Ingen av oss kommer tilbake av Torborg Igland

Torborg Igland debuterte i år med diktsamlingen Ingen av oss kommer tilbake. Hun kommer fra Grimstad, stedet jeg tilfeldigvis befant meg på, da jeg første gang tok fram diktsamlingen fra bokhyllen i campingvognen, og leste den ute i solen, på en idyllisk liten campingplass. 

Forlaget om diktene: 
Ingen av oss kommer tilbake handler om barnets utsatthet, og beveger seg i spennet mellom det å være fremmedgjort og det å høre til, mellom det allmenne og det personlige, i et landskap der omsorg og arbeid, natur og mystikk, sivilisasjon og ødeleggelse utgjør rammene for det voksne jeget og barnet.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2025
Sider: 50
Kilde: Leseeksemplar

Ingen av oss kommer tilbake er en tittel som kom til å gi mer og mer mening for meg, etter hvert som jeg leste, og gjenleste. Min erfaring er at dikt må leses flere ganger, før den dypere meningen åpenbarer seg. 

Det første som traff meg var sitatet, som forfatteren har valgt for å sette stemning for diktsamlingen sin. Det er Toni Morrisons ord fra Nobeltalen hun holdt i 1993:

I don`t know whether the bird you are holding is dead og alive, but what I do know is that it is in your hands. It is in your hands.

Det er mye kamp i denne diktsamlingen, det brenner, det rives og klores og noen klamrer seg fast. Men, her er trøst også, noen som viser omsorg og aldri mister håpet.

Teksten gjør noe med meg når jeg leser, jeg føler smerten og fortvilelsen som kommer frem i diktene, og det er nesten for tungt å bære. Men, bære dem kan jeg og skal jeg, for dette er ikke min kamp, og av ren medfølelse står jeg i det og puster tungt, med det sterkeste håp om at krigen skal slutte.

Jeg kjenner ikke barnets far
og heller ikke hendene hans
og buen han spiller med
Til barnet sier jeg
Ikke lengt etter hender som likner dine
og skjegget hans, det vil vi ikke ha

De neste dagene går vi og venter på 
at han skal komme tilbake
men ingen av oss kommer tilbake

Det er en kort diktsamling Torborg Igland har skrevet, men den tar tid å lese, så da jeg satt den tilbake i hyllen, hadde den blitt lest i, mange ganger. 

Liker du å lese tekster som får hjertet til å banke og som planter uro i sjelen din, da er denne imponerende diktdebuten verdt å ta en titt på.

 Ingen av oss kommer tilbake er en diktsamling
det absolutt er verdt å ta en titt på ⚄

På jakt etter Norge av Toril Moi

Ikke la deg forlede til å tro at dette er en enkel bok med reiseskildringer fra en tid hvor menneskene reiste på en helt annen måte enn det vi gjør i dag. I denne boken tar professor i litteratur Toril Moi oss med på et dypdykk inn i den norske folkesjelen. Toril Moi har i førti år bodd og arbeidet ved universiteter i USA og er en forfriskende folkelig stemme fra den, ofte så tunge og traurige akademiske verden.

Forlaget om handlingen: 
I denne boken får vi nyskapende forskning skrevet for et bredt publikum. Prosjektet er både historisk og personlig, for i sin utforskning av kultur og liv i Norge bruker Toril Moi seg selv som eksempel. 

Resultatet er ikke en memoar eller en selvbiografi, men en reiseskildring fra tiårets kulturliv. I sin reise gjennom arkivene fant Moi fram til filmregissøren Edith Carlmar og forfatterne Aimée Sommerfelt, Agnar Mykle, Jens Bjørneboe, Torborg Nedreaas, Ebba Haslund, Alfred Hauge, Sigbjørn Hølmebakk og Kjell Askildsen. 

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2025
Sider: 268
Kilde: Kjøpt selv

En fin innledning gir leseren en forventningsavklaring til hvordan en bør lese, for å få mest mulig ut av boken. Det handler mye om litteratur, og drivkraften i boken er forskjellige tekster skrevet av et knippe forfattere. 

Moi bruker bøker og filmer, ispedd norsk lokalhistorie til å skrive frem den norske folkesjela. Spesielt artig er det å få satt ord på, hvordan en bør lese romaner som er skrevet, la oss si på 50-tallet. Moi leste disse bøkene for første gang på 70-tallet, med tiårets opprørsånd i seg, og hvilket blikk har en når en leser bøkene igjen i dag?

Selv om jeg har lest 200 bøker i året lenge nå, så føler jeg ikke at jeg virkelig kan lese. Moi minner meg på hvordan kulturen jeg ble født inn i har formet meg, og snakker om hvordan norsk identitet har blitt formet fra 2. verdenskrig og fremover. 

Jeg leste denne boken på sommerens 4 ukers biltur i Norge. Vi passerte hjemplassen til Aasmund Olavsson Vinje da jeg begynte på kapitlet som handlet om Ferdaminni fraa Sumaren 1860. Så leste jeg om to av de viktigste romanforfatterne på 50-tallet, Mykle og Bjørneboe og målstriden de var aktive deltagere i. 

Torborg Nedreaas er neste ut, og for meg som er med i selskapet med hennes navn, og har lest mye av henne, ble Mois tanker rundt hennes tekster et høydepunkt. 

Ebba Haslund har jeg ikke lest så mye av, men det skal jeg få gjort noe med. Filmskaperen Edith Carlmar var et helt ukjent navn for meg, men måten hun gikk i bresjen for kvinnelige filmskapere, ga henne en stor flott fjær i hatten fra meg.

Toril Moi skriver med et feministisk blikk på verden, hun skriver norskhet, norske væremåter og norsk identitet. Kjærlighet, sex, abort, husarbeid, kvinnesyn, kristendom og meningen med livet, er noe av det vi er innom i denne medrivende og veldig interessante boken. 

På jakt etter Norge er delt inn i syv deler, og i etterordet bekrefter inntrykket jeg fikk da jeg leste, at teksten er formet som essays, som gjerne kan leses separat. Selv om forfatteren av denne boken er en fagperson av rang, så kan ikke alle tema fenge alle lesere like mye, så en fin måte å lese boken på, er å ta et kapittel om gangen. 

Når jeg skriver dette sitter jeg på kafè på Oppdal og skriver. Jeg har jaktet på norskhet rundt sørlandskysten og langs Mjøsa, vi har møtt godt kledde fjellkarer på vei opp på Høgronden og Gravskarhøgda og vært innom Grimdalstunet, fordums kobbergruvedrift i Åmdal og gått 10km. tur i den gamle tømmerrennen i Vennesla. 

For et nydelig land vi bor i! tar en seg tid til å farte litt rundt og stoppe for eksempel ved Mollestadeika, Norges nest største tre med en omkrets på 11 meter, vil en også se jorder som bugner av korn, og koselige mennesker som bidrar til at vi som farter rundt og blir kjent med landet, blir tatt godt i mot. 

Takk for en super bok Toril Moi - måtte mange finne frem til den ⚄

Generasjon null av Stefan Ahnhem

I fjor startet Stefan Ahnhem en ny krimserie med En helt annen historie. Tittelen sier litt om sceneskiftet, men til stor glede for oss som har fulgt serien om Fabian Risk, vil han utgi bok hver annet år begge disse seriene. Generasjon null er Fabian Risk 7, en velskrevet serie som ikke er for de aller mest lettskremte.

Forlaget om handlingen:
En sensommernatt går strømmen i store deler av Skåne. Fabian Risk ser mørkleggingen fra seilbåten sin i Öresund, sammen med datteren Matilda.

Tilbake i Helsingborg står han og kollegaene overfor en rekke tilsynelatende uforklarlige saker i etterdønningene av mørkleggingen. Etterforskninger der vitnene oppfører seg merkelig, og ingenting ser ut til å stemme.

Samtidig blir Fabian kontaktet av en tidligere kjæreste. Datteren hennes er forsvunnet - er hun kidnappet, eller er det faren som står bak?

Fabian begynner å ane et mønster. Men hva er det han ikke ser?

Når jeg kaller Generasjon null for velskrevet, så var det en underdrivelse av dimensjoner. Historien er så godt komponert og har så mange finesser at en ikke kan beskrive den som annet enn genial. 

Et stort antall karakterer skal introduseres med hver sin skisse. Dette danner en ramme om historien, som setter stemning, som med Amanda Olsen. Hun har en datter på 12 år som heter Emelie, og en ufyselig ektemann. Emelie griner fra sengen sin, og Amanda blir forbudt av mannen å gå inn til henne, når hun så gjør det er både Emelie og mannen forduftet.

Et lammende strømbrudd som rammer store deler av Skåne settes i forbindelse med et milliardran som skjer på samme tid. Politiet ser på dødsfallet til Cornelia Berghammar, hundeeieren som er naboen til en familie med masse katter, men rettsmedisineren avskriver det som slag.

Fabian Risk og gruppen hans får en ny medarbeider. Linn Hagman er ikke en beskjeden nykomling, men en som er på hugget, bidrar med innspill og får gjort ting. Det er hun som stiller spørsmål ved rettsmedisinerens påstand om slag, og med det begynner ballen å rulle.

Stefan Ahnhem har en skriveteknikk hvor det i møte mellom to mennesker foregår to ting samtidig. Som når de snakker med rikingen Edelfeldt: han rydder og prater med personalet sitt som forbereder fest, samtidig som han går rundt på eiendommen sin og avhøres av politiet. Eller når de avhører en som ligger på sykehuset og okker seg over å få fart i smertepumpen, samtidig som politiet fortvilet prøver å lokke detaljer ut av ham.

Generasjon null er en talende tittel på denne historien, og det samfunnet som skisseres opp her er skremmende til tusen. Plottet er bygget opp sånn at leseren hele tiden holder på engasjementet, og lurer oppriktig på hva det er som ligger bak de underlige scenene som utspiller seg. Det er når det går opp for deg hva som holder på å skje, at det blir skikkelig creepy. 

Stefan Ahnhem sin nyeste historie byr på et dryss av samfunnskritikk, men først og fremst er dette en fartsfylt krim med mye nerve. Stødige karakterer og en historie som holder mål gjennom hele boken gjør at leseren avviser tanken på at dette muligens ikke kunne skjedd i virkeligheten - for det kan det kanskje...

Jeg anbefaler Generasjon null på det varmeste ⚅

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 547

Oversatt av: Henning Kolstad

Kilde: PDF fra forlaget

Haruki Murakami og Jean-Christophe Deveney - Manga stories vol. 1

Haruki Murakamis fantasifulle og ettertenksomme historier er perfekt for tegneserie, og endelig har noen av dem kommet ut i dette formatet. Bøkene er ikke oversatt til norsk, men fortellingene er allikevel lett å forstå, gjennom det enkle språket som passer godt til illustrasjonene, og ikke minst mengden av lydhermende ord.

Boken jeg har lest nå inneholder fire av disse korte historiene. Birthday Girl kjente jeg igjen, så den har jeg nok lest ett eller annet sted, men ellers var de tre andre novellene ny for meg. 

Alle fire novellene gjorde inntrykk, det mørke appellerer alltid til meg, og streken sammen med de dystre fortellingene gjorde at jeg leste sakte, og nøt stemningen denne leseopplevelsen satt meg i. 

Historiene tar for seg tap, sorg og det å la seg spise opp av dårlig samvittighet. Murakami har alltid et sideblikk på hvor unødvendig det er å grave seg ned i disse negative følelsene, så selv om det er mørkt, finnes det alltid håp.

I den første novellen er det en kjempefrosk som styrer handlingen, i den andre møter vi en mann som uten vederlag gjør en detektivjobb for en kvinne. Hun undrer seg over at han ikke vil ha betalt, noe vi får svar på, som er en del av punchlinen. Birthdaygirl får ett bursdagsønske av den eksentriske restauranteieren hun jobber for, og den siste novellen, som også er den mest hjerteskjærende og dypsindige, har følgene av en kjempebølge som omdreiningspunkt.

Mulig det er vanskelig å lese teksten på disse to eksemplene, men bildene gir en liten pekepinn på hvordan illustrasjonene fremstår.

Super-Frog Saves Tokyo

Where I`m likely to find it

Jeg er ikke i tvil om at jeg skal lese de andre bøkene i denne serien,
så jeg anbefaler gjerne Haruki Murakami i tegnet versjon videre ⚅

Forlag: Tuttlepublishing

Utgitt: 2023

Sider: 142

Kilde: Lånt på biblioteket

Sauejakten av Haruki Murakami

Den tredje Murakami-romanen denne sommeren er Sauejakten, som er den første av hans bøker som ble oversatt til norsk. Dette er også den tredje boken i Serien om rotta, som jeg har planer om å fullføre i denne sommerens Murakami-skippertak ☺

Forlaget om handlingen:
Romanens navnløse forteller bor i Tokyo i en leilighet stort sett uten møbler, med et nesten tomt kjøleskap og med minimal kontakt med andre mennesker. Han har et forlist ekteskap bak seg og en jobb i et reklamebyrå han finner ganske meningsløs. 

Men kjedsomhetens motsetning - eventyret - åpner seg for vår forteller. Først møter han en ung kvinne med de vakreste ørene han noen gang har sett. Så kommer han over et bilde av en sau med en stjerne på ryggen, og kort tid etter blir han oppsøkt av en mann som kalles «Sjefen». 

Han er nå i nærkontakt med en av Japans mektigste menn, med forbindelse til høyrenasjonalistisk krefter. Han får den klare ordren om å finne supersauen hvis han vil leve videre.

Sauejakten er en roman som fortelles kronologisk, men den er så innholdsrik at en stakkars leser kan gå seg vill underveis allikevel. 

Det begynner med at hovedpersonen blir tipset om en dødsannonse i en avis, dette er en jente han kjente for 9 år siden. Hun satt ofte ved det overfylte askebegeret og leste, på kafèn hvor de spilte hardrock og serverte dårlig kaffe. 

Det er en sterk start, for en kveld de har ligget sammen, spør hun ham om det noen gang har streifet ham å ta livet av henne? han svarer litt overrumplet nei, hvorpå hun proklamerer at hun skal leve til hun blir 25, så skal hun dø.

Så hopper vi åtte år frem, han er nyseparert etter et trøstesløs og barnløst ekteskap, og han blir kjent med en ordinær pike med de vakreste ørene. Når J, kompanjongen hans i firmaet så ringer med nyheter, får vi anslaget til det som skal bli sauejakten.

Et gammelt fotografi av en saueflokk i et japansk landskap, er det som setter i gang spiralen som skal bli en eventyrlig reise. Her er det opp til leseren å legge inn referanser og mening i flommen av detaljer, som til tider kan virke temmelig meningsløse. (Minner om at boken kom ut i 1989, et turbulent år i Europa, noe som sikkert påvirket samfunnet i Japan også).

Vi blir kjent med "Sjefen" som hyrer ham til å finne denne spesielle sauen, (på bildet fra 1936). Når han og kjæresten kommer seg av gårde til Sapporo hvor detektivjobben skal gjennomføres, havner de på Hotell Delfinen, og blir kjent med Sauemannen og Saueprofessoren.

Murakamis språk er alltid godt, så også her i dette som er en av de første romanene hans. Boken fremstår som ryddig, oppdelt i deler og kapitler med overskrifter som sier litt om hvor vi skal denne gangen. Det jeg liker best med Sauejakten, er at en aldri vet hva en får på neste side. Etter å ha lest mange av bøkene hans, fryder jeg meg over hvordan han har gjenbruk på karaktertrekk, interesser og mange andre detaljer, som katter, hardrock, barliv etc. i bøkene sine. (I denne romanen kan det ikke kalles gjenbruk...)

Hovedpersonen i denne romanen fremstår som en sjelløs person, hadde ikke menneskene rundt ham holdt ham i bevegelse kunne han nøyd seg med en kjedelig jobb, mat, drikke, røyk, tilfeldig sex, og tålt den varierende søvnkvaliteten. 

Dette er ting som stadig bringes frem i handlingen, her er også flere betraktninger rundt tid, blant annet sekvensen hvor de diskuterer hva vi gjør med tiden vi sparer, når vi flyr i stedet for å kjøre et sted. 

De låser seg inn i det avsidesliggende huset de har tatt seg frem til, høyt oppe i fjellene:

            Hallo? ropte jeg. Er det noen hjemme?
            Selvsagt ikke. Det var klart at det ikke var noen der. Bare et bestefarsur gjorde seg gjeldende, der det tikket i vei borte ved peisen. 
            Et øyeblikk svimlet det for meg. Det inne i mørket ble tiden snudd på hodet. Øyeblikk grep over i hverandre. Minner smuldret. SÅ var det over. Jeg åpnet øynene og alt falt på plass igjen. Det jeg så foran meg, var et alminnelig grått rom, ikke noe annet. 
            Går det bra med deg? spurte hun bekymret.
            Bare bra med meg, sa jeg. Vi går å sjekker ovenpå.

Sauejakten er en imponerende prestasjon av en så fersk forfatter som Haruki Murakami var da han skrev boken. Han har med massevis av detaljer, men roter seg ikke bort underveis. Historien henger sammen og selv om det finnes noe eventyrlige biter her, så kan jordnære lesere ta det helt med ro. 

Jeg likte Sauejakten veldig godt, og anbefaler den gjerne videre ⚄

Forlag: Pax

Utgitt: 1989/på norsk i 1993

Sider: 338

Oversatt av: Kari og Kjell Risvik

Kilde: Kjøpt selv

Jeg ga deg øyne og du så mot mørket av Irene Solà

I denne fornøyelige romanen befinner vi oss i grenselandet mellom liv og død. Jeg har ikke lest de forrige bøkene hennes, men lot meg friste av noe mørkt å djevelsk, sånn midt på sommeren.

Forlaget om handlingen:
På en forfallen fjellgård i Katalonia våkner en usannsynlig gammel kvinne til en ny dag: hennes siste. Mens etterkommerne hennes lister seg inn og ut av sykeværelset, samler kvinnene som har bodd og dødd på gården seg for å gjøre i stand et storslagent festmåltid. De venter – og fryder seg over – ­at hun snart skal slutte seg til deres rekker.

Etter hvert som livet hennes ebber ut, utfolder flere hundre år med minner seg. Det starter med stammoren Joana, som så sterkt ønsker å gifte seg at hun velger å påkalle den onde selv. I bytte mot en «hel mann» selger hun sin sjel til ham. Men da hun på bryllupsdagen oppdager at ektemannen mangler lilletåen og at hun på ren slump har overlistet djevelen, trekker hun seg fra avtalen.

Det er ikke før hun har satt fire barn til verden at hun aner uråd. Etter løftebruddet mot fanden må alle som blir født på gården, bøte med en mangel, noen latterlige og uten praktisk betydning, andre mer skjulte, men livsomveltende – og med konsekvenser selv ikke djevelen ville ant rekkevidden av.

Overrasket som jeg ble av originaliteten i denne romanen, så tok det meg litt tid før jeg kom inn i flyten av lesingen. Her møter vi en gruppe kvinner som er i slekt med hverandre, som utstår volden og uhyggen som mennene rundt, påfører dem. Djevelen er i detaljene heter det så prosaisk, og han er også med i denne historien. Det er Gud også, for de vi blir kjent med her, har sterke tanker om dem begge to.

Historien er satt sammen av av gamle sagn og fortalt som et fantasifullt eventyr. Volden er grov og sexen likeså, men siden hodet mitt allerede er i fantasimodus, så gjør det ikke så veldig inntrykk på meg. Til tross for dette så holdes handlingen i virkeligheten med noen få godt plasserte henvisninger til vår verden, det likte jeg godt. 

Liker du å lese romaner som er litt utenom det vanlige, så er

Jeg ga deg øyne og du så mot mørket boken for deg ⚃

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2023/på norsk 2025

Sider: 160

Oversatt av: Kjersti Velsand

Kilde: Leseeksemplar

Venterommet - dikt med illustrasjoner av Bente Sandtorv

Jeg er glad i kunst, og strektegninger i svart/hvitt finner jeg veldig fascinerende. Bente Sandtorv debuterte i fjor med boken Hjerteriss, hvor hun i likhet med årets utgivelse deler sine tanker gjennom ord og tegninger. 

Forlaget om boken:
Venterommet er en illustrert diktsamling der hovedtemaet er andres forventninger og egen selvfølelse i overgangen fra voksen til litt mer voksen.

De lister seg rundt på gangen, alle forventningene. De tror ikke jeg hører dem. Etter en stund med rasling og kloring, banker de på døren. Jeg åpner litt, bare på gløtt, for å høre om det er noe nytt. 

Før jeg vet ordet av det, setter de foten i døren. Jeg holder igjen, holder igjen. Det lokkes og smigres om det perfekte livet, toppturer og livets dessert. 

Men jeg smeller igjen døren midt i fleisen på dem.

Venterommet lå lenge fremme i lesekroken min. Jeg leste litt i den hver dag, og tok meg tid til å gå inn i tekster og illustrasjoner med hele min oppmerksomhet. Dette ga meg  flere fine leseopplevelser.

De små diktene og den tilhørende strektegningene er satt sammen side ved side, gjennom hele boken. Dette gir et ryddig og rolig inntrykk som jeg tok med meg inn i lesingen. Ikke alt traff meg like godt, men flere av diktene gikk rett i hjerteroten.

Det er noe sårt over disse tekstene, de skildrer utenforskap og ensomhet med en stor dose selvironi. 

Jeg likte Venterommet godt, og anbefaler den gjerne videre ⚃

Forlag: Sirkel 

Utgitt: 2025

Sider: 97

Kilde: Leseeksemplar