Ein februarmorgon, mens det enno er mørkt, klyv ein høgreist mann frå distriktet nordvest for Bergen inn i ein Volvo V70 og køyrer til Flesland flyplass der han går om bord i eit formiddagsfly til Manchester.
På same fly, eit par seteradar bak, sit ei kvinne på same alder, rundt femti, fødd og oppvaksen i Bergen sør. Samtlege ti folkeregistrerte adresser ho til ulike tider i livet sitt har kalla heim, har alle, i luftlinje, befunne seg innanfor ein radius av fem kilometer.
Begge har ein forblåst engelsk vestkystby som destinasjon. Men under dei drivande skyene er det noko som skurrar, og snart finn dei to nordmennene ut kvifor den søvnige badebyen blir omtalt som djevelens strand.
Forskjellen på blomster og ugras er ei fortelling om det lille livet i den store verda, om mudderbankar og olje, og om menneskeskjebnar som kryssar kvarandre lik fuglar i flukt.
Stein Friedmann og Ingrid Meland møtes på flyet til Manchester. Siden de treffes igjen etter utsjekking deler de taxi inn til sine respektive overnattingssteder. Den røde tråden i denne historien har samværet deres som fellesnevner, men mye av det som kommer frem i handlingen er tankesprang og digresjoner, som dukker opp i begges hoder.
Vi får høre om en lungesykdom Stein fikk fem år tidligere, om historien til hotellet han bor på, starten på oljeeventyret i Norge og veldig mye mer. Jeg kjente meg godt igjen i følelsen utdraget under skildrer, og grøsset lykkelig over at jeg stort sett slipper unna å havne i denne situasjonen.
Snart har den fuktige middagen nådd det punktet der ein uvergerleg blir mindre restriktiv i sjølvsensuren og brått kjenner seg kalla til å innvilge bordet innsyn i tilbakevendande gåtefulle draumar eller pikante anekdotar frå veners eller meir perifere kjenningars utsvevande fortid.
Her er litt å kjenne seg igjen i, siden enkelte av skildringene foregår lokalt, så og si, rett utenfor min dør, som historien om Ingrids venninnes fars skjebne som endte på "Nevegården", (Sandviken sykehus) en kjent og lokal institusjon her hvor jeg bor.
Runar Dahle er en flink historieforteller, så hvis du liker å lese romaner hvor primærhandlingen er underordnet, er dette midt i blinken for deg. Denne romanen består av fragmenter av historier som nok skal utfylle bildet, men som for meg, setter fremdriften på vent. Som f.eks. når hovedpersonen i foajeen ser tolv prester i alderen 29 til 72 år, som har vært på et økumenisk seminar. Jeg undrer meg over hvordan han kan vite den nøyaktige alderen deres, og hvordan han har fått greie på hva de gjør i hotellresepsjonen denne morgenen.
Sånne små stopp gjør jeg meg gjennom hele romanen, jeg undrer meg stadig over hvor alle disse små historiene kommer fra, og hvor handlingen blir av. Romanen har ikke et spesielt prosaisk språk, da ville jeg konkludert med at dette blir for "kunstnerisk" for mitt hode, så jeg fortsatte å lese i håp om å knekke koden.
Noen små spenningstopper dukker opp underveis, både med mudderstranden, en mystisk hvit hanske og det at Ingrid er litt skeptisk til Steins beveggrunner og mulige skumle hensikter. Det koker litt ut i kålen, men hendelsene gir akkurat nok fraspark til at interessen min for fortsettelsen holder stand.
Jeg fant ikke noen bloggomtaler av denne romanen, men den er lettlest så hvis noen føler seg kallet, er jeg spent på å lese omtaler av boken, fra noen som kanskje ikke i like stor grad lar seg styre av skrivestilen som det jeg gjør.
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 220
Kilde: Leseeksemplar
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar