Kjærlighetens Antarktis av Sara Stridsberg

De som kjenner mine lesevaner vet at jeg tidligere har slitt meg gjennom et par av Sara Stridsbergs tekster. Det var derfor med stor skepsis jeg begynte på Kjærlighetens Antarktis, en roman som raskt skulle vise seg å gjøre kål på alle mine fordommer mot denne forfatteren.

Forlaget om boken:
En kort stund har hun vært i verden med dens begjær, lengsel og frykt. Helt til en ukjent velger å ta livet hennes. Men barna finnes, de som en gang var hennes, Valle og Solveig, de som ble tatt hånd om av myndighetene og plassert et sted på Sverigekartet. Foreldrene hennes, Raksha og Ivan, finnes fortsatt, der de flakker gjennom Stockholm i de dødes tapte verden. Og dødsøyeblikket, det tar aldri slutt.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2019

Sider: 301

Kilde: Leseeksemplar

Historien kan høres litt surrealistisk ut, siden hovedpersonen er død, og handlingen hopper frem og tilbake, før og etter hun ble drept. Dette er historiefortelling på genialt plan, samtidig som hun skildrer en hverdag som dessverre er høyst aktuell for mange.

Hovedpersonen vår er med ett unntak anonym, noe jeg tolker som at skjebnen hun har blitt tildelt, kunne rammet hvem som helst. Hun er narkoman, men skildres først og fremst som et menneske. Vi tar del i hennes oppvekst, og når vi blir kjent med foreldrene og traumet familien opplevde da de mistet et barn, forklarer det på en måte hvorfor hun er som hun er i dag.

Hodet mitt faller ned i det våte gresset. Det styrter et mykt regn over den lille skogen, en kald stripe sol som brer seg sakte over trekronene når han kjører inn igjen mot byen med meg i bagasjerommet.

Igjen og igjen kommer vi tilbake til drapet på henne. Vi får stadig nye opplysninger, samtidig som bildet utfylles av de konkrete hendelsene i livet hennes. Hun er tilstede i verden, det har gått mange år siden hun ble drept, men hun følger stadig vekk med på Solveig og Valle.

Det ble ingen klump i halsen under lesningen, men den rørte noe ved meg. Det triste er tanken på at mange mennesker lever sånne liv som hun vi ble kjent med i Kjærlighetens Antarktis. Når jeg leste slutten ga tittelen på romanen fin mening, og jeg kan ikke annet enn å slutte meg til jubelkoret, av alle de som har lest og likt boken.

Det er mange som leser Sara Stridsberg om dagen, jeg fant to bloggomtaler:

Beathes bibliotek og Artemisias verden

Diktlesesirkel i mars: Friheten av Nordahl Grieg

Kategorien for marsutgaven i diktlesesirkelen på bloggen Artemisias Verden: 

En klassiker 1850 - 1950

Som den erkebergenser jeg er, falt valget helt naturlig på Nordahl Grieg og hans diktsamling fra krigen Friheten. Johan Nordahl Brun Grieg ble født i Bergen i 1902 og skutt ned over Berlin 2. desember 1943. Han var en norsk lyriker, forfatter, dramatiker, journalist og politisk aktivist, som anses å være en av Norges mest markante diktere i sin levetid. Jeg har valgt å lese Friheten, en samling dikt som ble skrevet i de tre årene han var ansatt som dikter og journalist i eksil.

Da Nordahl Grieg i 1920 ble student dro han samtidig til sjøs og ble lettmatros ombord på et lasteskip, som tok ham med til Afrika, Australia og tilbake gjennom Suezkanalen. Han besto språklig-filosofisk embedseksamen i 1925, og to år etter reiste han til Kina der en borgerkrig var i emning. Noen år senere tok nysgjerrigheten og reiselysten ham til Sovjetunionen, hvor han ble værende i to år, lenge nok til å bevitne Moskvaprosessene. I 1937 dro Grieg avgårde igjen, denne gang som krigskorrespondent til Spania for å oppleve den spanske borgerkrigen på nært hold. I 1943 fikk han grønt lys til å være med som korrespondent ombord på et bombefly under et nattlig bomberaid mot Berlin.


Nordahl Grieg var en forfatter under stadig utvikling. I 1920-årene var han splittet mellom det ytre og det indre livs temaer. I 1930-årene var han splittet mellom tro og tvil, og mellom handling og skriving som virkemiddel i kampen mot fascismen. Tvilen ble sterkere i 1940-årene, særlig når det gjaldt spørsmålet om hva et enkelt menneske kunne klare å utrette.

Friheten ble gitt ut posthumt i Reykjavík i 1943. Alle diktene er skrevet i krigsårene 1940–1943 og kan klassifiseres som leilighetsdikt henvendt til det norske og skandinaviske språkfellesskap for å støtte opp om kampen mot den tyske okkupasjonsmakten.

Denne samlingen med dikt er en hyllest til de som deltok i krigen. De har titler som "Sang til den norske hær i Skottland", "Flygesoldatens sang", "Til Sverige" og "Til norsk ungdom som venter i Sverige".

Politisk sett slutter diktene i Friheten opp om den norske eksilregjeringen, og kommunisten Nordahl Grieg skrev til og med et langt hyllestdikt til Kong Haakon. Dette gir en viss dekning for påstanden om at Griegs nasjonalisme skulle vise seg sterkere enn hans kommunisme under krigen. Det lange diktet Kongen er krigshistorie på sitt aller beste, og i begynnelsen av andre del viser Nordahl Grieg at han hadde stor respekt for måten kongen agerte på:

Da de tyske overfalt oss

og bød trelldom, svarte Kongen

at han nektet for seg selv.

Men det var hans folk som hadde

valget; bare det fikk svare

Ingen presset han i kampen, 

ingen tryglet han om støtte.

Sky og var for andres skjebne,

angst for andres rett å leve -

siden hver må dø alene -

stod han, uten krav, og ventet.

Diktet Til de tyske soldater viser at han hadde en respekt for enkeltskjebnene til de unge soldatene, selv om han etterlyser deres refleksjoner over hva de var med på. Skuespiller kaptein Martin Linge er et flott dikt til denne mannen som gjorde en heltemodig innsats under krigen.

Etter å ha ankommet England som soldat med den norske gulltransporten ble Nordahl Grieg knyttet til Utenriksdepartementet som fast gasjert dikter og journalist.
Diktene hadde forut for utgivelsen blitt lest opp i radioen og publisert i Norsk Tidend i London. Boken ble smuglet inn i Norge og ble også trykket illegalt. Samlingen fikk en enorm popularitet under og etter krigen og inneholder noen av Griegs mest kjente dikt, deriblant 17. mai 1940 eller I dag står flaggstangen naken, som det ble hetende. Med sine formuleringer i dikts form bidrog Grieg til å bevisstgjøre det norske folk om hva kampen gjaldt.

I dag står flaggstangen naken

Opprinnelig tittel: 17 mai 1940)

I dag står flaggstangen naken

blant Eidsvolls grønnende trær.

Men nettopp i denne timen

vet vi hva frihet er.

Der stiger en sang over landet,

seirende i sitt språk,

skjønt hvisket med lukkede leber

under de fremmedes åk.

Der fødtes i oss en visshet,

frihet og liv er ett,

så enkelt, så uundværlig

som menneskets åndedrett.

Vi følte da treldommen truet

at lungene gispet i nød

som i en sunken u-båt;

vi vil ikke dø slik død.

Diktene i Friheten er tradisjonelle dikt med enderim og bunden rytme. Flere av dem er også titulert som sanger, noe som understreker deres regelbundne form. Samspillet mellom det barske innholdet og diktenes taktfaste uttrykk, bidrar til deres estetiske vellykkethet.

Det var en fryd å lese Friheten av Nordahl Grieg, og gjett om jeg skal gå bort til statuen hans foran Den Nationale Scene og gi ham en high five, neste gang jeg går forbi. Har du lyst til å lese litt krigshistorie, er det utrolig hva en kan finne i en diktsamling, og er du så heldig som meg å få låne førsteutgaven fra 1943, så kjenner du det historiske suset mellom fingrene mens du leser.

Jeg vet meg et land - ny roman av Victoria Bø

Jeg vet meg et land er Victoria Bøs femte roman. Jeg har tidligere lest Adresse Alberta, en roman som falt i smak hos meg, derfor var jeg ikke tung å be når hennes nyeste roman kom ut nå i vinter.

Forlaget om boken:
Jeg vet meg et land er en roman om ønsket om å gjøre det rette, om å finne kjærligheten og sin plass i en tid fylt av usikkerhet og motsetninger.

Musikeren Eilif Abelsen kjemper med seg selv og sprengkulda i et mørklagt Oslo. Han vil gjøre noe, yte motstand mot tyskerne. Men hvordan? I den strenge krigsvinteren ser Eilif strimer av lys bare i klaverspillet til studenten Astri og i den forunderlige blåtonen i stemmen til en kvinne han ikke kjenner. Mager og lungesyk finner han likevel viljen til å våge, men hvem kan man stole på i Oslo nå? Eilif må ut av byen og takker ja til å være organist i Valdres. På veien får han med seg en avis, og da han tar imot, kjenner han at det ligger noe inne i den. Det er brev, brev som ikke må komme i feil hender. 

For en gangs skyld er det ryggen på en mann vi får se på coveret til boken, noe som er med på å forsterke det faktum at dette er noe mer enn en "dameroman".

Vi befinner oss ved krigens utbrudd, innbyggerne i Oslo har tatt de første grep for å venne seg til sin nye hverdag, og en viss deling for/imot kjennes i samfunnet. Eilif er i sin sjel en motstandsmann, men en som ikke har helse til å gjøre noen krigsinnsats. Han sliter også med rykter, for familien hans deler ikke hans synspunkter, og det blir det fort uhygge av.

Denne rammefortellingen er tankevekkende og en tydelig veiviser for leseren, som egentlig bare kan lene seg tilbake og åpne sansene sine. Eilifs oppfattelse av verden er sterkt preget av synestesi. Dette medfører at han ser musikken og lydene i farger. Han var godt voksen da han ble fortalt at det han hele livet hadde trodd var en skavank han måtte skjule, er en gave. Skildringene av hvordan synestesien påvirker Eilif gjør dette til en dempet og sanselig roman, som påvirket meg da jeg leste.

Eilif jobber som musiker i en liten kirke på et lite sted. Det er ikke spesielt mye å gjøre, så han får tid til å omgås de som kommer til det lokale hotellet, og grubler mye på forholdet sitt til kjæresten og ikke minst til mor og bror. Han uttrykker sin motstand mot nazistene ved å legge til små snutter på salmene, fra norske komposisjoner som tyskerne har forbudt, helt til han blir tatt for det og ikke kan annet enn å spille saktere, myyyye saktere.

Skutt blir den som... sto det på oppropet klistret på veggen ved melkebutikken. Jeg kunne ikke lese alle forordningene herfra. Det var stadig flere av dem, de landet som fluesvermer på veggene rundt i byen, skitne, svarte tyske bestemmelser. Avisen lå fortsatt trygt under den tynne frakken min, og jeg tenkte at nå fikk jeg komme meg hjem. 

Dette er en handlingsmettet roman, med minneverdige karakterer og flotte skildringer av denne historiske epoken. At vi også blir kjent med synesti på en så respektfull og spennende måte, er et pluss. Den gjennomgående tematikken er tilgivelse, for spørsmålet om Eilif greier å tilgi sin mor, preger handlingen hele tiden. Romanen er helt fri for verbale unoter, og en sann konfekt å plukke frem for leserne. Anbefales på det varmeste!

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2019

Sider: 346

Kilde: Leseeksemplar

En høyere rettferdighet av Hjorth & Rosenfeldt

En høyere rettferdighet er Hjorth og Rosenfeldts sjette bok i serien om Sebastian Bergman. Jeg digger denne serien, den er skikkelig creepy til tider, og veldig godt skrevet, så her snakket vi skyhøye forventninger i forkant av lytteopplevelsen.

Forlaget om boken:
Kriminalpsykolog Sebastian Bergman har innsett at hans dager på Riksmord er over, nå holder han forelesninger og skriver bøker. Den eneste han har sporadisk kontakt med, er Ursula. Datteren Vanja har han ikke hørt fra på fire måneder.

Vanja har en midlertidig jobb som etterforsker i Uppsala. Nå jobber hun med en serie overfallsvoldtekter, der gjerningsmannen smyger seg på ofrene bakfra, bedøver dem med en sprøyte og trekker en sekk over hodet før han fyllbyrder overgrepet. Når et av ofrene dør, kobles Riksmord inn. Og snart også Sebastian Bergman.

Nok en gang tvinges teamet til å legge sine personlige problemer og konflikter til side for å fange den brutale voldtektsmannen som hele Uppsala frykter. Etter hvert er det ting som tyder på at ofrene ikke er tilfeldige.

Den som har fulgt denne serien vet at dynamikken etterforskerne imellom utgjør en stor del av handlingen. Til og med den bratte spenningskurven kan tilskrives enkelte av karakterenes gjøren og laden i privat regi. Jeg kan ikke annet enn  undre meg om det er slik at om vi kommer tett nok innpå livet på kolleger, så vil de vise sider av seg selv vi ikke aner noe om.

Forhistorien er viktig i denne serien, så hopp for all del ikke rett inn i denne sjette boken, til det er serien alt for god (du ville gått glipp av mye god underholdning). Karakteroppbyggingene har foregått over flere bøker, og heldigvis går ikke forfatterduoen i den fellen at de repeterer for nye lesere, det hadde jaget vekk de som har fulgt med en stund.

Mannen som ikke var morder - Dødens disippel - Fjellgraven - Den stumme jenta - Ikke bestått - En høyere rettferdighet

Handlingen er kronologisk, og fortelles for det meste av en stemme, bortsett fra noen få ganger når det er ugjerningsmannen vi hører. Plottet er intrikat og løsningen avsløres ikke før helt mot slutten. Språkstilen er karakteristisk for denne typen bladvender, med mye dialog og en røff sjargong.

Selv var jeg forberedt på at konflikten mellom Sebastian og Vanja fremdeles er betent, så jeg hang meg ikke så veldig opp i at dette fikk god plass. Det er andre hemmeligheter som avsløres i denne boken som er vel så interessante, og selv om dette er en temmelig hardbarka krim, så gis leseren også noen kloke refleksjoner å tygge på.

Lydbokversjonen av En høyere rettferdighet er glimrende lest inn av Ivar Nergaard, og siden det passet seg slik at jeg innimellom leste selv, fikk jeg oppleve "pageturnereffekten" siden boken har korte kapitler og mye luft. Dette er en av de beste krimseriene jeg leser, og denne sjette boken anbefales på lik linje med de foregående.

Forlag: Aschehoug og Lydbokforlaget

Utgitt: 2019

Spilletid/sider: 10:31/463

Kilde: Anmeldereksemplar

Vinter av Ali Smith

Vinter er andre bok i en planlagt kvartett om vår tid, den første heter Høst og kom ut i fjor. Jeg leste ikke den, men hadde stort utbytte av Vinter, så det er ikke sikkert bøkene henger direkte sammen. I det siste har jeg lest flere bøker hvor tematikken sirkler seg rundt det å ha rom til å leve det livet en ønsker, en tematikk jeg til min store glede fant igjen i Vinter. Romanen er den ferskeste boken på 1001-listen, som jeg nå har lest 63 bøker fra.

Forlaget om boken:
Desember, noen dager før jul. Det er en av de varmeste vintrene som er registrert, igjen, og i et godsliknende hus i Cornwall i det sørvestlige England samles fire mennesker til julefeiring: husets eier, den en gang vellykkede forretningskvinnen Sophia Cleves; hennes sønn, naturbloggeren Arthur; en ung kvinne som Arthur kaller Charlotte, og Iris, Sophias opprørske bohemsøster. Huset har femten soverom, men er det plass til alle?

Vinter er Ali Smiths skarpe og kloke protest mot en stadig mer avgrenset og lukket verden. Hvem som får bli og hvem som må ut, er høyst usikkert, og Smith skriver bitende om gjerder og murer, aksjoner og maktmisbruk, men også engasjert og empatisk om en slags familie som må finne sammen fordi det tross alt er jul.


Etter jeg, for noen uker siden, frydefullt leste Murakamis siste roman, var det en glede å møte på et flyvende hode i Ali Smiths roman. Hva dette flyvende hodet skulle symbolisere er jeg litt usikker på, men kanskje det var Sophias eksentrisitet som materialiserte seg? eller var det hennes problemer med synet?

Dette er en roman som har en rød tråd for leseren å følge, men det hoppes litt i tid og fortellerstemme. Vi går tilbake til Sophia og Iris sin barndom hvor vi får høre at de allerede da hadde veldig forskjellig personlighet.

Romanen tar for seg menneskers behov for å stå opp for seg selv og for saker de tror på. Arthur har en blogg hvor han skriver om natur og bevaring av natur på forskjellige måter. Kjæresten hans Charlotte ypper til strid en kveld, og det er nok ikke første gangen for det ender med at de går fra hverandre. Det er nå den unge Lux kommer inn i bildet, hun som stepper inn som Charlotte i denne famøse julefeiringen. Charlotte bruker tiden på å hakke twitter og bloggen til Art på en sånn måte, at han blamerer (tilsynelatende) seg selv, på en forferdelig måte.

Mer vil jeg ikke røpe av handlingen, for dette er en roman som utvikler seg hele tiden, og har små uventede vendinger underveis. Ali Smith har et flott språk. Betraktningene hun gjør seg rundt båtflyktninger, forurensning og annen lidelse på jorden presenteres uten pekefinger eller oppramsing, men tas opp i leserens tanker som noe å fundere på.

Jeg likte Vinter så godt, at jeg plukket med meg både Autumn og Girl meets boy 
hjem fra London i helgen. 

Forlag: Oktober

Utgitt: 2019

Sider: 284

Kilde: Leseeks

Oppsummering av lesemåneden februar

Hei på dere alle flotte bokbloggere, nå er tiden igjen inne for å se nærmere på hvordan lesemåneden forløp seg. For min del ser det fremdeles ut som ambisjonene om å lese mindre ikke manifesterer seg i færre bøker, men bortsett fra det, er jeg fornøyd med egen innsats.


Dette leste jeg i februar:

1. Kazuo Ishiguro - Resten av dagen - 5 - 1001
2. Haruki Murakami - Drapet på kommandanten I - 6
3. Toril Brekke - Alle elsket moren din - 5
4. Elisabeth Noreback - Si at du er min - 4
5. Camilla Bøksle - Det er vakrest når det skumrer - 5 - norsk debutant 
6. Miguel de Cervantes Saavedra - Don Qujiote - 4 - 1001
7. Helle Helle - de - 2
8. Marta Breen - Om muser og menn - 5
9. Margaret Atwood - Penelopiaden - 5
10. Gordon Hølmebakk - Karavane - 5
11. Wisława Szymborska - Livet er den eneste måten - 3 - nobelprisvinner
12. Ali Smith - Vinter - 5
13. Anne Svärd - Vera - 5
14. Terje Bjøranger - Business - 5
15. Tommi Kinnunen - Skår - 6
16. Simone de Beauvoir - Det annet kjønn - 4 
17. Victoria Bø - Jeg vet meg et land - 5
18. Bernard Minier - Ikke slå av lyset - 4

Krim/thriller: 3

Romaner: 11

Sakprosa: 2

Noveller: 1

Dikt: 1

Det ble tre 1001-bøker denne måneden, og en nobelprisvinnerkvinne. Jeg er også fornøyd med å ha fulgt opp Marta Breens feministiske bok, med Det annet kjønn, Penelopiaden og novellesamlingen Karavane. 

Denne måneden var jeg også med på Johan Harstads metode på Litteraturhuset. En munter og lærerik time hvor denne reflekterte forfatteren fortalte om hvordan han tenker om det å skrive, og hvordan han går frem. Han snakket om tvangstanker, nevroser og ankerfester, om hvordan hans greie er å måtte være alene i rommet når han skriver, og hvordan jobben å skrive bøker også handler om å ikke skrive. 

Han kom også inn på bøkene han har skrevet, og selv om jeg har Max, Micha & tetoffensiven i bokhyllen, så er det Buzz Aldrin jeg tenker på når jeg sitter og hører på Harstad prate.


Johan Harstad liker ikke å få det mest nærliggende spørsmålet en forfatter kan få: Skriver du på noe nå? så dette stikket til leserskaren (fansen) får vi bare ta til oss. Han hadde også noen råd til forfatterspirer, "skriv mye og les mer" og ikke minst "hvis du ikke MÅ skrive, så la vær", det siste der tenker jeg at leserne også kan stille seg bak.

For meg som stort sett leser nye (norske) bøker (les: leseeksemplarer) så er begynnelsen på 2019 litt spesiell. Av de 18 bøkene er det bare 10 leseeks, resten er "gamle greier" som jeg har lånt på biblioteket. Jeg ser frem til å skulle lese både nobelprisvinnerkvinner, 1001 bøker og diktlesesirkelbok i mars, og fryder meg storveis over liv og røre i blogg-verdenen jeg ferdes i.

Jeg starter mars måned rolig, hvor lesingen blir "forstyrret" av Londontur og kveldsmøter etter jobb, så jeg håper denne "drahjelpen" bidrar til at antall leste bøker i mars holder seg ned mot ti.

God lesemåned alle ivrige lesere!

Det annet kjønn av Simone de Beauvoir

Simone de Beauvoir (1908-1986) var en fransk filosof og feminist. Hennes navn dukker til stadighet opp i romaner og sakprosa jeg leser, og nå var det ingen vei utenom, hennes banebrytende verk som forklarer antydningen om at vi kvinner er "det annet kjønn" måtte leses.

Fra baksideteksten:
Det annet kjønn er kalt feminismens bibel, men hva slags feminisme? "Hunkjønnet er hunkjønn på grunn av en viss mangel på egenskaper," skrev Aristoteles. Fra Platon, via Thomas Aquinas og til mer moderne tenkere som Hegel, er forestillingen om kvinnen som "Den andre" blitt ført videre. Er kvinnen "annethet"? Er hun en gåte? Simone de Beauvoir tilbakeviser slike mytiske forestillinger ved å ta for seg kvinner og kvinnelighet i myter, historie, filosofi og litteratur, husarbeid, forelskelse, ekteskap, barn og visjoner om fremtidig frihet. 

Simone de Beauvoir mente at livet får mening gjennom handling, og i dette ligger den menneskelige frihet. Som artsvesen har enhver kvinne og mann både noe iboende konkret og abstrakt ved seg. Men for kvinner er handlingens vei ofte sperret, og ikke minst skyldes dette oppdragelsen. Hennes biologiske skjebne har knyttet henne til morsrollen og husarbeidet. Hun stenges inne i gjentakelsen og det iboende fysiske, mens mannen "virkeliggjør seg selv". Hans rolle er utadrettet og skapende: "han overskrider nåtiden, han åpner fremtiden." Hun vingestrekkes, og så beklager man seg at hun ikke kan fly! Men kvinnen er ikke bare objekt, hun er selv subjekt. Og kvinnerollen er ingen stivnet realitet, den er en rolle i stadig tilblivelse, hvis muligheter stadig må diskuteres. Ifølge Beauvoir må kroppen forstås som en situasjon; biologisk forskjell kan ikke rettferdiggjøre sosiale normer.

Allerede i det innlednede essayet av Toril Moi er oppmerksomheten min fanget. Her blir vi kjent med Simone de Beauvoir, vi får høre om hvilken uvanlig briljant student hun var, og også bakgrunnen for at det selvstendige kvinnelivet var så viktig for henne. Hun ble tidlig lektor, men vi kjenner henne som en av Frankrikes fremste forfattere. Det annet kjønn ble til fordi Simone hadde lyst å skrive en selvbiografi, og spurte seg selv; har det faktum at jeg er kvinne formet mine erfaringer?

Det annet kjønn er en feminisktisk analyse av samfunnet ved midten av det 20. århundre, men det er også en dypt filosofisk tekst. I innledningen drøfter Moi de grunnleggende temaer som ligger til grunn for denne boken, frihet, etikk og Beauvoirs store ideal gjensidighet.

Hva er det som definerer oss som kvinner? I den første delen av boken tar forfatteren opp fakta og myter, om lovgivningen som ble bestemt av menn og om tolkningen av bibelen som også ble gjort av menn, og hvordan de har favorisert seg selv og hvordan dette har påvirket utviklingen.

Boken er organisert på en ryddig og oversiktlig måte, hvor bok 1 inneholder den teoretiske delen med historikk, biologi, psykoanalysen og ikke minst en del om materialismen. I den historiske delen starter hun helt fra begynnelsen, da vi var jegere og sankere, og i løpet av de neste 100 sidene peker hun på aspekter av samfunnet som utvikler seg, som mot slutten også belyser detaljer som abort, prevensjon og stemmerett. Etter denne historiske delen, setter hun i gang med å knuse myter.

Andre del av boken er mer praktisk, hvor denne delen bygges på levd erfaring. Vi får høre hennes tanker om hva som skjer med oss kvinner i barndommen og i ungdomstiden. Det handler om  seksuell innvielse og homoseksualitet, og om prevensjon, abort, svangerskap, skyld og skam når hun fortsetter med å skildre følelsene til den gifte kvinnen, det å være mor og den sosiale omgangen kvinner har med andre mennesker. Slik innledes analysen av ekteskapet:


Den skjebnen samfunnet tradisjonelt tilbyr kvinnen, er ekteskapet. Fremdeles i dag er de fleste kvinner gift, har vært det, gjør seg klare til å bli det, eller lider over ikke å være det. Det er i forhold til ekteskapet den ugifte kvinnen defineres, enten hun er frustrert, opprørsk eller til og med likegyldig overfor denne institusjonen. 


Etter å ha hørt hennes tanker om overgangen fra å være en moden kvinne til å gå inn i alderdommen, blir kvinnens situasjon belyst. Mot slutten snakker hun om rettferdiggjøring, om narcissisten, den elskende kvinnen og om mystikeren, før hun legger frem sine tanker om den uavhengige kvinnen.

Simone de Beauvoir fremstår som ekstremt kunnskapsrik og reflektert i denne boken. Hun benytter seg av alle de store teoretikerne, filosofer og forfattere. Da jeg leste var jeg litt på utkikk etter om noen fra Norge hadde gjort seg bemerket i hennes øyne, og selv om jeg håpet på Amalie Skram, så var det Henrik Ibsen og Nora i hans dukkehjem det ble referert til.

I den siste delen av boken refererer Beauvoir mange praktiske eksempler for at leseren lett kan sette seg inn i følelsene hun vil skildre. Dette gir denne nokså tungt teoretiske mursteinen et snev av letthet. Av en eller annen grunn trodde jeg at Det annet kjønn var en roman, men etter at skuffelsen hadde lagt seg og jeg gikk inn i stoffet, ble dette allikevel en fin og lærerik leseopplevelse.

Forlag: Pax

Utgitt: 1949/på norsk 2000

Sider: 832

Kilde: Biblioteket