Oppsummering av lesemåneden oktober

For en oktober vi har hatt her i Bergen, jeg kan nesten ikke huske hva regn er. Solen varmer, men den er ikke oppe så lenge, klokken er nesten 10 før den svinger seg forbi fjellene, og skinner på den vakre byen vår. 

Jeg har vært heldig med bokvalgene mine denne måneden, noe et dryss av femmere vitner om. Lesingen er preget av nyheter, og at jeg igjen har sviktet lesesirklene jeg deltar i. Min hang til lystlesing får all skylden ☺

I oktober har jeg lest disse bøkene:

1. Jørgen Brekke - Nattens bok - 4
2. Tore Renberg - Tollak til Ingeborg - 5
3. Agnes Ravatn - Alle mot alle - essay - 5
4. Line Marie Warholm - Foreldrerevolusjonen - sak - 5
5. Karin Fossum - De gales hus - 4
6. Nadia Ansar - Min skam - 5
7. Petter Fergestad - Saltstøtten - 5
8. Frode Grytten - Den dagen Nils Vik døde - 6
9. Chris Tvedt - På ære og samvittighet - 5
10. Sandra Lillebø - En fransk familie - 5
11. Jeanette McCurdy - Jeg er glad mamma døde - 5
12. Martine Johansen - Lykkelige mennesker har ikke bikkje - 4
13. Tess Gunty - Kaninburet - 4
14. Silje Bekeng-Flemmen - Inn i vårt mørke - 5
15. Aksel Inge Sinding - Sa jeg noe feil? - sak - 5

Romaner: 7

Biografi: 2

Essays: 1

Krim: 3

Sak: 2

Heldigvis og endelig greide jeg å kutte den månedlige leselisten med noen bøker. Jeg ser ikke umiddelbart årsaken, men fryder meg over at jeg kanskje har greid å lese litt roligere.

Gratulerer med Nobelprisen i litteratur Jon Fosse!! 

Kultur og sånt denne måneden: 

DnS har satt opp George Orwell sin klassiker 1984, det ble første opplevelse denne måneden. Deretter var det Ahmed Umar sin utstilling i Bergen Kunsthall som imponerte. 

På Litteraturhuset fikk jeg oppleve Sandra Lillebø og Pedro Carmona-Alvarez i fri dressur om Chiquitita og En fransk familie. Så, DnS igjen med Diktatoren, altså Chaplin. Den likte vi så godt, at vi tar mennene våre med oss i desember og ser den en gang til.
Jeg fikk tak i 2 billetter til kr. 50,- til Julegøy, et av showene som skal gå på Ole Bull Scene nå før jul. 

Dagen etter tok Frode meg med på kino for å se filmen Oppenheimer, veldig bra den også, ikke for lang, som mange har påpekt, men veldig interessant. Måneden ble avsluttet i går, etter jeg hadde vært og fått nytt pass, og Frode og jeg deltok på ett arrangement hvor Frode Grytten ble intervjuet på Litteraturhuset.

Sandra Lillebø og Pedro Carmona-Alvarez kom ut med bøker i høst
som jeg gjerne anbefaler videre

Det er forfatterskapet Elise Winterthun helst ville snakke med Frode Grytten om,
men vi fikk litt om den nye boken også, helt på tampen ☺

Før jeg tar en bloggrunde for å se hva dere andre har lest denne måneden, er jeg spent på hva som "har skjedd" den siste måneden. Har vi lest noen av de samme bøkene kanskje?

God novemberlesning dere!

Kaninburet - en sterk debut av Tess Gunty

Klart jeg måtte lese vinneren av National Book Award 2022. Det sies om boken at den er et vittig bilde på dagens USA, og det er jo alltid spennende å få med seg.

Forlaget om handlingen:
Blandine er ikke som de andre beboerne i boligblokken de kaller Kaninburet. Naboer som lever sine ulike liv kun adskilt av de tynne veggene i den slitne bygningen: En ung mor med en mørk hemmelighet, en kvinne som fører sitt eget korstog mot gnagere, en profesjonell nekrologforfatter.

Den underlig vakre og uvanlig intelligente unge kvinnen Blandine deler leilighet med tre jevnaldrende gutter hun verken liker eller forstår, men som hun har det til felles med at de alle har vokst ut av barnevernsystemet som har sviktet dem hele livet. Og alle er de på søken etter mening.

Romanens handling utspiller seg i løpet av én kvelende varm juli-uke, som kulminerer i en bisarr voldshandling som skal forandre alt.

Historien starter i den fiktive småbyen Vacca Vale, hvor stedets Gazette skriver om revitaliseringsplanen for byen, og om et angrep på en tilstelning. 

I rask rekkefølge blir vi introdusert for karakterene, beboerne i blokken som på folkemunne blir kalt Kaninburet. Førti år gamle Joan Kowalski, får kjeft av sjefen, når hun feiler i jobben med å luke ut nettroll. Den avdøde barnestjernen Elsie JML Blitz driver selvnekrologisering, vi møter den unge fosterhjemsjenta Blandine Watkins, og hennes unge samboere i Kaninburet, og mange flere.

I begynnelsen var jeg fengslet, og glad for at jeg valgte meg denne boken, men etter hvert hopet det seg opp med forvirring i hodet mitt. Romanen består av lange og korte kapitler, hvor karakterenes liv i større og mindre grad krysser hverandre. 

Den 42 år gamle musikklæreren James Yager, glemmer at han er pappa til to og lykkelig gift, når han møter Tiffany Watkins. Dette fører til et underlig samkvem mellom dem to, som i sekvenser strekker seg over deler av boken. Samtidig hører vi om Blandine, og jeg kunne ikke annet enn å undre meg over om disse to Watkinsene er samme person.

Vi møter også Moses Roberth Blitz, sønn av dama med nekrologien, som vi også møter igjen, i levende live, og hennes personlige assistent Clare Delacruz, som begge har underlige ting fore.

Jeg kan se at denne burleske og noe snåle historien kan tolkes som et skråblikk på det amerikanske samfunnet, her får vi se fattigdom og meningsløshet i halvdøde småbyer, smake på ansettelsesvilkår av en annen verden, og få følelsen av å være med i et organisert psykologisk eksperiment. 

Blandine er hekta på Hildegard von Bingen (f.1098) så gjennom hele boken får vi høre abbedissens stemme. I tillegg er det sitert fra blant andre Simone Weil, TS Eliot, den hellige Teresa av Avila (f. 1515) og William Shakespeare (f. 1564).

I tillegg får vi et innblikk i moralfilosofen Peter Singers utilitarismetanker, hvor hans berømte eksperiment blir tolket på en artig måte. Som du ser, romanen engasjerte nok til at jeg ble sittende å google etter endt lesning. Mulig jeg hadde større glede av å fordype meg i enkelte detaljer, enn jeg hadde av å lese romanen, som for meg fremsto som veldig oppstykket og en smule overfladisk med alle sine detaljer.

Kaninburet er en sterk romandebut av amerikaneren Tess Gunty. Hun kvier seg ikke for å fabulere og romstere, både med språk, tematikk og karakteroppbygging. Litt forvirrende lesning, og kanskje litt for mye av det gode, men absolutt en roman det er verdt å bruke tid på.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2022/på norsk 2023

Sider: 415

Oversatt av: Knut Ofstad

Kilde: Lånt på Bookbites

Inn i vårt mørke hus av Silje Bekeng-Flemmen

Bokanmelderen Silje Bekeng-Flemmen tok i 2019 steget ut i litteraturens verden for egen del, da hun debuterte med romanen Velkommen til dyrehagen. Den har jeg ikke lest, men etter å ha latt meg skremme av årets utgivelse Inn i vårt mørke hus, jublet jeg over å finne debutromanen på Storytel.

Forlaget om handlingen:
Den idealistiske Alice og ektemannen Kim flytter med ungene til Kims barndomshjem på Åsgård, et ettertraktet villastrøk i en bydel som ellers er tynget av sosiale utfordringer. Åsgård har bydelens eneste velrenommerte skole, og når datteren Veslemøy starter der, vil familien få den tilhørigheten Alice alltid har savnet selv.
Men hvorfor er Kim så unnvikende i møte med gamle kjente? Hvorfor slutter tenåringssønnen Emil å møte opp på trening? 

Da det kommer forslag om endring av skolekretsen, så Veslemøy må starte på den beryktede naboskolen, slår idyllen sprekker. Et opprør er i emning hos åsgårdingene, mørke hemmeligheter bringes fram i lyset, og alle prinsipper står for fall. Så tar Alice et valg hun aldri kunne ha forestilt seg.  

For en creepy leseopplevelse! Den dystre tittelen og bildet på coveret burde jo advart meg, men neida, jeg trodde dette var en helt vanlig roman. Så feil kan man ta, for en mer stemningsladet og dramatisk historie skal du leite lenge etter.

Noe som viser seg å bli en trend nå, er at handlingen gjerne legges til bydeler eller småbyer, på bekostning av storbyene. Jeg opplevde det senest i En fransk familie og i Jeg er glad mamma døde, og igjen her. Åsgård, stedet som har fremstått som en rural idyll, er i ferd med å bli innlemmet i en pulserende bydel. 

Det er kampen om den lokale barneskolen som er omdreiningspunktet i denne romanen, hvor villabeboerne med tydelig røst, vil ha seg frabedt å få økt befolkningstetthet på sin egen dørmatte. Det handler om tilhørighet og trygghet for de få, på bekostning av den tilflyttende befolkningen, som ofte ikke er tilstrekkelig etnisk norske.

Imran Ali er en lokalpolitiker som sliter i dette kritthvite samfunnet, og får oppleve dominoeffekten av den foreslåtte flyttingen av skolegrensene. 

Det er et spennende persongalleri vi møter i denne romanen, alle karakterene har sin rettmessige plass. Korte scener hvor en liten detalj gir deg frysebyger, er med på å gjøre denne historien til medrivende lesning. Med resonansen av boken i kroppen, og forventninger om hva som kan komme til å skje, opplevde jeg karakterenes følelser sterkt.

        Mamma står på badet i halvmørket, hun har håret i en stram hestehale, holder på å fjerne sminke med en sånn bomullsgreie. Legger den mot det ene øyet og presser, når hun tar den vekk igjen, er den flekket av svart mascara. 
        Hun ser på meg. Det ene øyet sminka, det andre nakent. En skjevhet i ansiktet hennes, jeg liker det ikke.

Språket er korthugd og litt røft og til de grader meningsbærende. Jeg ser for meg at forfatteren har gått mange runder med seg selv for å få teksten "spiselig" for den jevne leser, for det er ikke lett å sette ord på rasistiske meninger, og nynazistisk tankegods. 

        - Var det en av de innvandrergjengene? spør jeg, ordet bare glipper ut av meg. Det er ikke et ord jeg egentlig bruker. Den typen ord. Men det er en ekstrem situasjon. Vi står i en ekstrem situasjon. 
Emil ser på meg, smiler skeivt. 
        - Veit du, jeg glemte å spørre om de var født i Norge eller ikke.

Det som tok meg litt på sengen var fornemmelsen av noe norrønt, og det overnaturlige som følger med det. Deler av teksten er skrevet i kursiv, og dette ble litt høytflyvende for min del, jeg skjønte rett og slett ikke hva eller hvem det var som snakket, og hva det skulle tilføre handlingen. Kloke navnevalg, og til tider barbarisk oppførsel, bidro også til den mytologiske stemningen.

Romanen er spennende og har et dagsaktuelt plott, nøkkelelementer som gode intensjoner og skjulte fordommer, sier mye om tiden vi lever i. Jeg kan ikke annet enn å håpe at problemstillingene som tas opp her, om ikke lenge bare er å finne i historiebøkene. Inn i vårt mørke hus ga meg en forfriskende leseopplevelse, så jeg anbefaler den gjerne videre ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023

Sider: 288

Kilde: Leseeksemplar

Jeg er glad mamma døde - en selvbiografi av Jennette McCurdy

Egentlig interesserer jeg meg ikke for tv-serier og kjendisseri, men denne selvbiografien har fått noen rosende omtaler som jeg hektet meg ved. Jeg hadde ikke lest lenge før jeg overvant det lille av skepsis som lå og lurte, for dette kunne jeg like ☺

Fra bakpå boken:
Som seksåring var Jennette McCurdy på sin første skuespilleraudition. Moren drømte om at hennes eneste datter skulle bli stjerne, og Jennette var villig til å gjøre hva som helst. Hun aksepterte mammas kalorirestriksjon og veide seg fem ganger om dagen. Hun holdt ut, selv mens moren kjeftet, og frem til hun fylte 16 ble hun til og med dusjet av mamma, som hun også delte dagboken, e-postadresse og hele inntekten sin med.

I denne boken forteller McCurdy om hva som skjer da morens drøm omsider går i oppfyllelse.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2022/på norsk 2023
Sider: 364
Kilde: Lånt på biblioteket

Historien starter på Jennette sin seksårs dag, hvor hun får en superteit gave av sin mor, som ikke skjønner at dette var skivebom. Mamma fikk dødelig kreft da datteren var to år, og etter det har hun brukt kreftsykdommen som et middel for å få oppfylt sin eneste drøm. Derfor fantes det bare ett riktig svar, da hun spurte lille Jennette om hun ville bli mammas lille skuespiller i Hollywood. 

Hva denne dominerende moren får seg til å gjøre, for å oppnå drømmen sin er helt sykt, og i denne historien kommer de manipulerende situasjonene som perler på en snor. 

Familien er fattig, mor jobber ikke og far har to jobber. De bor i besteforeldrenes hus, hvor de fire barna sover på matter på stuegulvet. De er mormonere, og Jennette har lært nok om religionen til at hun gremmes over at moren ikke lever etter reglene. Etter at hun ble døpt da hun var 8 år, fikk hun en relasjon til Den hellige ånd, og en stund virket det som at dette "forholdet" var den eneste støttende relasjonen hun hadde.

Historien tar oss med gjennom oppveksten til Jennette. Som 16-åring driver mor fremdeles og dusjer henne, samtidig som hun sjekker henne for kreft på de mest intime stedene på kroppen. Hun får mensen sent, siden hun har holdt tilbake puberteten, og plutselig er hun en ungdom i tanker og følelser, men ikke kroppslig. 

Når hun er 18 prøver hun seg som countrystjerne, men nå er kreften til mor kommet tilbake, og hun må klare seg selv. Hun føler på friheten, og begjærlig begynner hun å spise, og lever uten å tilpasse seg sin mors ønsker. 20 år gammel har hun aldri gjort noe uten regi, så det er ikke enkelt for henne å gi seg hen til den første kjæresten sin.

At en så føyelig jente etter hvert kan skrive sin egen historie, og få alt til å henge sammen, er godt gjort. Boken er virkelig godt skrevet, den er saklig og direkte, og i mine øyne troverdig. Fraværet av faren som skildres som en selvopptatt døgenikt, og de tre brødrene som er eldre enn henne, var litt søkt, de må jo ha sett hvordan Jennette ble behandlet av moren?

Jeg er glad mamma døde, er lettlest og medrivende på en måte som får deg til å glemme, at dette ikke er en roman. Jennette skildrer sine egne følelser uten at det blir sentimentalt, jeg skjønner godt at denne boken har blitt en bestselger i Amerika. 

Jennette McCurdy ble en ettertraktet skuespiller, og de som har god greie på amerikanske ungdomsserier vil finne navnet hennes på rollelisten til flere filmer, så vel som Netflix-serien Between. Etter hun ga seg som skuespiller i 2017 har hun regissert film, skrevet essays og hostet podkasten Empty Inside. Tittelen på denne boken er den samme som enkvinnesshowet hennes, som har gått for fulle hus i Los Angeles.

En fransk familie - ny roman fra Sandra Lillebø

Etter to diktsamlinger og romanen Tingenes tilstand kommer Sandra Lillebø i høst ut med ny roman. Forfatteren har studert og bodd mange år i Frankrike, og noe sier meg at hun har hentet inspirasjon fra eget liv, uten at dette føles som virkelighetslitteratur. Jeg har sett henne i samtale flere ganger her i Bergen, og gleder meg til neste uke, når hun og Pedro Carmona-Alvarez skal diskutere hverandres bøker.

Forlaget om handlingen:
Marianne reiser til Paris for å studere. Der møter hun Yoann, som hun forelsker seg i, og de flytter sammen i den kommunale boligen han har vokst opp i utenfor byen. Marianne blir gravid, og kort tid etter forsvinner Yoann ut av livet hennes.
Samtidig bryter voldsomme opptøyer ut. Det settes fyr på biler og garasjeanlegg, og politistasjoner, skoler og bakerier lyser opp i flammer.

En fransk familie er en roman om kryssende livslinjer og tapte forbindelser, om alenehet og underkastelse, avmakt og vold.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2023
Sider: 187
Kilde: PDF fra forlaget

Det gjør vont å lese om denne ulykkelige kvinnen, som har så dårlig selvbilde. Når hun får sine egne tanker om seg selv bekreftet av mannen hun har forelsket seg i, kan det ikke gå annet enn galt. 

Alenemoren Marianne er hovedpersonen i denne romanen, egentlig den eneste personen i romanen, i alle fall den eneste som har en stemme ut til leseren. I tillegg hører vi en jeg-stemme, som kan tolkes som forfatteren selv, om en vrir og vrenger litt på det. 

I tillegg til å bli kjent med en usikker og ensom alenemor, hører vi om volden som utspiller seg i det franske samfunnet. Noen fine tanker om ubehaget av å være kritthvit i en menneskemengde, får vi også. I hovedsak avdekkes norske Mariannes livsreise som "flyktning" fra Norge, til Paris hvor hun prøvde å finne fotfeste og et fellesskap i den franske kulturen.

Jeg ville ikke klart det uten heltemotet. Det sies at det i snitt går over et tiår fra en kvinne kommer seg ut av et voldelig forhold, til hun forstår hva hun har blitt utsatt for. Jeg kan ikke si at jeg virkelig forstår hva som skjedde, helt ennå, heller, eller om man kan kalle det vold, men jeg vet at det motsatte i hvert fall ikke er sant. Kjærlighet var det ikke, og det var heller ikke fred.

Tematikken her handler om underkastelse og tilpassing, mens spørsmålet som preger etterdønningene etter lest bok er: hva betyr det å leve? 

Romanen er kort, men leseren får litt å bryne seg på, gjennom en forfriskende fortellerstil. Måten hun på samme tid skildrer den harde volden i samfunnet og det som skjer i forholdet som Marianne er i, er genialt utført. Her er det kloke refleksjoner og kjappe vendinger i skjønn forening, ikke gå glipp av denne ⚄ 

På ære og samvittighet av Chris Tvedt

Chris Tvedt er en kjent og kjær bergensforfatter, som jeg stadig leser. Årets utgivelse er den tiene boken med Mikael Brenne i hovedrollen. Sjelden har vi fått vite så mye nytt om advokaten, som vi har fulgt gjennom mange bøker. Gjør deg klar for en advokat-krim, helt fri for langtrekkelige timer i rettssalen.

Forlaget om handlingen:
En mann blir kastet ut fra altanen i femte etasje, tilsynelatende bare et fylleslagsmål i et belastet miljø. Advokaten Mikael Brenne tar på seg jobben med å forsvare gjerningsmannen.

Så dukker Edvard Matre opp i Bergen. Han har begynt i Kripos’ cold case-gruppe og etterforsker et gammelt drap fra Bergens underverden. Det begynner å gå opp for Mikael at han selv kan bli Matres hovedmistenkte.

På ære og samvittighet er en bok om ukjente blodsbånd og gamle hemmeligheter, der Mikael Brenne tvinges til å grave i sitt eget mørke indre. For én ting er å slå om seg med begreper som skyld og soning i retten. Det blir noe ganske annet når det er personlig...

Denne historien ble virkelig personlig for Mikael Brenne. Det starter med en nattlig påkjørsel av et dyr, før vi får innblikk i en heidundranes fyllafest bestående av to menn, en kvinne og alt for mye drikkevarer. Det er en fargerik og temmelig saftig begynnelse på boken, og det skal ikke slutte med det, siden ugjerningsmannen trenger en god advokat, og har fått anbefalt Mikael Brenne.

Brennes far er død, og nå skal arvingen pusse opp huset og tømme det for etterlatenskapene etter sitt opphav. Mor forsvant ut av livet hans på et veldig tidlig tidspunkt, noe vi i denne boken kommet tett innpå. Vi hører også om den lille sønnen til Mikael, forholdet til eksen, og om Carla, som han ønsker seg tilbake i kontorfellesskapet sitt.

For femten år siden ble Slavo Mihailovic siktet for drapet på Mike Kovic, og Mikael Brenne fikk ham frikjent. Denne gamle saken setter Brenne nå i et uløselig moralsk dilemma, samtidig som han må styre unna tidligere kriposetterforsker Edvard Matres skarpe blikk.

På ære og samvittighet leser du på et blunk, pass på å ha tilfredsstilt alle basale behov før du setter deg ned, for du kommer ikke til å ha lyst til å reise deg igjen. Dette er kvalitetskrim på sitt beste, med et uvanlig godt plott, høy grad av spenning og levende karakterer. 

Denne må du få med deg ⚄

Les gjerne Henningbokhylle og Hildes fine omtale av boken!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023

Sider: 352

Kilde: Leseeksemplar

Alle mot alle - ny bok fra satiredronningen Agnes Ravatn

Mitt første møte med Agnes Ravatn var Fugletribunalet i 2013, og siden jeg likte den så godt spanderte jeg på meg en Oslohelg, da den ble fremført på Det norske teatrert, se her. Siden har jeg lest Veke 53, Operasjon Sjølvdisiplin, Verda er ein skandale, Stoisk Uro, Dei sju dørene og Gjestene. Jeg har fått oppleve Agnes Ravatn bli bokbadet, flere ganger både da hun vant Bokbloggerprisen i 2013 og på det lokale biblioteket i Åsane i 2015. For en dame, jeg elsker skråblikket hun har på verden, noe som veldig tydelig kommer frem i essaysamlingen Alle mot alle, som jeg nå har lest.

Forlaget om handlingen:
Agnes Ravatn er ein av Noregs mest morosame og originale skribentar. Her finn du eit rikt utval av Ravatns vittigaste og skarpaste tekstar gjennom femten år.

Vi får bli med Ravatn til konsultasjon hos ein plastikkirurg, til rettleiing i Scientologikyrkja, på bli-ny-dag, og følge henne i jakta på raske pengar etter ein vond baksmell på skatten.

Gjennom eit mangfald av emne, om alt frå norsk valkamp og (eiga) pornoavhengigheit til konsentrasjonssvikt og livet på bygda, gir Ravatn oss eit friskt perspektiv på moderne kultur og samfunn.

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2023
Sider: 299
Kilde: Lånt på Bookbites

Dette er en ideell pausebok å ha for hånden, når en leser sakprosa, eller litt komplisert krim, som krever at hjernen er våken. Essayene er forholdsvis korte, så før jeg viste ordet av det hadde jeg humret meg gjennom opp til flere stykker, hodet var på plass igjen, og jeg kunne fortsette med sakprosa eller krim. Fantastisk!

Bortsett fra helt mot slutten, så er det godt med humor i alle historiene til Agnes Ravatn. Hun byr på seg selv, og legger ikke skjul på egne feil og mangler. I noen av artiklene får vi oppleve henne som tester ut ting, som Scientologikirkens personlighetstest, og forberedelser til fettsuging. For en modig dame!

Generelt så kjedes jeg av ting som har med tv, kjendiser og fjolleri, så den "bli ny"-artikkelen og ikke minst Tore på Sporet var ikke innertier hos meg, men jeg likte godt den økonomiske føljetongen "frå hand til munn", om askese, impulskjøp og disiplin (eller heller mangelen på disiplin).

Det er skrivearbeid som står i stampe, med påfølgende panikkskriving som er den røde tråden i mange av tekstene hennes. Vi lever i distraksjonenes tidsalder med internett og iPhone nær sagt ved hoftehøyde, som et skjold mot alt og alle. Med hennes satiriske penn blir refleksjonene hennes, veldig gjenkjennelig for leseren. 

Tenk at hun har hatt Vigdis Hjorth som borddame! og den ideen om å sende ungdommene våre i siviltjeneste i eldreomsorgen, burde hun fått pris for. Lærte litt gjorde jeg også, om hvordan det var FrP som i 2014 utilsiktet (?) gjorde at grunnloven vår kom på nynorsk, og hestehandelen KrF fikk til, for å gå med på fornorskingen av grunnloven, skrekk og gru.

Jeg har nettopp lest Frode Grytten sin nye bok, og sammenligner jeg den og Alle mot alle, så bruker Agnes Ravatn en form for nynorsk som er mindre tilgjengelig for oss bokmålfantaster. Men, en glemmer det mens en leser, for her er smilet på plass hele tiden. 

Jeg anbefaler gjerne boken videre ⚄