Paradisets hjerte av Roar Sørensen

Det er mange år siden jeg først stiftet bekjentskap med Roar Sørensens forfatterskap. Hans krimserie fra Filippinene fremstår som noe helt for seg selv, med ekspolitietterforsker Stingo i førersetet for en spennende og sanselig historie med mye humor. Jeg har lest Magellans kors og Smertens aveny tidligere, og ser til min store forskrekkelse (og glede) at jeg har gått glipp av bok nummer tre Mørkets blod. Paradisets hjerte er altså den fjerde boken i en serie som jeg gjerne anbefaler videre.

Fra bakpå boken:
En nordmann, kjent under navnet «Gullhesten», dør under mystiske omstendigheter på Filippinene. Stingo får i oppdrag å finne ut hva som har skjedd.
Etterforskningen fører Stingo dypt inn i det norske miljøet på ferieøya Mactan. Mange har hatt motiv for å drepe Gullhesten, både den filippinske familien hans og nordmenn med kriminell fortid i Norge.
Skal Stingo finne ut hvem som står bak, må han ta et oppgjør både med norske venner og filippinske gangstere.


Forlag: Asiaforlaget
Utgitt: 2018
Sider: ebok
Kilde: Kjøpt selv

Vi er på ferieøya Mactan hvor nordmannen Stein Inge Olsen har sitt tilhold. Det er mange andre nordmenn her, de fleste kan vel kalles som "gamle griser" som utnytter fattigdommen og de unge kvinnenes behov for å tjene penger. Den heller spesielle settingen for denne krimmen gir tankene et grøss, og som leser kan jeg innrømme at dette er et scenario jeg vet finnes, men aldri kommer til å oppleve.

Historien som utspiller seg er spennende, og den uredde Stingo strekker seg til det ytterste for å få til det han vil, i sin søken etter det han antar er Gullhestens morder. Plottet er intrikat, og samtidig som vi følger Stingos tankerekker og ferd rundt i omgivelsene, lærer vi om forholdene på Filippinene.

Karakteroppbyggingen er god, jeg ser for meg alle personene og skiller dem lett fra hverandre. Selv om de fleste har opp til flere kallenavn, og en ikke alltid vet hvem som er på lag med hvem, så går det ikke i surr.

Språket Roar Sørensen bruker er muntlig til tusen, her er det mye direkte tale som gjør boken rask og lett å lese. Han har en herlig humor og benytter seg av litterære referanser som er subtil nok til at det ikke blir påtrengende.

Dette er en velskrevet kriminalroman helt uten logiske brister eller annet å riste på hodet av. Etter å ha lest Paradisets hjerte føler jeg at jeg har fått i pose og sekk, både lærdom, latter og noen spennende timer, hvor det var bare til å klamre seg til Kindelen. Jeg har Mørkets blod liggende klar og går gladelig rett over på den. Boken anbefales på det varmeste!

Leseplaner for 2019

Og der var vi ferdig med 2018 også, skulle ikke tro det er mulig at dagene raser avgårde på denne måten. Jeg har som alltid lest alt for mye og havnet på 195 bøker, 30 flere enn fjordåret. All lesingen har gått på bekostning av både husarbeid og generell trening av kroppen, så for neste år håper jeg å kunne skryte på meg både kondis og husmorpoeng.

Listen over de 195 bøkene jeg leste i år, viser at jeg har lest innen de fleste sjangere. Jeg har skrevet om de fleste bøkene, men mot slutten av året la jeg vekk to bøker som etter hundre sider absolutt ikke fenget. Dette kommer jeg til å bli litt flinkere til, i 2019, og kanskje jeg rett og slett leser noen bøker uten å notere for påfølgende omtale. Får jeg viljen min blir omtalene i 2019 kortere, så jeg kan bruke mer tid på lesing (evt. trening). Av de 195 bøkene jeg leste i år, kvalifiserte 95 av dem til nominasjon til Bokbloggprisen. Det er ingenting som er hogget i stein, men jeg føler på meg at fokus kommer til å havne andre steder i år, enn på nye norske utgivelser.

Beathe har en utfordring hvor vi skal lese alle de 14 kvinnelige vinnerne av Nobelprisen i litteratur. Selv har jeg lest 4 allerede, så 10 romaner frem mot oktober, det skal jeg greie.

Elida vil hjelpe oss igang med å lese 1001 bøker, og hennes utfordring tar jeg gjerne imot. Da jeg gikk gjennom boken min i 2014 laget jeg en liste på 51 leste bøker. Nå kommer jeg til å ta utgangspunkt i direktivene fra Elida og hennes oppdaterte gjennomgang, så listen min blir utvidet i 2019.

Anita har i år inspirert til diktlesing, med diktlesesirkelen hun sparket i gang. Hun trakk ut premier blant de som deltok, og gjett hva, jeg vant? Ikke bare vant jeg bokpremie, men jeg vant en bok jeg virkelig hadde lyst på. Takk Anita, jeg er selvsagt med på neste års diktlesesirkel!


Selv har jeg hatt flere prosjekter de siste årene. I 2016 hadde jeg tre forskjellige prosjekter på gang. Jeg fordypet meg i Shakespeare liv og skriving, og her fyller jeg på etter beste evne fremdeles. Jeg har også samlet titler fra Roald Dahl dette året, og kjenner at nå skal jeg sannelig få med meg litt flere av hans bøker. Det siste store dette året var På sporet av den tapte tid, og jeg er umåtelig stolt over å ha fullført Marcel Prousts store bokverk. Jeg har bestemt meg for å lese en av bøkene på nytt, så dette setter jeg som et mål for det nye året.

Inspirert av den gode erfaringen med å lese Proust, avsluttet jeg året med en annen klassiker, som det stadig vekk blir referert til, nemlig Miguel de Servantes Saavedras Don Quijote. Jeg valgte lydbokversjonen som er lest av Duc Mai-The, og det er jeg veldig fornøyd med.

2017 var viet til Knut Hamsun, og med hele hans samlede verker i hyllen, sier det seg selv at det er bare til å kjøre på i 2019 også. Fra 2013 har jeg et prosjekt med Amalie Skram, som jeg føler jeg ikke har sett helt i havn. I skrivende stund leser jeg Merete Morken Andersens flotte biografi Blodet i årene, noe som inspirerer til å finne frem enda flere av Amalie Skrams tekster i året som kommer.

Kort oppstilt blir målene slik:
10 kvinnelige Nobelprisvinnere ref. Beathe
12 1001-bøker ref. Elida
6 diktsamlinger ref. Anita
4 Shakespearerelaterte bøker
2 Roald Dahl
1 Marcel Proust
4 Knut Hamsun
2 Amalie Skram (relaterte bøker)

Jeg kommer til å lese krim og romaner, norske og utenlandske helt etter eget forgodtbefinnende, så får neste års oppdatering vise hvordan denne siste posten på programmet slo ut. Klarer jeg å komme ned i 150 bøker i 2019 skal jeg være fornøyd.


Miljøet av iherdige lesere har, med nye plattformer, blitt spredd for alle vinder, og vi som i flere år har fremstått som et samlet bokbloggermiljø, har nå mistet hverandre litt av syne. Vi er heldigvis en hard kjerne som holder på den gamle bloggen, så jeg blir ikke helt alene i året som kommer. Tusen takk til alle dere som er innom bloggen og kommenterer, jeg setter stor pris på at dere bruker tiden deres på å si hei ☺☺☺

Takk for det gamle dere, og riktig godt nytt år! 

Håper å se mange av dere innom her

i året som kommer ☺

Jaget av Gestapo av Arnfinn Haga

Jeg er inne i en fase hvor jeg har lest flere bøker fra andre verdenskrig. Jaget av Gestapo er den siste boken jeg leser i 2018, og den som føyer seg fint inn i tematikken. I vinter har jeg lest Med krigen som skygge, hvor det er oppvekst under og etter krigen i Finnmark som er tema. Marte Michelet imponerer igjen med sin kunnskap om jødenes deportasjon i Hva visste Hjemmefronten? Denne krigen blir vi aldri ferdig med, og Arnfinn Hagas beretning om er både interessant og spennende lesning.

Forlaget om boken:
Opprullingen av Stein-organisasjonen i Bergen i 1941 er en av de store provokatørsakene fra krigen. Flere av de impliserte kom seg unna på eventyrlig vis - for noen endte det godt, for andre ikke. Dette er beretningen om hvordan selve flukten artet seg. Motorkutteren «Blia» kom fra Shetland for å hente en agent, men forliste med vel førti personer om bord. Det ble det største enkelttapet i shetlandsbasens historie.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2018

Sider: 178

Kilde: Leseeksemplar

Sprengningen av Stein-Organisasjonen skrev Arnfinn Haga om i en bok for 30 år siden, men det er en detalj fra denne hendelsen som krever en hel bok, og det er flukten til Billy Forthun vi får høre om her. Han var en pioner innen motstandsbevegelsen i Bergen, og her får vi høre om hvordan han og de andre bygget en eksportorganisasjon, med utgangspunkt på Bømlo.

Når landet vårt ble hærtatt 9 april 1940, var det mange, telegrafister og andre som så helt klart hva som måtte gjøres. Gjemt i et hønsehus i Ekebergåsen, bygget de sendere og mottakere for motstandsgruppene.

Telegrafisten Ingebrigt var den første motstandsmannen som ble tatt og anbrakt i gestapohuset i Veiten 3. I løpet av natten til 1 oktober 1941, ble ytterligere femti personer arrestert, og siden jeg ved flere anledninger har lest om hva som foregikk i dette huset, grøsser jeg hver gang jeg går forbi huset som ligger midt i Bergen sentrum. Heldigvis var ikke skildringene av avhør og tortur av de verste her.

Det er skremmende å lese om hvordan motstandsforkjemperne involverte barna sine når det sto på som verst, og hvor avhengig de var av å stole på at naboer og andre ikke anga dem.

Så var det Billy Forthun da. Etter å ha gjort seg bemerket i begynnelsen av okupasjonen, måtte han i -41 ta beina fatt. Han flykter og må finne seg dekningssted hos venner og familie, og det er ikke få skjulesteder han er innom før han endelig kommer seg avgårde til Bømlo og motorkutteren Blia.

Det er spennende å høre om hvordan dagliglivet i Bergen ble preget av at Gestapo jaktet opp motstandsfolk etter beste evne. Min oldefar jobbet i Det Bergenske Dampskipselskap, så når dette navnet dukker opp befinner jeg meg midt i tumultene i 1941. Jeg vet hvor Tyskebryggen er, og senere når vi henledes til, den forlengst nedlagte Tornøegården, så husker jeg sannelig den også.

Jaget av Gestapo skildrer på en levende måte hva som foregikk i kulissene i 1941. De var modige de som gikk i bresjen for motstandsarbeidet, og alle de som stiltiende støttet dem, var absolutt ikke noen pyser de heller. Kun med en setning i etterordet hører vi om Telavåg, som i april året etter ble lagt øde av tyskerne. For meg har det vært historiene fra Telavåg som har vært vestlandets store bidrag til krigen, men med denne boken har jeg fått utvidet min horisont.

I etterordet nevnes flere detaljer jeg gjerne skulle ha lest om, og heldigvis gir Haga oss en fin litteraturliste til videre lesning.

Boken anbefales på det varmeste! 

Silkekongen av Jeanne Bøe

Forfatteren Jeanne Bøe er en allsidig dame, som driver med dramatikk i forskjellige versjoner. For meg ser det ut som om Silkekongen er hennes debut som forfatter.

Forlaget om boken:
I årevis har Selda Mørk slitt i skyggene for ektemannen, stjerneforfatteren Juster Mørk. I takt med hans stadig økende ego, har Selda krympet. Da hun finner Juster til sengs med en ivrig fan i herskapshuset på Frogner, rømmer hun til familiehytta i Kragerø for å finne fred. Men det er lettere sagt enn gjort. Hennes nye nabo, kunstneren Bram, lyser opp natta med å sveise på stålplater. Skal han tenne på hele vika, hennes gjemmested? 

Det varer ikke lenge før Juster vil ha Selda tilbake, men ikke for å redde ekteskapet. Noe viktigere står i fare. Å kutte trådene til fortiden skal vise seg nesten like vanskelig som å finne veien videre. Selda må tenke nytt. Hva ville en mann gjort?

Dette var en perfekt juleferiebok, som var lettfordøyelig nok til å bli lest mens sjakken durte i vei på tv. Bøe skriver på en morsom måte, men for meg ble humoren litt krampaktig i begynnelsen. Heldigvis roet det seg ned i tide, så jeg kom meg i mål.

Det må innrømmes at hovedpersonen Selda irriterte vettet av meg. Selv om hun i utgangspunktet skulle tenke som en mann, etter hun ble skikkelig sviktet av ektemannen, så er hun helt ute av stand til å ta ansvar for sitt eget liv. Hun blir dradd mot de mennene som ser på henne, enten de er gammel eller ung, oppfører seg som drittsekker eller holder henne våken om natten.

Hun har i realiteten skrevet bøkene som mannen nå har blitt rik og berømt av, uten å bli kreditert på noen som helst måte. Når hun reiser fra ham, fører en eller annen mystisk stolthet til at hun ikke krever noe økonomisk fra sin mann, så hun lever på nær sagt ingenting.

Tematikken i boken dreier seg om sorg, Selda mistet søsteren sin for noen år siden, da hun som godt voksen tok livet av seg. I tillegg bearbeider hun forskjellige sorger, over at hun er barnløs og over at hun har en skravlete mamma, over at mannen sviktet og at hun ikke får navnet sitt på bøkene de har skrevet. Det at faren dør i romanen forbigås mer eller mindre i stillhet, da blir hun mer oppbrakt over at hyttenaboen flytter tilbake til USA.

Det er en lettvekter dette her, med språk som bør lukes litt i, og enkelte lettvinte løsninger som gir handlingen et "hei hvor det går" preg, men til late feriedager er det helt innafor.

Forlag: Liv

Utgitt: 2018

Sider: 319

Kilde: Leseeks

Frosten og døden - ny krim fra Kroken og Kolden

Vigdis Kroken og Ragnhild Kolden, en journalist og en bokhandler, begge fra Lom, fant for noen år siden ut at de ville skrive krim sammen. De debuterte med Evig skal døden væra i 2011, og har siden den gang kommet med tre bøker til i serien. Dette er mitt første møte med etterforskerne Seljestad og Vold, men det blir ikke det siste, for dette var god underholdning.

Forlaget om boken:
Det er den kaldaste vinteren på mange år i Lom. Folk held seg stort sett inne ved omnane. Berre frå eitt hus stig det ikkje røyk frå pipa. Der bur Agnes Skarstulen, ei merkeleg, eldre kvinne, mislikt og frykta i grannelaget. 

Så blir Agnes funnen død i snøen, drepen. Smått om senn avdekkjer etterforskinga ei svært dramatisk livshistorie. Men er det der svara ligg? Saka tek ei ny, dramatisk vending da meisterkokken Arne Brimi finn eit nytt drapsoffer på BrimiBue, familierestauranten som ligg vegg i vegg med lensmannskontoret.


Fysj, her var det kaldt! De gangene jeg selv har kjørt gjennom Lom har inntrykket av bygda vært av varme, velkomst og bolleduft. At forfatterduoen etter få timers lesing, greier å rokke til de grader ved mitt inntrykk er imponerende.

De har skrevet en spennende historie, med et intrikat plott. Det er ikke før på målstreken vi får avslørt morderen, og i mellomtiden har tankene mine hoppet fra den ene til den andre.

Personskildringene er veldig gode, forfatterne skriver frem karakterer som passer godt i den lille bygda. Vi møter mennesker som har trukket seg bort fra de andre, av forskjellige årsaker, og det er i avsløring av disse årsakene styrken til boken ligger.

Jeg vil gjerne lese mer fra duoen Kroken og Kolden, 

gleder meg til neste utgivelse fra dem!

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2018

Sider: 336

Kilde: Leseeksemplar

Til ungdommen av Linn Skåber og Lisa Aisato

Denne boken ønsket jeg meg til jul, og fikk den! For en vidunderlig bok, jeg nøt tekster og illustrasjoner i en lang, lat første juledags formiddag, og kan ikke si annet enn at jeg er mektig imponert. Illustrasjonene er snappet fra boken ☺

Forlaget om boken:
Ungdomstiden er spennende, fin, morsom og noen ganger både vanskelig og rar. Foreldrene står på sidelinjen og prøver å forstå, men det er ikke lett. Det er brytningstid. Man står midt imellom. Sammen med andre og helt alene.

Linn Skåber har intervjuet ungdommer og spurt dem om livet, kviser, fred og savn. Om det å være litt barn og litt voksen. Hva er det beste med å være ungdom? Verste? Hva burde vært annerledes? Hvorfor er de voksne så kjipe? Hva er du redd for?
Materialet har hun brukt til å skrive fiktive monologer der hun forsøker å si noe om denne fine og håpløse tiden – fra barn til voksen. 

Tekstene i denne boken kalles monologer. De fremstår som små noveller, taler eller dikt med historier sett fra en ungdoms perspektiv. Den som snakker er en ungdom som ofte ikke har det så bra, men teksten fremstår allikevel som positiv og full av håp.

Jeg likte boken veldig godt, og som svoren Aisato-fan, kommer dette til å bli en bok jeg tar frem igjen, om ikke annet for å nyte de talende illustrasjonene hennes. For meg som ikke ser tv er Linn Skåber bare en fjern karakter fra underholdningsdelen av dette mediet, men jeg har sett så pass mye til henne at jeg ble positivt overrasket over alvoret hun tar frem i poesien sin.

Jeg er glad det er 

jeg som har angst

Venninnene mine 

hadde ikke tålt det

Til alle dere som skal kjøpe gave til en konfirmant til våren, her har du et hett tips!

Forlag: Pitch

Utgitt: 2018

Sider: 255

Kilde: Julegave

Aftenland av Therese Bohman

Aftenland er mitt første møte med journalist og forfatter Therese Bohman. Hun ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for romanen Den andre kvinnen, så nå gjenstår det å se om årets utgivelse mottar like gode tilbakemeldinger.

Forlaget om boken:
Aftenland handler om Karolina som er professor i kunsthistorie. Anton er hennes doktorgradsstudent. Når han sier han har funnet ny informasjon som forandrer historieskrivingen om svensk bildekunst, blir Karolina dratt inn et spill med flere uventet lag, både følelsesmessig og profesjonelt. Men hvem er det egentlig som utnytter hvem?

Når vi blir kjent med de to karakterene får vi samtidig høre mye om hva som representerer symbolistisk kunst. I Berlin har Anton Strømberg kommet over en brevsamling som knytter den ukjente modernisten Ebba Ellis til den mer kjente Franz von Stuck. Dette kunstvitenskapelige scoopet, er stipendiat Antons innfallsvinkel til en doktorgrad, som vil sette spor.

Det kan jo være slik, sa hun. At de beste relasjonene er de som aldri blir romantiske, eller seksuelle, men som liksom har potensial til å bli det. Der det finnes en slags undertrykt tiltrekning som man aldri setter navn på eller slipper fram, og som opphøyer hele relasjonen. 

Språket er ladet med stemninger og underliggende betydninger, og teksten byr på mange tankevekkende observasjoner, som at "definisjonen på lykke er en tilværelse bygget på en perfekt kombinasjon av trygghet og frihet". Er ikke det sant, så vet ikke jeg. Bohman sier også et sted noe om hvordan enkelte lytter og responderer på det du sier, med fasade av uberørthet, og det hun forklarer denne parasittatferden med, festet seg hos meg.

Aftenlandet er en roman med en tynn historie, som fylles ut av flere bihistorier. Karolina skildrer  industrisamfunnet hvor hun vokste opp, eksen Anders som kommer inn i livet hennes igjen, bare for å forsvinne, og av møter i forlaget hun skriver litt for. For meg som ville finne ut av "hvem som utnytter hvem?" ble dette forstyrrelser, som i mitt hode ikke tilføyde den opprinnelige historien noe.

Hovedhandlingen dreier seg om Karolinas manglende sexliv. Hun er "førti, feit og ferdig", føler seg mislykket og trives dårlig uten kjæreste. Selvrealiseringen hun har bedrevet de siste tjue årene av sitt liv, skulle hun gjerne ha byttet ut med en lærerjobb, mann og barn. Karolina er opptatt av å stimulere kroppen med kunst, alkohol og sex, og hun grunner over hva som skjer når det ikke gjør deg glad lenger.

Heldigvis fikk vi en god dose kunst i denne romanen, og for det skal Bohman ha takk. Hun lærer oss om kunstnerisk og intellektuell utveksling, forklarer hvorfor vi må forstå kunsten, ikke dømme 130 år gamle kunstverk for elendig kvinnesyn, for eksempel.

Aftenland er en velskrevet roman med gode karakterskildringer. Den holdt på oppmerksomheten min gjennom hele lesningen, men jeg synes forlagets skildring av handlingen, er litt for spisset mot noe, som kun med godvilje kan sies å finne sted.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2018

Sider: 210

Kilde: Leseeks