tirsdag 2. oktober 2018

Alt er mitt - en psykologisk thriller fra Ruth Lillegraven

Ruth Lillegraven er en av forfatterne som har fått meg til å lese dikt og barnebøker på nynorsk. Begeistringen jeg har kjent etter disse leseopplevelsene har endret min skeptiske holdning til sidemålet, til noe langt mer positivt. I sin debut som thrillerforfatter skriver hun for det meste på bokmål, noe som overrasket, men jeg klager ikke ☺

Forlaget om handlingen:
Clara og Haavard er et vellykket ektepar i en arvet villa på Oslo Vest. Han er lege fra en gammel Oslo-familie. Hun er den ambisiøse outsideren fra Vestlandet som har fått toppjobb i Justisdepartementet. Nå rystes Oslo av to drap. Begge ofrene har innvandrerbakgrunn. Konsekvensene i et komplisert flerkulturelt samfunn er uoversiktlige. Etter hvert når saken helt til justisministerens bord, samtidig som den får store konsekvenser for Haavard og Clara og truer familiefreden. 

Men dette er bare begynnelsen. Alt er mitt er en psykologisk thriller der ingenting er som vi tror. Boka veksler elegant mellom fortid og nåtid, mellom intriger i maktens korridorer og i et moderne samliv, mellom skildringer av Oslo og Vestlandet.


Oh, la la... hold deg fast for dette er spennende greier! Romanen kryper liksom innpå deg, det begynner ganske så uskyldig, men etter kort stund begynner tilfeldige bemerkninger og små detaljer å virke alt annet enn uskyldige.

Clara og Haavard har hver sin fortellerstemme, som veksler ganske hyppig. Historien er for det meste lineær, bortsett fra noen strofer hvor vi blir kjent med litt bakgrunnsstoff. Hva er det med Claras mor, og hva skjedde med lillebror? og utforkjørselen i barndommen, hva betyr den for handlingen? mohaha....

Det er ikke til å stikke under en stol at det er Haavard jeg føler mest sympati med. Clara kjører sitt eget løp med hensyn til kariere, og han blir overlatt ansvaret for hjem og barn. I tillegg er det han som engasjerer seg i barnemishandlingen som han ser i jobben sin som lege, noe som er mye mer menneskelig enn jobben til Clara på justisministerens kontor.

Vi får en fint innblikk i livet til byråkrater og politikere, og aner arbeidet som ligger bak lovforslag og konsekvensene andre menneskers maktmissbruk kan få for enkeltmenneskers liv og kariere. Detaljen med Strava var artig, da jeg har en mann som kommuniserer med Strava til stadighet.

Ruth Lillegraven imponerer igjen med det hun har fått til, med veksling av fortellerstemmer bruker hun begge målformene, noe som er genialt, for karakterene står tydelig frem med en gang. Språket er direkte og saklig, uten metaforer og skildringer som kan legge demper på nerven som hele tiden dirrer mellom setningene.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2018
Sider: 365
Kilde: Leseeks

mandag 1. oktober 2018

Mitt første møte med Spanias hovedstad Madrid

Forrige helg lå mine to venninner og jeg i høydetrening i vakre Madrid. Det er uvant å reise til en by som ligger 667 meter over havet, midt inne i landet. Heldigvis var her sommer fremdeles, så vi kunne snu ryggen til kalde, våte Bergen og tilbringe noen dager i 27 deilige varmegrader.

Jeg fant meg en kjendis 
Etter å ha sjekket inn på hotellet (som ikke anbefales) gjorde vi oss kjent i nærområdet. På forhånd innbilte jeg meg at byen var stor, men bortsett fra en runde med sightseeingbuss, brukte vi beina til å komme oss rundt. Ser du på et kart så ligger sentrum mellom de to store parkene, innrammet av den travle handlegaten Grand Via i nord. I dette området finner du kirker, palasser og plasser, det er de god på, å lage plass til menneskene ute blant biler og flotte bygninger.

På Mercado de San Miguel yrer det av mennesker som spiser og drikker seg gjennom kulinariske høydare. Vi lot oss friste til dette markedet to ganger, og var så opptatt av å smake at vi glemte å handle med oss hjem noen godiser.



Vi brukte mye tid på kunststudier disse dagene, av kirker, arkitektur, billedkunst, mat og drikke. Vi byttet det største og mest kjente Museo del Prado, med besøk Reina Sofia og Museo Thyssen. I tilknytning til Reina Sofia var der en koselig bar hvor vi smakte på leskende kulinarisk kunst, den anbefales.

Den hemmelige hagen er en liten perle du må få med deg. På takterrassen til butikken Salvador Bachiller finner du den nydeligste lille hage, med en kafè som serverer verdens beste frappe. For å komme opp hit må du svinge deg opp fire etasjer, men det går som en lek for her er mye fint å se på.

Reisetrekløveret i euforisk samklang i gastrobaren til Salvador Bachiller
Bortsett fra en liten halvtime med danseoppvisning på en av plassene, fikk vi ikke med oss noe utøvende kunst. Vi hadde forventet at mulighetene ville sprette frem mens vi var der, men det skjedde ikke. Solnedgang fikk vi se, sammen med en gjeng andre mennesker som hadde samlet seg på det rette stedet for dette.

Bjørnen og jordbærtreet er avbildet på Madrids våpenskjold

Kunst det går an å fundere litt over

Sett ovenfra blir nåtidens virkelighet også kunst
Catedral de Almuenda ble vigslet i 1993, så til tross for at den ser eldgammel ut, så er den ikke det. Dog har de bygget på den en stund, for grunnsteinen til kirken ble lagt ned i 1883.

Catedral de Almuenda - ser gammel ut men feirer 25 års jubileum i år

I Parque el de Retiro troner Alfonso den 12`te 

Samme park, fascinerende planter og trær
Munch malte i 1888 sin søster Laura - bildet heter Kveld
I Thyssen-musèet begynner man på toppen og følger en nøye planlagt rute gjennom salene til man ender opp nede i foajèen. Da har man sett viktige kunstverk og kunstnere fra 1400 tallet frem til i dag. Vi satte oss fore å finne det ene Munchmaleriet som vi visste var her, og sannelig dukket ikke Laura opp.

Madrid er en super by å reise til hvis du liker god mat og drikke, arkitektur og kunst og samtidig ikke er helt avskrekket over et livlig natteliv. Vi hadde i alle fall fire supre dager i Madrid og anbefaler gjerne et besøk i byen!

Sjekk ut Hamacareise sin side, den ga oss mange fine tips til turen vår!

Se på oss nå av Geir Gulliksen

Det er ni år siden jeg leste min første bok av Geir Gulliksen, Tjuendedagen heter den, og ut i fra terningkastet så var jeg ikke spesielt begeistret. Da har jeg nok likt Se på oss nå hakket bedre, selv om starten ble litt "humpete".

Forlaget om boken:
Hans Kaasajordet og Olof Evald er rådgivere i et pr-byrå med oppriktighet som forretningsidé. Harriet Aakre leder et distribusjonsselskap for alternativ film. Ingunn Sande er helsebyråkrat på høyt nivå. Salomon Olsen er statsministerkandidat for sosialdemokratene.
Hans og Harriet møtes og misliker hverandre, likevel oppstår en sterk tiltrekning mellom dem. Forbindelsen får store konsekvenser, ikke bare for Hans og Harriet selv, men for barn, kollegaer og andre personer rundt dem.

Romanen kan leses med ulike hatter på, så publikum vil nok vektlegge forskjellige aspekter av boken. Karakterene tok litt tid før de festet seg, for jeg sleit med konsentrasjonen i begynnelsen, men det gikk seg til.

Det hjelper ikke mye at hovedpersonene er akademikere med gode jobber, når de tenker med det som er nedi underbuksen. Med det har jeg røpet hva som festet seg best hos meg under lesningen av denne boken. Jeg har null respekt for mennesker som er utro, og det er strengt tatt det Hans, Harriet og Ingunn bedriver - utroskap.
Gulliksen skildrer hva som får dem til å gå til dette skrittet, men i begynnelsen av boken males det ut kroppslige scener som fikk meg til å rødme, der jeg satt på bussen (de rundt meg skulle bare visst hva jeg hørte på...)

Ved siden av denne primærhandlingen luftes det tanker om sosialdemokratiet. Tematikken føles som en oppslått paraply over selve handlingen, den er der, men overskygges av den innadvendte, hverdagslige handlingen som skildres. Har du planer om å svikte din livsledsager? les Se på oss nå, og kjenn etter om skammen og ensomheten som kan komme i kjølvannet av et sånt valg, er noe du vil ha i livet ditt.

Handlingene som hovedpersonene utførte irriterte meg til gangs, men boken er godt skrevet. Gulliksen har et fint språk, han reflekterer over mellommenneskelige forhold, han har skarpe observasjoner og betrakter konsekvensene av handlingene på en god måte.

Selv har jeg vekslet litt mellom ebok, og lyttet til Henrik Rafaelsens glimrende innlesing. Jeg er spent på hva andre synes om denne boken


Utgitt: 2018
Spilletid/sider: 9:57 - 332 sider
Kilde: Lytte-/leseeksemplar

onsdag 26. september 2018

En grav for to av Anne Holt

Er du klar for en bok om Therese Johaug? Tullete sagt selvfølgelig, men tematikken ligger så tett opp til hennes sak for noen år siden, at jeg kunne ikke dy meg. Dette er også starten på Anne Holts nye krimserie med Selma Falck som i seriens begynnelse er både nyskilt, eksadvokat og eks toppidrettsutøver.

Fra forlagets skildring:
Hun er i dyp krise med de følger at ektemann, barn, jobb og en gedigen villa er tapt på kort tid. Selvforskyldt må hun flytte inn i et lånt vrak av en leilighet, uten annet selskap enn en rasekatt hun ikke kan fordra.
På innflyttingsdagen blir Norges beste kvinnelige skiløper, Hege Chin Morell, avslørt av en dopingprøve. Bare to måneder før OL i Pyeongchang viser en test at hun har inntatt klostebol, et stoff som vil kunne gi henne flere års utestenging fra idretten. Selma Falck blir oppsøkt av skiløperens styrtrike far. Han mener at datteren har vært utsatt for sabotasje, og gir den blakke og arbeidsløse Selma det tilsynelatende umulige oppdraget å bevise Heges uskyld i tide til siste OL-uttak.


Historien begynner uten at vi får listet opp omstendighetene rundt Selmas liv og krise, men forfatteren lar oss bli kjent med henne i løpet av handlingen, det liker jeg.

En topplangrennsløper blir funnet død etter en ulykke under trening og når Selma sjeker ut noen detaljer rundt dopinganklagene, viser det seg at disse tingene har en sammenheng. Obduksjonen av den døde viser at han har spor av det samme forbudte stoffet i blodet som den dopinganklagede Hege.

Dette er en krim med bakteppe i Norges langrennsmiljø, den er lagt tett opp til vår tid med det forestående OL i Pyeongchang som et levende spøkelse der fremme. Det er hele tiden Norges skiløperforbund som blir hengt ut, en liten fiffig detalj, som forhåpentligvis gjør at det ekte skiforbundet ikke hisser seg opp.

Selma Falcks har sine egne problemer å stri med, og lar seg nær sagt presse til å finne ut av om Hege er uskyldig, av hennes adoptivfar Jan Morell. Det er ikke lite snusk som dukker til overflaten når Selma begynner sine undersøkelser, lyssky forbindelser, kameraderi og snuskete avtaler.

I begynnelsen er det noen flere handlingstråder, "Manuset" forvirret meg litt, siden det tilsynelatende var noe helt annet, men jeg slo meg etterhvert til ro med at det skulle være sånn. Historien er mangefaset, og inkluderer et stort persongalleri. Karakterene er gode og blir fort tydelige uten at det føles karikert på noen måte.

Denne krimmen bygger ikke på etterforskning fra politi, advokater eller journalister. Den har en bakgrunnshistorie fra barndommen til noen av karakterene, og gir et fint bilde på hvordan karma kan innhente deg. Handling og konsekvens belyses, og leseren kan la tankene sveve rundt motivene rundt de livsvalg vi treffer.

Denne boken har jeg både lest på Kindle og lyttet til Anne Rygs glimrende innlesning, begge deler anbefales varmt.

Glimrende Anne Holt,  jeg gleder meg til å bli enda mer kjent med Selma Falck!


Utgitt: 2018
Spilletid: 12:38/368 sider
Kilde: Lytteeksemplar/ebok


Anne Holt var hjertelig tilstede på Gyldendals arrangement "Forfatterne kommer" i Bergen i dag, hvor hun harselerte med oss bergensere (eller jeg tror i det minste at det var det hun gjorde...) Hun fortalte om sine tidligere krimserier og om den nye krimhelten sin, som jeg allerede har blitt glad i.

Hun la ikke skjul på at bokens bakgrunn i Therese Johaugsaken er gjort bevist og at hun ville sette fokus på at personvernet til utøverne som vi er så stolte av, er alt for dårlig.

For en artig dame, Lars Mytting, Arne Hjeltnes, Tore Skeie og Trude Marstein hadde beredt grunnen for henne, så stemningen var allerede høy, men hun fikk siste ordet ☺

tirsdag 25. september 2018

En bokhandlers dagbok av Shaun Bythell

Har jeg forstått det rett, så er det forfatteren Shaun Bythell som er bokhandleren i denne romanen. Dette er hans debut som forfatter, og han skriver godt så hvorfor ikke fortsette å skrive?

Forlaget om boken:
I den idylliske skotske småbyen Wigtown driver Shaun Bythell bokhandelen The Bookshop. Hyllene er fulle av glemte mesterverk fra litteraturhistorien. Spørsmålet er om noen vil betale for dem?  

En bokhandlers dagbok er en skarp og morsom skildring av en bokhandlers prøvelser i vår tid. Samtidig er det en hyllest til den viktige samfunnsrollen som bokhandelen har – og et lidenskapelig forsvar for verdien av å lese bøker.


Forlag: Gursliberg
Utgitt: 2017/på norsk 2018
Sider: 367
Kilde: Leseeks


Når det er sagt, dette er en dagbok, skrevet av en mann som ikke lever noe spennende liv. Her skjer det egentlig ingenting, det er hverdag, hverdag, hverdag hele veien.

Leseren er sammen med bokhandleren i ett år, hvor hver ny måned innledes med et sitat fra George Orwells essay Bookshop Memories fra 1936. Han skriver i dagboken sin hver dag bortsett fra søndag, og hver dag innledes med antall nettbestillinger og bøker funnet, og avsluttes med antall kunder som besøkte bokhandelen og hvor mye penger som lå igjen i kassen. Dette fikk meg til å føle at jeg var en del av dette livet, noe som nok er styrken til romanen.

Det føles veldig ryddig og ordentlig når hele boken er satt opp på samme måte, men det får ikke akkurat blodet til å bruse. Selv er jeg bokelsker og anglofil til tusen, og liker godt små uavhengige bokhandlere. Jeg har undret meg over hvordan disse mørke, støvete antikvariatene får det til å gå rundt, og i denne romanen fikk jeg svaret på det lille mysteriet.

I løpet av handlingen skjønner en hvorfor en bør støtte sin lokale bokhandel og ikke falle for fristelsen å handle på nett, hos eBay, Amazon eller, hos Waterstones for den saks skyld. Disse aktørene er jo en alvorlig trussel for salgsstatistikken til den lokale bokhandelen, men for oss forbrukere handler vel bokkjøp mest om tilgjengelighet, og da er jo nettet tross alt kommet for å bli.

Dagboknotatene viser et hverdagsliv med rutiner som gjentar seg, som pakkene som skal sendes fra postkontoret, butikken som skal ryddes etter rotete kunder, bokfestivaler og auksjoner som skal deltas på, etc. Han bruker mye tid på å kjøre ut til dødsbo, bondegårder og slott (man er da i Scotland..) for å taksere bøker, og sende bøker til medlemmene av The Random Book Club.

Vi får også høre om kundene som kommer til butikken, de faste og de som bare er innom en gang. Bythell har flere gode karakterskildringer, så bildet av dette antikvariatet i den lille byen med sine koselige mennesker tar fort form.

Dette er nødvendigvis ikke en bok for litteraturelskeren, til det handler den for mye om drift av butikken, men En bokhandlers dagbok er en koselig historie som sier noe om å drive et antikvariat.


mandag 24. september 2018

Nittitallet - fjerde del av Ketil Bjørnstads store erindringsverk

Verden som var min heter Ketil Bjørnstads selvbiografiske krønike, som nå teller fire bind. Jeg har nå lest alle fire bøkene, fulgt hans liv og tanker og sett verden med hans øyne gjennom førti år, og det er litt av en reise han tar oss med på.

Forlaget om Nittitallet:
Et plutselig oppbrudd etter alle årene på Sørlandet innebærer en total forandring i forfatterens liv når han flytter tilbake til Oslo. I møte med C. prøver han å legge løgnene bak seg. Sovjetunionen går i oppløsning og krigene på Balkan bryter ut. Bjørnstad får nye samarbeidspartnere som også skal bringe ham ut i verden.

Det er ironiens og grusomhetenes tiår. Europa er igjen i krig, og gamle sannheter settes på prøve, både i storpolitikken og privat.


EU-kampen fortsetter, Arne Treholt blir benådet, og Bjørnstads forlegger William Nygaard blir skutt hjemme i sin egen hage. Sammen med C. drar forfatteren til Bangladesh og får helt nye perspektiver. Senere bosetter han seg i hjertet av Paris, der C. er korrespondent for VG. Konfliktene mellom ulike religioner og folkegrupper er mer uforsonlige enn noen gang. Fredsavtaler splintres, nye nasjoner skapes, og flyktningestrømmene øker. Mobiltelefonen blir allemannseie, og etter hvert som klokken tikker mot Nyttårsaften år 1999 øker undergangsstemningen i den rike delen av verden.

Helt først i denne delen av Bjørnstads store erindringsverk, skilles han fra "Den andre" og flytter fra Sandøya. Livet tar en ny vending og vi følger ham videre, sammen med familie, venner og kolleger. Fra "skrivepunktet" er vi i nåtid, og han skildrer verden med etterklokskapens lys på seg. De fire romanene blir bundet sammen med små hentydninger til ting han har skildret tidligere, men det er vel ikke annet enn naturlig at lesere som har lest de tre andre bøkene, får ting repetert. Han fortsetter å delvis omtale seg selv som "Bjørnstadgutten" i 3. person, noe jeg aldri har vendt meg helt til, men et så stort bokverk som dette krever vel litt variasjon i fremstillingen.

Det er nydelig å høre ham minnes tante Svanhild med savn og kjærlighet, slik vi ble kjent med deres forhold i de første bøkene. Det er gøy å gjenoppleve dette tiåret, og plassere meg selv midt oppi hendelser som preget verden og Norge, mens jeg var opptatt med "andre ting".

Hvor bokstavelig skal en ta disse betraktningene, tenker jeg for meg selv når boken er i avslutningsfasen. Det er nyttårsaften hvor vi gikk inn i nytt årtusen, og de fleste husker nok hvilken fest de var på for 18 år siden, men for min del stopper det der. Jeg husker ikke hva jeg tenkte eller følte, og absolutt ikke samtaler jeg hadde den kvelden.

Mine erindringer (eller mangel på sådanne) spiller en viktigere rolle i Nittitallet, i forhold til de andre bøkene, og kanskje er det dette som gjør at dette blir den svakeste boken for min del. Det kjedet meg også at mye av bakteppet i handlingen dreide seg om den nye kjærestens journalist-liv, og disse turene til, og besøkene fra Bangladesh, tappet meg for engasjement.

Vel, vel... når Anders Ribu leser på en så overbevisende og troverdig måte, så går 27,5 time med nittitallserindringer som en lek ☺



Utgitt: 2018
Spilletid: 27:24
Kilde: Lytteeksemplar

søndag 23. september 2018

Bokbloggprisen og Kapittelfestival i Stavanger

Det var en herlig gjeng med bokbloggere fra alle deler av landet, som møttes i Stavanger denne helgen. Bokbloggtreffet med utdeling av bokbloggprisen ble lagt til Kapittelfestivalen, en fem dagers  litteraturfestival med mye spennende på programmet.

I begynnelsen av 2018 stemte vi på de syv bøkene i hver av kategoriene. Det ble utarbeidet en langliste, og ut i fra den startet vi prosessen med å fremsnakke våre egne favoritter. På kortlisten er alle vinnere, men som seg hør og bør må vi ha en vinner i hver klasse. Det siste halve året har vi samlest og blogget om hver av bøkene på kortlisten, så gjengen var godt forberedt da vi i går møtte opp til utdeling av prisen.

Nominerte i Åpen klasse var:

Ingeborg Senneset - Anorektisk 
Monica Flatabø - En sånn jente 
Erika Fatland - Grensen 

Nominerte i Årets roman var:

Carl Frode Tiller - Begynnelser 
Jan Kjærstad - Berge 
Zeshan Shakar - Tante Ulrikkes vei 
Olaug Nilen - Tung tids tale 



Fire av de syv forfatterne på kortlisten var til stede på utdelingen av Bokbloggerprisen 2017, og disse fire ble bokbadet av Elisabeth og Silje. Det var veldig kjekt å høre forfatternes tanker om boken de har skrevet, og vi lærte mer om bakgrunnen for at de har skrevet akkurat den boken.

Vinneren av Åpen klasse Erika Fatland er i Himalaya så hun var ikke til stede men Zeshan Shakar som ga ut Tante Ulrikkes vei i fjor var her, og kunne motta prisen. Gratulerer Zeshan og Erika!


Høydepunktet denne helgen er det sosiale samværet med bokbloggere som alle har det til felles at de er glad i litteratur. Praten gikk livlig da vi møttes både før under og etter selve treffet, men alle hadde en ønskeliste i bakhodet på foredrag og forfattermøter de gjerne ville delta på. Mitt valg falt på danske Sara Omar, som fortalte om Dødevaskeren, en bok som gjorde sterkt inntrykk på meg.


Sara Omar er fra Irakisk Kurdistan, hun kom til Danmark som ung dame og har brukt sitt møte med vesten på å reise seg å bli en sterk talsmann for kvinnene som lider samme skjebne som hun gjorde.

Omar har vært på scenen før, for dette kunne hun. Hun snakket rett til publikum med en sånn styrke og overbevisning at jeg satt fjetret. Det har aldri skjedd før at tårene mine har trillet når jeg sitter og hører på en forfatter snakke om boken sin, men det opplevde jeg her.
Dødevaskeren er en roman bygget på erfaringene Sara Omar har gjort seg i Kurdistan, og på de historier hun er vokst opp med. Hun kaller boken et kampskrift, og lover oss at debutromanen ikke blir den siste, for denne kampen er ikke vunnet ennå. 

Etter en liten luftepause var det tid for nytt foredrag. Denne gangen var det Monika Isakstuen og Lena Andersson som snakket om kjærlighet og raseri. Begge damene er ute med nye bøker i høst, Isakstuen følger opp Vær snill med dyrene som hun vant Brageprisen for, med Rase. Romanen handler om en mors problemer med ukontrollert sinne, og sånn som boken ble skildret i dag høres den ut som å være en tanke "smalere" enn den forrige, med ukjent hovedperson og utradisjonell setnings- og kapitteloppbygging.

Lena Andersson har gjort stor suksess med sine to bøker om Ester Nilsson, men i årets roman Sveas sønn er det Ragnar Johansson som er hovedpersonen. Dette er en slektssaga i tre generasjoner som analyserer velferdsstaten i Sverige.

Mari Nymoen intervjuer Lena Andersson og Monika Isakstuen

Etter et deilig måltid og enda mer sosialisering på California Republic var det for noen av oss tid for enda et høydepunkt, nemlig Å, vestlandet! Siste post på programmet for Kapittelfestivalen. Det var Harald Birkevold som gjorde sitt beste som ordstyrer, men selv om regien var på plass, så var dette en gjeng med løse kanoner, til stor glede for de mange som hadde møtt frem for å se og høre.

Erlend Nødtvedt, Marit Eikemo, Olaug Nilssen og Harald Birkevold

Erlend O. Nødtvedt startet med å lese fra boken sin Vestlandet, og det sier nesten seg selv at tematikken i første del av seansen handlet om vestlendinger, om fylkessammenslåinger og litt av hvert annet.

Erlend Nøttvedt leser fra Vestlandet
"Bergenserne" Marit Eikemo (som opprinnelig er fra Odda) og Olaug Nilssen (som kommer fra Førde), var med på å gjøre dette til en lystig affære. De snakket egentlig ikke så mye om bøkene sine, men med om det å være leve sammen.

Som de årvåkne kan se av bildet over, sitter det to herremenn på første rad. Dette er Tore Renberg og Frank Tønnesen, og etter en rask påfyllspause var det deres tur til å kverulere litt på scenen. Det var Renberg som var "ordstyrer" mens Tønes fikk svare for seg etter beste evne, morsomt ble det i alle fall.




Stavanger er en nydelig by, det sitter langt inne å måtte si det, men jeg innrømmer det gjerne. De har masse fin arkitektur mange gamle bygninger (har det ikke brent her?) og mye flott gatekunst. Stemningen var stor på de på litteraturfestivalen på Sølvberget, i gatene på formiddagen og ikke minst i Fargegadå på kvelden.

Jeg gleder meg til å komme tilbake til Stavanger, Kapittelfestivalen og bokbloggertreff til neste år, og vil gjøre mitt beste for å få en ekstra dag til å boltre meg i alle festivalens tilbud. Elisabeth og Silje i komiteen har gjort en flott innsats også i år, og godt hjulpet av Marianne og Elida i Stavanger, har de sammen fått til et bokbloggtreff vi gjerne gjentar.


Takk for i år jenter, håper vi blir mange flere til neste år!


Tore Renberg og Frank Tønnesen
Søndag ble det tid til en runde rundt i Stavanger for å leite opp mer gatekunst, sjekke ut hva som foregår borte ved Oljemuseet og se på Gamle Stavanger tvers over vågen. Etter en kjapp matbit var det klart for siste post på programmet, den 40 minutter lange kortfilmen Jeg vil bo i mitt navn, som portretterer forfatteren Thomas Espedal.


Nå forlater jeg den sprudlende gjengen jeg har vært sammen med her nede, og håper på at turen hjem til Bergen med Kystbussen ikke blir like begivenhetsrik som båtturen ned hit på fredag ble. Anne Holt holder meg med selskap på øret, så jeg satser på at returen går kriminelt fort.