Her hos de levende - glimrende fra Levi Henriksen

Endelig er den her, boken jeg har gledet meg til i hele sommer. Da jeg hørte at Levi Henriksen skulle komme med en fjerde bok fra Skogli, satte jeg meg fore å lese de tre første før høsten. Dette er en serie i anførselstegn, for til tros for at alle fire bøkene har sin handling på Skogli, så er karakterene i bøkene stort sett forskjellig. Overraskende, originalt og veldig artig!

Forlagets presentasjon:
Huset som Hermann Henriksen bygde med sine egne hender, er solgt og skal rives. Hermann som i alle år arbeidet i skogen, han som hoppet lengst av alle på ski. Og som da han var unggutt la planer om å drepe stefaren sin. Hvem var han egentlig?
Hermanns sønn har kommet til et vippepunkt i livet. Han har brutt kontakten med sine nærmeste, og har tatt seg inn i det gamle og forlatte huset som faren bygde. Om farens oppvekst og dunkle fortid vet han lite. Med to gamle landskapsmalerier og en etterlatt 7de sans forsøker han å lime sammen brokkene av farens liv. Og redde stumpene av sitt eget.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017

Sider: 303

Kilde: Leseeksemplar

Det jeg ikke hadde fått med meg da jeg heiv meg rundt og begynte å lytte meg gjennom Levi Henriksens innlesninger av sin egne bøker, var at årets utgivelse skulle handle om ham selv. Og hans far, virkelighetslitteratur altså... noe jeg ikke er spesielt glad i.

Vel, ballen hadde begynt å rulle, så det var bare til å hoppe i det, og sannelig ble jeg gledelig overrasket! Dette er en nydelig roman, som rommer mye. Det føltes personlig og ekte, og det jeg leste fikk meg ikke til å føle meg som en kikker.

Er det noe Levi Henriksen er god på så er det betraktninger om livet og om mennesker. I likhet med de andre bøkene hans, byr også handlingen i denne boken på tankevekkende synspunkter og munnhell det gjør godt å lese. Språket er som en melodi å regne, jeg føler nesten at jeg blir musikalsk bare av å lese boken.

Jeg maler for å se det jeg ikke klarer å forstå

Historien om Hermann Henriksen er en sår og til tider vond historie, om barnemishandling og trange kår, sammen med en mor som ikke tok ansvar og en psykopat av en stefar. Men det handler også om en søskenflokk som tok vare på hverandre, og om å akseptere og gjøre det beste ut av tingenes tilstand.
Det er sårt å lese om all volden, at han dreper hunden deres og flere andre ting, men skildringene av hvordan barna er mer redd stefarens milde stemme enn å bli slått, får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

Ansiktet til Stefanus gikk fra total solformørkelse til skyfritt på ett hjerteslag.

Samtidig som handlingen avdekker farens liv og fortid på en grusom men poetisk måte, kommer vi tett på forfatteren selv. Han har reist fra sin kone og er i ferd med å legge bort gitaren etter nesten femti års vennskap. Årsakene til dette blir synlig litt etter litt, og mens han drar paralleller mellom sitt og sin fars liv, belyses både ulikhetene og fellestrekkene deres.

Historien tar oss også med til farmorens liv etter Stefanus er ute av bildet. Hun tar inn to pleietrengende menn i huset sitt, og bildet som vokser frem av denne epoken er fascinerende lesning.

Romanen setter søkelys på annerledeshet, hvordan det er å vokse opp som pinsevenngutt, å ha en far med fallesyke. Henriksen har lurt seg til å bo i gamlehuset som er solgt og skal rives. Han aner nærværet av de som har levd her, og tar inn slektens historie i dype drag.

Det er en klassereise Henriksen tar oss med på, en historie fra Hedemarken som strekker seg over hundre år. Det er mollstemt lesning, men uten kjedelige øyeblikk, med fremdrift og til og med en liten dose spenning. Anbefales!

På siste side står teksten til låta Arbeidsliv. Vil du høre sangen, finner du den på YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=au2X9iOcl68

Bøkene fra Skogli:

Snø som vil falle over snø som har falt (2005)

Like østenfor regnet (2008)

Dagen skal komme med blå vind (2011)

Her hos de levende (sept. 2017)