Blikktrommen av Günter Grass - en 1001 bok

I 1001-lesesirkelen i juni skulle vi lese en forfatter fra Europa. Jeg gjorde det ikke lett for meg selv, da jeg bestemte meg for å lese Günter Grass sine 486 tettpakkede sider i debutromanen Blikktrommen fra 1959. Boken er første del av forfatterens Danzig-trilogi, og boken som i sin tid satte ham på det litterære kartet.

Forlaget om handlingen:
Boken handler om den intelligente dvergen Oskar Matzerath, som sluttet å vokse da han var tre år gammel. Han blir tvunget til å snakke med menneskeheten ved hjelp av en leketøytromme.
Blikktrommen hører til de viktigste verker i tysk etterkrigslitteratur, og til de mest betydelige verker innen europeisk magisk realisme. Den lille gutten «Oskar Matzerath» vil ikke vokse mer. Samtidig er boken en historieroman om tiden mellom de to verdenskrigene i Danzig/Gdańsk.

Uten å nevne noe om alder eller helsesituasjon erklærer hovedpersonen på første side i romanen at han bor på et pleiehjem. Han ber sin pleier om å handle inn fem hundre jomfruelige ark skrivepapir, og med dette går vi tilbake i historien, og begynner ved den ene av hans bestemødre.

I rask rekkefølge hører vi om hvordan hans bestefar krøp innunder stakken til bestemoren, om hans mors tilblivelse og om sin egen fødsel. Uten dramatikk, nesten litt fordekt avsløres noen få detaljer rundt Oskars helse, og betydningen av blikktrommen i livet hans.

Oskar er ingen dumming, allerede som treåring når det er bekreftet at veksten har stoppet, men årsaken ikke er avklart, iscenesetter han en ulykke på deg selv, som skal gi de voksne en forklaring. Med dette unngår han et renn til leger, for selv har han slått seg til ro med sin skjebne. For å få fred fra de voksne, begynner han å slå på blikktrommen sin, som sagt, han var ingen dumming.

Jeg var ikke noe barn som søkte utløp for dunkle og planløse aversjoner ved å gå amok. Bare den som leker, ødelegger med forsett. Jeg lekte aldri, jeg arbeidet på trommen min, og hva stemmen angår, ble den kun brukt i selvforsvar. Bare når noen forsøkte å sette en stopper for mitt arbeide på trommen, følte jeg meg tvunget til å gjøre målbevisst bruk av stemmebåndene. 

Hovedpersonen vår fikk ikke gå på skole, og etter flere små historier som skildrer oppveksten hans nærmer vi oss nazistenes inntog i Tyskland. Oskar er 9 år i 1934, når han for første gang ser Hitler-jugend i aksjon og sortkledd SS med hakeremmer.

Historien blir fortalt av Oskar fra pleiehjemmet, nyheten om Stalins død tidfester nåtid til være 1953. Fortellingen ytres i en god blanding av førsteperson og tredjeperson, en veksling som forsterker hans reflekterende personlighet. Historien beskriver livet hans, men det er ikke ofte at de kroppslige utfordringene løftes frem. Vi blir minnet på det når vi leser,  han så det gjennom et kvisthull og han hørte det gjennom plankegjerdet. 

Blikktrommen er med Oskar hele tiden, og han bruker den bevisst for å gjøre seg gjeldene. Han oppløser møter, får talere til å stamme og forandrer marsjer, og i retrospektiv konkluderer han med at han var en motstandsmann. Som voksen opplever han mye, han tar seg jobb som modell, billedhugger og jazzmusiker, og når vi gir slipp på ham på siste side, sitter han altså på dette "pleiehjemmet" og har nettopp feiret sin tredve års dag.

Romanen er langdryg, for selv om den ikke er mer enn i underkant av fem hundre sider, så er skriften liten og sidene tettpakket. Det er en eventyrlig historie, med mye humor, men leser du den for det historiske så blir du kanskje (som meg) litt skuffet. Det var ikke mange skildringer av befolkningens levevilkår verken før, under eller etter 2. verdenskrig, selv om vi befant oss midt i krigens midte.

Jeg likte det jeg leste selv om jeg ikke fikk helt det jeg hadde sett for meg ☺☺☺

Entrè av Linda Gabrielsen

Det var en omtale hos Min bok-og maleblogg som gjorde meg oppmerksom på Linda Garielsens nye roman Entrè. eBokBib var på lag, så jeg startet uken med å lese denne spesielle romanen.

Forlaget om handlingen:
En mor. En sønn. En diagnose. Et sosialpolitisk eksperiment. 

Entré handler om hvordan en mors kjærlighetsevne blir utfordret når hun ser barnet gjennom de andres blikk; legens, den tilfeldige forbipasserendes, lovverkets. Og om hvordan man elsker et barn som omgivelsene forventer skal bli fjernet før det blir født. 

Etter det jeg har forstått byr forfatteren på seg selv i denne romanen, og jeg kan ikke unngå å kalle henne en tøffing. For en dønn ærlig roman hun har skrevet, her har hun satt ord på tanker og følelser som helt sikkert har dukket opp hos mange som står i det som hovedpersonen står i.


Handlingen gir en sterk stemme til den dagsaktuelle debatten rundt tidlig ultralyd, og uansett hvilket ståsted du har i denne debatten, vil jeg anbefale å bruke noen timer på boken.

Gabrielsen bruker et vakkert språk, setningene klinger som musikk, samtidig som leseren blir utfordret på det følelsesmessige planet under hele lesingen. Fra tid til annen trodde jeg ikke mine egne øyne da jeg leste, og vekslet jevnlig mellom medfølelse og frykt.

De 192 sidene er sjelden fulle, noen ganger bare en setning eller to, så boken er rask å lese, men absolutt ikke raskt glemt.

Anbefales på det sterkeste!

Ødemark av Stina Jackson

Stina Jackson debuterte som forfatter med kriminalromanen Sølvveien i 2019. Denne mottok hun den gjeve prisen Glassnøkelen som erklærte at hun hadde skrevet nordens beste krim det året. Jeg likte også denne boken godt, og var ikke i tvil om at Ødemark skulle leses. Jeg var veldig fornøyd med at Reidun Berntsen leste for meg i fjor, og valgte derfor lydbokversjonen også til årets Jackson lesing.

Forlaget om handlingen:
Liv har drømt om å forlate bygda Ødemark i hele sitt liv. Men hun bor fortsatt i det slitte huset med sin gamle far, Vidar, og tenåringssønnen Simon. Liv arbeider på stedets eneste bensinstasjon og føler blikkene fra naboer og alle kundene som er innom. Alle lurer på hvorfor hun har blitt hjemme hos sin far, som det ryktes er en veldig rik mann fra penger han har tjent på kjøp og salg av skog. Han bruker ikke penger på noe som helst, minst av alt på familien sin, som han holder i et jerngrep.

Enkelte tenker at han kan være et lett bytte, og det går rykter om at han har gjemt hele formuen hjemme i huset. Så skjer et drap.

I denne historien veksler vi mellom to familier. Den ene er Liv, sønnen Simon og hennes var Vidar, mens i den andre møter vi brødrene Liam og Gabriel. Liam har en datter på seks år, som han vil gjøre alt for å beholde, så han har begynt å legge dop og ran bak seg. Gabriel derimot durer på som de har gjort i noen år, men både dyrking og salg av narkotika.

Karakterskildringene i denne krimmen er uvanlig gode, og det samme kan sies om miljøet som beskrives. Vi befinner oss på landet, hvor det er lagt mellom folk og bygdedyret er aktiv som aldri før. Liv har alltid drømt seg vekk herfra men da hun ble gravid med Simon, kokte planene liksom ut i kålen.

Handlingen er lineær og fortalt på en ryddig måte, Jackson bruker et greit språk og har både humor og en god dose spenning i historien sin. Som sagt, Reidun Berntsen leser helt perfekt, så her er det bare til å lene seg tilbake i solstolen, og la hun lese for deg ☺

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 9:57:41

Kilde: Lytteeksemplar

En smakebit fra Flokkdyr av Tana French

Mitt første bekjentskap med Tana French og Dublin Murder Squad-serien var Flukt (Faithful Place), som den tredje boken i serien heter. Dette ga mersmak, så jeg ga meg i kast med de 560 sidene som utgjør bok nummer fire. Boken kom ut i 2014, og to år senere kunne vi lese den på norsk. Serien har forskjellige hovedpersoner, så det er ikke noe must å lese dem i rekkefølge.

Forlaget om handlingen:
På oppslagstavlen kalt Hemmeligheten kan elevene på St. Kilda’s kostskole for jenter henge opp anonyme meldinger. Vanligvis er det snakk om en salig blanding av sladder og fordekt mobbing, men en dag blir tavlen brukt til noe ganske annet: Et bilde av en gutt som for et år siden ble funnet drept på naboskolen i Dublin. Under bildet står: JEG VET HVEM SOM DREPTE HAM.
Kriminalbetjent Stephen Moran har ventet på en mulighet til å få foten innenfor drapsavdelingen da seksten år gamle Holly Mackey viser ham oppslaget. Den uløste saken om drapet på Chris Harper vekkes til live. Stephen allierer seg med den hardbarkede Antoinette Conway for å finne ut hvem som står bak. Alle spor fører til Hollys sammensveisede vennegjeng og deres innbitte fiender i en annen klikk. 

Flokkdyr heter The secret place på originalspråket, og akkurat da jeg satt meg ned for å begynne på denne omtalen, ble leseren introdusert til dette hemmelige stedet. Historiens ene hovedperson Holly er datteren til undercoverpolitimannen Frank Mackey som vi ble kjent med i Flukt, men i denne historien er han en bikarakter som kommer sent på banen.

Historien fortelles av både Holly og Stephen Moran, to solide karakterer som gjør handlingen troverdig og absolutt verdt å bruke tid på. Jeg likte godt måten Stephen Moran som prøver å komme seg inn på drapsavdelingen, takler sjefen Antoinette Conway, og hvordan hun våger å åpne seg opp for ham. De første hundre sidene nyter jeg samspillet mellom disse to, samtidig som plottet klargjøres før etterforskningen kan settes i gang for fult.

Et detaljert bilde skrives også frem av Holly, som bor på rom med Becca, Selena og Julia. Dynamikken mellom dem og den andre jentegjengen på skolen, skildres morsomt, men med den underliggende skyggen som følger konflikter av den typen de har. Jentene kives om å imponere Colm-guttene fra den nærliggende gutteskolen. Temperaturen stiger blant jentene, når guttene ler av det de sier, og rovgriske latterbrøl høres gjennom de hånlige ropene.

Når etterforsker møter skolejente blir det innimellom ganske så morsomt, jeg hadde ikke problemer med å lese med tonefall, og le av det jeg hørte:

Tjue watt ble slått på over hodet til Orla. Det var sikkert ikke en av oss engang. Julia Harte og dem var her rett etter oss. Det var sikkert dem som gjorde det.
  Tror du de vet hva som skjedde med Chris?
  Særlig. Jeg mener... Kanskje? Sikkert ikke? De kan jo bare ha funnet det på. 
  Hvorfor skulle de gjøre det?
  Derfor. De er bare så sære.
  Ja vel? Jeg satt framoverlent, med samlede hender, tett innpå og klar for sladder. Er de det?

Historien føles som en "lukket rom fortelling" hvor det meste foregår innen kostskolen Kildas miljø. De to etterforskerne intervjuer de åtte jentene flere ganger, og seg i mellom går de gjennom det de har hørt. I tillegg får vi handlingen fortalt av jentene, så det hele følges detaljert, og det føles på kanten til klaustrofobisk.

Ikke før godt over halvveis begynner jeg å våkne fra døsen lesingen har satt meg i, og det er når Frank Mackey inntar scenen. Jeg lar meg imponere av spenningen mellom Stephen Moran og Frank Mackey, og dialogen som utspant seg under avhøret av Holly.

For meg ble Flokkdyr hakket for ordrik, det er mye ungjentedramatikk etterhvert, og hadde boken vært strammet inn med et par hundre sider, hadde jeg nok opplevd større leseglede. Historien finnes ikke spennende, men jeg lot meg imponere av teknisk litterære detaljer som fiffige setninger, gode dialoger mellom etterforskerne, og et plott som er finurlig satt sammen.

Hva legger du mest vekt på når du leser krim, høyt spenningsnivå eller at boken er godt skrevet??

Bjørnebok likte denne mye bedre enn meg!

Bare deg av Ninni Schulman

Bare deg er en frittstående kriminalfortelling fra svenske Ninni Schulman. Boken kom ut i år, siden det gikk opp for meg at jeg ikke har lest noe av forfatteren siden jeg ga Jenta med snø i håret full pott på terningen i 2012, var det sannelig på tide.

Forlaget om boken:
Pål jobber som vakt på Stockholms t-bane. Etter noen tunge år er han igjen klar for å møte kjærligheten. Iris er frilansdesigner og singel. Men hun er lei ensomheten og har lenge lett etter den perfekte mannen, en mann som virkelig elsker henne og ikke forlater henne selv om hun kan være vanskelig.

Til slutt finner de hverandre. Pål er helt fantastisk og noen ganger føler Iris nesten at han kjenner henne bedre enn hun selv gjør. Han vet til enhver tid akkurat hva hun trenger. De tilbringer mer og mer tid sammen og forsømmer resten av verden. Vennene deres begynner å lure på om alt egentlig er som det skal. Det er det ikke. Faktisk er de på vei mot en katastrofe.


Bare deg var en helt annen historie enn det jeg hadde sett for meg. Krim er det i alle fall ikke, psykologisk thriller kanskje, men en skal langt forbi midten før dette blir noe mer enn en "da han møtte henne historie".

Når det er sagt, jeg kjedet meg aldri da jeg leste meg gjennom de 336 sidene, selv om nevnte "sjanger" ikke er min favoritt. Handlingen går raskt på frem ved hjelp av vekslende, korte kapitler hvor begges historie blir fortalt. I tillegg forteller Pål fra et nåtidsperspektiv, hvor han er til rehabilitering for en amputert fot. Hva som skjedde med foten får vi vite helt til slutt i historien.

Oppbyggingen av historien er god, språket er også helt i tråd med det Schulman har brukt før, så det er ikke tvil om at dette er en velskrevet thriller, men i mitt hode mangler det et par knepp på spenningsnivået.

Flere bloggomtaler: Min bok og maleblogg, Betraktninger og Boktimmy

Det var en gang en elv av Diane Setterfield

Etter å ha hørt Den trettende fortellingen og Bellman & Black var jeg ikke i tvil om at jeg ville høre årets bok fra Setterfield. Når det i tillegg er Bodil Vidnes-Kopperud som har lest inn boken, visste jeg at jeg hadde en liten godbit klar for øret.

Forlaget om handlingen: 
Noen sier at elven tok henne. Andre sier at den brakte henne tilbake til livet.
Det er en mørk midtvinterkveld på det gamle vertshuset ved Themsen. Stamgjestene underholder seg med å fortelle historier da døren plutselig går opp og en såret fremmed stiger inn. I armene holder han et druknet barn.
Flere timer senere begynner den døde jenta å røre på seg, får pusten tilbake og slår øynene opp. Er det et mirakel? Er det trolldomskunst? Og hvem sitt barn er det?

Forlaget lover oss et strålende utført mysterium der folketro, spenning og romantikk møter vitenskapelig nysgjerrighet, og det løftet greier de å holde.

Jeg brukte litt tid på å plassere de forskjellige karakterene, men når alt var på plass, da ble dette en skikkelig spennende roman.

Miljøskildringene er mange og veldig gode, kvinner har ikke så mye de skulle ha sagt over egne liv, og flere av spenningsmomentene knyttes nettopp til dette, hva kvinner greier å få til uten at noen (menn) stikker kjepper i hjulene. Heldigvis fantes det ærlige menn også i Victoriatiden, med store hjerter som bidrar til at samfunnet går på frem, så karakterene fremstår ikke som stereotype på noen måte.

Vi befinner oss på landsbygda i midt-england med Oxford som byen vi hører mest om. Themsen er en transportåre gjennom landskapet, og det var en fryd å høre om Henry fotografen som rigget opp et mørkerom på en båt, og på den måten fartet rundt og fotograferte. Denne karakteren er bygget på den virkelige Henry Taunt som også hadde en båt på Themsen innredet med mørkerom, som sitt livsgrunnlag. Publivet står sentralt, og det er også her mange av fortellingene blir fortalt, og overtroen holdt i live.

Fortellingen om den døde jenta blir en gjenganger i det lille vertshuset ved elven, og når hun våkner til liv, og flere gjør krav på henne, utvides historien til å bli rene kriminalfortellingen.

Det var en gang en elv byr på spenning og underholdning fra første til siste side, så denne anbefaler jeg gjerne videre ☺

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 14 timer

Kilde: Lytteeksemplar

Oppsummering av lesemåneden mai

Oh, mai du skjønne milde.... Måneden var kanskje ikke så mild, men akk for en avslutning vi fikk. Pinsen tilbrakte jeg på terrassen med bok og lydbok, alt ettersom hvor hardcore solingen var, og i tillegg avsluttet jeg Stolpejakten, ved å jakte ned de fire siste stolpene. Mestringsfølelsen er stor når alle 102 stolpene er funnet, og nå er jeg klar for nye utfordringer.

Fra tirsdag er livet i barnehagen tilbake til normalen, mer eller mindre, og godt er det, nå mangler det bare litt på kulturfronten, og et alternativ til sommerferiens sykkeltur i Hellas som gikk fløyten, så er vi i vater igjen.

Det har blitt litt lesing i mai også, men på langt nær så mye som de to foregående månedene. Ikke at det gjør noe, for jeg har hatt mange fine fjellturer, listen ser i alle fall slik ut:

1. Klaus Böldl - Fuglepust - 4
2. Gro Dahle - Søster - 5
3. Svenn Petter Næss - Skjebnesteinen - 3
4. Birgit Alm - De fremmede - 3
5. Sofi Oksanen - Hundeparken - 4
6. Tor-Håkon Håvardsen - Galgedans - 3
7. Toril Brekke - Klangen av frihet - 6
8. Tana French - Flukt - 4
9. Kate Elizabeth Russell - Min mørke Vanessa - 5
10. Jenny Erpenbeck - Hjemsøkelse - 5
11. Ninni Schulman - Bare deg - 4
12. Diane Setterfield - Det var en gang en elv - 4
13. Marianne Teie - Jeg lar det være slik - 4

Dikt: 2

Romaner: 6

Krim/thriller: 5

Håper du har nytt favorittmåneden min og lest mange bra bøker. Nå nærmer det seg sommer, og planleggingen av sommerlesingen er i full gang. Har du lest en bok som jeg bare må lese, så skrik ut.