mandag 1. april 2019

Døtre debutromanen til Eva Aagaard

Eva Aagaard er en sann skandinav. Hun er født og oppvokst i Danmark, har sin forfatterutdanning fra Sverige og Norge, og debuterte som forfatter på norsk. Heldige oss som har fått en ny spennende forfatter å følge, for med debutromanen Døtre imponerte hun meg!

Forlaget om handlingen:
Ingen har snakket ordentlig om hva som var i veien med Mona, men etter at hun begår selvmord, begynner kvinnene i familien å bevege seg i ulike retninger. Moren Inga velger fornektelsen, søsteren Britt vil samle Monas venner til samtaler for å finne ut av hvordan livet hennes egentlig var og hva som kunne vært gjort annerledes. Og Britts datter Mira blir overlatt til seg selv i forsøket på å finne ut av sitt eget tenåringsliv med alt det innebærer, i skyggen av de sterke skikkelsene i generasjonene over seg. Kanskje har hun mer av Mona i seg enn folk tror?

Eva Aagaards Døtre er en roman som undersøker forholdet mellom galskap og normalitet, sannhet og selvbedrag, og frykten for at det finnes en slags arvesynd i familien.


I denne romanen kommer vi tett på en liten familie i tre generasjoner. Mira er femten år når hun innleder et forhold til en mye eldre mann. Hun sliter med å skape en god relasjon til klassekameratene sine, og prøver å forstå hva som skjer med moren.

Selv om mye av det som skjer dreier seg rundt Mira, så er det moren Brit og hennes søster Monas forhold og oppvekst, som bærer handlingen. Vi lærer også foreldrene deres å kjenne, godt nok til at leseren selv kan gjøre seg opp en mening om konklusjonen som presenteres til slutt.

Senere på dagen tok jeg bussen til huset hvor Brit bodde med familien sin, gikk forbi et par ganger og hadde så lyst til å se søsteren min, men så ombestemt jeg meg, kjøpte en sovepose og tok toget til skogen ved huset til foreldrene mine.

Det er Mona som forteller dette, den mentalt syke søsteren som har dradd fra familien sin for lenge siden. Det er tankevekkende å høre om hvordan hun takler motgang i livet, og hvordan stemmene i hodet, får henne til å ta uventede, og litt uforståelige avgjørelser.

Romanen fortelles med de tre kvinnene som fortellerstemmer. Kapitlene er korte og har mye luft, og hele tiden dukker det opp sekvenser som holder på interessen. Eva Aagaard bruker et flott språk, og skildrer utenforhet, ensomhet og mental sykdom med respekt og troverdighet.

Døtre anbefales på det varmeste!


Forlag: Tiden
Utgitt: 2019
Sider: 219
Kilde: Leseeks

12 kommentarer:

  1. Og plutselig havnet denne i pri-listen min :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra, dette er en skikkelig godbit :)

      Slett
  2. Jeg har gitt opp å lage en liste over bøker du skriver godord om. Lista ble for lang :)
    Det gleder meg at du leser mye bra. Og at du evner å formidle det til oss som ikke leser så mye

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er litt av et tempo jeg holder på lesingen, og da er jeg heldig å komme over godbiter som denne :)

      Slett
  3. Denne noteres. Får se etter den på biblioteket. Har visst falt ut av lista til Tiden.

    SvarSlett
    Svar
    1. Den listen er gull å være på, så det må du fixe :)

      Slett
    2. Tja, både og.. kan bli litt vel mye bøker jeg egentlig ikke vil lese, også. Kan heller spørre hvis jeg ønsker leseeks. Men noen ganger har det vært fint å få diktsamlinger som jeg ellers ikke hadde brydd meg om å lese..

      Slett
  4. Leste boken i helgen og har nettopp skrevet ferdig et lite innlegg om den. Likte boken jeg også selv om jeg ikke ble fullt så begeistret som deg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så gøy at vi har lest samtidig! Etter å ha lest Malurtveien var jeg godt inni dette med slekters gang, så Døtre ble et flott supplement til tematikken.

      Slett
  5. Håper jeg får til å prioritere denne.. En rar ting å si kanskje, men det er virkelig vanskelig å prioritere slik at man får med så mye som mulig av mest mulig!! Forsida alene er nesten nok til at den fortjener en plass i hylla, men jeg så den var inne på ebokbib og det er jo en herlig enkel løsning fri for forpliktelser - for min del teller det litt også, når lese-eksemplar først er nevnt over her.
    (og apropos "Malurtveien" som også nevnes over: første gang jeg så forsida på den, leste jeg "Maurtueveien". Etterpå har jeg filosofere litt på hvordan ei bok med DEN tittelen ville vært ;o)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er sant, leseeksemplarer forplikter, derfor blir det færre og færre av dem her hos meg. Er enig med deg at forsiden er nydelig, men så er jeg ekstra svak for lysegrønt og natur da. Jeg så også to ganger på Malurtveien før jeg valgte å lese den, kunne godt tenke meg å lese om maurtueveien :)

      Slett
  6. Ukjent bok og forfatter, men du verden så fint et omslag, det likte jeg :) Ha en fin dag Tine.

    :)

    SvarSlett