fortøyningene sine. Romanen er handlingsdrevet, og dvelte ikke lenge ved hver episode, eller hvert nye vennskap som ble dannet. Lett å lese var den i alle fall, og jeg har fått et nytt bilde, av hva det norske folk slet med på femtitallet.

Torborg Nedreaas` politiske ståsted, og hennes engasjement i opposisjon til norsk politikk, skinner gjennom i handlingen i De varme hendene. 

Hun skrev romaner, noveller, radiokåseri, essays og teaterstykker, med kontroversielt budskap, som tross dette, gikk hjem hos publikum. 

Den åpenbarende, og litt dystre romanen De varme hendene kom ut i 1952. Den ble først beskylt for å være politisk naiv i forhold til Norges ståsted i den kalde krigen, men senere ble den hyllet for sine litterære og moralske kvaliteter.