Familiesykdommen av Kristin Friis

Kristin Friis debuterte i 2012 med romanen Fjøset, og følger nå opp med roman nummer to. Fortellerstemmen i romanen er subjektiv og sårbar, situasjonen er utsatt. Er det mulig å få fortsette å leve? Er det mulig å oppleve frihet? Det er veldig sjelden jeg har behov for å legge ned boken jeg leser for å ta en pustepause, men det måtte jeg gjøre flere ganger i begynnelsen av Familiesykdommen - romanen anbefales på det varmeste!!

Forlaget om boken:
Det går opp og ned her i livet. Den siste tiden har det gått mest ned. Jeg er tretten og et halvt år, jeg veier seks og tyve kilo. Det er ni kilo mindre enn i høst. Det er bare et tall. Det finnes mange tall som er større enn ni. De aller fleste tall er større enn ni. Ni er et ganske lite tall og passer til en liten kropp. Det er påske, jeg har gått lange skiturer alene innover i fjellet uten å spise annet enn snø. Det er en måte å eksistere på når andre måter ikke fungerer.

Påskeferien avsluttes for tidlig, familien må kjøre hjem og den eldste jenta skal innlegges på sykehus. Avdelingen er for voksne, alle de andre på rommet hennes er damer, en av dem spiser middag om natten. Legen hun må gå til, har Syden-postkort på veggen som pasienter har sendt etter utskrivelsen.

Mange år senere går hun tilbake til Rikshospitalet for å lete etter bygningen der hun bodde, treet hun så på gjennom vinduet og den lille parken hun ikke fikk gå ut i.

Familiesykdommen er en tilstandsrapport fra psyken til en tretten år gammel jente. Hun er så sårbar som det går an å bli, men oppfattes av familien og samfunnet rundt henne som "vanskelig" og sær. Hennes tanker og følelser, reaksjonsmønstre og oppførsel, manifesterer seg som utagerende, på en passiv aggressiv måte.

Måten Kristin Friis skriver på, gjør at fokus på det som foregår inni jenta, blir sterkt. Alt annet enn det som dreier seg om hennes følelser er kuttet vekk. Her er ingen navn, de rundt blir kalt for "de foresatte", "søsknene" "barna", "hyttenabodamen" etc. Det er en ung jente med spiseforstyrrelser som er hovedpersonen, og primærhandlingen dreier seg om spiseforstyrrelser, men historien gir også et fint fokus på det å se andre mennesker, for det de er.

I begynnelsen syntes jeg fryktelig synd på den lille usynlige jenta, helt til noen sekvenser hvor hun nekter å gjøre som hun får beskjed om, i en liten periode der så jeg på henne med omverdenens øyne. Mitt fokus endret seg raskt, for på en og samme tid skildrer Friis jentas følelser og beveggrunner, speilet i omverdenens oppfattelse, av det at hun nekter eller somler, og det er heftig lesning.

Som på s. 42 hvor hun ikke vil å gå i skjørtet klassen har sydd i håndarbeidstimen, på skoleavslutningen. Hun trenerer og får dårlig tid, "de foresatte" maser, og situasjonen blir uutholdelig. Men, i hennes hode handler det bare om frihet til å klatre i ribbeveggen, og om redselen for hva som skal skje når sjetteklasse er over.

Avslutningsfesten, festen før atskillelsen, alvorlighetsgraden. Jeg er ikke som de andre, ikke har jeg foresatte som forstår, ikke har jeg blomster på skjørtet, og ikke har jeg god samvittighet. Jeg har brutt pakten med de andre jentene i klassen. 

Vi følger den syke jenta når hun blir innlagt, og hennes to måneder lange opphold på psykiatrisk sykehus. Det er mange lange skildringer av de faktiske forholdene på institusjonen, samtidig som vi får en god forståelse for hvordan det er å være et misforstått, ensomt menneske.

Til min store glede får vi høre litt om Amalie Skram og hennes Professor Hieronimus. Det er ungjenta som nå har blitt voksen, som forteller, og i denne delen av boken reflekterer hun over behandlingen hun fikk som 13-åring. Psykiaterne var ikke opptatt av selvfølelse og trivsel, men fokuserte utelukkende på kontroll og disiplin, noe som resulterte i at jenta følte seg isolert og fortvilet.

Var det noe de hvitkledde var gode til, så var det å vokte bevegelsene mine. Var det omsorg eller tvang? Kunnskap eller kunnskapsløshet? Var det vitenskapelig bevist at jeg ble friskere av å være uvirksom inne, var det synsing eller renspikket fanatisme? 

Mye har heldigvis skjedd innen psykiatrien, og vi har også utviklet et nytt, mer menneskelig syn på  barneoppdragelse (det heter vel ikke det lenger...). Pedagogikken som brukes i barnehage og skole i dag, viser et helt annet barnesyn enn det vi hadde på 80-tallet. Måten "de foresatte" oppfører seg i denne romanen, virker på meg lite troverdig ut i fra dagens holdning til barn og psykisk sykdom, men det var sikkert sånn.

Kristin Friis har et veldig godt språk, til tross for de stramme rammene hvor ingen navn er nevnt, skildres følelsene på en måte som får meg til å sitte å trekke pusten dypt. Et litt tregt midtparti trekker terningkastet litt ned, men romanen redder seg på glimrende observasjoner og formidabel formidlingsevne.

Familiesykdommen er som et gufs fra fortiden, men er allikevel tankevekkende, håper mange finner frem til denne romanen ☺

Forlag: Oktober

Utgitt: 2017

Sider: 291

Kilde: Leseeksemplar