onsdag 27. juli 2016

Maestro - en skikkelig røver av nattesøvn av Geir Tangen

Maestro ble sommerens mest spennende krim. Hadde jeg hatt pulsmåleren på meg, er jeg sikker på at jeg kunne påvist unormalt høy puls i innspurten. Fra før vet jeg at Geir Tangen leser mye krim selv, og skriver glimrende omtaler av det han leser på bloggen sin. Derfor var det med litt tilbakeholden iver at jeg i sommerferien startet på boken.
Jeg ble IKKE skuffet!

Fra bakpå boken:
Et høsttungt Haugesund våkner til drapet på en kvinne som er kastet ut fra høyblokkene i byen. Et varslet drap. Journalist Viljar Ravn Gudmundsson i Haugesunds Avis mottok dagen før en epost han ikke tok alvorlig. Når en ny epost kommer inn, står Gudmundsson med begge beina plantet i det som fortone r seg som en krimfarse fra en dårlig TV-serie. Politietterforsker Lotte Skeisvoll får i oppgave å stanse drapsmannen før han oppfyller sine egne profetier, og hun har dårlig tid. Hvert sekund som går er et tapt sekund i kampen for å redde et menneskeliv. I bakgrunnen slår dirigenten med taktstokken, og med det anslaget i sitt helt personlige requiem. En klassisk dødssymfoni der alt handler om å få orkesterets medlemmer til å spille slik han vil. Det er han som har notearket. Det er han som er Maestro.

Bare så det er sagt; dette er krim på sitt aller beste! Karakteroppbyggingen er glimrende, og plottet originalt, til tross for at det ved første øyekast kan minne om noe en har lest før. Når du kommer i gang med lesningen vil du se at de småtingene som muligens kunne stemples som en klisjè, ble fremstilt sånn av en grunn.

At handlingen foregår i den lille norske byen Haugesund, gjør at de skrekkelige hendelsene føles ekstra nært på kroppen. Når du skal lese denne boken må du legge til side strenge tanker om hva som er sannsynlig i det virkelige liv, for han har tatt seg noen dramaturgiske friheter. Når det er sagt, så må jeg påpeke at jeg ikke følte at jeg snublet over mange detaljer som ikke hang på greip.

Noen "hakaslepp" fikk jeg underveis allikevel, men dette gikk på overraskende vendinger i handlingsforløpet, rystelser som jeg, så snart jeg hadde kommet meg fra sjokket, satte stor pris på.

Dette er en handlingstettet krimroman, hvor leseren blir holdt i velsignet uvitenhet helt til siste side. Tangen bruker et muntlig språk, og har god kommunikasjon med leseren (ikke direkte). Han nevner navn både på kjente forfattere, bøker og forlag, noe som føles litt "rart" i begynnelsen, helt til årsaken faller på plass.

Maestro er gitt ut på et privat forlag, men jeg håper inderlig at krimglade lesere ikke holder seg borte av den grunn. Selv leste jeg til langt på natt (noe jeg aldri gjør...) for det var nesten umulig å gå å legge seg midt i all dramatikken. 

Andre om boken: Beathesbokhjerte, Ritaleser, Mycriminalmind, Bjørnebok, Medbokogpalett

Forlag: Mata
Utgitt: 2016
Sider: 372
Kilde: Biblioteket

mandag 25. juli 2016

Den siste vikingkongen av Jan Ove Ekeberg

Leste du Jan Ove Ekebergs trilogi I sverdets tid, er jeg sikker på at du er nysgjerrig på hans nye roman. Denne gang er ikke handlingen satt til middelalderen men vikingtiden. Forfatterens historie er som ved de forrige bøkene trygt festet med historiske teltplugger, men fylt ut med en spennende handling.

Fra bakpå boken:
Da Harald Hardråde falt på Stamford Bridge, i 1066, var vikingtiden over. Hans forsøk på å erobre England ble norske vikingers siste dristige tokt.

I Krigens læregutt møter vi Harald som ungdom på hjemgården Stein på Ringerike, som styres av hans myndige mor Åsta. Så kommer halvbroren, kong Olav, til gården. Han jages av fiender og må flykte videre. Igjen på gården blir den hardt sårede Rane Kongsfostre. En gang var Rane den mest navngjetne av alle vikinger. Nå er han en olding med bare én hånd. Kongens flukt og møtet med Rane snur Haralds beskyttede liv på hodet. Sammen legger den unge gutten og den gamle krigeren ut på en farefull ferd som til slutt fører dem til Stiklestad og det største slaget som har stått i Norge til da.


Den dagen jeg begynte på boken besøkte jeg Lofotr vikingmuseum på Borge, så stemningen var satt fra første side. Selv føler jeg meg ganske bevandret i norsk historie, men det var allikevel mye nytt å lære om slaget ved Stiklestad. Det er foranledningene til dette slaget i 1030, og selvfølgelig utfallet, boken tar for seg.

Det var en grusom tid å leve i dette her. Menneskeliv var ikke mye verdt, men heder og ikke minst ære sto høyt i fokus. Sønner og døtre ble giftet bort for å styrke allianser og foreldre kvidde seg ikke for å henvise egne barn til en usikker skjebne, for å styrke familiens navn.

Det er ufred i landet, og Olav den hellige vil sikre seg makten på fredelig vis, samtidig som det er viktig for ham at folket tar til seg den nye guden. Når han samler bønder til krig, får de ikke være med før de har anerkjent Kvite-Krist og mottatt dåpen, men mange setter seg imot, særlig motstanderne hans, de som lar seg styre av Danmark.

Den siste vikingkongen er halvbroren til Olav den hellige, Harald Hardråde sin historie. Han var konge i Norge i 20 år, og falt i slaget ved Stamford Bridge i 1066, et slag som anses som slutten av vikingtiden. Han var en av de få av Olavs menn, som kom levende fra slaget på Stiklestad i 1030, et slag jeg håper å lære mer om når vi besøker Stiklestad Nasjonale Kultursenter på vei hjem til Bergen etter sommerferien.

Hvor mye som er historisk korrekt i denne romanen kan jeg ikke uttale meg om, men etter å ha lest om begge kongene på wikipedia, velger jeg å tro at de store linjene, navnene på folk, steder og slag stemmer sånn noenlunde. Er du i humør til å ta til deg litt norgeshistorie på en lett og underholdende måte, er Den siste vikingkongen midt i blinken!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sider: 355
Kilde: Leseeksemplar


Et av de flotte displayene i utstillingen på Stiklestad
Figuren som smykket inngangspartiet i opplevelsessenteret

lørdag 23. juli 2016

Til Capri av Tron Jensen

Det var godt å få en dose varme og sydlandsk stemning, midt i en kald og forblåst sommerferie i Lofoten. Til Capri er en litterær perle som jeg gjerne anbefaler videre!

Fra bakpå boken:
Utenfor Napoli ligger øya Capri og venter på Erik (57), som går i land sammen med sin nylig gjenfunne kjærlighet Clementine. Erik har et ustoppelig begjær etter skjønnhet, fransk modernisme, arkitekttegnede villaer og kvinner i alle fasonger. Til Capri har han på et innfall invitert med seg Clementine. Sammen med henne vil han oppsøke villaen til Curzio Malaparte, den foraktede drømmeren. Alt ligger til rette for en sommeruke i forførelsens tegn.
Til Capri er en stramt komponert roman om begjærets ensomhet, om lengselen etter å se seg selv speilet i en annen, og om berømte og beryktede villaer på kalksteinsøya i Napoligulfen.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2016
Sider: 154
Kilde: Leseeks

Til Capri er en fornøyelig, lettlest og ettertenksom roman som jeg satt stor pris på. En får fort varme følelser for den heller hjelpeløse nyskilte Erik, en mann i slutten av 50-årene, som drømmer om en spontan erotisk omfavnelse, fra Clementine.

Han er opptatt av livets kontraster, og med sine estetiske teorier og hang til å leve uten å reflektere, tar vi del i hans opplevelse av hans og Clementines utflukt til Capri.
Hun derimot er ikke åpen for hans tilnærmelser, som egentlig ikke arter seg som fremstøt av romantisk art, men heller er godt skjulte håp i hans indre. Hun er godt forberedt til turen, og har lest seg opp på de forskjellige tingene de som turister er "forpliktet" til å besøke. Hun jobber også litt, på en lærebok i italiensk, så hennes tanker er konkret og praktisk, og dreier seg ikke om Erik i det hele tatt.

På en av sine ensomme utflukter hvor han føler seg sviktet av Clementine, møter Erik på Irina, en opprinnelig russer bosatt i Sverige. Med henne finner han tonen, men av ulike årsaker får han ikke snøret i bånn hos den frodige Irina heller.

Romanen viser oss hvordan mennesker speiler seg i hverandre. Hvordan motsigelser som avstand og nærhet kan belyses med enkle setninger. Jeg likte dualiteten og den kraften som kom frem mellom linjene, i det som er en enkel historie men allikevel et fint bilde på hvor komplekse vi mennesker er.

Jeg klamrer meg til boken på vei fra Andenes til Gryllefjord

torsdag 21. juli 2016

Tur til Hatten i Nordland - en skikkelig kremtopp!!

Tåken kom og forsvant mens vi var på toppen 
Inspirert av praktboken Norges beste kremtopper som jeg omtalte i april, valgte vi på vår ferd ut av Hamarøy å bestige fjellet Hatten. Hatten ligger i Hamarøy Kommune i Nordland og ruver 850 moh. Turen tar ca. 3 timer t/r og er i underkant av 7 km. lang.


Når du kjører på riksvei 81 i retning Skutvik, skal du se etter parkering ved Tortenåsen. Turen starter her, enten på skiltet sti, eller ved å følge traktorveien oppover. Vi fulgte traktorveien, for stien over myren var sørpe våt. Stien opp er supertydelig, og det er ikke mulig å gå feil noe sted.

Første kilometeren av stien går flatt innover mot der hvor fjellet begynner. Deretter bærer det bratt oppover inne i skogen, skikkelig "Stoltzebratt" var det her, men stien var nydelig og besto av sand helt til over tregrensen. Det var rart å gå på, aldri har jeg gått tur på en så bratt "sandstrand".

På ca 600 moh var vi på toppen av skaret og kunne ta til venstre og gå opp mot toppen av fjellet. Her går man gjennom en ur og på fjell, til man kommer opp til selve "hatten". Det var ikke vanskelig å se hvordan fjellet har fått navnet sitt, for topp-punktet minnet veldig om en hatt. Heldigvis hadde de reddet oss, og satt opp en stige, så vi vanlige fjellfolk kunne komme oss helt til topps. 
På toppen kom det noen kuler med tåke, men de forsvant så vi fikk se den vanvittig flotte utsikten. 

I Norges beste kremtopper kaller Inger Lise og Otto turen opp for en familietur, og det kan jeg skrive under på at det er. Det var spennende å gå på stien laget av sand, på toppen av skaret ble vi belønnet med flott utsikt, før uren bød på spennende utfordringer. 

Selv om det kan by på en omvei å komme seg til Tortenåsen, anbefaler jeg gjerne denne turen. Vi er klar for flere kremtopper!

Inspirert av den sandete stien ned, løper Frode og Sondre hele veien


På toppen av skaret gikk vi rett på denne overraskende flotte utsikten

onsdag 20. juli 2016

Noen dager i Hamarøy Kommune i Nordland

Til og med Frode blir liten i disse omgivelsene
Etter en heller våt og kald avskjed med Senja, var det Hamarøy sin tur å få besøk av oss. Vi hadde booket oss inn på Ness Camping, og fikk en fin hytte her til en "skapelig" pris. Været hadde ikke bedret seg betydelig siden vi forlot Senja, så første kvelden tok vi på oss bergensbunaden og gikk tur langs Straumstien. Dette er en 4,5 km. lang, merket løype som går helt ute i strandkanten. På plakater kunne vi lese om vikinggraver og middelalderbosteder. De hadde laget til en fin lavo, som det var fin å sitte i, når mannfolka prøvde fiskelykken.

En utrolig fin gapahuk ca halvveis på rundturen
Skilt som peker mot to av de 29 vikinggravene som ligger i området 
Dag to regnet det fra morgenen av, så gutta boys leide båt og dro ut og fisket (masse torsk) mens jeg laget i stand til torskegryte, blogget og leste. En perfekt formiddag som ble avrundet av en meget kortreist fiskelunch.

Etterpå satte vi oss i bilen for litt sight seeing. Første mål var Hamsunsenteret, hvor vi tilbrakte noen fine og lærerike timer. Cafèen kan anbefales, og ta gjerne en tur i bokhandelen, om du føler deg inspirert. Mer om vår Hamsund-dag her!

Utenfor senteret var det lagt til rette for lesing i vakre omgivelser
Når dette var unnagjort kjørte vi ut til Tranøy, og fyret der ute. Fyret var kjempefint, men det som imponerte mest var svabergutstillingen de hadde helt nede i vannkanten.

Tranøy fyr som tilbyr kafè og overnatting i flotte omgivelser
Svaberggalleriet på Tranøy
Jeg ble nesten mer betatt av omgivelsene enn selve bildene, dette var magisk

Kvelden ble tilbrakt ute (det er bare utenfor resepsjonen det er internett) mens Frode løp seg en tur på en av de mange toppene som rager rundt oss.

tirsdag 19. juli 2016

Knut Hamsuns rike - vi er på vakre Hamarøy

Bilde tatt på Hamsund-senteret i Hamarøy
Den berømte forfatteren ble født i 1859 i Lom og ble gitt navnet Knud Pedersen. Som treåring flyttet familien til Knud hjem til Hamarøy i Nordland, og tok navnet Hamsun. Her bodde han til han rømte fra en ekkel onkel som 14-åring. Knut Hamsun ble 93 år gammel før han døde på Nørholm. Han regnes som en av det 20. århundrets litterære stillister og mottok Nobelprisen i litteratur i 1920.

Hamsunsenteret har en flott arkitektur
I løpet av vårt sommerlige besøk i Nordland tilbrakte vi to netter på Ness Camping i Hamarøy kommune. Her ligger det et fint Hamsunsenter, som vi besøkte.

Sakset fra Wikipedia:
Ideologisk beveget Hamsun seg fra anarkistiske sympatier til et utpreget konservativt ståsted, som også er blitt omtalt som reaksjonært. Han drev gjerne gjøn med moderne samfunnsutvikling og demokratiske idealer og ville tilbake til patriarkalske tilstander. Han ble kontroversiell på grunn av sine politiske oppfatninger, særlig hans støtte til Adolf Hitler og den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. 

I norsk litteraturhistorie er det etter hvert brukt mange krefter for å forstå «gåten Knut Hamsun»; forholdet mellom den beundrede kunstneren og hans omstridte politiske synspunkter. Ved landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig unngikk man å reise tiltale, idet man henviste til hans mentale tilstand.

En kan jo bare fantasere om at det er meg han skildrer

Det er godt skiltet til Knut Hamsuns barndomshjem 

Vi tok turen ut til vakre Tranøy fyr, og på Tranøya fant vi handelsstedet hvor Knut Hamsun jobbet som ung. Her, som mange andre steder i kommunen lar de oss ikke glemme at det er nettopp her den berømte forfatteren levde i deler av sitt liv. Tranøy og fyret er vel verdt et besøk, naturen her ute er til å miste pusten av.


Inni skogen noen meter fra veien står denne bysten idyllisk plassert
Hamsun har over 70 utgivelser å vise til, og det har blitt skrevet mye om denne spennende forfatteren. Selv har jeg bare lest Reisen til Hitler av Tore Rem, noe som førte til at jeg lyttet til Hamsuns På gjengrodde stier.
På Hamsunsenteret hadde de en cafè det var klasse over, og også en flott bokhandel. Vi snopte oss den første boken hans Sult, og Sondre var ikke sen om å snappe den til seg, når jeg ble litt for lenge vekke på svabergutstillingen på Tranøy. Er du i traktene, ikke kjør forbi, utstillingen var lærerik og lett å følge, og anbefales på det varmeste!


Djevelmasken - bok 6 i Tom Egeland sin serie om Bjørn Beltø

De fleste som hiver seg over bok 6 i en serie vet hva de går til. Med Djevelmasken viser Tom Egeland at han fremdeles greier å formidle kulturhistorie pakket inn i en spennende historie.

Forlagets presentasjon:
I 1708 blir okkultisten Conrad Krämer funnet død ved Juvdal stavkirke. 
I 1963 blir kallskapellan Pontius Fjeldberg kastet ut av tårnet på bygdas nye kirke. 
I 2015 blir journalisten Daniel Lyche drept mens han skriver bok om drapene. Dermed blir arkeologen Bjørn Beltø tilkalt til Juvdal som historisk sakkyndig. En tre tusen år gammel babylonsk maske og det magiske middelalder-diagrammet Guds segl står stadig mer sentralt i mysteriet.


Vi valgte lydbokformat siden vi skulle kjøre fra Bergen til Lofoten. Boken ble lyttet til i bilen av to voksne og gutt på 14. Kjøreturen ble forkortet betraktelig av underholdningen boken medførte, siden den felles opplevelsen medførte utbrudd og diskusjoner underveis.

Historien er tredelt, men styrt av Bjørn Beltøs etterforskning i nåtid. Vi tas tilbake i tid på flere forskjellige måter, både i ren handling men også i form av lesing av brev, dagboknotater, rettsavhør og at gamle mennesker i Juvdal forteller fra hendelsene (de i 1963).
Det er litt å holde styr på, og det var ikke få ganger en av oss spurte "hvor er vi nå?" "hvem er "jeg"?" eller liknende. Forslag til mulige gjerningsmenn var mange gjennom lyttingen, og siden alle tre dødsfallene fremdeles fremsto som uløste saker.

Dette er en røverhistorie preget av djevler og demoner, syner og overtro. Du bør  kanskje ha en viss interesse for religionshistorie og bibellære, for det er myyyyyyyye av dette underveis. Mye blir også gjentatt til det kjedsommelige, og her ligger årsaken til at jeg ikke gir den så mange prikker på terningen.

Blandingen av det okkulte og det religiøse var formidabel, sjelden har jeg lest så mye om kabala, mosebøker og evangelistene i samme åndedrag som svartebøker, marekors, djeveløyne og ikke minst djevelmasken, som her. Kriminalhistorien falt gjennom til tider, men som en svømmedyktig druknende kom den seg opp etter luft flere ganger, for til sist å redde seg opp på land.

Etter alt dette eventyrlige var jeg spent på slutten, og den skuffet ikke. Tom Egeland knyter sammen alle løse tråder, forklarer det uforklarlige og blir til sist enig med seg selv om en endelig gjerningsmann.

Utgitt: 2016
Lyttetid: 13 timer og 44 min.
Kilde: Lytteeksemplar


Serien i rekkefølge:
- Sirkelens ende
- Paktens voktere
- Lucifers evangelium
- Nostradamus' testamente
- Den 13. disippel
- Djevelmasken