Peder Påske

På hovedscenen har nettopp den komiske musikalen Peder Påske hatt premiære. I tråd med DnS`s satsing for 2011, har også dette stykket lokal forankring, denne gang i Kalfaret. Det er, vår alles kjære Gunnar Staalesen som er dramatikeren og har, vært sammen med Tarjei Vatne, om å skrive sangtekstene. Vi møter igjen Bjørn Willberg Andersen (sist fra La Cage) og DnS`s grand old lady, Wenche Kvamme, sammen med 16 andre skuespillere, så det blir full fart og full forvirring.
Stykket er sydd sammen av 6 noveller, så vi vil kjenne igjen karakterer fra annen bergensliteratur. Sånn så gjengen ut første gangen vi fikk høre om Peder Påske. Det var på "sleppefesten" DnS hadde før jul, og vi gleder oss stort over å oppleve bergenserne bli tatt på kornet. Håper ingen går fornærmet hjem...

Peder Påske er altså en lokal kunstmaler som gjorde kometkarriære, og forsvant, bokstavlig talt. Hos familien Selsing er alle onde ånder løs. Peder Påske skal male et portrett av herr og fru Selsing. I etasjen over ligger Moster Jannike på det siste og har tilkalt sognepresten.
Journalist Meinichen er ventet for å samtale med direktør Selsing og det er planlagt ”nordfarermiddag” for familien Dundas fra Nord-Norge. Sønnen Ludvig dukker uventet hjem fra Spania med en stor overraskelse – sin tilkommende hustru, og den husets datter faller for, får definitivt ikke freden til å senke seg over det allerede oppkavede huset.
Som et nøkternt balansepunkt i fortellingen befinner Rasmine Henrichsen seg, men også hennes tålmodighet settes etter hvert på prøve. Direktør Selsing føler at alt raser sammen rundt ham. Men hvilken rolle spilte salig Peder Påske i dette?
PEDER PÅSKE er en komedie som tar Bergen og bergenserne på kornet, musikalsk ledsaget av et fargerikt orkester, som sammen med stykkets aktører fremfører en lang rekke sanger med underfundig og tidstypisk innhold.
Etterpå: Det at jeg ikke heiv meg over pc`en og skrev kommentar sier vel det meste. Vi er nok veldig bortskjemt med brilliant teater, og var ganske samstemte da vi i pausen erklærte et "tja..." til Peder Påske. Det ble mye parykker, sminke, kostymer og kulisser, litt for forutsigbar historie og morsomme replikker som rett og slett ikke var morsom nok. Karakterene og språket var selvfølgelig kav bergensk, men det ble nok litt for tidstypisk til at erkebergenseren av i dag ville le annerkjennende. For all del, det er et bra stykke, og de med en porsjon mer humoristisk sans enn meg vil nok risikere å bryte ut i latter. Jeg for min del holdt meg til et par fnis.