Åndssnobben Tomas Espedal gir i disse dager ut Bergeners

Mitt første møte med Tomas Espedal var da jeg i 2009 leste Gå. Jeg var vilt og heftig begeistret, og kjempestolt over at dette stykket litteratur var født i min egen fødeby. Deretter leste jeg Imot kunsten, og jeg var, om ikke like vilt og heftig, så i alle fall begeistret. Jeg hadde gledet meg til Bergeners, så fallhøyden var stor - for stor viste det seg. For jeg landet hardt og brutalt.

Når jeg nå i høst fikk høre at forfatteren kommer med ny bok, var jeg ikke sen om å be Gyldendal om å sende meg et leseeksemplar. Jeg hadde ikke på forhånd undersøkt hvilken bok dette er, har bare vagt fått med meg at den handler om bergensere. Jeg forventet nok at det var en liten roman.
Det er et år siden Tomas Espedal skapte furore i media, hvor han rakket ned på leserne sine, og jeg må innrømme at respekten min for forfatteren sank betydelig. Se gjerne en bit av debatten på denne siden.

 - Jeg har kommet til at bergensere ikke kan være intellektuelle. Da må man være konsentrert, analytisk og saklig. Du kan sende en bergenser til Hawaii, men det er likevel noe med den kjeften.
Tomas Espedal til Aftenposten

Tittelen Bergeners er et ordspill på James Joyce`s Dubliners, og er et utmerket eksempel på at denne forfatteren gjør akkurat det han sier at vi lesere ikke skal gjøre.
Han leser for mye. Boken er spekket med sitater og små handlinger fra andre navngitte forfattere. 
Du skal kjenne til Dante, myten om Apollo og Dapne, hvem Georg Johannesen er,  blant mye annet, for å få fullt utbytte av denne boken. 
Den begynte nydelig vakkert med en liten sørgmodig historie, men den varte dessverre bare i overkant av en side. Neste historie var også vakker, med en handling hvor det går opp for meg at det igjen er forfatteren selv som er hovedpersonen.

Midt i mellom to små anekdoter dukker dette opp:
 - "Da Gregor Samsa en morgen våknet av urolige drømmer, fant han seg selv i sengen forvandlet til et digert, uhyrlig kryp", og jeg er plutselig veldig glad for at jeg tok turen til Nationaltheatret og så Kafka`s Forvandlingen. Her vet jeg i alle fall hvor sitatet kommer fra, men hva det hadde å gjøre i denne handlingen, det skjønte jeg ikke.

Denne boken er fylt av dagboknotater, brev, dikt og løsrevne setninger. Mange av snuttene er vakkert skrevet, men ingenting gir mening, når det ikke går inn i en sammenheng.
Tomas Espedal insisterer på at han skriver for seg selv, og ikke bryr seg om hva sine leserne skulle mene. Denne boken ga i alle fall denne leseren ingenting, men jeg frykter at jeg kanskje kommer til å lese noen fine omtaler, og da lover jeg å ta boken ned fra hyllen igjen, og lese den en gang til. Nå vet jeg jo hva jeg går til....
Den første omtalen sto i BT i dag. Gro Nilsen har en oppsummering av boken som jeg kjenner meg igjen i, uten at hun røper hva hun synes om boken. 

Sånn ser jeg for meg at boken har blitt til: Espedal sitter dag etter dag, år etter år ved pulten sin og forsøker å skrive en ny bok. Han har masse løse ark liggende med en ide på hvert ark. Et dikt her, en strofe der. Innimellom leser han mange andre forfattere, blir begeistret og noterer flere ideer på arkene sine. Han irriterer seg over å bli hengt ut i Knausgård sin bok, og har mye på hjertet. Plutselig en dag er forfatterstipendet oppbrukt, og forlaget forlanger noe håndfast for forskuddet sitt. Hva gjør forfatteren? Jo, han soper sammen alle sine små og store notater, og sier "her er boken". Den går i trykken, og her sitter jeg og prøver å finne en mening i alt sammen.

God helg!!