Som tittelen på novellesamlingen antyder handler de syv novellene om menn som lever alene. Dette er menn i forskjellig livssituasjon, med helt ulike problemer å stri med.
I den første novellen Drive my car møter vi skuespilleren Kafuku, som har mistet sin kone men ikke får ro i sjelen siden det er noe spørsmål angående henne han ikke har fått svar på. Den mellommenneskelige dynamikken mellom ham og hans nyansatte sjåfør Misaki, er fornøyelig å følge med på, og jeg likte novellen og også slutten veldig godt.
Yesterday er et flyktig møte mellom to gutter i 20 års alderen. Jeg-personen ser tilbake på sitt liv som ung student, og når melodien til Yesterday strømmer inn i ørene hans, minnes han Kitaru som han kjente noen få måneder. Det er en ettertenksom novelle som får en til å tenke på mennesker som krysser ens sti.
Jeg skal ikke avsløre hvilket som er Det selvstendige organ, som den tredje novellen heter. Vi møter forfatteren Tanimura som forteller historien til den 52 år gamle legen Tokai. En snodig karakter med et helt eget syn på hvordan han vil leve livet sitt. Denne historien har en forbløffende oppbygging og en slutt som jeg absolutt ikke så komme.
Sjeherasad er navnet på dronningen i Tusen og èn natt, og også navnet på den neste novellen. Habara er av uviss grunn tvunget til å holde seg inni huset sitt. To dager i uken kommer en middelaldrende kvinne til ham med matvarer, bøker og annet han trenger. Når hun er ferdig å rydde tar hun av seg klærne og kryper oppi sengen hans, hvor de har en intim stund. Dette er den mest Murakamiske av novellene, og også den mest sensuelle.
Kino handler om en mann som ikke er i kontakt med følelsene sine. Mange av Murakami sine historier handler om noe annet enn det de ved første øyekast ser ut til, så også novellen Kino. Her er det mye som ikke er forklart, og forfatteren holder seg til den gåtefulle stilen han er kjent for.
Da Samsa ble forelsket er nok den novellen jeg fant mest fornøyelig, og selv om jeg hadde lyst å ile videre å få med meg den siste i samlingen, så jeg meg nødt til å ta en liten pause. Murakami har jo skrevet om Kafka tidligere og jeg har vært og sett Prosessen på Nationaltheatret, så dette ble virkelig artig lesning. I denne novellen befinner vi oss for første gang utenfor Japan. Vi er i Praha, som invarderes av soldater med lange svarte støvler, og midt oppi kaoset som råder våkner insektet Samsa opp som menneske.
I tittelnovellen Menn uten kvinner er det verdens nest ensomste mann som sender varme tanker til den han mener må være verdens ensomste mann. Novellen er fin, skjønn, nyyyydelig og beskriver på en følsom måte hvordan en kan sørge over tapet av noen som en forlengst har forlatt.
Det er rett og slett umulig å skulle rangere novellene, for de er alle like gode. Alle er fortalt fra en manns ståsted, men det er nok av kvinner med i novellene. Jeg gjør meg noen tanker om japanere når jeg leser, har de et så lett forhold til sexualakten som det kommer frem her? og hva er det med japanere og selvmord?
Noen av novellene er "typisk" Murakami, mens andre igjen har en mer rett fram oppbygning. Stemningen og følsomheten går igjen i alle historiene, som tar for seg identitet og ensomhet, og alle historiene ble avrundet på en måte som tilfredsstilte denne leseren. Full pott på terningen, og sterke anbefalinger om å lese sendes herved videre!
Les gjerne Rose-Marie sin omtale av boken!
Forlag: Pax
Utgitt: 2014/på norsk 2016
Sider: 267
Kilde: Leseeksemplar









