SLAMpoesi av Martine Johansen

Etter å ha sett/opplevd Martine Johansen i fri dressur på forlagets høstlansering, var det ikke tvil i min sjel at slampoesi er noe jeg vil lære mer om. Dette er Norsk SLAMpoesis greatest hits, og jeg gjorde meg klar for å ta et lite steg utenfor komfortsonen, da jeg satt med boken i hendene. Boken er beregnet på ung ungdom 12-16, men passet meg helt perfekt ☺

Forlaget om boken:
Forfatter, SLAMpoet og såkalt Master of Ceremonies, Martine Johansen, ønsker velkommen til en simulert slamkveld!

SLAM! kan sies å ligne en lingvistisk akrobatisk øvelse uten sirkustelt, en emosjonell dans på line uten sikkerhetsnett eller et kirurgisk snitt inn til hjertet, helt uten bedøvelse. Konseptet har migrert fra en ulike forsamlingssteder og arenaer. 

Blant annet mørke barer, nasjonale teaterscener, lokale ungdomsklubber og aktivitetsplaner utformet av samtidens hippeste bibliotekarer. Men det er først nå den norske slampoesien blir samlet i bokform.

En simulert slam-helaften ble det på meg i forrige uke, for jeg fulgte anvisningene fra Martine, leste høyt, la på litt rytme, gikk rundt i stuen og hadde det gøy med disse 40 tekstene. Det aktuelle diktet du skal lese, legger føringer for om din fremførelse skal bli høylytt eller intim, men det er ditt uttrykk i fremførelsen som er den genuine kunsten.

I boken blir vi kjent med 23 forskjellige poeter, som har vært på scenen i et ulikt antall år, men som alle har det til felles at de roper ut sitt budskap, som har stor variasjon i tematikk.

Redaktør, fortellerstemme og designer av arrangementet som denne boken er, er Martine Johansen. Her introduserer hun alle poetene, og beskriver stilen deres på en slik måte at du skal ha mulighet til å lese/fremføre diktene de er representert med, på en genuin måte. Vi får høre om bakgrunnen deres, og hvilke emner kunstneren pleier å velge seg.

Jeg skal ikke nevne alle, men Patrick Raugstad må jeg nevne, en av de få som slammer på dialekt, og den jeg fikk best dreis på. Her fra hans dikt Volum:

9 år tilbragt i håvetelefonanes trygge favn

den varme livmorå av plastikk

øyre å håve frakobla omverdenen

beskytta fra forstyrrelsa, ja

men fusst og fremst beskytta fra

følelsen av å ver en forstyrrelse

psykologen ber meg om å gjenta meg sjøl

seie eg snakke for lågt og monotont

eg skrur opp lyden ett hakk for å beklaga

og bekymre meg for at eg hørres for aggressive ud

Et eksempel på at slampoeter ikke er bare det: Hanne "Soulgirl" Andersen er i tillegg rap-artist og avsnittsleder ved forebyggende politienhet i Grorudalen. Hun har gjort seg bemerket på mange måter, og skilte seg ut med poesien som ble delt i boken, en liten smakebit:

Selv om jeg er en kvinne i min beste alder, så falt jeg pladask for denne boken. Ungdommen vil nok tørre å bruke den litt mer enn en voksen, kunstinteressert dame, men å bli kjent med miljøet og poesien via en bok, var en perfekt innfallsvinkel for meg. Søker du på "slampoesi" på nettet, vil du få opp at det er en konkurranseform og at NM i denne grenen ble avlyst i 2020. En ting fikk meg med meg: på Skrivesenteret sin side, to streite fremføringer som ikke minner meg om det jeg har lært om slampoesi, og så nummer tre, finn frem lommeduken og se Kae Tempest!

Bortsett fra Martine Johansens fremføring på bokmøtet i Bergen, har jeg aldri sett slampoesi live. Det har jeg lyst til, men mitt søk på internett førte ikke frem, så HJELP!! hvor og når og hva?? Noen som har tips om arrangementer til meg?!

Tidligere har jeg lest Martine Johansens romaner Hvite jenter kan ikke synge blues, Lykkelige mennesker har ikke bikkje og Vi har ikke fire nye år.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2023

Sider: 184

Kilde: Leseeksemplar

Cafè Tivoli - ny krim fra Kjell Erling Bardal

Kjell Erling Bardal er ikke det mest kjente krimnavnet, men jeg har vært heldig og fått øynene opp for hans bøker. Mannen fra vakre Alstadhaug, debuterte i moden alder med Et blått sjal av bly, og fulgte opp med Portåpneren. I vinter kom den tredje boken i rekken, som er en slags fortsettelse av de to andre, en slags altså, så føler du for det, er det bare til å hive seg over denne først som sist.

Pave Formosus levde på 800-tallet, og de siste fem årene av sitt lange liv, var han altså pave. Han skulle bare visst, at signetringen hans i disse dager, har en viktig rolle i en krim. 

Det er dog to middelaldrende menn som besitter hovedrollene i historien, to vidt forskjellige menn, hvis veier krysses. Mennene har det til felles at de begge forelsker seg i hver sin unge kvinne, og bedriver litt klam famlende flørt med disse. Men der stopper likheten.

Stig Ove Stensen, ble i barndommen kalt SOS, siden han til stadighet rømte fra sin voldelige far og ditto medelever. Når vi møter ham er han 54, lider av en mystisk hukommelsestapslidelse, og våkner opp i et søkkvått telt. Han er som vanlig på tur, ensom og venneløs søker han opplevelsen av å være hjemløs.

Han telter på et øde sted i Namsskogan, og vekkes midt på natten av at en bil kommer rusende og krasjer rett inn i et tre. Dette utløser en dominoeffekt av hendelser, og om litt har livet hans tatt en helt ny vending. 

Erling Bærø, enkemann og forfatteren av Et blått sjal av bly, og Portåpneren, bor sammen med sin syv år gamle adoptivsønn Kim på slektsgården hvor onkel Kasper styrer med turister og fiske. Erling er den som har den nevnte signetringen i sin eie, og samtidig som vi får høre ringens historie, nærmer den griske og utspekulerte Stig Ove Stensen seg, i sin jakt på selvsamme ring.

De mange flotte naturskildringene fra Helgelandskysten preger Kjell Erling Bardal sin prosa, og mengden kan føles unødvendig, hvis du er på jakt etter spenning. I innledningen kvapp jeg flere ganger til av litt vel kreative krumspring og et bildespråk som gjorde meg svimmel, men det avtok heldigvis litt, ettersom handlingen skred frem.

"I nesten tre uker har vinden jamret en monoton klagesang rundt hushjørnene. Det larmer i pipebeslaget, som om ei gjenglemt dør står og slår, og skogen er like svart som vinternatta rundt den. Trærne vifter i vinden med sine nakne greiner, som om de er skjeletter som venter på sine nye liv."

Handlingen er i mine øyne litt vill, det skorter litt på troverdigheten innimellom, men så satt jeg med en følelse av eventyr da jeg leste, så det passet inn. Boken kunne godt vært kortet inn litt, musikkreferanser, anekdoter, utidige kommentarer og funfackts fyller opp sidene og forstyrrer mer enn det bidrar. 

Når det er sagt, det er ikke lett å forene humor og krim, og som vi alle vet har vi mennesker ofte veldig ulik humoristisk sans. Meg traff den ikke helt, men det trenger ikke bety noe som helst. De to hovedpersonene deler handlingen i begynnelsen, men jeg røper vel ikke så mye når jeg sier at de møtes, og derfra følger vi dem begge. 

Cafè Tivoli har et fargerikt persongalleri, den fortelles fra flere ståsteder og blir aldri kjedelig. Litt romantikk får vi også, og noen fine familiescener som er god å få med på veien. Handlingen er lett å følge, og liker du deg på Helgelandskysten vil du ha glede av forfatterens jublende glede over dette området. 

Forlag: Fair

Utgitt: 2023

Sider: 416

Kilde: Leseeksemplar

En liten Jon Fosse bonansa i forbindelse med Nobelprisen

Tenk at Jon Fosse "vant" Nobelprisen i litteratur i år! Det er jo helt fantastisk, haugesunderen som vokste opp i Strandebarm. Mannen som ikke liker å flotte seg i beste sendetid, men har skrevet seg inn i hjertene til mang en leser. Jon Fosse har gitt ut i overkant av sytti verk, fordelt på mange sjangere. Jeg har lest en del av ham, og sett flere av hans oppsetninger på teater, men etter denne glade nyheten var jeg klar for å tette noen hull, og fylle ørene mine med noen av hans utgivelser på Storytel.

Forlaget om Stengd gitar: 
Liv er 20 år og bur i ei toromsleilegheit med sin eittårige son. Ho skal berre kaste boset, men døra smekkar att bak henne, og inne i leilegheita er den vesle sonen hennar heilt åleine. Den unge mora er hjelpelaus, mentalt forvirra og ute av stand til å løyse vansken med den stengde døra.
Tanken på ungen, ungen som skrik, ungen som søv, ungen åleine i senga, kvernar i hovudet hennar. Samstundes med denne marerittaktige historia rullar historia om fortida hennar opp. 

Jon Fosse debuterte som forfatter i 1983 med romanen Raudt, svart. Boken jeg åpnet lesefesten min med er "den vanskelige andreboken", og etter å ha lest den ble jeg ikke mindre nysgjerrig på hvordan debutromanen hans er.

Stengd gitar er like klaustrofobisk som den kan virke som, ut i fra forlagets introduksjon. Jeg ble overrasket over at Fosses stil tydelig kan gjenkjennes, allerede så tidlig i forfatterskapet, jeg kjenner igjen den repeterende stilen fra det jeg allerede har lest av ham.

Handlingen favner over mye av Livs liv, og mens ungen skrik og skrik hører vi om oppvekst, familien, broren som kommer og ser etter henne, og om faren til ungen.

Forlag: Samlaget

Utgitt: 1985

Sider: 175

Lest av: Anderz Eide

Forlaget om Naustet: 
Tre dagar ein sommar utspeler det seg ei trekanthistorie mellom eg-personen, barndomskameraten Knut og kona til Knut. Naustet er spennande som ein kriminalroman, skriven i ein repeterande, suggererande stil. Romanen handlar om vennskap, kjærleik, sjalusi og død. Boka er ein av dei sentrale romanane til Jon Fosse, og opningsreplikken har vorte ein klassikar: «Eg går ikkje ut lenger, ei uro er kommen over meg, og eg går ikkje ut.»

Naustet var den fjerde utgivelsen til Jon Fosse, og den som gjorde at det norske publikumet fikk øynene opp for hans forfatterskap. 

Det er et knapt persongalleri vi blir presentert for i denne romanen, men flere trengs det ikke for å lage et indre drama av dimensjoner. Den gjentagende stilen til Jon Fosse gjør at en stakkars lytter kan bli kokko i hodet av mindre, men handlingen er ikke vanskelig å følge. Det er også lett å sette seg inn i sjalusien som utspiller seg mellom to menn som knapt nok snakker sammen.

Forlag: Samlaget

Utgitt: 1989

Sider: 126

Lest av: Anderz Eide

Forlaget om Morgon og kveld: 
Eit barn, som skal heite Johannes og bli fiskar, blir fødd. Ein gammal mann, som heiter Johannes og har vore fiskar, døyr. 

Mellom dei to ytterpunkta i eit menneskeliv, fødsel og død, spenner denne konsentrert komponerte romanen seg ut i stort format. Johannes' liv er formidla ved dei to punkta, i eit språk som skriv seg inn mot inngangen og utgangen av livet.

Av disse tre bøkene var det begynnelsen på denne som fenget meg mest. Både fødselen til lille Johannes og morgenen til Johannes den eldre var fengslende å lytte til. 

Fødselen til Johannes den yngste gir en dimensjon til farfaren med samme navn, som dør samtidig. Vi får små broker av hans historie, og en fin skildring av hvordan det kan oppleves å være død. Ikke minst datterens opplevelse av farens dødsøyeblikk er varmt skildret. 

Forlag: Samlaget

Utgitt: 1992

Sider: 115

Lest av: Jørgen Langhelle

For meg ble denne gjennomlyttingen en fin måte å hedre Nobelprisvinneren 2023 Jon Fosse. Hans forfatterskap har alltid utfordret meg, men også pirket frem et ønske om å forstå, så jeg har aldri "gitt opp", selv om skrivemåten fremdeles provoserer for mye til at jeg kan si at jeg nyter denne prosaen.  

Andre bøker jeg har lest av Jon Fosse: Det andre namnet, Eg er ein annan, Eit nytt namn, Kvitleik og Nokon kjem til å kome.

Bukkene Bruse og julenissen av Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund

I følge min bokhylle har Bukkene Bruse vært på badeland, på gamlehjem, på skolen og i Syden. I denne femte boken i serien er det jul, og får du ikke julestemning av denne boken, så vet ikke jeg. 

Forlaget om handlingen:
Det nærmer seg jul, men julenissen har aldri vært hos Bukkene Bruse. Kanskje han ikke finner fram? Men hvis de skriver ønskeliste og sender den til ham, da kommer han kanskje? Som tenkt, så gjort.
På julaften spiser de middag – og venter. Og venter. Til slutt går den største bukken ut for å hente ved.

DA banker det på døra!

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2023
Sider: 48
Kilde: Kjøpt selv

De tre bukkene er med på julegrantenning sammen med naboene sine. De hører at barna snakker om at julenissen ikke kommer nå, men på julaften, og da undrer de seg over hvorfor han aldri har vært hos dem.

Den største bukken smilte og sa at de kanskje ikke har vært snill nok, men den mellomste bukken visste råd, for han hadde hørt at alle får gave, også de som ikke er snille.

Alle tre bukkene begynner å bli store, for selv den minste bukken fnyser av at han var redd for julenissen før, da han var liten.

Dagen etter er småbrødrene i akebakken sammen med mange andre barn, og behovet for akebrett med ratt melder seg. Med det dukker også spørsmålet om julenissen opp, for det går jo an å ønske seg det?

Det er mye god julestemning i denne boken, julestjernen lyser i kjøkkenvinduet, hvor julegardinene henger og to dorullnisser pynter opp. Adventsappelsinen ligger på bordet, ved siden av adventsstaken som har tre lys tent. Når bukkene skal ut å hente juletre, er det en langneset, mørk fyr som stirrer på dem, fra under den julepyntede broen sin...
Alt er fryd og gammen, helt til det banker på døren på julekvelden, og "nissen" står utenfor. Sekk har han med også, stor nok til å romme to saftige geitebukker.

Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund innfrir igjen, med enda en ellevill historie. Det som begynner veldig koselig, går over i et mareritt, før seieren hentes inn og lykken igjen er på plass i bukkenes lille hjem.

Jeg antar at alle har lest disse bøkene, så noen ytterligere beskrivelse trengs nok ikke. Denne boken følger malen vi har blitt så glad i, med morsomheter for de voksne, mye dialog, som gjerne kan ropes. For meg som leser i barnehagen er det godt å ha litt volum på fremføringen, noe disse bøkene legger opp til. 

La Bukkene Bruse live opp lesestunden i adventstiden, jeg er sikker på at det går fint å lese den 24 ganger i desember. Kanskje barna vil sette pris på kosestund og bok, i stedet for adventskalender i år??  ⚄

Stormen - bind 1 i Ivo de Figueiredo sin biografi om Edvard Munch

Etter å ha sett utallige bilder av Edvard Munch utstilt i innland og utland, lest bøker om kunstneren og sett film om ham, trodde jeg ikke at enda en biografi kunne fortelle meg noe nytt. Der tok jeg skammelig feil, for i Ivo De Figueiredo sin nye bok, fikk jeg sannelig kjøtt på Munch-beinet.

Forlaget om handlingen:
Edvard Munch er ikke bare Norges største kunstner, men også den eneste som har erobret en plass i den globale kulturen. Stormen forteller historien om en bråmoden kunstner som etter å ha satt Kristiania på hodet med grensesprengende malerier, inntar det europeiske kontinentet som en provinsiell kraft fra nord.

Første bind følger Munch fram til 1902. Etter en oppvekst preget av sykdom og farsopprør fikk han sitt gjennombrudd med Det syke barn i 1886. De neste årene fartet han rastløst mellom Norge, Tyskland og Frankrike. Fra han tok opp penselen, levde Munch livet som i en storm der kunsten gikk foran alt. Det fikk kvinnene som elsket ham merke. Det samme gjorde familien han hele livet flyktet fra, men uten at han noen gang brøt nervebåndene som bandt dem sammen.

Historien om Edvard Munch gir leseren en skikkelig pangstart, som også gir tittelen på biografien en naturlig tilhørighet. 

I fortsettelsen får vi livet til Munch beskrevet i kronologisk rekkefølge, helt uten oppramsing, men med en stemning som hører hjemme i en god roman. Portrettet av den gåtefulle kunstneren males frem, og rundt ham ser man tydelig tiden han levde i. Vi hører om foreldre og søsken, slekten som satt godt i det, noe Edvards foreldre ikke merket så mye til. 

Etter en barndom sterkt preget av sykdom, som stadig kom tilbake, var det kjekt å lese om ranglefanten Edvard, om studenten og opprøreren som bodde i ham. Han begynte å tegne i sykesengen, og seks år gammel fikk han oppmerksomhet for sine tegninger. 

17 år gammel måtte han vrenge av seg åket som gamle Norge var, for skulle han finne fotfeste som kunstmaler måtte han ut for å male, og Paris ble første stoppested. Hele tiden hører vi om hvordan livet hans utartet seg og om hvordan han tilpasset seg tidsånden, tendenser og impulser. 

Det ligger litterær spenning i å lese om når han først blir tatt inn på et galleri, de første anmeldelsene og hvordan kunsten hans ble mottatt i offentligheten. På Høstutstillingen i 1884 var han en urokråke, og når han fikk høre at han malte "eiendommelige" bilder, følte han seg ikke forstått. Han ble beskyldt for å by publikum uferdige bilder, som om han gikk inn for å male stygt. Vi får høre om bakgrunnen for stilvalget, som innebar forenkling og stilisering.

Edvard Munch var samtidig med andre store navn som Christian Krogh, Oda Krogh, Hans Jæger, og ikke minst Henrik Ibsen som hadde påvirkning på maleren, med sine tekster. Denne gjengen gir næring til spenningskurven, og et autentisk bilde skrives frem om bohemenes liv, og denne gruppens påvirkning på Munchs arbeid og liv. Pietisten i ham, får ham senere til å ta avstand fra dem.

Denne biografien har så mange innfallsvinkler at det er umulig å komme inn på alle. Munch lyttet til Goldsteins naturfilosofiske tanker, og refleksjonene rundt kjønnskampen og hvordan bygge bro mellom ånd og materie. 

Munch-utstillingen på Berlinische Galerie var godt besøkt da jeg var der i høst. 

Vi hører om arbeidet hans, men minst like mye om kampen for å bli oppdaget, om beslutningstakerne, dårlige kritikker, og hele tiden mangelen på penger. Familiemedlemmer blir syke, noen blir frisk igjen, mens en etter en dør fra ham.

Edvard Munch er fast bestemt på at det er kunsten som er maken hans, så selv om han er glad i en fest og respekterte kvinner, så holdes de som vil ha noe mer av ham, på armlengdes avstand, spesielt historien om Matilde "Tulla" Larsens skjebne, er en kjedelig affære (for dem begge).

35 år gammel er Munch en feiret og foraktet skandalekunstner, etter å ha leid husvære hele livet får han kjøpt et lite hus på Åsgårdstrand. Nå nærmer vi oss 1902, og denne bokens slutt. For meg kom slutten litt brått, for Kindelen min sto på 66%, så overraskelsen var stor da resten av boken besto av litteraturliste, bilde liste, person og verksregister og forkortelser til notene. 

Heldigvis kommer det et bind til i denne biografien, men det er ikke før godt ut på høsten 2024, så det er bare til å smøre seg med tålmodighet. Som du sikkert skjønner så likte jeg boken godt, en mer velskrevet og gjennomarbeidet biografi skal du lete lenge etter. At jeg leste den på Kindel gjorde at jeg ikke fikk brukt bildene som var gjengitt i stor nok grad, så jeg anbefaler nettbrettfantaster å kjøpe papirboken denne gangen ⚄  

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2023

Sider: 366

Kilde: PDF fra forlaget

Mur av taushet av Arnaldur Indridason

Den prisbelønnede og kritikerroste forfatteren Arnaldur Indridason har en lang rekke bøker på samvittigheten. De er fordelt på flere serier, blant annet den om Erlendur Sveinsson, som jeg likte godt. Forfatteren har blitt eldre og det har også hovedpersonen i den nyeste serien. Mur av taushet er den fjerde boken i serien om den pensjonerte etterforskeren Konràd, som fyller tiden med å grave i sin egen historie, og andre gamle saker. 

Forlaget om handlingen: 
En brutal hemmelighet er murt inn i en kjellervegg i et steinhus i Reykjavik, som har ligget begravd der i flere tiår. Den pensjonerte politibetjenten Konràđ vil til bunns i hva som skjedde den gangen. Men politiet retter isteden søkelyset mot Konràđ: 

Hvorfor fortalte han ikke sannheten om hendelsene den dagen hans egen far ble drept? Og hva mer har han tiet om i alle disse årene?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2020/på norsk 2023
Sider: 312
Kilde: Lånt på biblioteket

Denne serien som nå teller fire bøker, er av det litt dystre slaget. Handlingen er saktegående, men plottet er finurlig og måten forfatteren blander nåtid og fortid, gjør at leseren må følge godt med.

Før jeg leste denne lyttet jeg meg gjennom Den tause moren, så Konrad og hans historie hadde jeg fått et godt grep om. I årets utgivelse er Konrads fortid vel så spennende å følge med på, som mysteriet som utgjør den røde tråden i denne kriminalromanen. Jeg kaller det en roman, for selv om Konrad jakter på noen sannheter, er det lite etterforsking å spore her. 

Historien begynner i 1979 hvor synske Eyglo, er på besøk til en kvinne som synes det er dårlige vibrasjoner i huset sitt. Hun kunne ikke hjelpe kvinnen, men noterte seg at huset en måned senere ble lagt ut for salg. Førti år senere faller den nåværende eieren av huset over tørkesnorene, når han skal skifte lyspære i kjelleren. I fallet river han ut deler av murveggen som snorene er festet i, og får seg et skikkelig sjokk.

Konrad bruker tiden sin på å finne ut mer om farens liv, og ikke minst det uoppklarte drapet på ham, for mange år siden. Han kjenner Eyglo fra før, for fedrene deres drev en utstrakt svindlervirksomhet, da han og Eyglo vokste opp. 

Handlingen har en alvorlig undertone, og belyser et samfunnsproblem som for meg er helt uforståelig, barnemisbruk og vold i nære relasjoner. Det er Elisa som er den skadelidende her, med en mann som har isolert sin kone fra andre, og til stadighet banker henne. Når han blir tatt i å smyge seg inn på soverommet til deres 8 år gamle datter, tar Elisa affære. Hun sender datteren på landet til familien, og moter seg opp for å kreve skilsmisse fra mannen.

        - Jeg ville ikke sovet her i natt hvis jeg var deg, sa Elisa høyere.
        - Truer du meg, ditt helvete?! Kommer du med satans trusler?
        - Det er kanskje tryggere for deg, sa hun. - Det ligger en kniv under madrassen min der oppe. Du kan sjekke det. Jeg føler meg trygg med å ha den der. Det er kniver i kjøkkenskuffene. Kniver i kjelleren. Kanskje jeg har gjemt kniver over hele huset.
        Mannen betraktet henne taust, men løp så opp trappene og inn på rommet deres, og kom ned igjen like etterpå med filetkniven i hånden.

I en sekundærhandling møter vi tre menn, som gjør innbrudd i et av de finere husene i nabolaget. Legen som er skadelidende, velger å ikke anmelde innbruddet, og grunnen til det merker de tre mennene snart. 

Liker du å lese krimromaner som har en god dose stemning, så er dette noe for deg. Handlingen hopper litt frem og tilbake i tid, men den er lett å følge. Spenningskurven er ikke spesielt høy, men jevnt stigende etter hvert som historien fortelles. 

Arnaldur Indridason har gode karakterer, og plottet er spekket med frampek og vendepunkter, som gjør historien interessant å følge. Her får leseren historiefortelling på sitt beste, med en slutt, som lover enda en bok i serien - det kan jeg like ⚄

Vil du lese hele serien i rett rekkefølge ser den sånn ut:

Mørket vet, Jenta ved broen, Den tause moren

(alle tre bøkene finnes på Storytel)

Sa jeg noe feil? av Aksel Inge Sinding

Jeg har lest noen selvhjelpsbøker i mitt liv, men aldri noen som er så matnyttig som psykolog Aksel Inge Sinding sin nye bok. Biblioteket skal få tilbake sitt eksemplar, men tittelen er skrevet opp på ønskelisten min. Sa jeg noe feil? er en bok de aller fleste kan ha nytte av, enten man er partner eller pårørende, leder, lærer, rådgiver eller arbeider i helsevesenet. Eller, som meg, rett og slett bare ønsker å bli en bedre samtalepartner.

Forlaget om boken:
Hvordan snakker du med en som, til tross for alle dine positive tilbakemeldinger, intenst misliker seg selv? Eller med en som står midt i et samlivsbrudd, og må starte helt på nytt, mot sin vilje? Hva sier du til en som har mistet barnet sitt, når det river på innsiden din å se sorgen deres? Det korte svaret er: Prøv å vise forståelse for hvordan de har det, og anerkjenn opplevelsen deres. Vis empati. 

Sa jeg noe feil? er en lettlest, engasjerende og klok bok som handler om hvordan vi møter hverandre i samtaler – enten samtalene dreier seg om hverdagsfrustrasjoner, konflikter, det å stå fast i noe, manglende motivasjon, psykiske helseproblemer eller å skulle støtte noen gjennom noe utfordrende. 

Tidligere erfaringer med denne typen litteratur gjør at jeg startet lesingen med en litt avventende følelse. Denne gangen var det ingen ting å frykte, for boken er lettlest og har mange gode poenger, uten at ting blir repetert.

Hadde boken vært min egen, ville jeg brukt den gule tekstmarkøren flittig, for rådene forfatteren kommer med gjennom de ti kapitlene, treffer meg. I et lettforståelig språk forklares følelser i forskjellige situasjoner, med eksempler som hvem som helst kan nikke gjenkjennende til.

Grunnteknikken som går igjen er validering av følelser, og dette starter vi med. Egne tanker rundt dette har svirret en stund, så det ga en god følelse å lese om hvorfor jeg opplever at noen mennesker er bedre å snakke med om problemer, enn andre. 

Hva det er som gjør at følelser blir vanskelige, hva skjer med mine følelser når jeg går i møte med andres? Mot slutten av boken belyses det vanskeligste av alt, "de vanskelige samtalene" og ikke minst hvordan en skal si unnskyld. 

Gjennom hele boken settes det søkelys på hvilken felle en lett kan gå i, i forhold til kapitlets tema. "Fiksefella" for eksempel, eller "oppmuntringsfella", den er vel enda mer utbredt. Jeg tror vi er mange som kan treffes i disse fellene, som jeg ser for meg som et stort hull i bakken, dekket med grener og blader. Der nede sitter vi og diskuterer fellen vi gikk i: "Ta deg sammen!" eller "Det kunne vært verre".

Selv du som ikke er på jakt etter denne type bok, bør du lese denne, jeg kommer av og til over noen bøker som jeg tenker at alle mennesker som kommuniserer med andre, burde lese, og dette er en sånn bok. 

Hanne Berkaak har illustrert boken. Hun har valgt en myk palett i blått og beige, og tryllet frem enkle bilder som støtter godt opp rundt Aksel Inge Sinding sine kloke tanker. Da jeg leste denne boken følte jeg at psykologen var på lag med meg, ingen ovenfra og ned holdning skinte igjennom, og jeg følte meg ikke belært. I flere av eksemplene skildrer han sin egen tilkortkommenhet, noe som gjør ham folkelig og troverdig. Respekt er viktig når en skal ta til seg andres kunnskap, og jeg kjenner at grunnen til at jeg lytter konsentrert til budskapet han kommer med, ligger i nettopp dette.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023

Sider: 224

Illustrert av: Hanne Berkaak

Kilde: Lånt på biblioteket