Den ungarske nasjonens sikkerhet av László Krasznahorkai

Dette er László Krasznahorkais første roman etter at han ble utropt til vinner av Nobelprisen i litteratur for 2025. Den årvåkne leser av bloggen husker gjerne at jeg nylig leste Den siste ulven, novellesamlingen fra 2009, som kom på norsk nå i år. Denne ga mersmak, så flere bøker ble hentet på biblioteket, blant annet denne sommerfuglboken.

Forlaget om handlingen:
Alle dagsommerfugler er sommerfugler, men ikke alle sommerfugler er dagsommerfugler. Dette kommer frem i László Krasznahorkais nye bok, sammen med mange andre viktige fakta om sommerfuglenes liv og død. Og også hvordan en av romanens hovedpersoner allerede som barn bestemmer seg for å bruke hele livet på å forske på sommerfugler.

Og hvorfor blir det så viktig for romanens andre hovedperson, en eldre mann som snart skal avsløre sin identitet, å bli kjent med den erfarne sommerfugleksperten og å spørre ham om hva som er det viktigste i livet, utover sommerfugler?

Hvordan kommer de to hovedpersonene hverandre nær, og hvordan blir de uunnværlige for hverandre? 

Igjen en ganske kort bok fra denne forfatteren, men en historie som krevde litt pågangsmot og konsentrasjon av meg. I novellesamlingen lot jeg meg drive fremover av rytmen i teksten, mens her fikk jeg ikke hjelp av en sånn motor.

Historien følger en kronologi, hvor vi helt kort får skissert Andras Papps skjebne fra tidlig barndom, og inn i ungdomstiden. I godt voksen alder flyttet han tilbake til besteforeldrenes hus med knipleduker og porselensfigurer, etter at de døde.

Hovedpersonen vår gleder seg over de små tingene i livet, rutinene han følger, til og med den timelange bussturen til og fra jobb, fryder han seg over. Arbeidet er midtpunktet i livet hans, i nåtid er han godt oppi femtiårene og har entomologi som hovedfelt, med fokus på sommerfugler. Han fokuserer på systematisk inndeling av insekter, samling, bearbeiding og systematisering. Bortsett fra slutten av romanen, så handler det egentlig ikke så mye om sommerfugler, mer om hvordan han tenker, ofte dypt filosofiske tanker om naturens utvikling.

Han blir overfalt på bussen en dag, og stygt skadet, politiet får tak i guttegjengen, men Andras nekter for at guttene skal straffes. Hans resonnement rundt dette er nydelig lesning, men det spørs om han ikke angret seg etterpå.

Så dukker denne forfatteren opp, som ønsker hjelp til å avslutte forfattergjerningen sin med taushet. Men, hva skal tausheten handle om? hvilken skrivemetode og sjanger skal han bruke, og hvilke schrødingerske tilnærminger skal han gjøre seg?

Et vennskap utvikler seg etter hvert mellom forfatteren og Andras, som reflekterer over om han i forfatteren kanskje får seg sin første venn? De to drar også på sommerfugljakt, men det skal vise seg at de jakter på litt forskjellige ting.

Dette er en gjengivelse av handlingen i veldig korte trekk. Det jeg sitter igjen med etter å ha avsluttet romanen, er at jeg har møtt et ensomt men lykkelig og tilfreds menneske, som står opp for seg selv og andre mennesker, som ikke selv tør å si fra. Han baler med spennende teorier, har en yrkesstolthet og en integritet som gjør ham sterk og rakrygget, selv om han fysisk sett er langt fra begge deler.

Den ungarske nasjonens sikkerhet byr på filosofiske betraktninger, den er logisk og ryddig skrevet, boken fremstår som unik, gitt den spesielle skrivestilen. Flere hendelser i løpet av romanen tilfører spenning, og siden mye holdes tilbake rundt hovedpersonens personlighet, så forblir han et mysterium gjennom hele historien.

Jeg anbefaler gjerne Den ungarske nasjonens sikkerhet videre ⚃

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026/på norsk 2026

Sider: 192

Oversatt av: Ove Lund

Kilde: Biblioteket

Jernteppe av Per Arne Totland

Per Arne Totland debuterte som forfatter i 2015 med romanen Om hundre år er allting glemt. Den handler om Svalbardtraktaten, og siden da har han gitt ut flere romaner med Svalbard som bakgrunn. Jernteppe er en troverdig spionfortelling som delvis utspiller seg i Tyskland, Sovjetunionen og London. Dette er første bok i serien om etterretningsagenten Henri Wenner, etter å ha latt meg fengsle og begeistre av Jernteppe, gleder jeg meg til neste bok i serien.

Forlaget om handlingen:
I et sønderbombet Tyskland er Henri Wenner på oppdrag for den norske etterretningstjenesten. Opplevelsene fra krigen sitter i kroppen, den unge veteranen kjenner seg ødelagt og ekteskapet har gått til helvete.

Likevel må han fungere. For Moskva har en spion i den norske eliten. Og en russisk agent tilbyr seg å spionere for Norge. Men er han til å stole på? Henri står alene overfor mektige motstandere.

Henri Wenners reise tar ham fra Tyskland til Moskva og videre til London i en tid hvor den kalde krigen er i sin begynnelse. Oppdraget er å avsløre spionen, men reisen er like mye et forsøk på å vende tilbake til det livet Henri en gang hadde.

I starten på romanen befinner vi oss i Berlin i 1948. Henri Wenner er en del av Tysklandsbrigaden, det norske bidraget til de alliertes okkupasjon av Tyskland etter andre verdenskrig.

Olav Dreggen er hans faste sjåfør, en trofast medsammensvoren i de daglige forpliktelsene Wenner må utføre. Hans nestkommanderende løytnant Frank Svartnes blir meldt savnet, og spørsmål rundt dette er en rød tråd i en ellers handlingsmettet og interessant historie. 

Forholdene i Berlin etter landet ble delt opp var eksepsjonelt spent. Jeg som har lest utallige bøker fra andre verdenskrig, har ikke kommet over en historie fra akkurat denne vinklingen før. Dette er en spionroman av beste sort, handlingen er spekket med så mange gjenkjennelige fakta, at jeg leste Jernteppe (nesten) som et historisk dokument. 

I små drypp bygges historien ut, vi får høre litt om Wenners oppvekst, og om hvordan han traff sin kone Ingrid, og senere om hvorfor det gikk skeis. Vi er tilstede når kronprins Olav returnerer fra London i 1945 og flere lignende historiske hendelser. I tillegg får leseren et innblikk i den norske politikken på denne tiden, spesielt utenrikspolitikken med Einar Gerhardsen i spissen er interessant lesning.

I del 2 har det gått to år, og Wenner blir sendt til Sovjetunionen. Han har alltid vært glad i jazz, og her spiller han klarinett i et orkester som opptrer på en bar. Han blir kjent med Miriam, som han vet har som oppdrag å spionere på ham. Det begynner etter hvert å bli hett og han må komme seg ut av landet, og denne flukten er et av flere høydepunkter i historien.

Henri Wenner er en fantastisk karakter, jeg ble godt kjent med ham både som yrkesutøver og som privatperson, og jeg gleder meg allerede til å møte ham igjen. Historien er troverdig, den er jevnt spennende og veldig interessant - denne må du få med deg!

Jeg anbefaler mer enn gjerne Jernteppe videre ⚅

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 336

Kilde: PDF fra forlaget

Førstelinja av Heidi Linde

Heidi Linde var med da forlaget arrangerte høstslepp i Bergen i høst. Det var kjekt å høre henne snakke om romanen Førstelinja, som vi også fikk med oss hjem. Siden debuten i 1998 har Linde skrevet barnebøker, dramatikk og romaner. Jeg har tidligere lest Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet, Talte dager og Agnes i senga uten at humoren helt har truffet meg. 

Forlaget om handlingen:
Høsten 1992 møtes Petra, Therese, Solvår og Dagny på teaterlinja på Romerike folkehøyskole – Norges mest kjente utklekkingsanstalt for skuespillere.

Selv om kun en av dem skal oppnå drømmen om å bli skuespiller, og til tross for at forbokstavene i navnene deres utgjør forkortelsen for posttraumatisk stresslidelse, blir dette starten på et helt spesielt vennskap som følger kvinnene inn i voksenlivet, familielivet og arbeidslivet.

I denne første av fire romaner møter vi fortelleren Dagny - lege og løvetannbarn. Hun kan kontrollere det meste i tilværelsen sin, bortsett fra fortiden. For hvordan overlever man en tapt barndom?

I Førstelinja blir vi kjent med fire kvinner. Historien starter med deres aller første møte, første dag på Romerike folkehøgskole. I fortsettelsen beveger vi oss frem og tilbake i tid gjennom 30 år.

De knytter et tett vennskap disse fire, og er flink til å holdekontakten etter at det formative året på folkehøyskole er slutt, og de går hver til sitt liv. En blir skuespiller, en skriver, Dagny som i denne boken er fortellerstemmen blir lege. Romanen tar oss med på sykehuset hvor Dagny jobber, vi hører om rutiner, prosedyrer, forskjellige situasjoner som utspiller seg, og om miljøet blant kollegene. 

Deler av handlingen diskuterer spørsmålet rundt frivillig barnløshet, dette syntes jeg ble drøftet på en fin måte, gjennom dialoger kvinnene i mellom. 

                    Hvorfor kunne jeg ikke bare være en av de barnløse kvinnene som sto støtt i det? De fantes, det var mange av dem, de var ikke bitre eller konstant oppslukt av skam eller en livssorg, de var tvert imot på plass i livet sitt, enten barnløsheten var et aktivt valg eller en konsekvens av omstendigheter de ikke kunne rå over. 

Førstelinja har mye humor i seg, spesielt i scenene hvor jentene er i lystig lag sammen. Det som sitter sterkest igjen hos meg etter endt lesning, er de litt mørkere delene av romanen, som er preget av selvbebreidelse, skam, utenforskap og dårlig samvittighet. 

Dagny mener selv at hun har den mørkeste personligheten av disse fire. Hun er mer reflektert enn de andre, og får stadig høre at ekte vennskap krever en fortrolighet som hun tydeligvis ikke greier å vise. Men, så bærer hun også på et traume hun ikke har bearbeidet enda.

Romanen er lettlest og byr på stadig nye vendinger. Jeg ser med forventning frem til å lese de neste tre romanene, som er fortalt fra de andre tre kvinnene sine synsvinkler. 

Jeg anbefaler gjerne Førstelinja videre ⚃

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 272

Kilde: Leseeksemplar

Orgelskogen av Kajsa Bøyum

Orgelskogen er debutromanen til nestenbergenseren Kajsa Bøyum. Jeg er mektig imponert over det jeg har lest, og håper selvfølgelig på mer fra denne kanten. 

Forlaget om handlingen:
Det var frå den påska då far til Svein slo i hel mora, at Svein budde i Österfärnebo. Der fanst dei einaste levande besteforeldra han hadde, og trass alderen hadde dei betre kapasitet til å forsørgje Svein enn nokon andre.

Når Svein uventa arvar huset etter besteforeldra sine, drar han tilbake til den svenske bygda Österfärnebo. Plutseleg er han langt borte frå Beate, og heilt tett på barndommen som heng att mellom veggane der. Det er berre nokre månader til faren er ferdig med å sone i fengsel. Svein ser han for seg, eit slags mørkt lys som er på veg. 

Orgelskogen er ein roman som sirklar inn etterverknadane av det forferdelege som hende den påska då Svein var elleve år. 

Orgelskogen er ikkje berre ein fysisk stad mellom trea, men ein sjeleleg tilstand Svein kan tre inn i, kor det berre finst han og orgla, og alt anna forsvinn. 

Vi blir kjent med hovedpersonen når han sitter i bilen på vei fra Bergen til Österfärnebo i Sverige. Han kommer frem til huset hvor han tilbrakte mye av sin oppvekst, og han kjenner på hvor rart det er å skulle gå inn her.

Heldigvis kommer Rolf, familievennen til besteforeldrene opp på tunet, i det han parkerer, det gjør det litt lettere for Svein å ta steget inn. Med seg har han orgelpositivet, et pipeorgel som er så lite at det er mulig å frakte det med seg, mens kona Beate har han latt være igjen hjemme.

Alle lurte på kvifor faren hadde gjort det.
Om det var planlagt, eller berre eit innfall. 
Korleis han hadde gjort det.
Om han hadde dunka inn hjernen på henne.
Om han hadde brukt hendene eller ein kniv.
Alt dette fanst i måten folk sa hei på, eller korleis dei skunda seg mot bilane sine, det låg der liksom og flaut. 

Dette grusomme som hendte i Sveins barndom, har preget ham som menneske og satt sitt merke på oppveksten hans. Hendelsen setter stemning for hele romanen, for det snakkes ikke om, og leseren får bare noen ørsmå blikk inn i hvordan farmor og farfar taklet det som hendte. 

Det er utrolig godt gjort å holde så mye tilbake, og allikevel gi leseren er fullverdig leseopplevelse, og mer til. Historien er fortalt på en lavmælt måte, flere spenningsmarkører gjør at jeg fikk opp pulsen litt, blant annet fordi jeg følte med Svein og hans kvaler.

I tillegg til familietragedien Svein er involvert i, får vi høre en god del om orgel. Svein var som ungdom med å demontere og hive det gamle orgelet i kirken, og sette opp det nye. Dette ble en opplevelse som formet ham for livet, siden han utdannet seg til orgelmaker. 

Orgelskogen er en velskrevet roman, den er sentimental men har mange gode refleksjoner. Måten Kajsa Bøyum skriver frem hovedpersonens indre landskap på er veldig fin. Detaljer mer antydes enn males ut med bred pensel, det likte jeg godt. Den uroen som Svein bærer på er også veldig godt skildret, og gjør dette til en roman med karakter.

Jeg anbefaler gjerne Orgelskogen videre ⚅

Forlag: Kolon

Utgitt: 2026

Sider: 156

Kilde: Leseeksemplar

Den siste ulven av László Krasznahorkai

Lazlo Krasznahorkai mottok Nobelprisen i litteratur i 2025. Jeg har ikke lest noe av ham, men ser at det finnes ytterligere fire titler oversatt til norsk. Etter å ha fått en fin smakebit med disse tre novellene, skal du ikke se bort i fra at jeg fortsetter å utforske mitt nye vennskap med denne prisbelønnede, ungarske forfatteren.

Forlaget om handlingen:
Den siste ulven er den første utgivelsen av László Krasznahorkais kortprosa på norsk. Den inneholder tre fortellinger om rovdyr, menneskets forhold til naturen, godt voksne menns tvil og tro på egne ferdigheter, hva vi opplever og hva vi er i stand til å videreformidle, hvordan historier oppstår og brer seg – og mye mer.

En forhenværende professor inviteres til det spanske høyslettelandet av lokale kulturentusiaster, uten krav om andre motytelser enn at han skriver noe fra området. 

Reisen får sin egen logikk, og snart skysses professoren fra det ene stedet til det andre på jakt etter historien om hvordan den aller siste ulven i Extremadura endte sine dager.

Det er handlingen i tittelnovellen som er skissert her, en novelle som holdt meg fengslet fra begynnelse til slutt. 

Krasznahorkai har en skrivestil og et litterært språk som er helt spesielt. Sidene er tettpakket og setningene lange, ikke la deg skremme, men stup inn i det. Ved å bruke bestemte ord, blir leseren tipset om hvor vi befinner oss. Flere egennavn er tyske, og Kleistpark sa meg at vi i åpningen er i Berlin. Sparschwein er et passende navn på baren, hvor hovedpersonen sitter og drikker Sternburger. 

Hovedpersonen får et tilbud om en to ukers jobb, som han ikke greier å motstå. Han får reise og opphold dekket, inkludert alle måltider, sjåfør og tolk. I tillegg har han full frihet til å skrive så mye eller lite han vil. Han er i en tilstand av forvirring rundt hvordan alt er lagt til rette, han? som i egne øyne er en nobody, men i deres, tydeligvis er en stor helt.

De to påfølgende novellene henger litt sammen, de er betydelig kortere og har en form med mye indre og ytre intrige. Herman er en nylig pensjonert viltvokter, som frykter at det fra nå av ikke vil bli brukt for ham mer. Det viser seg at kommunen har brukt for hans kompetanse, da de oppdaget et forsømt naturområde, hvor det burde vært ordnet opp.

                                    Han satte i gang med stor energi, lik en innbitt skygge, fra tidlig om morgenen til sent på ettermiddagen befant han seg på området, der han rensket i busker, beskar trær, satte ut saltsteiner og bygde utfôringsplasser, ryddet de gamle jaktstiene, eller anla nye gjennom den tette vegetasjonen der han anså det for nødvendig, med urgamle metoder - gjennom å lese av sporene som førte inn i og ut av skogen - anslo han bestanden av vilt, både nytte- og skadevilt, og ved å lite på både instinkt og erfaring inspiserte han systemet av forgreininger og hindre, sove- og hvileplasser....

Det er langt til første punktum, så jeg stopper utdraget der. Dette skrivegrepet kan være litt irriterende, men leser du litt halvhøyt for deg selv, og følger tegnsettingen slavisk, vil du kjenne en tydelig rytme i kroppen mens du leser. 

Herman blir innhentet av en slags samvittighet etter hvert, og det er refleksjonene rundt dette som gjør novellen til noe helt for seg selv. 

I den tredje og siste novellen tar fire offiserer med seg fire damer på togtur til en gudsforlatt liten by. De skal følge Marietta så hun skal få besøke sin mor som ligger for døden. Her hører de om Herman, mest gjennom en overnervøs hotelldirektør, som til tross for at ingen har sett ham og hans kjempestore revesakser. De grusomme hendelsene blir flere og panikken i befolkningen øker.

Novellene til Làslò Krasznahorkai er full av logiske og filosofiske betraktninger. Jeg hadde glede av å slå opp de frasene eller ordene jeg ikke forsto betydningen av, og det viste seg alltid at det bygget perfekt opp handlingen. All kudos til oversetter Ove Lund, for å ha beholdt så mye av språket og gjort historiene til kunst av høy standard. Jeg fryder meg over at det er Lund som har oversatt alle bøkene til denne forfatteren, og gjort historiene levende for et norsk publikum.

Jeg anbefaler Den siste ulven av hele mitt hjerte ⚅

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2009/på norsk i 2026

Sider: 91

Oversatt av: Ove Lund

Kilde: Leseeksemplar

Paris, 1980 av Torkil Damhaug

Jeg er allerede stor fan av Torkil Damhaug sine bøker. Kismat som kom ut i fjor tar for seg utfordringer dessverre mange opplever men fraviker ikke krimsjangeren av den grunn. Krim som forblir spennende til tross for den menneskelige vinklingen er Damhaugs varemerke, så årets utgivelse kan trygt sies å komme overraskende på denne leseren.

Forlaget om handlingen:
Nord har hoppet av medisinstudiene og haiket til Paris. I lomma har han et telefonnummer han fikk av en jente han er nødt til å treffe igjen. Ingen svarer når han prøver å ringe nummeret, og han vet ikke stort mer om henne enn at hun heter Maya og har en davidsstjerne hengende rundt halsen.

I Paris møter Nord flyktninger og gatemusikanter, berømtheter og uteliggere. Han kommer tett på mennesker som søker frelse i en kaotisk verden, og på bygeriljaen som fører en krig der ingen er uskyldige.

I strømmen av hendelser dras noen mot et friere liv, andre mot å avslutte det. Nord prøver å skrive om det han opplever, en fortelling, kanskje en roman. Men når han endelig møter Maya, skjer noe helt annet enn han har kunnet forestille seg.

Vi befinner oss i Paris hvor livet og miljøet er preget av det som skjer der, og i resten av verden i 1980. Nord er en frafallen medisinerstudent som nå går rundt i Paris med et skrivehefte i lommen. Når anledningen byr seg noterer han litt i dette, men det er ikke noe hardt forfatterliv han bedriver, for blir han bedt med på noe, så sier han av prinsipp alltid ja til dette.

Han møter derfor mange ulike mennesker, og blir inspirert av dem. Aurelios far sto på Chiles militærjuntas dødsliste, Lulu skriver på en avhandling fra 1400-tallet preget av halshugginger og lemlestelser. 15 april dette året er Nord på cafè med Lulu, hun er i sjokk over å høre at Sartre er død, noe som blir et samtaleemne de kommende dagene.

Det er opprør i Paris med tåregass, glefsende bikkjer, sirener og rop i megafoner. Romanen handler om identitet og tilhørighet, et av spørsmålene som diskuteres er om det finnes det frihet i et klassesamfunn? Ekte frihet for alle fordrer at alle tar stilling til det som skjer i samfunnet, hvordan skal vi få til dette?

Midt i dette overflødighetshornet av korte hendelser og utallige meningsytringer, får Nord los på hvor denne mystiske Maya har tatt veien, mer vil jeg ikke røpe om hvordan det går med dem, les så får du vite!

Torkil Damhaug skriver drivende godt, det var noe dvelende og utforskende over denne romanen, som bidro til at jeg innimellom måtte jobbe litt ekstra med å holde oppmerksomheten i boken. Den innsatsen fikk jeg god belønning for da boken var fullført, for jeg satt fornøyd tilbake ved endt lesning.

Jeg anbefaler gjerne Paris, 1980 videre ⚃

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt:2026

Sider: 240

Kilde: PDF fra forlaget

Nådeskudd - ny spennende krim fra Jo Nesbø

Jo Nesbø har alltid vært en favoritt hos meg, enten det gjelder Harry Hole, hans tolkning av Macbeth, Doktor Proktor, novellesamlingene eller de to "blodbøkene". I 2015 var forfatteren i Bergen hvor han ble intervjuet av Sondre Lercke hvor lanseringen av Blod på snø ble feiret, det er jeg glad jeg fikk med meg. Årets Harry Hole-bok er nummer 14 i serien, og etter å ha tygget litt på slutten, antar jeg det kommer flere bøker - jeg gleder meg allerede!

Forlaget om handlingen:
Nyttårsaften, Oslo: Harry Hole balanserer på gelenderet til balkongen. Han har sluttet i politiet, sluttet å drikke, og kvinnen han elsker, er død. Sytten etasjer under ham ligger Oslo.

Første nyttårsdag har Oleg Fauke første dag på Drapsavsnittet, og tre lik markerer starten på det nye året. Ofrene har alle tilknytning til filmbransjen. Da politiet får tilsendt filmer som viser iscenesettelser av drap fra filmhistorien, melder spørsmålet seg: Har Oslo igjen fått en seriemorder?
Men morderen klipper sitt eget mesterverk, og her er Harry dømt til å spille en rolle.

Neste tagning kan bli hans siste.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2026

Sider: 451

Kilde: Biblioteket

Du trodde vel ikke at Harry skulle velge å hoppe på nyttårsaften, så jeg røper ingenting her. Det som kom som en overraskelse på meg er at han får seg jobb som utreder i et forsikringsselskap, den så jeg ikke komme. 

Meldinger om drepte kropper begynner å tikke inn, Katrine Bratt er fremdeles sjef ved Drapsavsnittet, Harry er ute, men hun har fått Oleg med på laget. Til tros for at han er helt fersk får han prøve seg som etterforskningsleder på sin første sak.

Alle fans av denne serien vet at enkelte av scenene i Nesbøs bøker kan være temmelig bestialske, så også her. Men, det er noe nedtonet over detaljene, kanskje nettopp fordi leseren ser drapene gjennom en filmatisering, så det gjør ikke påfallende vont i sjelen å lese det.  

Plottet i Nådeskudd er finurlig skrudd sammen, jeg skjønte i alle fall ikke hvem morderen var. Det hadde vært artig å lese boken på nytt om noen år, med morderens navn i bakhodet, for å se hvor hintene dukker opp. 

Heldigvis har historien også myke sider, Hole som har sluttet å drikke viser seg som en kjernekar i de fleste situasjoner, han lytter og samarbeider godt med kolleger, han tar seg av Oleg og familien og sitter barnevakt for Katrine Bratt sin sønn. Samtalene Harry har med taxisjåførvennen Øystein er fornøyelig lesning, det trygge vennskapet deres gjorde meg varm i hjertet.

Er du en filmfantast kan du virkelig glede deg til årets Nesbø-utgivelse, for her handler det mye om film. Vi snakker rekonstruksjoner av kjente filmscener, men leseren får også et innblikk i hvordan en travel hverdag i filmbransjen kan arte seg. For min del tok dette litt for stor plass, titlene på filmer og musikk flimret bare forbi, og det var vel i disse sekvensene oppmerksomheten av og til sviktet.

Nådeskudd er en klassisk Harry Hole historie, detaljene i etterforskningen får ikke mye plass, så tempoet holdes på et jevnt høyt nivå gjennom hele boken. Her er det kvalitet i alle ledd, litt nytt i og med at Hole er edru, og (er det lov å si, begynner han å bli en snill gammel mann?)

For meg ble Nådeskudd en slukebok, som jeg gjerne anbefaler videre ⚄

Rabalder snakker sant av Ragnhild Holmås og Jens K. Styve

I Rabalder snakker sant får vi humor og moral i to store doser. Det er lenge mellom hver gang jeg leser barnebøker av denne typen, men denne her ga mersmak.

Forlaget om handlingen:
– Ærlig er herlig! sier Balders foreldre i denne vittige bildeboka. De er nesten besatt av sannhet. Storesøster Sol går med glorie-hårbøyle.

Men Balder vet at de lyver. Mamma finner jo bare på at hun liker pappas seige kjøttboller. Så hvorfor får ikke han lov til å finne på at han har flydd på en prikkete dinosaur?

Klikk! Balder blir Rabalder og legger ut på en vill ferd for å teste hvor herlig det egentlig er å være ærlig. Ingen er trygge når Rabalder avslører hvite, grå og svarte løgner. Ikke naboen, ikke den sleipe eiendomsmegleren, selv ikke statsministeren. 

Mamma påstår at voksne aldri lyver, men i denne fartsfylte barneboken greier hovedpersonen Balder å få de voksne til å skjønne at det gjør de faktisk.

Stakkars familie som ikke har forstått verdien av fantasi, og kjefter på Balder når han renner over med historiene sine. Når storesøsteren, som er universets ærligste stapper en sokk i munnen på ham, så han ikke skal lyge mer, klikker det for Balder.

Han begynner å ta dem for alle de hvite løgnene de serverer hele tiden, og heldigvis finner han en flaske med sannhetsserum, og da er folk ille ute. At det skal gå utover statsministeren også, er en fin avslutning på en hylende morsom historie.

Boken er nydelig gjennomillustrert av Jens K. Styve, med detaljrike bilder det går an å dvele lenge ved. Klare fine farger og stor tekst gjør boken lett og lese for de voksne. 

Boken er anbefalt for barn fra 3-6 år, noe jeg synes passer bra. 

Jeg anbefaler gjerne Rabalder snakker sant videre ⚄

Forlag: Kagge

Utgitt: 2026

Sider: 38

Kilde: Leseeksemplar

Den siste valsen av Pedro Carmona-Alvarez

Den siste valsen melder seg på konkurransen om å bli årets murstein hos meg. Jeg har gledet meg over både tykt og tynt fra forfatteren tidligere, og siden jeg har lest de to romanene som dette er en slags oppfølger til, så så jeg frem til til å møte Marita, Johannes og Andreas igjen. Les gjerne Og været skiftet og det ble sommer og så videre og Bergen Ungdomsteater, men er du nysgjerrig på Pedros siste, så går det fint å gå rett til denne.

Forlaget om handlingen:
Den siste valsen følger naturfilmfotograf Marita i Los Angeles i etterdønningene av Rodney King-saken, Andreas – en begavet arkeologistudent som trekkes inn i ulovlig antikvitetshandel i Irak på oppdrag fra den norske milliardæren Nicholai Becker – og Johannes, som forlater skuespillerdrømmen til fordel for en juridisk karriere med spesialisering i kunsthandel.

Romanen utforsker temaer som identitet, hukommelse og tilhørighet, men også makt, økonomi og kulturarvens sårbarhet. 

Den siste valsen er en roman om vennskap, kjærlighet og sjalusi, om å forlate det unge livet, om reiser og familie, om hvem man er og hvem man har vært.

For en lesefest dette ble! boken er lang men denne gjesten følte ikke at festen ble for lang. Det som føltes litt drygt, var å skulle sette seg ned å forfatte noen bevingede ord om hvorfor også du bør ta en titt på boka.

Romanen er delt inn i tre deler hvor Marita, Andreas og Johannes får litt plass i hver del. Delene er delt opp etter årstall, og vi begynner i 1988 i den første delen og avslutter i 2010 i den siste delen. De tre karakterene har ikke det samme tidsspennet i hver del, så det overlapper litt. Forvirret? det er det ingen grunn til å bli. 

Jeg likte godt måten historien var organisert på, og for deg som ikke kjenner ungdommene fra før, plukker du lett opp tidligere hendelser gjennom samtaler og tilbakeblikk. 

Maritas far bodde 13 år i Norge, men returnerte til L.A. da hans far døde. I starten av boken bor Marta hos sin far og stemoren Tina, hun er i rekonvalesent etter å ha blitt skadet i hodet under noen opptøyer. Mor hjemme i Bergen sliter psykisk, hun maser og beskylder Marita for alt mulig, er sur og krevende noe som gjør at de to har et anstrengt forhold. Marita har dårlig samvittighet for at hun dro til faren, men hun trenger å være med en forelder som ser henne, og som hun kan snakke om de to døde søstrene sine med.

Når vi først møter Andreas hører vi om en hund og at han skremmer vettet av et tvillingpar. Det er snakk om militærtjeneste i Pasvik, studier og tur til Irak. 

Johannes bor på hybel i Kjellersmauet, han er 23 år og vet ikke helt hva han skal finne på etter tiden på Bergen Ungdomsteater. Marita som han har hengt mye med har dradd til USA, men etter hvert begynner han å forme seg selv, han leser høyverdig litteratur som former ham, samtidig som han ruser seg og er temmelig utagerende.

I de to neste delene belyses forholdet Marita har til de to guttene, og mot slutten hvordan forholdet de to guttene i mellom endres. Vi hører om hvordan Johannes lever farlig i Bagdad og Dubai sammen med Andreas, og en god del om Marita når hun er på jobb som naturfotograf.

Den siste valsen er en handlingsmettet roman, som hele tiden utvikler seg, så til tross for tykkelsen så forblir historien interessant til det siste. Leseren får et godt inntrykk av hva det er som former disse tre som mennesker, og hvordan deres fortid i Bergen gir dem et felles referansegrunnlag.

Historien byr også på små sidesprang hvor forfatteren gir oss innblikk i filosofi, litteratur eller historiske hendelser. Dette er godt bakt inn i handlingen, så lesingen flyter smidig hele veien. 

En lettlest bok på nesten tusen sider, hva mer kan du ønske deg til de lange høstkveldene? Jeg anbefaler gjerne Den siste valsen videre ⚄

Forlag: Kolon

Utgitt: 2026

Sider: 990

Kilde: Leseeksemplar

Ugress og asfalt av Aon Raza Naqvi

Ugress og asfalt er oppfølgeren til den kritikerroste, prisnominerte og prisvinnende boka Forbanna ungdom. Jeg leste aldri den, men hadde stor glede av å lese årets utgivelse fra Aon Raza Naqvi. Dette er en bok for ungdom, men vi gamlisser som ikke er fortrolig med ungdomskulturen, kan også ha glede av å ta seg en tur inn i dette universet - anbefales på det varmeste!

Forlaget om handlingen:
Ugress og asfalt er en rå, komisk og ekte coming-of-age-roman om fattigdom, ekskludering og den norske drømmen om at kulturen skal være for alle – helt til noen bestemmer hvem som får slippe inn.

Et kulturhus har gjenåpnet i byen. Der får ungdommene endelig et sted å være og oppdage sine talenter. Noh finner nye venner, og sammen danner de et crew av rappere, sangere og DJ-er. Men da administrasjonen finner en hasjpipe i studioet, får gutta skylda og mister tilgangen til stedet der de skulle realisere drømmene sine. 

Så Noh lager en plan for å redde crewet, drømmen og vennskapet: De kan åpne sitt eget studio på loftet til en kompis. Og for å ha råd til det kan Noh selge hasj, så lenge de andre investerer penger i oppstarten hans. 

For en utrolig hjertevarmende historie dette er! Noh er modig når han helt alene oppsøker kulturhuset som åpner i byen. Heldigvis kommer det flere ungdommer, noen er han på nikk med, og de setter seg ned sammen. 

David er den kule med røtter fra Chile, han er mye alene hjemme, så de havner ofte hos ham. Adam er fra Filipinene, og oppflasket på karaokesynging. Mustafas store familie kommer fra Pakistan, og Jonas er et adoptivbarn fra Colombia. Etter hvert fylles persongalleriet opp med karakterer som speiler guttegjengen på en fin måte.

Det er artig å bli kjent med dem, de er så forskjellige, noe vi kanskje ikke tenker på, når vi ser sånne gjenger på gaten. Etter å ha vært i en litt klein situasjon hvor alle er litt usikker på hva de skal si og gjøre, vitser Noh seg ut av det, og plutselig erfarer han at "klokken sluttet å gå langsomt".

Ingen sa noe. Stillheten var i et veiskille mellom krangel og forsoning

Romanen har mange sånne fine refleksjoner, sammen med hver enkelt karakters personlige utfordringer blir vi kjent med levende karakterer som jeg mer enn gjerne ville lese videre om. 

Når de deltar på studiokurset på Kulturhuset, merker Noh at de andre vet hva de vil gjøre. De legger en plan for gruppen, men Noh er mer usikker, han spiller ingenting, ikke synger han heller, så han tenker at han må bli noen, forme seg selv og finne sin egen stemme. 

Så skjer det som ikke skulle skje, selv om ingen innrømmer å eie hasjpipen de fant i Kulturhuset, så er det denne gjengen som blir bannlyst. Noh nekter å gi opp drømmen, han tar ansvar for crewet sitt og  gjør en avtale om å kjøpe et brukt studioutstyr fra en fyr, men først må han skaffe pengene. 

Det er dumt det han gjør når han begynner å selge hasj, men jeg heiet på ham hele veien, for måten han reflekterer rundt det han gjør, og iherdigheten han jobber med er nydelig lesning. Hadde det bare vært noe lovlig han solgte, men det er det jo ikke.

Hvem er det som havner på utsiden og tyr til kriminalitet? Er en fattig fordi penger står i veien mellom en selv og drømmene sine? Tematisk handler romanen om kultur, etnisitet, religion, fordommer og fattigdom. Forskjellen på å bære våpen og å bruke det drøftes, og mot slutten får vi noen heftige bilder av mennesker som er langt utfor på skråplanet.

Jeg skal ikke røpe noe fra slutten, men den er heftig, jeg gikk meg en lang tur etter endt lesning, og tenkte på hvor urettferdig livet behandler Noh. 

Aon Raza Naqvi skriver drivende godt, det er språklig perfekt i forhold til å bruke litt men ikke for mye slang som halla, yo og bro. Romanen har god fremdrift og pirker kraftig i den helnorske kulturen som bidrar til trangere rammer for denne typen ungdom, enn hva Preben på NHH har hatt.

Jeg anbefaler gjerne Ugress og asfalt videre til ungdom fra 12 - 100 ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 278

Kilde: PDF fra forlaget

Vintergrav av Heine Bakkeid

Etter å ha fulgt spesialetterforsker Torkil Aske gjennom fem spennende bøker, syntes Heine Bakke tydeligvis at det var tid for fornying. Vintergrav som kom ut i år, er noe helt nytt.

Forlaget om handlingen:
Alle tror at Lars drepte kona si. Hun forsvant sporløst fra hytta ved fjorden en mørk kveld. Forsvinningen rystet det lille stedet i nord, der alle kjenner alle. Ett år senere venter datteren Victoria fortsatt på moren, og mellom far og datter vokser en taus og mørk avstand. Når Lars’ nye kjæreste plutselig også forsvinner, er bygda sikker i sin sak. Kripos sender sin beste etterforsker og setter alt inn på å bevise at Lars er en drapsmann. Samtidig begynner Lars å motta tekstmeldinger fra et nummer som burde vært stille for alltid. Vintergrav er en uhyggelig og mystisk krimroman om ondskap, hevn og sjalusi.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2026
Sider: 399
Kilde: Biblioteket

Hovedpersonen vår Lars Lie er litt av en type. Han driver et reklamebyrå, og han driver godt. Alle rundt ham kan se dette, der han oser av dyre klær, hårimplantasjoner og alt annet som skal gjøre ham ung og fjong og hakket bedre enn folk flest.

Lars kjører oppom hytta og får til sin skrekk se skoene og klærne til sin kone stå utenfor. Hun har vært borte i åtte måneder, så det er ikke rart at han blir svett i luggen. I stedet for å melde funnet til politiet, graver han det ned. Dette får jo en stakkars leser til å undre seg, alle som leser krim, vet jo at dette slipper han ikke unna med.

Datteren Victoria skulker skolen, hun har svart neglelakk og hettegenser og har fått seg en kjæreste, som ifølge onkelen som er politi, ikke er noe å samle på. Hun sliter med at mor er borte, at far øyensynlig ikke sørger over henne, og til alt overmål har fått seg en ny kjæreste i svenske Anna.

Erik Lie er bror til Lars, han er en lokal politimann, som har vært sykemeldt av diffuse årsaker et helt år nå. Han har fremdeles god kontakt med kollegene på politikammeret, og ingen skrupler med å videreformidle informasjonen han innhenter derfra til broren. Dette benytter Lars seg av, og kludrer med det til etterforskningen, som kriposmannen Konrad Grigg skal utføre.

Konrad Grigg er en herlig type, og sammen med politibetjent Jørgen sirkler de inn gjerningspersonen(e). Disse to har en helt egen dynamikk, som tilfører en lun humor til historien, samtidig som de tar rotta på drittsekken Lars Lie.

Heine Bakkeid har snekret sammen en historie som drev denne leseren til vanvidd. Spesielt er vanviddet forårsaket av alle de dumme grepene Lars Lie tar, han er irrasjonell, får stadig panikk og tar helt ulogiske avgjørelser. Dette viser helt tydelig hvor stresset han er, noe som blir forsterket av telefonterroren som blir begått mot ham.

Han uroer seg tilsynelatende for datteren Victoria, og bruker henne som unnskyldning for å slippe unna andre forpliktelser, men det ligger andre ting bak bekymringene for datteren.

Vintergrav er konstruert rundt et godt plott, men en skal følge mange snirklete småveier før løsningen åpenbarer seg. Det tok litt tid før spenningskurven begynte å peke oppover, mye har skjedd før historien starter, som leseren får med seg i korte tilbakeblikk. Karakterskildringene er i overkant karikert etter min smak, sjelden har så mange mennesker med personlighet, befunnet seg mellom de samme to permene.

Vel, jeg la min elsk på Konrad Grigg og kompanjongen Jørgen og håper å høre mer om dem i en fremtidig krimhistorie, Vintergrav anbefaler jeg gjerne videre ⚃

Jenta og glassbollen av Bente Sandtorv

Bente Sandtorv debuterte i 2024 med boken Hjerteriss og i fjor kom Venterommet, en diktsamling som tar for seg følelser en har når en er i ferd med å bli voksen. Årets utgivelse er en fin historie om en jente som har et litt vanskelig følelsesliv. 

Forlaget om handlingen:
Den lille jenta vil bare være glad. Hun vet ikke hvor de triste tankene kommer fra. For å holde dem borte kaster hun dem vekk. De havner i glassbollen, rett og slett.  I glassbollen bor det en liten fisk, den er hennes aller beste venn. Når hun mater fisken med vonde tanker, hva vil skje med den? Kan begge to fortsatt le og være glad, når skyggene vokser dag for dag? De triste tankene må hun bli kvitt. Hun må rett og slett finne igjen hjertet sitt. På denne reisen skjer det mye, så absolutt, og du kan være med fra begynnelse til slutt.

Jenta og glassbollen er en historie om en modig jente. Hun er stille og tenksom, litt i overkant kanskje for hun har ting i livet, tanker eller følelser som hun baler med.

Sammen med denne fisken, som hun har med seg alle steder har hun det bra, uroen forsvinner når hun mater fisken med sine problemer, og hun kan le sammen med den. Men den stakkars fisken blir tung til sinns den også, av å bære med seg alle sorgene til jenta.

De har en alvorsprat, fisken forteller jenta at siden hun hele tiden deler sine sorger med den, så har fisken også blitt sur og lei. Da drar de ut i verdensrommet, i havet og på land for å lete etter hjertet som hun har mistet.

En alvorsprat i all vennskapelighet er alltid sunt, så jeg kan love deg at det gikk bra med jenta til sist. 

Historien er skrevet på rim i en takt som krever at en leser sakte og får tak i rytmen. Jeg leste boken flere ganger, for jeg stusset på at jenta forventet mye av fisken, som var ærlig og ga beskjed om at han ikke kunne være vennen hennes lengre.

Dette er en fin historie, som skildrer et vondt tema. Underveis i lesingen undret jeg meg over hvem denne boken er beregnet på, voksne eller barn? Med tanke på de nydelige illustrasjonene til Bente Sandtorv som preger hver side, vil jeg kalle dette en kunstbok for streken hennes er helt etter mitt hjerte. 

Tegningene og handlingen vil treffe et voksent publikum som helt sikkert kan kjenne seg igjen i erfaringene som beskrives her.

Boken er i følge ARK beregnet på barn fra 6 år, kanskje jeg tenker for komplisert med mitt voksne hode, siden jeg føler at historien kan åpne opp for negativt tankespinn hos glade barn, eller gjøre et allerede trist barn redd for å dele sorgene sine. Voksne som har med barn som sliter med tanker og følelser, vil helt sikkert ha utbytte av å lese denne fine historien.

Hvis du har lyst å se noen av illustrasjonene og en annen omtale av boken,
ta gjerne en titt på Beathes bibliotek!

Forlag: Sirkel

Utgitt: 2026

Sider: 59

Kilde: Leseeksemplar

Vinter, vinter, vinter, vår - ny bok fra Frode Grytten

Frode Grytten er velkjent for de fleste, bergenseren fra Odda som stadig bidrar til nye kulturelle opplevelser her i Bergen. Hans nye roman Vinter, vinter, vinter, vår er en lesefest av de sjeldne, som innehar mye varme, men også krimelementer og humor - gled deg til denne!

Forlaget om handlingen:
Årets første snø fell over Buardalen då Olga ser mannen sin, Martin, gå frå huset, gå over tunet, i retning hovudvegen. Så forsvinn han og hunden i alt det kvite. Olga har sett mannen sin for siste gong.

Denne desemberkvelden skal kommunestyret ha julebord på Buarheim, restauranten som Olga og Martin driv i lag, under bergfall, like ved isbreen. Martin har nekta å servere politikarar som i lang tid har pressa på for å bygge hotell og gondol her.

Ordføraren og investorane vil gjerne gjøre Odda Great Again. Olga er pragmatisk og på gli. Martin er kompromisslaus og vil ikkje gi seg. Han kjem ikkje heim igjen etter den kveldsturen. Bare bikkja dukkar opp neste morgon, redd og skrøpelig. Kva har skjedd? 

Martin Mahler forlot Belfast for mange år siden, og har nå levd et langt og lykkelig liv sammen med Olga Buer i Odda. De har to voksne jenter og har drevet restaurant på Buarheim i en årrekke, hvordan kunne han forsvinne på denne måten?

Olga har en mor på pleiehjem, "den odde kvinna i Odda, sprø som en vårrull". Da hun først ble presentert tenkte jeg hjelp! men det skulle vise seg at hun tilførte humor som traff meg godt. Flere av personene i Rolf Danielsen sin gjeng gjør det samme, men jeg humret mest fordi de er tåpelige i sin oppførsel og sine utsagn.

Når Olga fryktløs terger på seg de skremmende naboguttene med bilkjøringen sin, sitter latteren igjen løst hos meg, men rammen rundt historien er jo ikke noe å le av. Olga og døtrene er i en vanskelig situasjon, restauranten er stengt og det blir god tid til å minnes Martin, som ikke har dukket opp. De deler historier og minner, lytter til hverandre med respekt og kjenner på et samhold som gir dem håp for fremtiden.

Romanen kan ikke akkurat sies å være en kjærlighetserklæring til Odda, men til tross for umulige kommunepamper og heslige naboer, så finner jeg også stolthet over det lille stedet, som prøver å henge med på forandringene. 

Naturen fremstår som en egen karakter, for her er mye vær og dårlig føre, de som våger seg ut på tur i fjellet får virkelig kjørt seg. Vinter, vinter, vinter, vår er en bygdeskildring ispedd krimelementer og en god dose konflikter, hemmeligheter og humor. 

Historien er på en måte lavmælt og vemodig, men allikevel medrivende til tusen, med en tydelig nerve fra begynnelse til slutt. 

Denne må du få med deg ⚅

Forlag: Oktober

Utgitt:2026

Sider: 223

Kilde: PDF fra forlaget

Den siste du ser av Ørjan N. Karlsson

Ørjan N. Karlsson har skrevet mer enn 20 bøker og er utgitt i flere land. Krimserien om Jakob Weber startet med Det siste stykket hjem, og satt med det nordnorsk krim på kartet for alvor. Den siste du ser er den femte boken i denne serien som jeg anbefaler på det varmeste.

Forlaget om handlingen:
Da arbeidet med Bodø/Glimts nye stadion avdekker en skjult tyskerbunker, gjøres et funn som ryster både politiet og byen. Kvinnen i bunkersen har ikke blitt drept i affekt – hun er blitt ofret. Iscenesatt. Bevart. Glemt.

Etterforskningsleder Jakob Weber settes under massivt press. Samtidig tvinges han til å ta opp igjen uløste saker og konfrontere gamle kolleger – og mistanken om at noen i politiets egne rekker vet mer enn de sier. Etter hvert avdekkes forbindelser mellom fortid og nåtid, mellom personlige tap og systemisk svik.

Den siste du ser er en mørk, psykologisk krim om makt, besettelse og kontroll. Om mennesker som blir sett én siste gang – og hva som skjer når noen nekter å slippe taket.

Den siste du ser er et oppkomme av minnebilder fra de forrige fire historiene. Den avdøde politiinspektøren Konrad Råkstad er et av flere omdreiningspunkter som danner rammen for det som utspiller seg.

En god del av karakterene i denne boken husker jeg fra tidligere, men jeg antar at noen av personene er ny. Vi følger Noora Yum Sande, Josefine Skog, Armann Femris og Jakob Weber i arbeidet deres med å nøste opp hva som har skjedd med kvinnen de fant i bunkersen under det nye fotballstadionet til Bodø-Glimt.

To andre fortellerstemmer er også til stede, Sanna von Bondsdorf, som uten å gjøre noe vesen av seg nærmer seg etterforskningsgruppen, for å finne ut hvorfor Jakob Weber holder informasjon skjult for sine kolleger i politiet. Den eneste fortellerstemmen som ikke er navngitt ved hvert kapittel, er den som skal vise seg å være en utro tjener i Bodøpolitiet.

Noora bærer på et traume fra saken på Røst, Armann opplever senvirkninger etter skyteepisoden på Kjerringøy, og Josefine var involvert i kritiske hendelser i Storvika. Ved å nevne dette blir leseren vennlig minnet på tidligere hendelser, som fremdeles preger hovedpersonene.

Ørjan N. Karlsson skriver drivende godt, alt henger sammen med alt, spenningskurven er ikke veldig høy, men noen kraftige topper smeller til underveis. Mot slutten etterforsker Bodø-gjengen hele fem åsteder, men Jakob Weber som er unik i sin lederstil, ved å være både analytisk og intuitiv, ror det hele i land på en troverdigmåte. 

Jeg gleder meg til mer krim fra dette universet,

og anbefaler gjerne Den siste du ser videre ⚄

Serien i rekkefølge: 

Det siste stykket hjem 

Natten reiser alene

Stille som snø

Det levende mørket

Den siste du ser

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 365

Kilde: Leseeksemplar 

Gutt - en ny roman fra Eivind Sudmann

Eivind Sudmann er en forfatter jeg har fulgt en god stund. Gutt er den femte romanen jeg leser av ham, og igjen gir han meg frysebyger innimellom, for det er så bra. Det er en kort bok dette, så jeg grep muligheten for en leseopplevelse uten avbrytelser - anbefales! 

Forlaget om handlingen:
Mikael vet at han ikke skulle vært her. Mikael vet at han ikke er det kvinner ser etter. Mikael vet at skjønnhet og rang ikke er en menneskelig oppfinnelse, men at det ganske enkelt er slik verden sorterer liv. 

Mikael vet at nesten ingen mennesker etterlater seg varige spor. Mikael vet at storslagne handlinger forvandler helt alminnelige notater til manifester. Mikael vet at han har en lysende fremtid bak seg. Mikael vet at barnet i ham nesten er borte.

Gutt er en eksplosiv og gripende roman om å være ung og utenfor verden, om å forstå alt og ingenting på samme tid, og kjenne et mørke inni seg som vokser og vokser.

Far kaller gutten et lykketreff, det høres fint ut men han tolker farens utsagn som "tilfeldighet", og da er det ikke like greit. Han har bare noen måneder igjen av videregående, men når hans eneste venn Mona brått slutter, blir sjarmøretappen tung å gå.

Han har hatt en kjæreste, så han vet at han kan, men han er overbevist om at siden han ikke er høyreist, er han heller ikke den typen attraktive gutt som jentene er ute etter. Dette høres trist ut, og det er en ensom ung mann vi blir kjent med i denne romanen. På spørsmål om det er noe han ser frem til, er svaret ingenting.

"Mind the gap" som det ljomer i undergrunnen i London, får en sterk betydning i denne romanen. Det samme gjelder strofen "alle er forskjellig, men inni er vi like" - for noe tull! Fysisk, selvfølgelig, men ak hvor forskjellige vi mennesker er, det er både godt og vont å tenke på.

Han vet at samfunnet er rigget

på en måte som gir menn visse fordeler.

Han vet at samfunnet er rigget

på en måte som gir visse menn fordeler.

Det føles umulig å formidle stemningen fra denne romanen, følelsesmessig kjenner jeg meg igjen i mange av refleksjonene hovedpersonen gjør seg, selv om handlingene og livene våre er svært forskjellig. 

Eivind Sudmann har en mild og respektfull måte å skildre Mikaels indre liv på. Hans blikk på omverdenen er preget av en personlighet hvor han beskytter seg selv, ved å være kritisk til det alle andre gjør og sier. At han selv tar noen avgjørelser som er litt på kanten, tar han ikke så tungt, men det han gjør får det til å gå et gys gjennom kroppen min.

Gutt er en velskrevet roman som tar samfunnet helt på kornet. En god dose sentimentalitet la seg som en stein i magen på meg da jeg leste, dette som ble en engasjerende men rystende leseopplevelse.

Jeg anbefaler gjerne Eivind Sudmanns roman Gutt videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 98

Kilde: Leseeksemplar

Undo (me) av Joakim Fink Graasvold

Joakim Fink Graasvold debuterte i sommer som forfatter, med denne tankevekkende og ytterst underfundige romanen. Til daglig er han skuespiller, sertifisert scenekamputøver og har utstrakt regierfaring fra video/film, lydspill og radioteater samt teater og spel. Forfatterdebuten hans er sterk, og jeg håper inderlig at det kommer flere bøker fra denne kanten.

Forlaget om handlingen:
Enoch Everett Berg er programmerer, og har alltid forstått verden gjennom programkode. Sosiale koder har han aldri helt fikset. Da samboeren hans forlater ham, er alt han sitter igjen med en jobb han forakter og et spillprosjekt han ikke lenger kan fullføre.

Etter et møte med en eksentrisk spillutvikler på en konferanse våkner Enoch med brukket bein, fragmentert hukommelse og en sitrongul minnepinne i lomma. Det han finner på minnepinnen, skal forandre alt.

Undo(Me) er en mørkt vittig og foruroligende roman om kjærlighetssorg, identitet og fri vilje - om hva det koster å få en ny sjanse, og hva et menneske egentlig er når fortiden kan skrives om.

Undo(me) starter med en innholdsfortegnelse, som jeg etter hvert skjønte er en kronologisk skisse av handlingen i romanen. I hvert av de 19 kapitlene forklares et ord eller mekanisme fra en programmerers verden, og dette gjøres på en sånn måte at fiksjonen aldri føles som sakprosa.

Tenk å få evnen til å endre sin egen virkelighet med tankene! Enoch får muligheten til å forbedre nåtiden ved å rette opp feilgrep i fortiden, ved rett og slett angre på det han en gang gjorde eller sa. Hvem har ikke ønsket seg en sånn mulighet en gang eller to i livet?

Enoch kommer fra en familie med litt trøblete relasjoner, dette er den myke siden av romanen, som på en fin måte speiler den datatekniske sjargongen og denne delen av handlingen. Han har en ekskjæreste som nettopp har stukket og Tina, en kollega han er på bølgelengde med, ellers er mennesker vanskelig å forholde seg til, synes han.

Vi hører om Thomas Young sitt Double Slit-eksperiment fra 1801, og om Alan Turing sin test som hadde til hensikt å måle i hvilken grad et dataprogram kan sies å være intelligent. Jeg lærer betydningen av ord som multilinearitet, race condition, glitcher og bugs, og mye av handlingen undersøker hvordan en kan spore opp feil i koder som ligger til grunn for dataspill, blant annet.

Du trenger ikke være spillnerd eller kodeknekker for å ha gleden av denne romanen, jeg er ingen av delene, og fant boken både spennende og interessant. 

Måten Joakim Fink Graasvold skriver på, gjør at lesingen gikk lett, handlingen er ryddig og logisk bygget opp, og inneholder alle de kjente elementene for at en spenningsroman skal treffe meg hjemme.

Jeg håper på mer og anbefaler gjerne Undo (me) videre ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2026

Sider: 254

Kilde: Biblioteket

Elskarane mine - en novellesamling av Gunnhild Øyehaug

Det er lenge mellom hver gang jeg blir lokket til å lese noveller, men en fridag alene på hytten valgte jeg meg Elskarane mine (som en liten pause fra mursteinen jeg holder på med) Skal si Øyehaug er i storform med denne samlingen av korte, men handlingsmettede historier.

Forlaget om boken:
To menn bryt ut av fengsel og har planlagt å overleve på bær, sniglar og kumjølk, men veit ikkje at dei lir av kuskrekk. Ei kvinne sit i kø utanfor Marc Jacobs-butikken då ho trur ho blir vitne til sitt andre mord for året. Nokre skatteoppkrevjarar fortvilar over tilstanden til gardane som ligg under den store blåisen på 1700-talet, mens ei kvinne strevar med dagsopplegget sitt med elleve elskarar.

I novellesamlinga Elskarane mine er prosaen uføreseieleg og rik. Det underlege vender seg mot det nære, og om kjærleiken er størst av alt, finst det likevel eldgamle, einsame hjarte kledd i spindelvev murt inn i stolpar i kyrkjer, og ein lengt som ein kan undre seg på om faktisk er bitte litt større. Elskarane mine er eit nytt kvantesprang i forfattarskapet til Gunnhild Øyehaug.

Den første novellen er bare på en side, men den gjorde inntrykk og satt virkelig stemning for den videre lesningen. 

Med bilde av to rømlinger som vurderer å fjernmelke en ku på netthinnen, stupte jeg inn i et fordypningsstudie av bringebæret. Videre, kast i kast via 1700-tallets nød til mysteriet med noen skinnstøvletter og en såpefabrikk. 

Mamma, dette er tøys, sa eg til henne som barn, ja, ok, det kan ikkje vere dei, sa ho og lo. Då eg sa dette, var det heilt stille i salen. Slik det berre kan vere stille når ei stor mengde menneske ikkje reagerer. Det er lyden av kollektivet som samlar seg i eit ingenting. Det er lyden av ein strek ut i lufta. 

Men når mamma lo, var det som om det strøymde såpebobler ut av munnen på henne.

Novellene er full av magi, i Situasjon setter Regndråpepreludiet meg helt ut, men heldigvis fikk Tarmsystemet meg til å le godt like etterpå. Jeg fikk virkelig kjørt meg med denne novellesamlingen, som stadig holdt meg i en undrende følelse av vantro. 

Elskarane mine er leken og absurd, og absolutt verdt å sette seg ned med. Filosofiske betraktninger en kan grunne litt over finnes det mange av: Kva er det relative med Einsteins relativitetsteori? Eller du kan trøste deg med at Alle mister hovudet til slutt.

Stemningen, den lekne humoren og skrivemåten i disse 15 novellene er fellesnevnere som gjør samlingen til en fullkommen helhet, for handlingen i novellene er så forskjellig som de kan bli.

Jeg anbefaler gjerne Elskarane mine videre ⚅

Forlag: Kolon

Utgitt: 2026

Sider: 126

Kilde: Leseeksemplar

Et øye lukket - ny roman fra Cecilie Enger

Etter å ha hørt Cecilie Enger fortelle om den nye romanen sin på Forfatterne kommer i Bergen, kunne jeg nesten ikke vente til helgen, før jeg satt meg ned med boken. Jeg har lest mange av Enger sine utgivelser, og lar meg alltid begeistre, så også denne gangen ☺

Forlaget om handlingen:
Et maleri setter liv i bevegelse idet Erika Randem får en uventet telefon: En gammel mann vil kjøpe bildet Hesten i myra, malt av Erikas avdøde mann, Peter Sunde. Det har ligget i kjellerboden hennes i over tjue år. Nå hentes det opp igjen, og en familiehistorie som strekker seg over generasjoner, kommer til syne.

Gjennom fortellinger fra 1940-tallets Oslo, 1960-tallets Dale og tiårene frem til vår egen tid, veves livene til seks mennesker sammen.

Peter var opptatt av myras evne til å bevare det den omslutter, og denne fascinasjonen slipper ikke taket i dem som sto ham nær. Han ble funnet død i det landskapet han malte. Kan Hesten i myra gi svar på gåtene i Peters liv?

Cecilie Enger er en mester i å bygge opp et persongalleri i romanene sine, og i denne historien gir hun oss et knippe med levende karakterer å holde styr på. Historien fortelles med hver enkelt karakters stemme, så det blir nært og ladet med følelser fra første side.

Peter Sunde som på 60-tallet vokser opp på Dale, er den jeg knytter meg tettest til. Han er alltid på vakt for fars raseri, han som er en travel sjef for Dale garn og blir lett irritert. Det at Peter liker å gå ut i naturen, og spesielt opp det bratte fjellet til myren hvor det bor et tranepar, speiler seg i min egen kjærlighet til naturen.

I nåtid møter vi en oppkjøper av et spesielt maleri, spesielt scenene hvor den 90 år gamle mannen som vil kjøpe bildet, blir hjulpet opp trappene og inn i Kunstnernes Hus i Oslo av en ung jente, er fornøyelig lesning. 

Ellers er Et øye lukket en alvorlig roman, som skildrer industrisamfunnet i Dale da 1200 arbeidere jobbet med å få ut OL-gensere til befolkningen. Her skildres leveforhold og kvinnefrigjøringen på 60-tallet på en troverdig måte. 

Det lengste spranget bakover i tid tar oss til 1942, og en hendelse som danner grunnlag for flere ting som utspiller seg i livet til Peter Sunde.

Cecilie Enger har en lavmælt prosa, hun skriver med respekt for karakterene sine, og valgene de tar. Historien krever litt av leseren, da vi stadig beveger oss frem og tilbake i tid, men dette er gjort på en ryddig måte, så en henger med. Plottet innbyr leseren til å undre seg over hvordan alt henger sammen, så jeg leste engasjert hele romanen i et par jafser.  

Jeg anbefaler gjerne Et øye lukket videre ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 256

Kilde: Leseeksemplar

Eppendorf-notatene av Ingvar Ambjørnsen

Da jeg nå tok en titt på alt Ingvar Ambjørnsen har laget, er jeg nesten litt flau over å innrømme at Eppendorf-notatene kun er min tredje bok av ham. Døden på Oslo S og En lang natt på jorden er det eneste jeg tidligere har lest. Hvorfor? spør jeg meg selv, spesielt siden denne leseopplevelsen var av ypperste klasse. 

Forlaget om handlingen:
Eppendorf-notatene er Ingvar Ambjørnsens litterære dagbok. Som han selv sa: «Alle sentrale skikkelser, samtaler og hendelser er oppdiktede. Den utgaven av Ingvar Ambjørnsen som dukker opp her, er imidlertid veldig tett på meg selv.»

Eppendorf er en frodig bydel i Hamburg, med parker fylt av trær og fugler, med vakre klassiske bygninger som huser middelklassen, med kneiper der liv og samtaler pågår. Det er natt, en mann er ute i gatene og bestemmer seg for å gå inn i en leilighet der døra står på gløtt.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2026
Sider: 184
Kilde: Lånt på Biblio

Eppendorf-notatene er på ingen måte en biografi, den minner ikke mye om en dagbok heller, men den skildrer dagene hans helt uten kronologi, oppramsing av bragder eller fokus på egne utgivelser.

Her hører vi om hans forhold til litteraturen gjennom hans egne lesinger av, for eksempel Murakami og hans novelleskriving, og Axel Jensen og hans romaner Junior, Senior og Jumbo (som jeg også har lest). 

Hans livsstil preges av vennskapet med Konrad Ramm, som han kaller en liksomvinkjenner og tenk-om-rikmann. De spiser og drikker godt, har det fint, finner på ting og utforsker Hamburg sammen. Mye av det de opplever er surrealistisk, spesielt når de finner frem til de mest bortgjemte rare stedene i byen.

Disse notatene reflekterer over et godt liv hvor han har forfulgt drømmen sin, men hvorfor han ikke dro tilbake til Norge, er det ikke lett å finne noe svar på. Tilbakeblikket har også takknemlighet i seg, over å være 61 år og aldri har sultet, aldri ha opplevd krig, å ha blitt født akkurat da foreldregenerasjonen var ferdig å rydde etter siste krig.

Jeg frydet meg over å møte et menneske som er like ornitologisk orientert som meg selv, og ble gladelig med på tur til hagekolonien, med påfølgende båttur på kanalene. Boken avsluttes med en glad sammenkomst over juletorsken, hvor jeg ble minnet på morfars fascinerende ferdigheter i å skille ut fiskebeina mens han tygget maten.

Ingvar Ambjørnsen gir leseren små glimt inn i det livet han har ført i 30 års utlendighet. Han skriver om lesing av andre forfattere, bokmessen i Frankfurt og opplevelsen da den norske jazzlegenden Radka Toneff spilte inn sitt album Live in Hamburg. 

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg fikk lest denne boken i to lange økter, på toget og alene på hytten. Det er ikke tvil om at dette er en snilt redigert versjon av Ambjørnsens liv, det var via litt googling på sosiale medier, jeg fant ut at tekstene i denne boken er utgitt før, og er over 10 år gamle. Dette hadde ant meg underveis, så erkjennelsen ble bare en bekreftelse, som ikke sparket ben under min fine leseopplevelse. 

Jeg anbefaler gjerne Eppendorf-notatene videre ⚄

Den siste fyrstikken av Marie Vareille

Marie Vareille har skrevet romaner siden 2014, hun er godt likt i Frankrike. Til tross for at hun har et stort publikum utenfor hjemlandet og er oversatt til 20 språk, er Den siste fyrstikken den første av hennes bøker som er oversatt til norsk. 

Forlaget om handlingen:
På et kloster i Bourgogne har Abigaëlle levd et stille liv i over 20 år. Hennes tidligere liv er bare diffuse minner. En begravelse. En eske fyrstikker. Silhuetten av broren hennes som går bort med en rifle. Men hvem var det som ble begravet? Og hvorfor ble hele livet hennes forvandlet til aske i det øyeblikket?

På avstand følger hun med på broren Gabriel, som utad lever et perfekt og suksessrikt kunstnerliv i Paris. Men da han møter den livsglade Zoé og forelsker seg hodestups, får Abigaëlle en urovekkende forutanelse om at det verste snart kommer til å skje igjen.

Men hvilken fryktelig hendelse er det hun har fortrengt? Og kan hun beskytte Gabriels nye lykke uten selv å bryte sin årelange taushet og isolasjon?

Romanen starter med en begravelse, som utløser en eksplosjon av energi, og som lar meg sitte igjen med en mengde hva? hvor? hvorfor?

Er Abigaëlle en gal kvinne? alle de årene i kloster, uten å si et ord til noen - hva skjedde? Romanen tar oss med tilbake til oppveksten til søskenparet som er hovedpersonene i historien. Vi hører om skakkjørte familierelasjoner, når syv år gamle Abigaëlle gjentar de voksnes ord i sin egen tolkning. Dette var gjort på en måte jeg satt stor pris på. Vareille bygger ytterligere på historien gjennom dagboknotater som Abigaëlle gjorde i barndommen.

Senere i ungdommen gikk hun jevnlig til psykologen Hassan, som skal hjelpe henne etter en hendelse hvor hun falt (eller hoppet) fra et tak. Hun er veldig glad i storebroren sin, etter Gabriel har fortalt Abigaëlle om møtet med Zoè, følger vi utviklingen i kjærlighetsforholdet gjennom begge søsknene.

Madam Boisjol har blitt pålagt å gå til psykiateren Garnier, hvem denne kvinnen er får vi ikke vite før mot slutten av romanen. Hun blir slått av sin mann, og nå er det ikke bare traumatiserte barn som skildres, men også konemishandling. 

Hvem hun er, er ikke den eneste detaljen som forblir skjult lenge, selv om jeg likte historien godt, trakk de plutselige avsløringene mot slutten det litt ned for min del. Tematikken i denne romanen ble drøftet med respekt, og jeg lot meg sluke av hendelsene som utspilte seg.

På Beathes bibliotek finner du en fin omtale av boken!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 288

Oversatt av: Henninge Margrethe Solberg

Kilde: Lånt på biblioteket