onsdag 26. august 2020

Jeg har fotografert deg mens du sover av Alicia Thi Nguyen Ryberg

Igjen har jeg lest en "nybegynner", og ble umiddelbart etter siste side, sittende og kjenne på hva historien gjorde med meg. Hvordan får de det til disse debutantene, å skrive seg rett inn i hjertene til folk?

Forlaget om romanen:
«Jeg ser meg selv i små barn, de som ukritisk løper mot fremmede, nysgjerrige og håpefulle, som om alle er potensielle lekekamerater, som om alle kan gi noe godt, jeg er ikke redd for noen andre mennesker, bare meg selv.»

Jeg har fotografert deg mens du sover er en roman der en rekke brev vikler ut Ingas historie: om barndom og småsøsken, om venner og studier, om kjæresten, og trangen til å dempe problemer med alkohol. Inga skriver dem mest for sin egen del, og vi blir introdusert til menneskene som omgir henne, både levende og døde.

Forlag: Vidarforlaget
Utgitt: 2020
Sider: 205
Kilde: PDF fra forlaget

Denne historien er ingen tradisjonell brevroman, siden handlingen følger en slags kronologi. Overgangene fra brev til brev gjøres sømløst, noe som bidrar til den fine flyten som lesingen fikk. Jeg leste boken på noen timer, og kan anbefale å gi den fullt fokus, når du først setter igang.

Det er sår lesning dette her, noe dype skildringer av relasjoner mellom mennesker ofte er. Inga er 27 år og har sitt å stri med, hun sliter med forholdet sitt til kjæresten Eivind, men utover i boken så merker en at hun prøver å nå ham, og etterhvert blir hun tryggere på seg selv og sin rolle i forholdet. 

Vi hører om Ingas forhold til far og ikke minst mor, og når historien avdekker detaljer rundt hvordan mor har snakket til barna sine, skjønner en nesten hvorfor Inga er redd seg selv. Nå skal det sies at vi også hører om mors oppvekst, og litt forståelse sendes hennes vei.

Historien tar oss med ut i verden, til venner som har villet henne vel, og til møter med fremmede som har gitt Inga nye perspektiver.

Jeg har fotografert deg mens du sover en en fin skildring av menneskesinnet, gjort på en troverdig og absolutt lesbar måte. Ryberg er selv psykolog, noe som helt klart skinner gjennom i denne teksten.

Anbefales!

mandag 24. august 2020

Min sønn en kortroman av Arne Svingen

Min sønn inngår i en serie bøker som er inspirert av De ti bud. Bøkene blir skrevet av forskjellige forfattere, og det fjerde budet Du skal ære din far og din mor, er det Arne Svingen som har tatt for seg. Tidligere i år leste jeg Andre guder, som var den første boken i serien, jeg gleder meg til fortsettelsen.

Forlaget om handlingen:
Hvor langt ville du gått for å redde ditt eget barn?
Midt på natta oppdager Jorunn at sønnen, Ronny, kommer hjem med blod på klærne. Dagen etter er klærne borte. Jorunn frykter at en konfrontasjon vil ødelegge et allerede skjørt mor-sønn-forhold. Ikke er hun sikker på at det virkelig var blod, heller. Men da roen i hjemmet igjen har senket seg, skjer det noe som snur opp-ned på alt sammen, og Jorunn må handle. Men hvor langt er hun er villig til å gå for å redde sønnen sin.

Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2020
Sider: 159
Kilde: Leseeksemplar


Hvordan kan en historie, som egentlig er så trist, blir til de grader underholdende? Her møter vi Jorunn, hun er langtidssykemeldt og gjør ikke annet enn å spise og prøve å få kontakt med sin sønn. Hun har lært seg den fine balansen som gjelder når hun skal prøve å få ham i tale, og bruker måltidene som et hjelpemiddel.

Jeg tror de fleste som har hatt tenåringer i hus, kjenner igjen den mutte og lite meddelsomme Ronny, og husker følelsen av frustrasjon, når det ikke er mulig å få kontakt med poden.

Resultatet av at Ronny ikke snakker med moren er temmelig fatalt, for når en gammel dame i naboblokka blir funnet drept, trekker Jorunn noen raske konklusjoner. Jorunn er ikke den som sitter stille og lar sønnen seile sin egen sjø, nei hun følger etter ham for å se hva han skal, og hvem han er sammen med.

De videre hendelsene i romanen er morsom lesning, fnisingen satt løst da jeg leste, for det Jorunn gjør videre er temmelig tåpelig. Vel, jeg fokuserte på relasjonen mor - sønn, og nøt utviklingen som skjedde i løpet av historien.

Min sønn er en lettlest "voksenroman", som gjerne kan anbefales til ung ungdom. Den er har gode skildringer av mellommenneskelige forhold, en god nerve og en enda større dose humor.

Anbefales!

lørdag 22. august 2020

Jeg, rommet av V.S. Tideman

Det er første gang jeg leser noe av V.S. Tideman, til tross for at Jeg, rommet er forfatterens femte roman. Historien var forfriskende urovekkende, og ga virkelig mersmak ☺

Forlaget om handlingen:
Fortelleren i "Jeg, rommet" er en mann på 38 år som bor sammen med sin mor. Etter at han avbrøt studiene for drøye ti år siden, flyttet han tilbake til rekkehuset der han vokste opp, hjem til gutterommet. Her har han litt etter litt isolert seg stadig mer, frem til han tok beslutningen om å bli værende på rommet sitt for godt. Moren, som er hans eneste kontakt med verden utenfor, lever alene i resten av huset og lar ham stort sett være i fred. Gjennom den pågående tankestrømmen og fortellerens registrerende, avgrensede blikk fremstår rommet i barndomshjemmet i stadig sterkere grad som et bolverk mot omverden, og som det eneste i livet han evner å takle over tid.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2020
Sider: 179
Kilde: Leseeksemplar

Mamma er ute i hagen og jobber med blomstene, og gjennom romanen er det stort sett det hun gjør. Jeg skjønner det godt, for etter ti år med forsøk på å få sønnen ut av rommet, har hun nok kapitulert. Den voksne mannen som sitter på rommet sitt, øyensynlig uten å gjøre noe som helst, brukte jeg, i motsetning til moren, lang tid på å bli glad i.

, og først da det banker to ganger forsiktig på døren, blir jeg klar over at jeg virkeldig har sovet, ikke har ligget våken hele natten igjennom, som jeg noen ganger gjør. Jeg går bort og stiller meg ved døren. Det er naturligvis mamma; hun vil vite om jeg er våken, har sovet godt, og om jeg vil ha frokost på rommet før hun går på jobb og ikke kommer tilbake på flere timer. 

Gjennom de innledende sidene får vi høre litt om hvordan hovedpersonen havnet der han er når vi møter ham nå. Vi hører om foreldrenes skilsmisse, som på ingen måte føles traumatisk, og om hvordan tilstanden hans har forverret seg gjennom de siste ti årene.

Høydepunktet i romanen må være når mamma faller ned fra stigen når hun plukker epler. Det som skjer i kjølvannet av den episoden er til å få frysninger av, mer vil jeg ikke røpe.

Romanen byr på kloke refleksjoner som er universell for alle mennesker, ikke bare dem som har en utpreget spesiell personlighet. Det er vanskelig å akseptere denne voksne mannen som lever som en parasitt på sin aldrende mor, men hans beveggrunner gjøres på et vis forståelig.

Jeg, rommet er en roman med god driv, den går dypt inn i menneskesinnet, men byr allikevel på uventede vendinger og har et tydelig handlingsforløp. Mot slutten får vi en juridisk nøtt å grunne på, og en avslutning som gjorde at jeg var godt fornøyd da jeg la vekk boken for siste gang.

Jeg likte V.S. Tidemans nye roman veldig godt, og anbefaler den gjerne videre ☺


torsdag 20. august 2020

Amalie Skramprisen 2020 går til fjorårets festspilldikter Brit Bildøen

Amalie Skramprisen 2020 blir som vanlig delt ut på Amalie Skrams fødselsdag 22 august. I år er fødselsdagsmarkeringen også gjort digital, og vi har allerede fått vite at prisen går til Brit Bildøen!  Jeg hadde ikke lest noe av Bildøen, som var festspilldikter i 2019, men det er aldri for sent, og jeg var godt i gang med Alt som er fra 2004, da meldingen nådde meg, om at hun er årets vinner av Amalie Skramprisen.

Fra juryens begrunnelse:

«Brit Bildøen skildrer mennesker som strever med å finne mening, som går inn og ut av forhold, som forsvinner og som kommer tilbake igjen. De etterlater spor de ikke selv vet om. De påvirker andre på måter de ikke ser, de vekker følelser hos andre uten å være oppmerksomme på den andres behov, de sviker og de blir sveket selv. Bildøens tekster får leseren til å se utover sin egen hverdag, hun viser oss at det alltid finnes flere muligheter, at det er flere veier til det som kan gi oss mening. Bildøen beskriver mennesker som søker etter det sublime, som drives mot noe som er større enn dem selv – det kan være det storslagne ved arkitektur, ved broer, ved musikk, ved blomster og ved naturen – gjennom å beskrive skjønnheten og kompleksiteten i verden rundt seg søker de også etter mening og en plass der de selv kan være skapende mennesker.

Som Amalie Skram inviterer Brit Bildøen leseren til å se det vi har omkring oss, det vi gjerne har lett for å overse. Brit Bildøen forteller historier om mennesker som interesserer, provoserer og vekker undring. I likhet med Amalie Skram er Bildøen en forfatter som påkaller leserens medlidenhet. Som Amalie Skram vil Bildøen at leseren skal se for å forstå andre mennesker, hun viser oss deres sårbarhet slik at vi blir i stand å skjønne deres valg. Bildøen utforsker klassiske litterære tema som tap, kjærlighetslengsel, tilhørighet og identitet. Selv når situasjonene hun skildrer virker fastlåste, skildrer hun et håp og en løsning. Brit Bildøens fortellinger balanserer mellom lys og mørke, og håpet om at noe bedre kan komme, er der alltid.»

Forlaget om Alt som er:
Romanen handlar om ein familie i tre generasjonar og dei livsvala dei tek. Morfaren til Mariann, Lluis valde å forlate den kvinna han elska i Marokko. Mor hennar, Maria, valde å følgje den unge arkitekten ho forelska seg i, til Noreg. Har Mariann noko val? I det rommet som blei til overs då oldefar til Mariann bygde tømmervillaen på Vindern tårnar alle løyndommane og sanningane om familien Storm-Eriksen seg opp. Det er staden der alt som er og ikkje er, det som lever og det som blei borte, får plass.

For en skjønn fortelling! Hovedpersonen i denne historien er Mariann, det yngste barnet til Maria og Leif, og det er med henne romanen innledes og avsluttes. Men det er ikke bare henne som har jeg-stemme her.


Historien om Lluis, arkitektstudenten fra Barcelona som var trolovet med Teresa, men som på en studiereise forelsket seg i en skjønnhet fra Marokko, er vakker lesning. 

Så hører vi om sønnen hans Leif, som noen tiår senere tar sin spanske forelskelse med seg hjem til Oslo, og på sin måte må lære og leve med de forandringer som kan skje i et menneske. 

Heime hos foreldra sine, under påskefeiringa, var Maria ikkje til å kjenne igjen. Leif granska henne i smug og kunne verken sjå den unge kvinna han var blitt forelska i, eller den modne kvinna han no var gift med. Ho blei noko heilt anna, og han visste ikkje om han likte det som ho var. 

Leif skildrer svigerfaren som tagal hjemme, men han blir reint snakkesalig når han kommer ut i gatene. Samtidig undrer han seg over om den fortapte følelsen han selv kjenner på når de besøker Marias familie i Barcelona, er den hun lever med hjemme i Oslo.

Mariann er den yngste i familien Storm-Eriksen, er hun mer preget av oppveksten og familien sin, enn hun aner? I begynnelsen av romanen er hun på reise i Australia, hun forelsker seg kraftig i Endre som hun møter der, men han er lovet vekk hjemme, så de bryter forholdet. Dette blir romanens røde tråd, som også avslutter det hele.

Med denne romanen får du mange vakre og stemningsfulle bilder. Bildøen skildrer spenningen mellom to mennesker, hvordan de leser hverandres sinnsstemninger og ønsket om å gjøre godt, på en utrolig fin måte. 

Det er en arkitektfamilie vi følger i denne romanen, teksten er stemningsfull, og preget av Leifs, og etterhvert også Marianns blikk på arkitektur. Blikket og evnen til å se hva som hører sammen, hva som er vakkert, og hva som ikke er det, gir en fin dimensjon til historien, som jeg satte pris på. Heftig kjærlighet preger historien, men det litt sentimentale sløret som er kastet over fortellingen, gjør Alt som er til så mye mer enn en klassisk kjærlighetshistorie.

Jeg likte Alt som er veldig godt, hvilken er din Bildøenfavoritt?


Brit Bildøen debuterte i 1991 med sin første diktsamling. Året etter kom den første av i alt ni romaner, og i tillegg har hun gitt ut barnebøker og essaysamling. Hun har mottatt flere priser, og nå i år den aller gjeveste Amalie Skramprisen. 

Gratulerer så mye Brit Bildøen!


Har du lyst å være med på feiringen av Amalie Skrams bursdag, så finner den sted på Litteraturhuset på lørdag. Du som ikke er så heldig å bo i Bergen, har anledning til å strømme arrangementet og bokbadet med Brit Bildøen, hjem til deg. 

https://www.linticket.no/page/no/event/64/8992?fbclid=IwAR3zaRI_muj6Oel8YyR2V-kB-RXOYEgIKTm9hN8g7w7tS5q6U2y_4WYWd8M

onsdag 19. august 2020

Krypdyrmemoarer av Silje O. Ulstein

Det er alltid spennende med nye litterære bekjentskaper, og Silje O. Ulstein er et sånt. For tre år siden bidro hun med noveller i en debutantologi, og nå i år er hun klar for en "ordentlig" debut med Krypdyrmemoarer. Boken er en psykologisk thriller av de helt sjeldne, denne må du få med deg!

Forlaget om boken:
Det er få dager før første skoledag etter sommerferien. Elleve år gamle Iben forsvinner sporløst fra sin mor Mariam under en handletur. Mariams umiddelbare reaksjon er flukt. Hun setter seg i bilen og kjører. Langt.

Et kollektiv får en tigerpyton som kjæledyr. Da Liv møter slangen Nero for første gang, overveldes hun. Hun trodde ikke det var mulig for henne å føle slik for et annet levende vesen.

Med dyp innsikt i menneskesinnet er Krypdyrmemoarer en oppslukende, mørk og intens psykologisk thriller om ensomhet, sorg, skam og seksuell perversjon. Det er en roman om indre identitetskamp og driften mot å forsvinne og bli en annen, men dypest sett er det en roman om å lære seg å elske.

Grunnen til at Krypdyrmemoarer er sjeldent god, er fordi den er glimrende komponert og gjennomgående spennende. Allerede fra første side er leseren slukt av handlingen, og det urovekkende som ligger og ulmer helt i overflaten.

Historien er todelt, men dette er også det eneste som kan minne om andre bøker jeg har lest. Det er fjorten år mellom handlingsforløpene, og små detaljer som en gullbelagt nøkkel og at Liv muligens har skiftet navn, trekker raskt tråder som binder historiene sammen.

De to hovedpersonene, unge Liv med slangen, og den litt ustabile moren Mariam, hvis datter forsvinner, er ikke akkurat tillitvekkende noen av dem. Liv bor sammen med to gutter, mens hun studerer til sykepleier, og det er de tre som bestemmer seg for å skaffe seg en pytonslange.

Denne slangen får komme til orde i små kapitler utover i romanen, noe som føles ganske creepy, men etterhvert får jeg følelser for dette stakkars dyret.

Mor skjulte noe for oss. Hun skjermet oss for det som ventet bak den store kveilen. Til å begynne med interesserte det oss ikke. Vi mente kveilen måtte være universets grenser. For oss var dagene en eneste intens bølge av bevegelse, varme og smak. Likevel visste vi at det var noe vi måtte lære. At det var en grunn til at vi testet muskler mot hverandre. Vi visste i kroppen at det måtte være noe vi skulle bruke styrken vår til. 

Med i historien er også etterforskingen av Ibens forsvinning, og i den forbindelse blir vi kjent med etterforskerne Roe og Ronja. Karakteroppbyggingen i denne historien er formidabel, det brukes ikke mange ord på å skildre de forskjellige personlighetene, men allikevel ser jeg dem fort for meg. Alle har en grunn til å være med i handlingen, og bidrar til sin del av nerven, som hele tiden ligger og dirrer under overflaten.

Historien engasjerte til tusen, da jeg var halvveis hadde jeg et sterkt behov for å finne ut hvordan alt henger sammen. Jeg likte godt hvordan romanen er bygget opp, og at Ulstein lot tankene mine kretse rundt de ulike karakterenes tilknytning ganske lenge, dette bidro sterkt til engasjementet.

Da jeg satt og skrev dette tenkte jeg at dette er en bok som "forståsegpåerne" enten elsker eller hater, og sannelig fikk jeg rett, øverst i googlesøket dukket det opp en 2`er og en 6`er. Det er ikke tvil om at jeg er mest enig med sistnevnte ☺

Lyst å lese noe litt utenom det vanlige? da er dette årets heteste tips!



Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2020
Sider: 443
Kilde: Leseeksemplar

tirsdag 18. august 2020

Tapets barn av Kiran Desai

1001-lesesirkelen for august tar oss med til Asia. Mitt valg falt på indiske Kiran Desai og hennes populære roman Tapets barn, som vant Man Booker Prize i 2006. Desai flyttet fra India til USA da hun var i tenårene, sammen med sin mor Anita, som er en kjent forfatter. Kiran debuterte i 1998 med romanen Guruen i guavalunden, Tapets barn er hennes andre bok, som kom på norsk i 2008.

Forlaget om boken:
I en avkrok av India deler foreldreløse Sai hus med sin bitre bestefar, som ikke lenger nyter godt av velstanden og statusen han hadde som en av de første indiskfødte dommerne. Husets kokk skryter hemningsløst av sønnen Biju, som i virkeligheten jobber under umenneskelige forhold som ulovlig immigrant i New Yorks restauranter. De tre klamrer seg fast til restene av fordums velstand, mens situasjonen rundt dem blir mer turbulent. Opprørere trekker stadig nærmere eiendommen i fjellsiden, og trioen er, som representanter for de velbeslåtte, utsatt. Sai innleder et forhold til stedets lærer, men hans dragning mot nasjonalistiske strømninger ligger i veien for et forhold til en av "de privilegerte". Med stort alvor, ironisk snert, humor og varme leverer Desai et lysende forsvar for toleranse og flerkulturell sameksistens. 

Da jeg hentet boken på biblioteket var coveret annerledes enn det på bildet her. Det viste seg at jeg leste boken i 2009, og at jeg ga den en 3`er på terningen. Det ble den ultimate testen på om jeg har utviklet lesingen min, for jeg satte i gang med lesingen, og ble veldig positivt overrasket.

Historien begynner med et innbrudd i huset til dommeren. De får med seg de gamle, rustne geværene og litt annet, men her er ingenting av verdi å stjele. Når politiet kommer, river de ned fasaden og tar  med seg verdigheten til dommeren og kokken, når de avdekker fattigdommen de lever under.

Sai er 15 år når hun blir hentet fra klosteret hun har bodd i de siste ti årene. Foreldrene hennes har jobbet i Russland, men er nå døde, og hun må bo hos morfaren. Han skaffer henne en privatlærer, men snart kan hun ikke lære henne mer, og de hyrer Gyan som huslærer.

Denne romanen har flere historier flettet sammen. Vi hører om Jemubhai Patel (dommeren) om hans vekst og fall. Da han selv hadde vært i England og utdannet seg, så han på sin ubehjelpelige far, først med kjærlighet, så med medlidenhet og deretter med skam, uten å reflektere over de forsakelser faren hadde måttet gjøre for ham.

På samme måte hører vi om mannen som jobber som kokk i huset, og som har sønnen Biju i Amerika. Han er umåtelig stolt av sønnen, uten å ane hvilket liv han lever.

Det er veldig interessant å høre hvordan inderne selv opprettholder kastestystemet når de jobber som rotter i det amerikanske samfunnet. Huseiere vil ikke leie ut til dem, så de sover under trapper eller på en hylle i kjelleren. Folk holder seg for nesen når de kommer for nær og de vil ikke gi dem jobb, uten at de er helt desperat. Biju er ensom, han er veldig selvkritisk og livredd for å vekke anstøt.

Tapets barn er en roman som synliggjør overtro og statusmarkører, og tydelig viser motsetningene mellom hinduer fra India og muslimene fra Pakistan og Bangladesh. I USA er det bare asiatene selv som kjenner på ulikhetene, som har splittet en stor nasjon.

I Kalimpong protesterer den nepalske befolkningen mot forholdene de lever under, og Gyan blir dradd med i et opptog som krever seier for den gorkhanske frigjøringshæren. Han får øynene opp for ulikhetene i samfunnet, og når han dagen etter møter Sai, i sitt store hus, med mange store rom, og uendelige eiendom, synes forelskelsen hans for henne, å ha tapt seg.

India er et land som byr på store inntrykk. Smaker, lukter, vær og ikke minst støy presser seg på fra alle kanter når en leser denne boken. Kiran Desai bruker et sanselig språk, de 373 sidene byr på troverdige anekdoter både fra India, og fra menneskene som har emigrert til Amerika.

Jeg skjønner at boken vant The Man Booker Prize og at den har kommet på 1001-listen - jeg anbefaler den gjerne videre!


søndag 16. august 2020

En sommer med Homer av Sylvain Tesson

En sommer med Homer er den sjette boken i denne serien som tar for seg litteraturhistorie på en leken måte. Tidligere har jeg lest om Proust, Nedreaas, Montaigne, Hugo og Baudelaire. Sistnevnte skrev jeg ikke om, for jeg ble litt frustrert da jeg leste, så jeg har satt meg et mål om å prøve meg på den igjen, før året er omme. Homer gjorde meg ikke frustrert, bare veldig ivrig etter å lese Iliaden og Odysseen ☺

Forlaget om boken:
En sommer med Homer er ingen typisk litteraturhistorisk innføring, men byr heller på et forfriskende og dags­aktuelt blikk på Iliaden og Odysseen. 

De to og et halvt tusen år gamle eposene om helten Akillevs og slaget om Troja og Odyssevs lange og forunderlige hjemferd etter krigen, leses her med et parallelt blikk på vår egen tid, og det trekkes ut overraskende lærdommer fra dette lit­terære universet befolket av sagnomsuste helter, lunefulle guder og mytologiske uhyrer.

Forlag: Solum Bokvennen
Utgitt: 2020
Sider: 255
Kilde: PDF fra forlaget


I denne boken befinner vi oss i antikken, 2500 år tilbake i tid. Det finnes ingen biografi over Homer, som står som forfatter av Odyseen og Iliaden. Er navnet en betegnelse på en samling skalder og diktere? eller var han en filosof og tenker, et renodlet geni?
Jeg slo meg til ro med at svaret ikke er av stor viktighet, og ga meg i kast med teksten. Opprinnelsen kan stamme fra muntlige overleveringer av minner, myter og heltedikt, fra den mykenske sivilisasjonen, som gikk tapt 1600-1200 år før vår tid. 400 år senere er det Homer som samler de 24 sangene til en historie.

Iliaden = Trojanerkrigen. Homer sier lite om bakgrunnen for konflikten mellom trojanerne og akaierne, men vi vet at Hèlena er gnisten som utløser krigen. I denne fortellingen består persongalleriet av mennesker og guder i skjønn forening. Vi leser om faiakerne, fergemenn som opprettholder forbindelsen mellom mennesker og guder, og at atskilte verdener eksisterer side om side.

Odysseen er i korte trekk Odyssevs eventyr på hjemreisen til Ithaka, etter Trojanerkrigen. Det er sønnen Telemakos` reise for å finne faren, for han vil gjenforene ham med Penelope, hans dronning og Telemakos` mor.
Kosmos var kommet i uorden pga menneskenes ugjerninger ved Troja, reisen hjem er en soning hvor gudene gir ham prøvelser, men også hjelp. Odyssevs vil gjøre verden sivilisert igjen, ved å jage vekk trojanerne og gjenopprette orden.

Odysseen er morallære, det er et epos om intelligens, om å vende hjem, om syndsforlatelse, det er et rekviem for bortkomne mennesker og en fabel om gjenerobring og gjenreisning.


Sivilisasjon er å ha alt å miste
Barbari er å ha alt å vinne


Vi møter mange sterke kvinner i denne historien: Athene, Penelope, Kalypso og ikke minst Hèlena, dem gleder jeg meg til å lese mer om. Penelope har jeg allerede lest om i Margaret Atwood sin roman Penelopiaden.

I Sylvain Tessons bok blir vi satt inn i antikkens tankesett, han forklarer metaforer som er brukt, og bakgrunnen for ordspill, noe som nok er gode krykker å ha med seg, når en selv skal i gang med selve Odysseen. Uhyrene i Odyseen for eksempel, kan leses som personifiseringer av de kraftige stormene. Tesson trekker også paralleller til dagens samfunn, og når en får det sånn svart på hvitt, er det utrolig mye som kan tolkes ut i fra hvordan vi lever i dag.

Mye kan sies om Odysseen, og jeg er sikker på at de som gir seg i kast med den, får alle ulik utbytte av historien. Med sin gode formidlingsevne har Tesson med En sommer med Homer, forberedt meg godt til selve lesingen.


Jeg gru-gleder meg til å lese Odysseen og Iliaden, 
er det noen som har erfaringer å dele?