Erotikk fra Pablo Picasso - endelig å se på KODE

I årets første Morgenbladet kunne jeg lese at en kjempeutstilling er klar i Oslo. Det var Heine Onstad på Høvikodden som i fire måneder skulle vise frem den komplette grafiske samlingen av 347 trykk. Disse trykkene laget kunstneren i en alder av 87 år, i løpet av 200 dager i 1968. Jeg var klar for en Oslotur, men anmeldelsen i avisen opplyste også om at utstillingen skulle videre til KODE i Bergen, så da var det bare til å smøre seg med tålmodighet.

Koronaepedemien utsatte utstillingsåpning på KODE, men endelig 19 juni var det tid for oss bergensere å se denne kunsten. Snakk om å ta seg ut til det siste, men det er ingenting å si på streken og ironien i disse trykkene. Picasso leker med sitt eget image når han involverer sirkusartister og andre underholdere. Han hyller kunsten, modellen og kunstneren, på egne og andres vegne.

De 347 arbeidene er ett verk, hvert bilde har ikke navn, men er merket med en dato, så den oppmerksomme besøkende kan følge Picassos arbeid nær sagt fra dag til dag. Man kan tolke serien som en visuell dagbok, hvor kunstneren ser tilbake på sitt liv og virke.

Takket være den fremsynte samleren Arild Wahlstrøm, og en arveteknisk finurlighet som var så radikal at statsminister Gro Harlem Brundtland personlig måtte godkjenne den, havnet hele serien i Nasjonalgalleriet. Enkelte blader er blitt vist opp gjennom årene, men den eneste gangen et norsk publikum hittil har kunnet se alle 347, var i 1981.

Til tross for at Picasso selv så og si var blitt historie viser han med disse trykkene at han fremdeles som 87 åring hadde en dialog med sine kunstnerkolleger. Mange av trykkene har detaljer som sporer direkte tilbake til andre verk, egne og andres. Gjenkjenner du stolte snurrebarter på flere av karakterene hans, er det en hyllest til Diego Velàzquez, en hoffmaler fra 1600-tallet.  Dette er et av eksemplene Espen Haugli kommer med i nevnte anmeldelse.

Da jeg besøkte KODE 2 i dag var jeg tidlig ute og fikk se utstillingen helt for meg selv. I lokalet surrer og går det en liten film som er fin å få med seg. Her forteller kuratoren om arbeidet med utstillingen og om kunstnerens arbeid med dette verket. Dette var virkelig lærerikt å få med seg, hvis noen har oppfattet motivene som "litt på kanten", så ta det helt med ro, her er det ingenting å rynke på nesen av.


Fakta i teksten er hentet fra Morgenbladet og KODE.