Vampyr av Steffen Kverneland - årets mest originale utgivelse?

Etter jeg nylig leste om Edvard Munch i Torstein Velsand sin nye bok, var det med skrekkblandet fryd jeg gjorde nytt bekjentskap med kunstneren, denne gang i Kverneland sitt burleske univers.

Forlaget om boken:
En mer enn hundre år gamle forbrytelse blir skremmende aktuell når Oslo rystes av en serie groteske mord, der ofrene tappes for blod. Steffen Kvernelands Vampyr er en gotisk skrekkroman i tradisjon fra Frankenstein og Dracula, med elementer fra moderne kriminallitteratur. Tematisk nøster den opp den dystre hemmeligheten bak vår største maler, Edvard Munch.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2016

Sider: 248

Kilde: Leseeksemplar

I begynnelsen av boken blir vi kjent med Steffen Kverneland. I tredjeperson har forfatteren skrevet seg selv inn i handlingen, og det er med ham som hovedperson vi følger handlingsforløpet. Kverneland er på besøk i Munchmuseet i Oslo, og vi får her vite litt om maleren. Kuratoren Liv viser ham den nye utstillingen som er viet til maleriet Vampyr. Foreløpig er handlingen ganske så virkelighetsnær, men det skal det fort bli en slutt på.

En annen handlingstråd tar oss med til det mørke 1800-tall, hvor vi følger en morder (vampyr) når han forfølger og tar livet av en ung jente ved å suge blodet ut av henne. Han henger henne opp i et tre etter føttene, for å sikre seg mest mulig av blodet hennes på flasker. Hun skal ikke bli den eneste...

På et antikvariat får Steffen tak i en gammel dagbok, som gjentatte ganger nevner navnet til Munch i forbindelse med en mann som forfølger en morder. Handlingen videre dreier seg en stund, om det den gamle Munch-stalkeren skrev i dagboken sin i 1895.

Jeg sprang paa maa og faa ind og ud af utallige Smaagader, Stikveier og skumle Bakgaader. Hvor var de dog blevet af? De kunde da ikke bare forsvinde i den løse Luft? Det hele indgav mig med en uhyggelig Følelse, som om en unævnelig Ondskab havde hjemsøgt Kristianias Gader.

Jens Guneriussen, som denne stalkeren heter, vil forsøke å løse mordgåten, og setter i gang med den nitidige jobben å se gjennom 1400 aviser fra de 3 siste årene, som han tilfeldig har på rommet sitt. Det kommer fort frem at han leter etter Munch, og sammenligner Munchs bevegelser rundt i verden, med de blodige rovmordene som finner sted i Christiania, og andre steder i Europa.

Tilbake i nåtid gjør Munchmuseet et funn på Aasgardstrand, hvor teksten i dokumentene sammenfaller med det som sto i den gamle dagboken til Guneriussen. Jo lenger utover i boken vi kommer jo mer usannsynlig blir det som skjer. Det blir også mer forvirrende å lese, for personer avdekker sin sanne identitet, og de forskjellige historiene spinnes tettere og tettere sammen.

Vampyr malt av Munch i 1894

Forutsetningen for å like denne boken må være at du godtar at vampyrer finnes, at de livnærer seg på blod fra levende mennesker, at de lett får tak i dem, og at de aldri blir straffeforfulgt. Med denne kjensgjerningen avklart, er muligheten for at du får en spennende leseopplevelse med Vampyr, absolutt til stede.

En blodig lesestund 

Mange av verkene til Edvard Munch er nevnt, og innimellom alt det gåtefulle og burleske som skjer, går det faktisk an å lære noe. Vi hører Munchs reaksjon på hvordan Munchmuseet har plassert verkene i "Livsfrisen", og bildet Selvportrett i helvete er også med. Sistnevnte er vakkert gjengitt i boken av forfatteren, mye flottere enn originalen malt av Munch i 1903.

Det er ikke tvil om at Steffen Kverneland kjenner Edvard Munch godt, så godt at han uten å skjemmes kan herje med hans person, kunst og rykte. Han gjør det på en morsom måte, i noe som er en roman uten sidestykke. Teksten blir mer og mer ullen, og når vi nærmer oss slutten er jeg ikke sikker på noen ting lenger.


Han bruker dialekter for å synliggjøre hvem som snakker. Selv syntes jeg det var tungt å lese Kvernelands egen rogalanddialekt, som er brukt i direkte tale, og også Livs østkantswung. Munch snakker et vakkert riksmål, mens Guneriussen har et enda eldre og flottere variant av norsk. Kun fortellerstemmen er skrevet på vanlig bokmål. Sidene har også forskjellig farge alt etter hvilken historie som fortelles, noe som i begynnelsen av boken er avklarende, men mot slutten bidrar det til min forvirring.

De mange flotte illustrasjonene i boken er det Steffen Kverneland selv som har laget. Blant annet illustrasjonene hans av Munchmuseet er kjempefine. Har du lyst å bli bedre kjent med forfatteren, kan jeg anbefale denne artikkelen fra noen år tilbake!

Jeg som bare skulle si noen få ord om denne boken, det ble visst  litt flere enn noen få, får skrive det på kontoen for undring.  Ikke verst at en tegneseriekunstner kan begeistre en som normalt ikke leser om vampyrer og heller ikke leser tegneserier. 

Min omtale av Historien om Ibsen og Munch av Torstein Velsand

ReadingRandi har også skrevet om boken, og i hennes omtale finner du gjengivelser av mange fine illustrasjoner fra boken.