mandag 15. februar 2021

Bergenseren av Morten Hammerborg

Vi bergensere elsker å feire oss selv, og i 2020 feiret Bergen Kommune 950 års jubileum, med grandios åpning, og mange arrangementer utover året. Jeg så stykket Alle tiders Bergen på DnS, en humoristisk turmarsj gjennom bergenshistorien. I den forbindelse var jeg med på et foredrag hvor Morten Hammersborg snakket om stykket, og denne boken. Kinofilmen med navnet Bergen - i all beskjedenhet har jeg også sett, det eneste som mangler nå er å gå den nye merkede turmarsjen, Bergen på langs.

Forlaget om handlingen:
Bergenserne inntar en særegen rolle. Ingen andre nordmenn kan insistere på at de egentlig ikke er fra Norge. Ingen andre dyrker seg selv, sin by og dens erklærte annerledeshet som bergenserne. Ingen andre norske byer knytter det seg sterkere forestillinger til. Hvordan ble det slik?

I mange hundre år var Bergen den største byen i Norge. I 1814 er det like fullt Kristiania som blir det selvstendige Norges hovedstad, mens den stolte hansastad blir en norsk kommune styrt fra Oslo. I denne boken argumenterer historiker Morten Hammerborg for at dette fallet langt på vei forklarer bergenserens selvforståelse og forestillingen om «det bergenske»: Byen og dens borgere er grunnleggende fornærmet. 

Den forurettede by kan tidvis rase i avmakt mot sin skjebne, men finner tilflukt i seg selv. For i et slikt perspektiv, hva er vel mer naturlig enn å dyrke sin identitet, sin egenart og sin forgangne storhet?

Boken innledes av 5 på gaten intervjuer i Oslo, hvor folk blir spurt om hva som er en typisk bergenser. Mange av svarene var ikke særlig originale, men en soignert herremann fra beste vestkant, definerer bergenserne som snakksom, livlig, utadvendte personer, som er foretaksom og som er veldig stolt av byen sin. Ja! ☺

Vi hører om "forestilt fellesskap" en reell størrelse som har betydning for hvordan vi tenker, føler, forstår og handler, som beskriver hvorfor bergensere føler fellesskap på tvers av klasseskiller og interessekonflikter. 

Vi får forklart mindreverdighetskomplekset som Bergen har til Oslo, og i det første kapittelet når vi tas med tilbake til 1100-tallet, skjønner vi hvorfor vi bergensere gladelig synger "eg e`kje  fra Norge eg e fra Bærgæææn".

Skildringen av Bergen, Norges største by, som trelastinspektør Bernt Anker i Christiania gjorde i 1799, er nesten litt skremmende lesning, for det er ikke så mange år frem til 1814 når landet fikk sin felles grunnlov:

           Bergen er mindre kjent for innbyggerne her (i Christiania) enn i London eller Paris, ja, vi anser den nesten ikke som en del av vårt land, eller som bebodd av nordmenn. Bergenserne er for det meste utlendinger, vesentlig hollendere, folk som har slått seg ned der for å drive handel, for å kjøpe og selge den fisk som fiskes av innbyggerne i Nord-Norge.

Bergen, grunnlagt av Olav Kyrre i 1070, bygget opp på tørrfisk. Håkonshallen sto ferdig til Magnus Lagabøtes bryllup i 1261, fra ca 1300 til 1500 var Bergen dominert og kontrollert av tyske håndverkere. Et sorgens kapittel kalles denne tiden, men Bergen vokste fra de andre byene i Norge. Vi hører om utlendinger og borgere av Bergen, også alle innvandrerne fra landdistriktene rundt byen, som forble arbeidere og tjenestefolk. Ved folketellingen i 1801 var Bergen like stor som Christiania og Trondheim til sammen. Men i årene etter 1814 vokste Christiania seg forbi Bergen i størrelse, og ble Norges hovedstad.

Til sist i dette kapitlet oppsummerer Hammerborg hvordan historien legger til grunn vår forestilling om byen, og hvordan det har påvirket dagens bergenseres urtilstand.

1814 - Bergens annus horribilis. Ja hva skjedde egentlig på Eidsvoll den gangen, og hvordan påvirket det Bergen? Dette og mye mer får vi svar på i denne boken. 

Har du for eksempel undret deg over hva det er med oss bergensere og striler? Hammerborg gir oss en inngående forklaring på hvorfor bergensere hadde et så nedlatende forhold til mennesker som kommer fra kommunene rundt Bergen. Amalie Skram skildrer dette på en fantastisk måte i Hellemyrsfolket, men også Welhaven og flere andre har karakteristikker av strilene, som det i dag er til å gremmes over.

Eller bergensere og østlendinger? Det sier seg selv, etter å ha vært landets desidert største og viktigste by i 700 år, fremstår den på midten av 1800-tallet som en vits, i hovedstaden. Bergensere reiste ikke til den nye hovedstaden, de hadde ingenting der å gjøre. Aviser fantes det heller ikke mange av i Bergen før 1840, da Bergens Stiftstidende ble startet opp. Gjennom etterlatte dagbøker og brev, blant andre fra snekkermester Gørbitz, lærer vi litt om relasjonen mellom de to byene. 

Bergenseren var en fryd å lese, spesielt hver gang navnet på en bygning eller gate dukket opp, for mennene de var kalt opp etter, har jo gjort seg bemerket, og det forteller Hammerborg oss om. Hans Holmboe og hans vannverk, industriherren Michael Krohn, Christie med sitt museum, og mange flere.

Det er artig å få et innblikk i hvilken kamp som utspilte seg blant de største byene i Norge på midten av 1800-tallet, kampen om å være først og best, i alle samfunnets små fremskritt. Bergensere er noen artige skruer, det er sikkert og visst, og i denne boken hjelper Hammerborg oss med å skjønne hvilke fenomener det er som har skapt fellesskap den særegne fellesskapsfølelsen som knytter oss sammen.

Boken avsluttes med litteraturliste og noter, til dere som vil gå teksten nøye etter i sømmene, når det er sagt til jeg anbefale Bergenseren varmt til medbergensere og andre spesielt interesserte ☺


Utgitt: 2020
Sider: 216
Kilde: Lånt av pappa

søndag 14. februar 2021

De tause av Yrsa Sigurdardottir

Har du fulgt serien om Huldar og Freya, er jeg sikker på at du vil ha med deg den sjette og siste boken i serien. Jeg har lest dem alle sammen, og noen til av Yrsa Sigurdardottir, som nå kalles Islands krimdronning - tittel ærlig fortjent! Snakk om sterk avslutning på serien, nå er jeg spent på hva Yrsa kommer med neste gang ☺

Forlaget om handlingen: 
En kald dag forsvinner et lite barn fra en barnevogn i Reykjavik. Elleve år senere dør en jente av meslinger, og faren søker oppgjør med personen som smittet henne. En kvinne blir funnet død i en forlatt bil. Politimannen Huldar og psykologen Freyja må igjen samarbeide om en sak med mange irrganger, der ingen svar er åpenbare. Rundt alle involverte hersker en taushet som ingen vil bryte. 

Forlag: Kagge
Utgitt: 2021
Sider: 434
Kilde: Lånt på BookBites

Denne spennende serien i rekkefølge:

To spennende innledninger gjør at denne historien har nerve fra begynnelse til slutt. Det er en fryd å møte igjen Huldar og Freyja, og ikke minst sjefen Erla som nå er høygravid og følgelig temmelig hormonell av seg. 

Barnepsykologen Freya er helt ny i jobben på politihuset. Hun gjør sitt beste for å skjule at hun og Huldar kjenner hverandre fra før, så ikke de andre skal tro at det er han som har skaffet henne stillingen i politiet. Hennes bakgrunnshistorie er den samme som i de forrige bøkene, først helt mot slutten skjer det noe som påvirker hennes familiekonstellasjon.

De to korte handlingstrådene som ble skisset opp innledningsvis, dukker opp et godt stykke ut i historien. Etterforskerne får det enda mer travelt, siden graviditeten til avdelingssjefen nærmer seg slutten, og hun insisterer på å løse krimgåten(e) før hun føder.

Å ha en gravid sjefsetterforsker, var en artig vri. Hvis en synes gretne kjerringer er morsomt, så er det bare til å gi seg over. Erla vrir seg unna alle personlige spørsmål, og kollegene vet verken når hun skal føde, eller hvem som er barnefaren. Historien tar for seg tankevekkende samfunnsspørsmål, som surrogati og vaksinevegring, så det er ikke bare hei hvor det går i denne krimmen. 

De tause er en til de grader velskrevet krim, med et plott som er godt bygget opp, og mer enn nok av action underveis. Handlingen er lett å følge med på, og lesingen går som en lek, siden det aldri føles naturlig å legge ned padda. Nå må det sies at persongalleriet blir stort, og mot slutten blir trådene litt vel viklet inn i hverandre, før tusen biters puslespillet avslører løsningen i all sin prakt, når de siste bitene legges ned.

       Der vadet Huldar ut mot den tredje jenta. Hun fløt med ansiktet ned et godt tykke lenger unna. Imot Huldar kom så en mann gående på vei inn mot land. De gikk hverandre i møte, og uten å nøle eller advare mannen dundret Huldar et slag mot hodet hans med en eller annen gjenstand som han holdt i hånden. Mannen falt over ende i sjøen som om ryggraden hadde blitt revet ut av ham. Strimer av blod farget overflaten omkring hodet der han fløt. Men Huldar senket ikke farten, og tok seg heller ikke tid til å sjekke mannens tilstand. Han fortsatte ufortrødent til han nådde frem til jenta. 

Omgivelsene i historien er frosne på flere måter, så hvis du har begynt å planlegge lesestoff til påsken, må denne være midt i blinken ☺

lørdag 13. februar 2021

Lang lang rekke - krim av Bjørn Bakken

Er du klar for å sitte oppe om natten å lese, bare fordi boken er så spennende at du ikke får lagt den ned? Hvis ja, er det bare til å sette i gang, for Lang lang rekke var fengslende til tusen. Nederst i denne omtalen har jeg lagt inn informasjon om hvor du kan få kjøpt boken. Ikke fordi jeg har blitt bedt om det eller får betalt for det, men fordi boken er så god at jeg ønsker at flere krimelskere skal få øye på den. 

Fra bakpå boken:
De tok fra ham alt. I ti år har han forberedt den ultimate hevn. Nå er han endelig tilbake der alt skjedde. Men de vet han kommer …Hun hadde lovet seg selv å aldri vende tilbake, men nå er hun her. Som politi. For å jakte sannheten. Jeger og bytte. Drapsmann og offer.

Etter en prolog og et par korte kapitler som ligger noen år tilbake i tid forflyttes vi til 2019. Til grufulle forbrytelser, mørke hemmeligheter samt noen doser romantikk, alt i løpet av noen hektiske sørlandske sommeruker.

Forlag: Selvpublisering (Bjørnebok)
Utgitt: 2020
Sider: 336
Kilde: PDF fra forfatteren


Hvordan en fersk forfatter greier å briljere i så stor grad som Bjørn Bakken gjør med debuten sin, skjønner jeg ikke. Det ser så lett ut, men jeg som leser over 200 bøker i året, vet at det ligger mye godt arbeid bak en så velskrevet krim.

Lang lang rekke er en skikkelig slukebok, det er ikke ofte jeg sitter oppe om natten og leser, men det gjorde jeg i innspurten av denne boken. Normalt tar jeg pennen fatt når jeg skal dykke inn i krimplott med mange karakterer, men med Bakkens historie la jeg fort pennen fra meg. 

Karakteroppbyggingen er så god at jeg straks og uten noe pes får tak om persongalleriet. Vi møter Renate Gundersen, helt fersk 1. betjent på politistasjonen i bygden hun vokste opp i. Det er lenge siden hun har vært hjemme, men et brev hun fikk fra sin fars advokat på 30 års dagen, gjør at hun har en høne å plukke med enkelte individer i hjemkommunen.

Før vi kommer så langt har vi vært tilbake i 2008 når Carl Fredrik Skog opplevde sitt livs verste mareritt. Han kom hjem og fant huset sitt omringet av politi, med beskjed om at hans kone har blitt drept. Han selv blir dømt for drapet, og soner ti år. 

Historien starter 8 år før dette igjen, i Tallin, hvor vi stifter bekjentskap med jentene Tiiu og Annika, som blir lokket med utsikter til et bedre liv i Norge. Tematikken som utspiller seg fra denne handlingstråden er grusom lesning, men dessverre enda aktuell, så det er bare til å spenne fast sikkerhetsbeltet!

Hevnen er søt heter det jo som kjent, og dette er en historie om hevn, og litt kjærlighet. Carl Fredrik har sonet ferdig når Renate legger ut på sitt mission, og etter hvert finner de ut at de har sammenfallende interesser. Vi følger med til Hirtshals og Skagen, vi møter noen skumle MC banditter, og flere jenter som har bein i nesen.

Plottet er lett å følge, Bjørn Bakken har en ryddig måte å fortelle på, og jeg rynker ikke på nesen, en eneste gang mens jeg leser. Jeg våger meg til å si at historien er troverdig, i alle fall bakgrunnen, at det er litt hei hvor det går underveis, hører jo med i denne typen krim. Det gjorde ikke meg noe at karakterene er enten snille og flinke eller utrolig onde og dumme, for den type ugjerningsmenn som blir beskrevet her, har jeg ingenting til overs for.

Det eneste som er synd med Lang lang rekke, er at det er så få som får øye på boken, siden den ikke finnes i bokhandelen. Jeg kjenner ikke forfatteren, men er innom hans blogg Bjørnebok fra tid til annen. Lang lang rekke er virkelig bra krim, som jeg gjerne anbefaler videre. Har du lyst å kjøpe den, er det bare til å klikke på lenken til bloggen hans, så sender han bok i posten. Jeg pleier ikke drive med reklame på bloggen min, men denne gangen hadde jeg lyst☺

Andre bloggere som har lest boken: Åslaug og Henning

fredag 12. februar 2021

Varme og vatn - ny roman fra Sivert N. Nesbø

Jeg har tidligere lest Sivert N. Nesbøs tredje roman Sjøen om vinteren, en historie jeg likte veldig godt, så forventningene var store til denne romanen. Dette er en roman som utforsker en følelse, eller en sjelelig tilstand, så du gjør lurt i å være åpen for også det som står mellom linjene.

Forlaget om handlingen:
Varme og vatn er eit konsentrert erkjenningsarbeid rundt stilla og saknet som kan finnast i eit ungt menneske. 

I romanen følgjer vi fjorten år gamle Lars nokre veker på seinsommaren. Han er spørjande og vár for omgjevnadane, og freistar heile tida å forstå kva det er som rører seg rundt han, og tilpasse sine eigne dragnadar til familien og andre. Sentralt i boka står Lars sine erkjenningar av korleis det verande kjem til syne og korleis ein skal forhalde seg til alt det som finst rundt ein. 

Varme og vatn er ein roman med ein særeigen skrifttone og stemning, der store djupner ligg under overflata.


I likhet med Sjøen om vinteren så foregår handlingen inni hovedpersonen. Lars er en ungdom som i liten grad står opp for seg selv, han tar lite initiativ og sier sjelden hva han mener. Årsaken til dette er vel en slags redsel for å få et nei, eller bli misforstått. 

Lars har et rolig og trygt familieliv sammen med to snille foreldre og lillesøsteren Thea, som han tar seg veldig godt av. Dramaet i livet hans foregår inni ham, noe som kommer frem gjennom de korte hverdagsskildringene denne romanen består av.

Underveis i lesingen var jeg klar for hendelser som kunne lede til litt hjertebank. Når Lars tar Thea med for å følge elveløpet oppover, tenker jeg at det skal skje noe når det begynner å bli veldig bratt, men nei, da snur de bare og går ned igjen. Romanen har flere sånne historier, hvor jeg forventer at det skal skje noe, men så gjør det ikke det. 

Varme og vatn var en vanskelig bok å skrive om, rett og slett fordi den ikke greide å engasjere meg.  Nynorsken som Nesbø bruker bød også på utfordringer, noe jeg ikke kan huske at den gjorde i den forrige romanen jeg leste av ham. Sammenlignet med nynorsken i Lyden av to hender som jeg nettopp har lest, så er det himmelforskjell. 

Les gjerne omtalen på Beathes bibliotek!


Forlag: Tiden
Utgitt: 2021
Sider: 112
Kilde: Leseeksemplar

torsdag 11. februar 2021

Lyden av to hender av Sunniva Relling Berg

Sunniva Relling Berg debuterte som forfatter i 2011, og har siden da gitt ut tre ungdomsromaner. Lyden av to hender er hennes første roman for voksne, en roman som fengslet meg med sin tematikk og ikke minst, flotte skrivemåte.

Forlaget om handlingen:
Lotte satsar alt på å bli ein dyktig konsertpianist. Men ho blir ikkje vald som solist til vårkonserten i Wien, og verda hennar fell i grus. Midt i semesteret reiser ho heim til Noreg for å søke råd hos den gamle pianolæraren sin. Jákob var helten til Lotte då ho vaks opp, ein som stilte opp då hennar eigen far var opptatt med alt anna. Men det er noko som ikkje stemmer.

Kvifor ville Jákob gi opp karrieren som konsertpianist for å bli pianolærar i Noreg? Kva var det som skjedde i Ungarn, som gjorde at han måtte flykte tidleg i tjueåra?

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2021
Sider: 338
Kilde: Leseeksemplar

Historien starter med Lotte i Wien, når hun for første gang tar med seg Christoffer hjem til leiligheten sin, og de to forsøker å bli kjent med hverandre. Hun går på Universitet for musikk og komposisjon, følger undervisningen til den strenge professor Mittermeier, og er veldig dedikert til spillingen sin, mens Christoffer famler litt mellom studiene sine.

Så skjer det som ikke skulle skje, det er kollegaen Si Yun som får spille på vårkonserten, og alt går i ball for Lotte. Hun reiser hjem og begynner å finne informasjon til en oppgave hun vil skrive om Jàkob Lakatos, spillelæreren hennes i barndommen, som hun fremdeles har et uavklart forhold til. 

Handlingen har hatt en nerve helt fra starten, men det er når Lakatos` historie begynner å bli tydelig at intrigene bygges opp. Sakte men sikkert avdekker Lotte det som har skjedd i Lakatos` liv før han havnet i Norge og ble pianolærer. Historien starter i Ungarn på 80-tallet, og inviterer leseren inn i et miljø av sårbare mennesker som blir holdt hardt nede.

Lotte har hatt en oppvekst med en fraværende far og en mor, som døde tidlig i en bilulykke. Hun har flyktet til spillelæreren, og blitt der lengre enn normalt er. Minnene fra oppveksten viser farens mange kjærester, og fra dagbøkene sine leser hun nå frem de gamle, vonde følelsene fra den gang.

Dette var en herlig bok å lese, jeg likte spesielt det som hadde med musikken å gjøre, men tematikken rundt Retinitis Pigmentosa  var også veldig godt skildret. Lyden av to hender er spennende, jeg får lyst å nevne ordet psykologisk thriller, kanskje det var utilsiktet fra Sunniva Relling Bergs side, men her er det mange frempek som holdt meg på pinebenken, så benevnelsen er på sin plass.

Boken er skrevet på et nynorsk som er lett å lese, også for oss som bare unntaksvis leser nynorsk. Handlingen var lett å følge, med både Lotte og Jàkob som fortellerstemmer. Den historiske bakgrunnen fra Ungarn viste god innsikt, så også skildringene av øyesykdommen, som blir nesten som en egen karakter i handlingen.

Anbefales!

tirsdag 9. februar 2021

The years av Virginia Woolf

The years kom ut i 1937 og skulle være en annerledes bok enn The waves som kom ut seks år før. Virginia Woolf er en kjent for å skrive med et feministisk blikk, og tar ofte opp mental sykdom i romanene sine. Hun avsluttet livet sitt for egen hånd i 1941, bare 59 år gammel.

Introduksjonen i min Vintage Classics får vi høre litt om energien forfatteren hadde da hun gikk i gang med denne romanen, om hvordan hun skrev så blekket sprutet, for så å halvveis, gå helt tom. Hun kalte boken mislykket, men Susan Hills flotte ord, viser oss hvordan vi kan lese boken, og flere knagger vi kan henge detaljer i teksten på. 

Litt om handlingen:
Vi befinner oss i hjertet av London, og Woolf maler frem nydelige bilder av parker, fugler og mennesker som lever sine liv. Romanen er sanselig, så du formelig kjenner luktene og hører bråket fra trafikken.

Historien skildrer tiden som går i en families liv, hvordan detaljer fra barndomshjemmet kan trylle en tilbake til den tiden. Detaljene er mange i denne romanen, det er nesten som å lese Proust, for her dveles det lenge ved den minste ting.
Som når mor i familien dør, tidlig i boken, så er hele fokus på familiemedlemmene, og små detaljer i rommene, og måten de går opp trappen. Det sies aldri høyt at mor dør, men noen tårer fra en sykepleier sier alt. 

Scenen avsluttes brått, og uten å nevne hendelsen igjen befinner vi oss i Oxford, hvor Edward studerer. Kusinen Kitty er også i denne byen, og sammen med sin mor har de tatt med en amerikansk gjest på sight seeing. 

Historien begynner i 1880 og det er vår. I raske sprang beveger vi oss fremover, til 1891 om høsten, og så enda et langt hopp til sommeren 1907. Derfra er sprangene mindre, bare med få års mellomrom, det siste markerte kapitlet er bare på to sider, hvor vi møter igjen den trofaste hushjelpen gjennom 40 år Crosby i 1918. Hun er nå pensjonist og bor for seg selv. Hun går gjennom parken for å handle mat, og hører skudd og sirener. 

Deretter avsluttes romanen med en lang sekvens som heter Nåtid, men om dette er like etter 1918, eller om det er rundt den tiden boken kom ut, finner jeg ikke ut av.

Alle kapitlene innledes av disse proustiske skildringene, hvor vær, vegetasjon og fugleobservasjoner er sentrale. Vi beveger oss innendørs, og en eller annen form for møte mellom mennesker finner sted.

Årene er en handlingsdrevet familiekrønike, som strekker seg over tre generasjoner. Vi hører om alle medlemmene av familien, deres tanker og følelser og deres mulige tanker og følelser, for her utforskes det meste. I mellom linjene får jeg et deilig bilde av London på begynnelsen av 1900-tallet. Vi følger Lady Lasswall når hun følger med på Morris` prosedyre i retten, men det er når hun går derfra, og ned på den travle The Strand at jeg leser med fornøyde sukk. Hun tar oss nemlig med nedover den travle gaten, forbi undergrunnsstasjonen, gjennom smitt og smau i London, og siden hun nevner mange navn, ser jeg det levende for meg.

Mye atmosfære, mange detaljer og brå overganger preger skrivemåten til Virginia Woolf. Klasse, feminisme, psykisk sykdom og seksualitet er allerede etter 50 sider introdusert i historien, ikke som uttalte tema, men som dulgte hint. Ikke det at hun forfølger temaene så veldig, mot slutten undret jeg meg over hvorfor hun er så vag, og hva hun egentlig ville med denne boken. 

Til tross for at her er flere tilløp til spenning, og at romanen lett kunne blitt en "på barikadene" bok, så er den ikke det. Jeg må innrømme at det krevdes litt standhaftighet å fullføre boken, for det er sant som Susan Hills sier, første del er betydelig bedre enn siste. 

mandag 8. februar 2021

Finn meg av Andrè Aciman

Leste du Acimans bok fra 2017, Og ditt navn er mitt, så er jeg sikker på at du er klar for Finn meg. Da hans forrige bok ble filmatisert, ble den en umiddelbar suksess, og fikk kultstatus. Jeg har ikke lest hans forrige bok, så jeg kan ikke uttale meg om jeg gikk glipp av noe i denne på grunn av det.

Fra bakpå boken:
Da Samuel tar toget fra Firenze til Roma for å besøke sønnen Elio, kommer han i prat med en ung, distré kvinne. Møtet skal forandre livet hans for alltid.

I Roma treffer Elio en eldre mann på en klassisk konsert. Han blir dypt betatt, kanskje fordi mannen vekker minner om en tidligere kjærlighet.

Oliver er godt etablert i USA, med forskerstilling og en god familie. Likevel lengter han innerst inne etter en flamme fra fortiden.


I denne romanen utforsker Andre Aciman kjærlighet, begjær og den dype kontakten som kan finnes mellom mennesker, ved første møte eller etter et langt liv. På mesterlig vis skildrer han hvordan lidenskapen – til musikken, litteraturen og livet selv – styrer oss når vi lar den slippe til. Og under det hele ligger spørsmålet om ekte kjærlighet noensinne dør.

Miranda tar Samuel med storm da de møtes på toget til Roma. Hun skal hjem og besøke sin aldrende far, som hun alltid gjør i helgene, og hun inviterer Samuel med seg. Aldersforskjellen på disse to er stor, og det er dette som ligger til grunn for betraktningene som gjøres, på liv, tid og hva vi mennesker skal forholde oss til.

Romanen er tredelt, og det var kjipt å forlate denne første delen som var lengst, og den historien som kommer til å feste seg i minnet mitt. Litt brått er vi over på historie nummer to, hvor vi igjen bivåner et møte mellom et ungt menneske og en som er over middagshøyden. Også i denne historien får vi mange flotte refleksjoner over hvordan vi tolker og leser hverandre.

Hodet mitt begynte med en gang å jobbe med sammenhengen mellom de to historiene. Navnet Elio nevnes knapt begge steder, og bare med en setning nevner Elio at faren har møtt en veldig ung dame i Roma. Men det er først ved den tredje historien at min oppmerksomhet glipper. Jeg var ikke klar for enda en stopp og start av handlingsforløpet, og når nye karakterer introduseres, som øyensynlig ikke har noe med de andre å gjøre, gikk jeg litt i kjelleren.

Denne siste delen kjedet meg, jeg lengtet tilbake til Miranda og Samuel i Roma, til den flotte måten de nærmet seg hverandre, og tanken på hvordan det gikk med dem. Noen tråder samles helt mot slutten, men den knuten ble så løst knyttet at jeg ganske kjapt mistet tråden. 

Finn meg er en intellektuell og sanselig roman, men det ble litt mye nakne kropper med Elio og den eldre mannen, etter min smak. Jeg ønsket at historien om kadensen som Michel ville vise Elio på landstedet sitt, var mer enn bare en digresjon. Dette var spennende å lærerikt, og tilførte historien noe mer enn bare kropp og følelser. Romanen skal utforske følelsene en relasjon består av, noe jeg kanskje burde lagt mest vekt på mot slutten av historien, siden den konkrete handlingen sluttet å engasjere meg.

Kunne jeg differensiert terningkastet mitt, ville første del fått en 6`er, andre del en 4`er og tredje del en 3`er, så det er med et særdeles forvirret hode jeg legger denne romanen bak meg.

Etter å ha lest Heartart sin omtale av Finn meg, skjønner jeg at jeg med stor fordel skulle ha lest Og ditt navn er mitt først. Da hadde jeg fått etablert hvem Oliver er på en tydelig måte, og ikke fått denne følelsen av å bli stengt ute fra romanen etter del to.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2020
Sider: 272
Kilde: Lånt på BookBites