mandag 22. februar 2021

Den falske vekten av Joseph Roth

Joseph Roth (1894-1939) er kjent for sine episke skildringer fra Donaumonarkiet og fra det jødiske miljøet i Galicja hvor han vokste opp. Etter første verdenskrig arbeidet han som journalist i Wien og Berlin. I 1933 emigrerte han og slo seg ned i Paris, hvor han døde i 1939, sterkt alkoholisert og deprimert. Roth er en av de mest betydningsfulle forfatterne fra det østlige dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, hans mest kjente roman er Radetzkymarsch fra 1932, som kom i norsk oversettelse året etter. 

Forlaget om handlingen:
For sin kones skyld overtar Anselm Eibenschütz etter tolv års militærtjeneste, en stilling som justermester i en av dobbeltmonarkiets ytterste utposter, den østerrikske småbyen Zlotogrod ved den russiske grensen. Med sin vesle vogn kjører han gjennom steder og landsbyer i hele distriktet for å kontrollere kjøpmennenes vekter og lodd.

Den redelige justermesteren skaffer seg mange fiender i et område der bestikkelser, juks og bedrag står på dagsorden. Da han etter å ha blitt bedratt av sin egen kone, forelsker seg i den vakre sigøynersken Euphemia, blir det stadig vanskeligere, ikke bare hva vekter og lodd angår, å innse hva som er rett og galt.

Etter tolv år i militæret hadde ikke Anselm og Regine utviklet et nært forhold, så selv om han gjør som fruen befaler, og får seg en sivil stilling, blir hun gravid med en annen. Anselm beordrer konen til å bo på kjøkkenet sammen med tjenestepiken, og en lang periode er det bare litt barnegråt, han hører fra sin lille familie.

I den gyldengule vognen og hesten Jakob, fører pliktene ham til grensekroen i Szwaby, og her forelsker han seg i eksotiske Euphemia, med sine raslende øredobber. Hennes sivile status er litt uklar, men når Leibuch Jadlowker, som driver vertshuset sammen med henne, må sone to år i tukthus, blir det justermesteren lodd å opptre som en midlertidig forvalter av kroen.

Denne grensekroen i Szwaby er intet vanlig vertshus, for her møtes panthavere, angivere og russiske desertører. Anselm som har vært en ærgjerrig utfører av embetet sitt, blir mer og mer forvirret, når han omgås alle skurkene som sitter i kroen og spiller kort og terning og drikker nittiprosent. 

Det var spennende å lese om koleraepidemien som raste i området, hvordan mennesker som ble syke var død innen en uke, og hvordan en ny kuldefront tok knekken på hele epidemien. Synd kulde ikke biter på covid 19, da hadde vi kanskje vært kvitt koronaen nå.

Joseph Roth har en uvant måte å skrive på, han gjentar litt, men jeg utfordres av at handlingstråden er så diffus. Historien har flere litt uventede vendinger, som med konens graviditet, koleraen og flere, men det gjorde bare fortellingen litt "slapp i fisken". Engasjementet mitt dalte etter hvert som jeg leste, og da slutten nærmet seg fulgte jeg mest med på minuttene som minket, nede i hjørnet på Kindelen. 

Når det er sagt, skildringene av levekår og samfunn var veldig gode, og likeledes karakteroppbyggingen. Jeg hadde trodd at romanen inneholdt skildringer fra et jødisk miljø, men bortsett fra Anselms oppdrag hos den fattige jødiske familien, så var det ikke så mye ved denne historien som berørte meg.

Har du lest noe av Joseph Roth?

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 1937/på norsk 2020
Sider: 180
Kilde: PDF fra forlaget

søndag 21. februar 2021

Alle oss av New Yorkeren A.F. Carter

A. F. Carter er et pseudonym, men at forfatteren holder til i New York, er bekreftet. Handlingen er også lagt til denne verdensmetropolen, som jeg er så heldig å ha besøkt en gang. Jeg er glad jeg har vært der, for hadde vi skulle reise nå, etter jeg har lest denne boken, vet jeg ikke om jeg hadde turt å vandre rundt i New Yorks gater alene, sånn som jeg gjorde i noen morgentimer. 

Forlaget om handlingen:
Carolyns traumatiske barndom har ført til at hun har utviklet seks ulike personligheter. Mannen som var ansvarlig for den oppveksten, faren hennes, ble dømt til livstid i fengsel. 

28 år senere slippes faren ut av fengselet. Ikke lang tid etter blir han funnet drept. Carolyn er politiets hovedmistenkte. Men er noen av Carolyns seks personligheter i stand til å begå drap?

Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2020/på norsk 2021
Sider: 308
Kilde: Leseeksemplar


Før jeg begynte på denne boken leste jeg flere bloggomtaler av den, og leserne var slettes ikke enig. Forventningene var ambivalent, og jeg stålsatte meg, men aiaiai.... dette var jo glimrende underholdning.

Åpningsscenen: Politibetjent Anthony Ribotta patruljerer horestrøket med en kollega. De er i sivil, og får øye på Eleni:

       Først er`e stille, ikke sant, begynner han. Så stille at jeg begynner å lure på om horene skjønner at vi er der, og har funnet seg andre jaktmarker. Men så kommer denne dama... - han peker på kvinnen i baksetet på bilen - ...så kommer hun gående nedover Nevins Street som om hun eier hele gata. Pupper og rumpe, alt beveger på seg, Jeg vet ikke hva jeg skal tro, for hun ser lissom ikke ut som en hore. Hun er for... et-eller-annet som jeg ikke klarer å sette fingeren på. Men hun marsjerer rett bort til der jeg står, og prøver å sjekke meg opp. 

Før Eleni skal gå ut av tjenestebilen, har han observert henne da en annen personlighet tok over, og siden et søk i politidatabasen forteller at Carolyn Grand er gal, lar han psykiaterne ta seg av det. 

Etter denne spennende starten, blir vi kjent med de forskjellige personlighetene Carolyn har i seg. Overgangene mellom dem går ganske sømløst, men noen morsomme scener oppstår. Når hun har stått opp om morgenen som den dydige og alltid tekkelig kledde Victoria, og sexglade Eleni overtar, så er ikke hun særlig fornøyd med påkledningen.

Carolyns far blir drept, når han etter 27 år i fengsel blir sluppet ut på prøve. Som en rød tråd i historien hører vi om politiets oppklaring av saken, som selvfølgelig inkluderer å finne ut om en av Carolyns personligheter kan ha gjort det.

Dette spørsmålet brenner liksom ikke etter å bli besvart, for historien rommer flere, mye mer spennende aspekter. Vi hører om hvordan de organiserer dagliglivet sitt, om når sosialtjenesten kommer på inspeksjon, om en litt vel interessert politimann, og ikke minst om alle timene hos Dr. Halberstam. Han blir mer og mer blir et forstyrrende element i historien, og hvilke beveggrunner han har, legger seg som en trykkende stemning over handlingen. 

Alle oss er overbevisende skildret, og en bok det var gøy å lese. Skildringene av Carolyns oppvekst er selvfølgelig grusom, men mye av det som skjer i nåtid, gir liv til smilerynkene. Rammen rundt historien kan høres litt for fantastisk ut, men måten den var skrevet på, gjorde at jeg ble berørt, men aller mest underholdt. 

Fra å ha en idè til bok, og greie å portrettere en person med multiple personligheter så overbevisende, er virkelig godt gjort. Dette er psykologisk thriller på sitt beste, som byr på besnærende tanker om manglende alenetid og kontroll - skrekk og gru ☺ 

Flere bloggere om boken: Henningsbokhylle og Hverdagsnett


lørdag 20. februar 2021

Min mor var besatt av Peter Øvig Knudsen

Med boken Min mor var besatt, får du en sterk og personlig beretning om forfatterens opplevelse av psykisk sykdom, både som sønn av sin syke mor, og senere sin egen sykdom. Hvordan oppleves det at virkeligheten slik du kjenner den, smuldrer opp? Peter Øvig Knudsen er en dansk journalist og sakprosaforfatter, han har vunnet mange priser for arbeidene sine, og er oversatt til flere språk.

Forlaget om boken:
Allerede samme dag som Peter Øvig Knudsens mor døde bestemte forfatteren seg for å skrive en bok om henne, og om hvordan det var å vokse opp med en psykisk syk forelder. Bokas tittel sto lysende klar for ham fra starten av: Min mor var besatt. For det var slik han som barn opplevde morens lidelse: som en demon, som plutselig kikket på ham gjennom morens øyne og fylte huset med et monstrøst mørke.

Under arbeidet med boka begynner noe å rase i forfatterens eget sinn. Langsomt ruller en altoppslukende depresjon inn over Øvig Knudsen og fordreier hele hans virkelighetsoppfattelse. Forpint og kraftig paranoid må han til slutt la seg innlegge på lukket psykiatrisk avdeling. 

Tittelen på denne boken kan lure en sensasjonshungrig leser til å forvente skildringer av verste sort. Glem det, mellom disse permene finner du ingen saftige avsløringer, i alle fall ikke i den første halvdelen. 

Min mor var besatt er en uvanlig lettlest og medrivende sakprosabok om psykisk sykdom. Jeg leste den fra perm til perm, og hver gang jeg av forskjellige grunner måtte legge ned boken, var det med forventning jeg så frem til neste leseøkt.

I boken følger vi Peter Øvig Knudsen i hans forarbeid til boken, når han oppsøker og intervjuer venninner, tidligere naboer og kolleger av moren. Han går langt tilbake i sin egen barndom, for å finne ut hva andre mennesker fikk med seg, av det som han selv opplevde i oppveksten.

Underveis hopper han litt frem og tilbake i tid, i 2016 døde moren, noe som forløste tanken om å få refleksjonene rundt sykdommen ned på papiret. Nåtid er året etter når han starter research til boken, og de mange intervjuene tar oss med tilbake i tid, til mange forskjellige situasjoner.

Som en sekundærhistorie kommer det frem et fargerikt bilde av Danmark på 60- og 70-tallet, et bilde av samfunnet som viser lett gjenkjennelige situasjoner som de fleste kan relatere til. Det er først når det rakner for Peter selv at "spenningen" stiger. Det høres rart ut å si det på denne måten, det er tross alt en saklig skildring av en grusom periode i hans liv, men boken gir faktisk en tydelig thrillerfølelse. 

Hovedpersonen i denne boken er i voksen alder fremdeles preget av den dårlige relasjonen han hadde til foreldrene i barndommen. Nå er han i aller høyeste grad et oppegående, velfungerende menneske, vellykket på alle måter, med en blomstrende karriere og gode relasjoner til familie og venner. Helt til noe går i stykker inni ham, og han blir veldig, veldig syk, og boken han har begynt å skrive om sin mor, henger i en tynn tråd.

I detalj får vi høre om hvordan det arter seg for Peter, men historien belyser også rollen en psykolog, psykiater og psykoanalytiker har, og ikke minst bruken av psykofarmaka, alternative behandlingsmetoder og elektrosjokk. Naive meg tenker på lobotomering når jeg leser ordet elektrosjokk, og skjønner at jeg har mye å lære om akkurat dette.

Peter Øvig Knudsen skildrer sykdomsforløpet til depresjonen han hadde, på en inngående og fascinerende måte. Til tross for at han var veldig syk, så vil en leser som bare er svakt rammet av depresjon kjenne seg godt igjen, og kanskje føle lettelse over at andre har satt ord på de følelsene som er umulig å formidle. De pårørende får også en stemme i denne boken, og alle de som tenker "han ser jo ut til å fungere bra..." om en som lider av depresjon, får virkelig anledning til å tenke nye tanker.

I slutten av november 2018 er Peter frisk igjen, og boken avsluttes med en forsonende tale han holder til sin døde mor. Helt til sist får vi et etterord skrevet av en av Peters mange venner, som absolutt var tilstede under sykdommen hans. Peter Øvig Knudsen har noe han vil si med denne boken, så under lesingen føles det ikke, som å meske seg i andres ulykke. Boken anbefales på det varmeste!

Forlag: Press
Utgitt: 2019/på norsk 2021
Sider: 312
Kilde: Leseeksemplar

fredag 19. februar 2021

Djevelens yngel av Myriam H. Bjerkli

Jeg leser mye bra krim om dagen, og nå har jeg endelig også fått lest Bjerklis nyeste utgivelse som kom i fjor. Etter å ha debutert med lyrikk, skrev Myriam H. Bjerkli ungdomsromaner og sakprosa, før hun gikk over til spenningsromaner. Hun skremte vettet av meg med Lille Linerle og Stella polaris, som er de to første bøkene i Kodal-trilogien, og denne helgen greide hun igjen, å plante meg godt nedi lesestolen med Djevelens yngel, som er den avsluttende boken i trilogien. Hver bok kan leses frittstående, men en liten tråd binder bøkene sammen.

Forlaget om handlingen:
Ni år gamle Eivind blir kidnappet av en kvinne midt i Sandefjord sentrum, samme dag som 17 år gamle Tobias forsvinner under en sykkeltur i Kodal.

Politiførstebetjent Håkon Haakonsen fokuserer først og fremst på Eivinds forsvinning. Hvem vil kidnappe en ni år gammel gutt? Da han etter hvert får mistanke om at kidnapperen er guttens halvsøster, Mari, som forsvant for mange år siden, blir det enda mer uforståelig. Hvorfor har hun kommet tilbake og tatt med seg lillebroren sin?
Da sykkelen til Tobias blir funnet, skjønner Håkon at heller ikke Tobias har forsvunnet frivillig. Noe har skjedd ham, men det finnes ingen spor. 


En tragisk ulykke helt i begynnelsen av boken utgjør dreiningspunktet i denne spenningsromanen. Fem korte innledninger høres kanskje litt mye ut, men sammenhengen viser seg snart, og i fortsettelsen er handlingen lett å følge. 

Flere av karakterene fatter ganske så ulogiske beslutninger, men mens jeg rister oppgitt på hodet, og mumler "er det mulig", så åpenbarer deres beveggrunner seg for meg. Handlingen er bygget opp på en sånn måte, at leseren stort sett vet hva som har skjedd, mens Håkon og Anders i politiet må finne ut av ting. Du må ikke tro at dette tar brodden av spenningen, for det gjør det absolutt ikke. Min reaksjon fra lesekroken minnet meg om barneteater, når de små publikummerne sitter og roper "der er han!" eller "se bak deg!", sånn satt jeg også, gamle damen, og var engasjert til tusen.

Språk, plott og karakterbygging er gjort etter alle kunstens regler, for her henger alt sammen. Vi blir kjent med noen skruppelløse kvinner, men bortsett fra det, føles handlingen troverdig. Sa jeg at det er spennende? det er bare til å holde seg fast, innspurten på Djevelens yngel fikk pulsen min til å rase.

Alle tre bøkene i Kodal-trilogien er spennende og godt skrevet, du må ikke ha lest de to andre for å ha glede av Djevelens yngel, men er du glad i krim anbefaler jeg deg å lese dem alle tre ☺ 

Forlag: Capitana
Utgitt: 2020
Sider: 400
Kilde: Lånt på biblioteket

torsdag 18. februar 2021

Mens vi venter på Godot - en klassiker av Samuel Becket

Mens vi venter på Godot ble i 1990 kåret til det viktigste engelske dramaet i det tyvende århundre. Dette dramaet fremstår som et teaterstykke i boken jeg lånte på biblioteket, og jeg forsøkte etter beste evne og fylle alle de 5 rollene, da jeg spilte ut de 208 sidene for meg selv. 

Fra bakpå boken:
De to landstrykerne Vladimir og Estragon venter og venter på at Godot skal komme - ja for han kommer vel? Men hvem er Godot? Og hva skal skje når han kommer? Akkurat det får ikke de to svar på; i stedet dukker det opp et par andre fremtoninger som skal komme til å sette sitt preg på deres tilværelse. 

I denne tragiske farsen møtes - på klassisk Beckett-manèr - den svarteste fortvilelse og den mest befriende latter. Det er Jan Erik Vold som har oversatt boken.


Teaterstykker med replikker og sceneanvisninger er alltid litt kronglete å lese, men når en kommer inn i flyten så blir det ganske artig. Jeg var forberedt på at dette skulle bli en surrealistisk opplevelse, men jeg ble positiv overrasket, over hvor lett det var å lese.


Stykket er skrevet i to akter, og jeg må si at det er ganske vanskelig å si noe fornuftig om hva som skjer. For det skjer mye, og de prater hele tiden, men egentlig sitter de bare under et tre og venter. De to mennene er temmelig langt nede, og synes ikke livet er noe særlig, noe filosoferingen deres underbygger. Etter en stund i lystig passiar, kommer Pozzo forbi på landeveien, sammen med et kreatur i bånd, som han kaller Lucky. 

Pozzo spør hva de gjør på og de svarer, som sant er at de venter på Godot. Hvordan denne avtalen har kommet i stand vet vi ikke, ei heller hvorfor de skal møte ham, de bare venter. Denne Lucky som Posso har med seg, har funnet sin underordnede plass i samfunnet, og godtar at han blir pisket og fornedret på det groveste av Pozzo, som vet å ordne seg. Lucky bærer bagasjen til Pozzo i stillhet, men med hatten på hodet, og på kommandoen Tenk! klarer han å lire av seg en masse greier, så vi ser at han kan snakke. Første akt avsluttes med at den femte karakteren kommer på scenen, "Gutten", som forteller at Godot ikke kommer, men at han skal komme i morgen. 

I andre akt er vi på samme sted og historien gjentar seg, bortsett fra at alt er hakket mer diffust. Posso kommer igjen, men han er blind og kan ikke huske de to andre fra dagen i forveien. Vladimir og Estragon blir mer og mer frustrert, ikke over at Godot unnlater å dukke opp, men over livet i sin helhet. 

Det er ikke tvil om at denne teksten åpner opp for utstrakt tolkning.  Kanskje er denne Godot et bilde på livet eller meningen med livet, eller Gud? ikke vet jeg. Kan Posso være menneskeheten, og Lucky skjebnen? Det er ikke tvil om at det ligger mye mellom linjene her.

Det jeg vet er at dette er en bok jeg kommer til å kjøpe, for å lese igjen. Jeg så NRK sin oppsetning i svart/hvitt, som gikk som Fjernsynsteater i 1965, noe som fylte igjen noen av hullene, jeg hadde etter å ha lest boken. 


Det er selvfølgelig Fra Shakespeare til Knausgård som pekte meg mot min første Samuel Becket bok, som kom ut i 1952, 17 år før han mottok Nobelprisen i litteratur. At den ikke er en av de 8 Becket-titlene som er å finne i 1001 bøker du må lese før du dør, var litt rart, igjen har JSD valgt seg en outsider til å representere et forfatterskap, men det er tross alt den eneste av Samuel Beckets utgivelser jeg kjente til.

Det er ikke lenge siden jeg så Vaktmesteren av Harold Pinter på DnS, og da jeg leste Mens vi venter på Godot, kunne jeg ikke unngå å tenke at både Pinter og Fosse må ha Samuel Becket som et forbilde. 

Therese G. Eides illustrasjon under, henviser vel ørlite grann (og med god grunn) til Jon Fosses klassiker Nokon kjem til å kome, som jeg nettopp har lest. 


I boken Fra Shakespeare til Knausgård oppsummerer
Janne S. Drangsholt Mens vi venter på Godot slik:

To menn står og venter. To ganger.



onsdag 17. februar 2021

Peer Gynt - tegneserie av Ibsen/Moen/Mairowitz

Er du klar for Ibsens Per Gynt? denne gang i tegnet utgave. Det er norske Geir Moen som holder i pennen i denne boken, og som i de andre tre bøkene i denne serien, er det også her David Zane Mairowitz som har ført tegning og roman sammen. Jeg har ikke lest Per Gynt, men kjenner handlingen etter å ha hørt stykket i utallige musikalske variasjoner. Handlingen skulle være kjent, men Mairowitz og Moen fikk frem detaljer, som utfylte mitt bilde.

Per Gynt starter med at han forteller en skrøne til sin mor, for å forklare hvor han har tilbrakt tiden. Bukkespranget over Gjendin-eggen er en av mange fraser som ofte har blitt gjenbrukt i kunsten.
Peer du lyver! er den neste, og sånn er det å lese Per Gynt, gjenkjennelsen er stor, og jeg fryder meg hver gang. 

Mor er fattig, og vil bare at han skal gifte seg, men han slenger henne opp på taket, og farer av gårde igjen. Per Gynt vil være fri, han vil være keiser over land og mennesker.
Det er ikke tvil om at han er en drømmer og en helt, men blottet som han er for skrupler og moral, så er han ikke noe godt forbilde.


Tidligere versjoner jeg har sett har hatt stort fokus på den stakkars Solveig, som hele livet sitter på gården og venter på Per. Hun lovet jo å vente, og hun holder det hun lover, noe Per ikke gjør, for han kommer ikke tilbake før de begge er veldig gamle. I denne versjonen hører vi om Solveigs tålmodige venting en gang, mens fokuset er på Pers løgnaktige liv rundt om kring i verden. 

Det fører ingenting godt med Per Gynts ferd, han blir lokket til Rondeslottet av Dovregubbens veneste mø. Når mor Åse er død, parkerer han Solveig på gården og reiser av gårde ut i verden. Skrekkelige scener utspiller seg på negerplantasjen, han sender misjonærer til Asia, og til alle som spør, svarer han at han vil bli keiser over hele verden.
I ørkenen møter han den ungdommelige Anitra, Per ønsker seg rikdom og makt, men mest av alt er det Anitras ungdom han vil ha. 

Tegningene i denne boken varierer mellom dystre streker i sort/hvitt, men han bruker også mye farge. Detaljene er mange, og du må ta deg tid, og se nøye på hvert bilde, for Geir Moen får mye av handlingen inn i hver illustrasjon.  


Det er et eventyrlig dikt Henrik Ibsen skrev i 1867, men i Geir Moens strek virker det som om dette er skrevet og tegnet for dagens lesere. Jeg er imponert over hva han har fått til, og håper at Minuskel vil gi ut flere bøker i denne serien, som allerede inneholder disse klassikerne:

Forbrytelse og straff av Dostojevskij
Prosessen av Kafka
Per Gynt av Ibsen

tirsdag 16. februar 2021

Tro meg når jeg lyver av Ellen G. Simensen

Jeg var ute etter en ny bok på øret, og etter litt tilfeldig søking på BookBites havnet jeg på Tro meg når jeg lyver. Gleden var stor da jeg hørte at det er Nina Woxholtt som leser, da vet jeg at jeg er i trygge hender. Ellen G. Simensen er ny for meg, kanskje ikke så rart siden dette er hennes debut som forfatter. Etter å ha lest håper jeg inderlig at hun er i gang med ny krim, for dette var bra ☺

Forlaget om handlingen: 
Politimannen Lars Lukassen ser muligheten til en permanent forfremmelse idet han må rykke ut til likfunnet av en tidligere klassekamerat. Situasjonen på politistasjonen i Hønefoss forverres da en uhyggelig skikkelse oppsøker barn og deler sine mørke hemmeligheter. Samtidig kommer læreren Johanna Brekke til byen for et vikariat. Lars blir raskt tiltrukket av henne. Men hva er det Johanna rømmer fra, og hvem er venn og hvem er fiende i jakten på sannheten?

Boken er sagt å være en psykologisk krim, så det er med skrekkblandet fryd jeg begynner å lytte. Denne sjangeren er veldig vanskelig å få til, og med Simensen som er debutant og all ting, det kriblet i magen allerede før jeg hadde begynt å lytte. 

Den skrekkblandede fryden holdt seg gjennom hele boken, ikke fordi jeg var spent på om Simensen greide brasene med psykologisk krim, men fordi det var spooky. Små hint ble hele tiden plassert, uskyldige og subtile men akk så slagferdige. 

I denne historien hører vi om mobbing i småskolen, om barn som ikke får nok oppmerksomhet fra sine travle foreldre, og i bakgrunnen svever det en stor sorg, og traumatiske opplevelser, som preger hovedpersonen i nåtid. 

Håper det var et passe skyggelagt handlingsreferat, vil nødig røpe noe som fratar deg de underliggende vibrasjonene som følger denne psykologiske krimmen fra perm til perm. Ellen G. Simensen skriver drivende godt, karakteroppbyggingen er god, og skildringene fra innsiden av skole, politistasjon og bygdesamfunn overbeviser. Men, det aller viktigste er jo nerven, og jammen greide hun ikke å gi meg flere frysninger nedover ryggen. 

Jeg sier meg enig med de mange som har lest og blogget om denne boken,
Hverdagsnett og Lillasjel - Denne må du lese!


Utgitt: 2020
Sider: 384
Kilde: Lånt på BookBites