Hvis jeg skulle brukt den beryktede terningen, ville jeg kanskje gitt den en femmer, men jeg tror ikke jeg kan anbefale filmen til noen, for det var den for spesiell til. Det skjedde faktisk ikke mer i filmen enn det som står i beskrivelsen:Om og om igjen blir Pietro grepet av en merkelig blanding av kaos og stillhet. Etter hans hustrus død har han ikke funnet fred. Lara døde helt uventet, en sommerdag Pietro ikke var hjemme. Han var på stranden hvor han reddet en annen kvinnes liv, en fremmed. Hans datter, Claudia er i fjerde klasse på skolen. En dag Pietro følger sin datter til skolen, bestemmer han seg for å vente på henne i parken foran skolen. Han gjør det samme i dagene som følger.Det er nesten som om han søker tilflukt i denne parken, ventende på ensomhetens smerte. Fra sin faste benk begynner han å se sine omgivelser og oppdager andre mennesker. Hans sjefer, hans kolleger og hans slektninger stikker alle innom for å trøste han. Men alt de gjør er å fortelle han om deres egen bunnløse smerte for så rømme vekk fra hans uforståelige ro. Uansett begynner Pietro langsomt å finne tilbake til seg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar