Avdeling for grublerier av Jenny Offill

Denne romanen er bejublet med intet mindre enn 11 gnistrende uttalelser inne i boken. Jenny Offhill har begeistret New York Times, Boston Globe, Stylist og Elle i tillegg til svenske aviser og flere forfattere med romanen sin. Jeg blir litt satt ut av så mange blurber og vil begynne omtalen min med en liste med alle adjektivene fra blurbene.

Fra bakpå boken:
Avdeling for grublerier er historien om et ekteskap, om å streve med å skrive, om å ha et kolikkbarn, om utroskap, om hukommelse og ikke minst om å elske. Offill har skrevet en stramt komponert roman fylt med en kombinasjon av humor og eksistensiell nød. En klok bok som treffer leseren midt i magen og hjertet og gir rom for ettertanke, og som dessuten gir leseren et presserende behov for å lese høyt for alle som måtte være i nærheten.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014/på norsk 2016

Sider: 152

Kilde: Leseeksemplar

Hvem er det de prøver å overbevise, spør jeg meg selv. Alle adjektivene fra 11 blurber hinter om hva vi skal synes om romanen:

Selvlysende, gnistrende, original, intens, morsom, frisk, fantastisk, glimrende, poetisk, original, sørgelig, morsom, trist, smart, lite mirakel, dypsindig, spenstig, entusiasme, fryd, nytt, fantastisk, og glimrende.

Selv må jeg erkjenne at dette ble for litterært høytsvevende, for poetisk eller filosofisk for mitt hode. Jeg leste de første 30 sidene og la boken til side, og når jeg en uke senere skulle fortsette, måtte jeg begynne fra begynnelsen igjen, for svært lite hadde festet seg. Denne gangen leste jeg hele boken i ett, jeg var forberedt på at innholdet fremsto som litt rotete og vanskelig å forholde seg til, men motivasjonen var på topp, så jeg åpnet mitt sinn, la godviljen til og ga gass.

Handlingen kort fortalt: Dame møter mann, de får et barn som skriker mye. Hun tar etter hvert på seg et oppdrag som ghostwriter for en bok om romfart, men er opptatt av forskjellige ting. De opplever å få veggdyr i leiligheten sin i New York, og etter de har vært gjennom utroskap og nestenskilsmisse flytter de på landet.

Boken er kort, delt inn i mange kapitler og hver side inneholder en liten bit av den røde tråden (nevnt over) og dessuten små tankesprang, som ikke alltid gir mening. Jeg blir ikke klok på de navnløse karakterene, og håper til siste side at slutten skal gi en slags avklaring. For å bruke et ord fra boken, denne romanen beveget seg ut av min forståelseshorisont.

Teksten er spekket med sitater fra andre, de fleste gikk meg hus forbi,
men dette likte jeg godt:
Hvis man vil lage eplepai fra bunnen, må man først finne opp universet.