Coffin road av Peter May

Alle de som leste den fascinerende Lewis-trilogien vil elske denne boken. Forfatteren Peter May har en formidabel merittliste å vise til, så jeg håper forlaget fortsetter å gi ut bøkene hans på norsk. Coffin road er en frittstående historie, men vi møter igjen kriminaletterforsker George Gunn fra Lewis-trilogien.

Fra bakpå boken:
Det står en forvirret mann på en forlatt strand på øya Harris i Hebridene. Han kan ikke huske hvem han er. Det eneste sporet til identiteten hans er et sammenbrettet kart over en sti ved navn «Coffin Road». Han har ingen anelse om hvor dette søket vil føre ham.
En tenåringsjente ligger på soverommet sitt i Edinburgh, desperat etter å finne sannheten om farens selvmord. To år senere, klarer Karen Fleming fortsatt ikke å akseptere at han ville forlate henne med vilje. Men hun vet ennå ikke om hemmeligheten hans.

Forlag: Goliat

Utgitt: 2018

Sider: 319

Kilde: Leseeks

Av en eller annen grunn hadde jeg ikke forventet at Peter May skulle imponere med Coffin road. Lewis-trilogien var fantastisk, men etter tre bøker på rappen fikk jeg liksom nok. Til tross for denne mettede følelsen, ble jeg sugd inn i handlingen i Coffin road, og bare avbrutt av litt nattesøvn, slukte jeg boken i en jafs.

Historiens første halvdel splittes i tre innledninger som tilsammen utgjør resten av boken. Den bisarre følelsen hovedpersonen har når han kommer til seg selv på stranden og ikke aner hvem han er, er glimrende skildret. I sin søken etter å forstå, oppdager han at enkelte ting er forbausende velkjent, selv om han ikke aner hvorfor han kan disse tingene.

Det er ingenting, absolutt ikke noe av det som har skjedd etter at jeg halvt bevisstløs ble skylt opp på Traigh Losgaintir, som gir noen mening. Hukommelsestapet mitt. Mangelen på ledetråder, selv i mitt eget hjem, som kan fortelle meg noe annet om meg selv enn navnet mitt. Forholdet mitt til Sally. Boken om Flannan-mysteriet som jeg ikke skriver. Bikubene langs kisteveien. Båten min som har forsvunnet. Og nå er det noen som prøver å drepe meg, mens en annen fremmed kommer og redder meg. 

I sin søken etter å finne ut hvem han er, og hva som hadde skjedd da han ble skylt opp på stranden, møter han flere utfordringer. Det skal vise seg at naboene kan hjelpe ham på vei, og etterhvert blir vi tatt med langs kistestien, og ut til øyene hvor historien om de tre forsvunne fyrvokterne har sin opprinnelse.

Når funnet av et lik blir meldt inn til politiet i Harris, blir kriminaletterforsker George Gunn satt til å finne ut hva som har skjedd, og med denne handlingstråden møtes også to av våre tre hovedpersoner.

Den tredje er den 17 år gamle Karen, som har det veldig vanskelig. Plutselig får hun vite at faren ikke er død allikevel, og når hun begynner å grave i hvor faren kan ha tatt veien, vekkes farlige krefter til live.

Det er spennende å lese om de gamle mytene på øyen, om kistestien og om mysteriet på Flannanøyene. Skildringen av vær og omgivelser er glimrende gjort, og det er ikke fritt for at mitt ønske om å reise til Hebridene har blitt forsterket. Plottet i historien er intrikat men ryddig og lett å følge med på, med flere uventede vendinger som holder på oppmerksomheten din.

To tema kan en skille ut fra kriminalhistorien. Karens ungdomsopprør og omsorgssvikten hun føler når hun ikke møter forståelse hos moren, er bygget opp på en fin måte. I tillegg settes søkelyset på Colony Collapse Disorder, og hvordan kapitalismen styrer, når store firma bestiller en rapport for å bekrefte noe de har sett for seg, også viser rapporten det motsatte.

Til deg som liker krim uten vekt på politietterforskingen, så er denne stormfulle historien midt i blinken. Jeg anbefaler mer enn gjerne Coffin road videre!


Beathe og jeg (og et par til tror jeg) har lest denne boken samtidig, noe som er veldig kjekt. Ta gjerne en titt på Beathes bibliotek som også har lagt ut omtale av boken i dag. Noen flere fant jeg ikke....