søndag 9. september 2018

Søsterklokkene av Lars Mytting

Det er fire år siden Svøm med dem som drukner, Lars Myttings prisbelønnede og bejublede roman fra 2014. I Søsterklokkene kjenner jeg igjen skrivestilen, og romanen har gitt meg en fin leseopplevelse.

Forlaget om boken:
Så lenge folk kunne huske hadde Søsterklokkene ringt over det trange dalføret, med en klang så malmfull og kraftig at klokkeren ble døv etter bare tre messer. Klokkene ble støpt til minne om tvillingene Halfrid og Gunhild Hekne, som var sammenvokst fra hoftene og ned. Det hvilte alltid noe større over søstrene, som om de tilhørte en annen og mektigere verden, og en av billedvevene de lagde, ble sagt å vise fremtiden.
I 1879 flytter en nyutdannet prest inn på prestegården, der nittenårige Astrid fra Hekne gjør tjeneste. Fra Tyskland kommer en fremmed mann med vidløftige planer. Den gamle stavkirken som har huset klokkene går uvisse tider i møte, og snart utsettes bygda for brå skiftninger og ubøyelige viljer.


Søsterklokkene starter rolig og fint med historien fra to hundre år tidligere, som danner bakgrunnen for romanens tittel. I nåtid er vi i en brytningstid mellom det gamle og det nye, noe befolkningen i den lille bygda i Gudbrandsdalen ikke tar lett på.

Hovedpersonen vår Astrid, føler seg feilplassert i sted og århundre, og er en som gir den nye presten litt av hvert å tenke på. Hun lærer ham om alt han ikke forstår seg på ved bygdas skikker, mens han gir henne et kikkhull ut i verden.

Hun forklarer ham hvorfor folk arbeider på jordene på søndagene, og de trettisju ekstra helligdagene katolisismen ville medført, forklarer hvorfor bøndene ble protestanter. I tillegg til mange små "fun facts" om bønders lynne og skikker, lærer vi også masse om stavkirkenes historie i denne romanen.

Skildringer av frosten, nøden, tuberkulosen, matmangelen, mørket og vantroen gir meg stemninger og følelser jeg kan leve meg inn i. Tiden forsvant litt da jeg leste, og omtanken min for Astrid økte etterhvert som dramatikken skrudde seg opp.

Søsterklokkene byr på en tydelig rammefortelling og et handlingsforløp som tar oss raskt fremover. Flere uventede vendepunkter gjorde at jeg trakk pusten dypt et par ganger, selv om enkelte intriger kanskje lå litt vel oppe i dagen. Astrid blir ikke bare beilet av presten, også arkitekten den unge Schönauer som kommer til bygds fatter interesse for henne. Disse to herrene er fåmælte og trege i avtrekkeren, så det drøyer før Astrid blir tvunget til å ta en avgjørelse. Arkitekten ble sent til Norge for å organisere rivingen og flyttingen av stavkirken i Butangen, kirken med de malmfulle klokkene. Han har studert skisser som kunstmaleren I C Dahl tegnet for femti år siden, og ser at en vesentlig del av kirken mangler.

Spenningen ligger i om hun greier å redde disse kirkeklokkene, en detalj jeg ikke har tenkt å avsløre for dere. Slutten ble litt for vag etter min smak, og jeg forsto ikke helt hva som egentlig skjedde i den tredje og siste fortellingen. Flere spørsmål ble stilt i begynnelsen av boken som jeg ikke fikk med meg svaret på, blant annet ting rundt denne Hekneveven.

Jeg vil bare slå fast, en gang for alle: Bergensere er ikke mer høylytte, skravlete eller påståelige enn andre nordmenn! Vi får se om Mytting tør å komme til Bergen på høstmøte, etter han har blåst liv i denne gamle myten ☺

For meg som liker kunst og lokal historie, og har oppsøkt flere stavkirker, så var dette en koselig roman å lese, og jeg antar at flere med meg vil like den.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2018
Sider: 448
Kilde: Leseeksemplar

8 kommentarer:

  1. Hei! jeg er snart ferdig med denne boka jeg også, men tror jeg liker den enda bedre enn deg. Det er litt morsomt at du hører Bjørnstad sin bok også, for da har du sikkert hørt at både presten i søsterklokkene og Ketil B. er opptatt av den engelske barokkpoeten John Donne. Det er litt morsomt.
    Jeg er helt på etterskudd med blogging om dagen, har tusen andre ting på tapetet, med tidsfrister osv.

    SvarSlett
    Svar
    1. Du sier noe, jeg kjente igjen John Donne i Ketil B. sin bok, så gøy at du klargjør tilfeldigheten. Tusen ting på tapetet er kjekt, bloggingen kommer når alt har roet seg :) Ha en fin søndag Ingun!

      Slett
    2. Ja, akkurat det merket jeg meg i dag - morsomt at John Donne har blitt dagsaktuell. Ellers er Søsterklokkene noe av det beste jeg har lest (lyttet). Helt fantastisk. Snart ferdig med den.

      Slett
    3. Kjekt å høre at du også har likt denne, flott at lytteopplevelsen ga godfølelsen :)

      Slett
  2. Jeg så du leste denne og har venta spent på hva du ville skrive! Jeg har lest alle de forrige bøkene hans og likt smitt og smule, "Søsterklokkene" har jeg begynt på og er fornøyd så langt- likevel tenkte jeg at dette kanskje ikke var HEEELT innertier for deg, og mellom linjene i omtalen leser jeg at det er andre bøker du setter høyere? Og ettersom du selv nevner dette med bergensere; hvordan syntes du det var å lese gudbrandsdals-dialekt? Nettopp dette med dialekta (og at jeg hørte Mytting sjøl lese fra boka på lanseinga) gjorde at jeg ikke turte å gå for lydbok-varianten.. Litt skeptisk til Kai Remlov som døl.. Jeg får sjekke hva Randi over her skriver etter hvert, kanskje det ikke ble "fullgæli" likevel?

    SvarSlett
    Svar
    1. Så kjekt at du har ventet på meg :) Mytting prøvde seg heldigvis ikke på bergensdialekt, men dialekten fra gudbrandsdalen reagerte jeg ikke på som vanskelig å lese. Kanskje lydboken hadde vært litt kinkig hvis jeg er kjent med dialekten, og innleser knoter. Skjønner at du er spent, så at Gunnar Staalesens nye bok er lest inn av en erkebergenser, så det frister veldig å høre denne, selv om boken er på vei til postkassen min :)

      Slett
    2. Hei igjen! Jeg har omsider lest ferdig denne, men jeg er dessverre ikke av de mest entusiastiske her. Jeg går og funderer over hva det er som skurrer, og jeg trur hovedproblemet er at persongalleriet er for "blodfattig".. De klarer ikke å engasjere meg, rett og slett. Jeg får fundere litt videre, så kommer det vel en omtale etter hvert.

      Slett
  3. Denne boka likte jeg veldig godt fra begynnelse til slutt! Det er i grunnen bare de tre personene Astrid, presten og arkitekten som blir tydelige i romanen, de andre er kulisser, men samtidig klarer Mytting å få fram stemningen i bygda og det er bra gjort. Jeg tror om det er mulig at jeg likte denne bedre en Svøm ...

    SvarSlett