Fanny og mysteriet i den sørgende skogen av Rune Christiansen

Rune Christiansens forrige roman, Ensomheten i Lydia Ernemans liv fortryllet meg. Jeg fant flere likhetstrekk mellom Lydia og Fanny, de er begge selvstendige unge damer som lever uten foreldrene sine.

Forlaget om boken:
Fanny er en ung, foreldreløs jente som prøver å leve som best hun kan, alene i en liten bygd. Dagene går med til enkle sysler: komme seg på skolen, repa­rere takrennen, hugge ved og holde ugresset nede. Men under de sørg­modige grunnvilkårene finnes eventyret, fullt av gjenstridige forestillinger og muligheter. Gjennom Fannys egenartede tilnærming til verden blir den tilsynelatende enkle historien en lignelse om vennskap, uavhengighet og overskridelse.


Forlag: Oktober
Utgitt: 2017
Sider: 212 + noter
Kilde: Leseeksemplar


Det tok meg litt tid å finne formen med denne romanen, som egentlig minner mer om en samling noveller. Kapitlene er korte og tydelig adskilt fra hverandre med en blank side og ny overskrift. Handlingen er kronologisk på et vis, men hvert kapittel handler om forskjellige ting, som kun unntaksvis har en sammenheng.

Fanny er en ensom jente, når hennes eneste venninne flytter utenlands bare et år etter foreldrene omkom, har hun ingen. Barndomshjemmet som hun blir boende i, ligger langt utenfor bygda, og stillheten langs veiene og i de få ødslige husene hun kan se, preges av uvirksomhet.

Den lokale presten tar kontakt og gir henne en liten jobb i kirken. Så får vi høre om Janos, en klassekamerat hun kanskje har et godt øye til. Helt tilfeldig møter hun Karen, en kvinne som snart blir en venninne.

Hun ville gjerne ha hvisket noe til Karen, en unnskyldning bare. Men hva ville Karen ha svart? Noe til trøst, kanskje. Eller bare at valgene Fanny tok, allerede var fremmede for henne. Fanny tenkte: Hvis jeg skal være meg, hvis jeg skal være meg hele livet... det er ikke til å holde ut.

Vi blir kjent med Fanny, men det er mer hennes tanker om konkrete ting, enn hennes følelser og personlighet. Jeg blir aldri klok på hvordan hun har det, om hun egentlig savner foreldrene så veldig, eller om hun trives i sin ensomhet. Hun fremstår som selvstendig og uavhengig og sier selv at hennes mest påfallende egenskap er utrettelighet. Dette vet jeg om henne, ikke fordi jeg skjønner det, men fordi hun sier det selv.

Fanny finner en spiker og risper seg litt i armen, noe som skal oppfattes som et rop om hjelp, men følelsene bak er så skjult at jeg som leser ikke greier å leve meg inn i en eventuell smerte som må ligge der. Sinnet hennes derimot, når hun hamrer spikeren inn i en bjelke, det kan jeg kjenne.

Språket i denne romanen er direkte og uten innledning, noe som flere ganger tar pusten fra meg. Overgangene er ofte brutale, og som leser sitter jeg igjen med spørsmål om hva som egentlig skjedde, fra et kapittel til det neste.

Det er godt mulig at noe vesentlig har gått meg hus forbi med denne romanen, for den gjorde ikke inntrykk på samme måte som forfatterens forrige roman. Kanskje det ble for fragmentert, eller for lite følelser til at jeg greide å involvere meg?

Jeg fant ikke noen bloggomtaler av boken, så jeg gleder meg til å lese hvilke tanker andre har gjort seg ☺