Den smale sti, og alt det der

De som titter innom bloggen min av og til, vet at jeg har et heller skrukkete forhold til mat. Jeg har masse teori inne, og vet akkurat hvordan jeg vil spise. Jeg kjenner signalene kroppen min sender på at den ikke har det bra, og hvis jeg tenker godt etter, vet jeg at dette er et resultat av den siste tids "utskeielser".
I mitt liv handler det om å være "flink". Når jeg er flink og balanserer på den smale sti, så går alt bra. Blodsukkeret svinger ikke, jeg er ikke sugen på sukker, får ikke crawings, humøret og selvtilliten er på topp, magen oppfører seg fint, vekten går ned og huden er ren og pen. Hvor lang tid skal det ta før "den smale sti" har blitt min vanlige vei, som kan gåes uten at jeg faller for "farlige" fristelser?
Kjernesunn adresserer problemet i bloggen sin i dag, og jeg kjenner meg godt igjen. Hun har linket til en fin (engelsk) side som forteller oss at det er ok å sjangle ut av stien av og til.
Nå står sommerferieturen for døren, og jeg skal ikke ta nakkegrep nå. Når ferien er slutt derimot kjører jeg på, og har ikke tenkt å gi meg før mitt daglige "brød" ikke volder meg hodebry lenger.